Hvorfor er friskhet skremmende for meg?

[Gjest Vageroen]

Jeg er så lei av å slite psykisk. Når jeg tror jeg har kommet meg ovenpå igjen og hatt det bra en stund så får jeg disse destruktive impulsene i meg. Jobber med å ikke agere på de da. Noe jeg fikser oftere og oftere.

Jeg vet at NHD ofte sier at friskhet dreier seg mye om funksjonsnivå.l Men selv om mitt funksjonsnivå er blitt bedre synes jeg det vanlige livet der er utrolig skummelt og vanskelig . Jeg får av og til lyst å bare hoppe av den karusellen fordi det er så skummelt. Relasjoner og risikoen for å mislykkes ,

Å kaste seg ut i verden med liten tro på at en egentlig har noe å tilby.

Jeg blir så redd og får lyst å melde meg ut , eller være selvdestruktiv.

[Gjest lille pingvin]

Friskhet betyr forventninger om at ting skal bli bedre, og redsel for å mislykkes. Man har mye å vinne, og mye og tape.

tror

[Gjest efexora]

Kanskje du setter deg for store mål i forhold til å være frisk? Det er ikke sånn at enten er man helt frisk, eller helt syk. Det er grader av alt. Kanskje må du sette deg mindre mål og godta at veien er kronglete bakken bratt til tider. Tenk veien som en prosess og ikke bare et mål. Det viktigste er at du får det bedre med deg selv og ikke nødvendigvis at du skal oppfylle alle fysiske mål. Det er ikke alle ting vi får til i livet som gjør oss lykkelige, man blir også lykkelig av å ha det bra med seg selv, og å kunne være glad i seg selv tross alt.

[Orio]

Hvis du har vært syk lenge er friskhet noe nytt, og det som er nytt er ofte skremmende. Du vet kanskje ikke helt hvordan det er å være "frisk", er usikker på hva som ventes av deg, både av deg selv og andre. Du er kanskje redd for å "mislykkes", å ikke leve opp til forventningene.. Det tror jeg er helt vanlig nå som du er på vei inn i noe "nytt".

Prøv å huske at det er en glidende overgang mellom "frisk" og "syk". Det er ikke sånn at selv om du er blitt "frisk" vil du være kvitt alle destruktive impulser, alle symptomer/problemer sykdommen medførte. De vil bli svakere, de vil komme sjeldnere og du vil bli flinkere til å håndtere det. Men jeg tror ikke de vil bli helt borte for godt. Jeg tror ikke selv de "friskeste" blant oss er fri for sånne ting.

Det er også noe som heter sekundærgevinst, at du rett og slett har visse fordeler ved å være syk. Disse kan det være vanskelig å gi slipp på. Fordelene kan være mange, fra omsorg og mindre krav enn det som stilles til "friske", du kan få hjelp til en del ting som du ellers måtte klart selv osv.

[Gjest Vageroen]

Hvis du har vært syk lenge er friskhet noe nytt, og det som er nytt er ofte skremmende. Du vet kanskje ikke helt hvordan det er å være "frisk", er usikker på hva som ventes av deg, både av deg selv og andre. Du er kanskje redd for å "mislykkes", å ikke leve opp til forventningene.. Det tror jeg er helt vanlig nå som du er på vei inn i noe "nytt".

Prøv å huske at det er en glidende overgang mellom "frisk" og "syk". Det er ikke sånn at selv om du er blitt "frisk" vil du være kvitt alle destruktive impulser, alle symptomer/problemer sykdommen medførte. De vil bli svakere, de vil komme sjeldnere og du vil bli flinkere til å håndtere det. Men jeg tror ikke de vil bli helt borte for godt. Jeg tror ikke selv de "friskeste" blant oss er fri for sånne ting.

Det er også noe som heter sekundærgevinst, at du rett og slett har visse fordeler ved å være syk. Disse kan det være vanskelig å gi slipp på. Fordelene kan være mange, fra omsorg og mindre krav enn det som stilles til "friske", du kan få hjelp til en del ting som du ellers måtte klart selv osv.

Tusen takk for et utrolig godt svar.

Det bare traff meg veldig.

Dette med sekundærgevinst er også noe jeg jobber med. Har et omsorgsbehov det vet jeg. Men jobber med det i terapien. Det å slutte i terapi gjør meg rett og slett vettskremt. Men det er egentlig naturlig. Første gangen en virkelig åpner seg for en person. Viser sin egen sårbarhet. Det blir vondt å forlate dette.

Nå sliter jeg veldig med redsel for avisning etc også da. Så alt dette henger vel kanskje sammen med det jeg sliter med. Men jeg må bare gå igjennom dette selv om det blir tøft. Jeg vil ikke gå tilbake. Men det blir som en sterk sorg å forlate dette. Så viktig er terapeuten blitt for meg. Første stedet jeg har kunne føle meg trygg.

Men skulle ønske jeg kunne ha terapien leeenge . Til jeg føler meg klar for å slutte. Ha det som en trygg base mens jeg bygger opp livet mitt der ute...