Blir kokko av mat og kropp

[Gjest costa del sol]

I forrige uke anså jeg meg som akkurat tynn nok og ville stoppe vekten. Har mistet en halv kilo til og synes jeg ser 5 kg større ut :-/

Synes jeg ser stor ut nå, men kan ikke gjøre så mye mer med det da det er ribbebeinene som stikker ut. Har nok en bred brystkasse :-/ og brede hoftebein.

En stemme i meg sier 5 kg til... så er det bra...

Men jeg vet også at jeg får i meg langt ifra nok kalorier og at i teorien så går ikke det i all verdens av tid. Men det som er mest frustrerende er at jeg har drømt om å kunne spise sjokoladekjeks hele uken. Har en pakke i skapet, men nei. Har ikek vært i nærheten av den. Kjempesperre :-/

Har jeg da stålkontroll eller null kontroll? På en måte skulle jeg ønske noen andre kunne ta over kontrollen og detaljstyre meg i forhold til mat. Har tre ulike typer med grønnsaksblandinger som jeg har spist til middag hver dag i et halvt år nå... Det vil si en uke med den blandingen, og en annen uke med en annen.

Er i behandlingsapparatet, men lite som skjer der. En sykepleier spør "Hva har du spist i dag?". jeg svarer og så sukker hun.

Legen sa det ikke var farlig å være undervektig.

Psykologen sa for noen uker siden "Hei" "Så tynn du er blitt" og så filosferte han om andre ting resten av timen...

Hvorfor er det slik? Er absolutt alt opp til meg selv og min innsats? Jeg kunne like gjerne latt være å spise. For noen år siden hadde jeg en periode hvor jeg ikke turte på spise på 70 døgn. Men jeg vil ikke bli så dårlig igjen.

[Gjest Nickløsheletia]

''Legen sa det ikke var farlig å være undervektig''

Det finnes en grense da. Legen mente at det antagelig ikke var farlig å være sånn som han så deg sist. Det betyr jo ikke at du bare kan fortsette å gå nedover, uten at det kan bli farlig. Det skjønner du vel?

''Psykologen sa for noen uker siden "Hei" "Så tynn du er blitt" og så filosferte han om andre ting resten av timen''

Hvis du mener at du har et spiseproblem, så må du jo ta det opp med psykologen. Det er ingen automatikk i å tenke spiseforstyrrelser, når noen har slanket seg.

''Hvorfor er det slik? Er absolutt alt opp til meg selv og min innsats?''

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det ser ut som du er fullt klar over dine problemer og da må du snakke om dem. Ikke vente til du veier 40 kilo.

'' Jeg kunne like gjerne latt være å spise''

Hvorfor det? Hva ønsker du å oppnå?

''For noen år siden hadde jeg en periode hvor jeg ikke turte på spise på 70 døgn Men jeg vil ikke bli så dårlig igjen''

Spiste du ikke på 70 døgn? Det hørtes litt usannsynlig ut i grunnen. Et mirakel at du lever.

Start med å snakk med noen om dine spiseforstyrrelser og si at du vil ha hjelp. da er sjangsen mye større for at du får den hjelpen du trenger.

[Gjest bo diddly]

''Er absolutt alt opp til meg selv og min innsats?''

Selvsagt er det det.

[Gjest Istapp]

Vet psykologen at du har spiseforstyrrelse?

Når jeg var psykisk syk spiste jeg omtrent ingenting,det gikk i kaffe og røyk,litt mat innimellom men det var lite. Det gikk over et år før jeg spiste skikkelig,og når jeg ser tilbake var det rart jeg ikke sultet ihjel. Burde blitt tvangsforet sikkert,men det var ikke spiseforstyrrelse,det var psykisk. Psykologen spurte hver uke "Spiser du"? Sa bare ja,siden en veninne sa at jeg sikkert ble innlagt snart,og tvangsforet.

Poenget mitt er,det er lurt å si hvordan du har det og hva du sliter med. Ellers kan de ikke hjelpe deg.

[Gjest Costa del sol]

''Legen sa det ikke var farlig å være undervektig''

Det finnes en grense da. Legen mente at det antagelig ikke var farlig å være sånn som han så deg sist. Det betyr jo ikke at du bare kan fortsette å gå nedover, uten at det kan bli farlig. Det skjønner du vel?

''Psykologen sa for noen uker siden "Hei" "Så tynn du er blitt" og så filosferte han om andre ting resten av timen''

Hvis du mener at du har et spiseproblem, så må du jo ta det opp med psykologen. Det er ingen automatikk i å tenke spiseforstyrrelser, når noen har slanket seg.

''Hvorfor er det slik? Er absolutt alt opp til meg selv og min innsats?''

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det ser ut som du er fullt klar over dine problemer og da må du snakke om dem. Ikke vente til du veier 40 kilo.

'' Jeg kunne like gjerne latt være å spise''

Hvorfor det? Hva ønsker du å oppnå?

''For noen år siden hadde jeg en periode hvor jeg ikke turte på spise på 70 døgn Men jeg vil ikke bli så dårlig igjen''

Spiste du ikke på 70 døgn? Det hørtes litt usannsynlig ut i grunnen. Et mirakel at du lever.

Start med å snakk med noen om dine spiseforstyrrelser og si at du vil ha hjelp. da er sjangsen mye større for at du får den hjelpen du trenger.

En dør ikke av å la være å spise på 70 døgn. Var faktisk på jobb hver dag, helt til de to siste ukene. Husker jeg sto foran 1000 mennesker, hadde ikke spist på nesten to måneder og håpte jeg ikke skulle besvime :-/ Jeg fikk i meg sjokolademelk og kunne godt sette i gang en joggetur om jeg anstrengte meg. Men ikke å anbefale.

Visst det er ingen som kan hjelpe meg med sine kunnskaper eller komme med oppmuntring og støtte ser jeg ikke vitsen med å gå til disse folkene i det hele tatt.

Virker som noen her tror jeg ikke spiser for å få oppmerksomhet...

[Sør]

Forslag:

Skriv ut akkurat det du skrev her, og gi det til psykologen din neste time. Og si at du trenger hjelp til dette.

Ev. kan du kontakte www.iks.no eller Senteret for SF i Stavanger.

Med vennlig hilsen

[Gjest kinelle]

Det er stort sett farlig å være undervektig men noen er naturlig slanke og har dermed en lavere bmi:

''Kan være skadelig

Undervekt kan faktisk være like skadelig som overvekt.

- Hvis du er undervektig, får kroppen for lite energi, du blir slapp og uopplagt. Hvis det går over lengre tid, kan du utvikle mangel på næringsstoffer, sier Øien.

Undervektige har ofte mindre fett på kroppen enn nødvendig. For lite fett kan ved alvorlig sykdom være dødelig. Undervektige risikerer dessuten benskjørhet og dårlig blodsirkulasjon. I ekstreme tilfeller kan kvinner få mangel på østrogen og miste menstruasjonen.

Sier BMIen din at du er undervektig, er det likevel ikke sikkert du er i faresonen. Mange er naturlig slanke, selv om BMIen sier noe annet. Risikogruppen består av personer som er tynne på grunn av sykdom, dårlig appetitt og dårlig stoffskifte.

''

''I forrige uke anså jeg meg som akkurat tynn nok og ville stoppe vekten. Har mistet en halv kilo til og synes jeg ser 5 kg større ut :-/ Synes jeg ser stor ut nå, men kan ikke gjøre så mye mer med det da det er ribbebeinene som stikker ut. Har nok en bred brystkasse :-/ og brede hoftebein. En stemme i meg sier 5 kg til... så er det bra...

''

Du vil aldri bli tynn nok i dine øyne, bare 5 kg til, så er du der og så der det bare 5 kg til og slik fortsetter det. At du ser stor ut fordi ribbena stikker ut sier veldig mye om hvor avmagret du må være nå.

Når det gjelder sjokoladekjeksene: du har kontroll til å motstå dem, men ikke kontroll til å spise dem.

''Har jeg da stålkontroll eller null kontroll? På en måte skulle jeg ønske noen andre kunne ta over kontrollen og detaljstyre meg i forhold til mat.''

Du har null kontroll. Snakk med behandlerene dine om dette. Fortell hvordan du strever med maten. Kanskje du kan få time hos ernæringsfysiolog som kan detaljstyre maten for deg ved å skrive kostliste over hva og hvor mye du skal spise når.

''Psykologen sa for noen uker siden "Hei" "Så tynn du er blitt" og så filosferte han om andre ting resten av timen...

Hvorfor er det slik? Er absolutt alt opp til meg selv og min innsats? Jeg kunne like gjerne latt være å spise. For noen år siden hadde jeg en periode hvor jeg ikke turte på spise på 70 døgn. Men jeg vil ikke bli så dårlig igjen.''

Mange med psykiske lidelser som feks depresjon mister matlysten og går ned i vekt. jeg tror ikke det er noen automatikk i at de tenker spiseforstyrrelse dersom noen går ned i vekt. Du må fortelle at maten er et problem. Print feks ut innlegget ditt her. Det var bra og beskrivende.

Leste at du trodde noen her mente at du ikke spiste for å få oppmerksomhet, uten at jeg vet det sikkert så tenker jeg at det kanskje var pga setningen "Er absolutt alt opp til meg selv og min innsats? Jeg kunne like gjerne latt være å spise." Alt er ikke opp til deg, behandlere har også et ansvar. Men du må være delaktig i behandlingen og være tydelig på hva du trenger og hva du sliter med og hvilket fokus du ønsker.

Lykke til!

[Gjest Nickløsheletia]

En dør ikke av å la være å spise på 70 døgn. Var faktisk på jobb hver dag, helt til de to siste ukene. Husker jeg sto foran 1000 mennesker, hadde ikke spist på nesten to måneder og håpte jeg ikke skulle besvime :-/ Jeg fikk i meg sjokolademelk og kunne godt sette i gang en joggetur om jeg anstrengte meg. Men ikke å anbefale.

Visst det er ingen som kan hjelpe meg med sine kunnskaper eller komme med oppmuntring og støtte ser jeg ikke vitsen med å gå til disse folkene i det hele tatt.

Virker som noen her tror jeg ikke spiser for å få oppmerksomhet...

Ok, jeg hadde dødd, men det er en annen sak.

Jeg lurer på om du kanskje ikke er klar nok når du snakker med lege og psykolog. Jeg får en følelse av det. Stemmer det?

[Glimtipper]

For meg høres det ut som du helst vil at noen skal oppdage spisevegringen din av seg selv og ta vare på deg. Det framstår som en form for utagering.

Du burde heller ta ansvar for din egen kropp og ditt eget liv, og be om hjelp til det du trenger hjelp til.

[Gjest Nickløsheletia]

For meg høres det ut som du helst vil at noen skal oppdage spisevegringen din av seg selv og ta vare på deg. Det framstår som en form for utagering.

Du burde heller ta ansvar for din egen kropp og ditt eget liv, og be om hjelp til det du trenger hjelp til.

Slik oppfattet jeg også det.

[Gjest Kayia]

For meg høres det ut som du helst vil at noen skal oppdage spisevegringen din av seg selv og ta vare på deg. Det framstår som en form for utagering.

Du burde heller ta ansvar for din egen kropp og ditt eget liv, og be om hjelp til det du trenger hjelp til.

Akkurat sånn leser jeg det også. Virker som lav vekt/ lien kropp/ lite mat har blitt et middel til å bli "sett"?

[Gjest costa del sol]

Ok, jeg hadde dødd, men det er en annen sak.

Jeg lurer på om du kanskje ikke er klar nok når du snakker med lege og psykolog. Jeg får en følelse av det. Stemmer det?

Jeg hatt levd et veldig turbulent og kaotisk liv fylt med overgrep, en gal familie hvor jeg alltid har vært den sterkeste. Alltid best på skolen, på volleyballaget på tros og på tross

Så kom følelsen at jeg ikke orker alle forventningene, kravene og påkjenningene lengre. Grensen er nådd. Noe forferdelig kommer til å skje. Dermed er den eneste løsningen å holde pusten - ikke spise. Det har gitt meg trygghet til å leve videre. Alt har gått i perioder. Opp og ned i vekt. Men vekten har aldri vært så lav som nå siden jeg var et 11-12 år.

Jeg vil bare føle meg trygg. Føle at jeg har kontroll over verden.

[Gjest Costal del sol]

For meg høres det ut som du helst vil at noen skal oppdage spisevegringen din av seg selv og ta vare på deg. Det framstår som en form for utagering.

Du burde heller ta ansvar for din egen kropp og ditt eget liv, og be om hjelp til det du trenger hjelp til.

Du har tydligvis lite peiling. Om jeg så sultet i 3 år for å bli ivaretatt... Hadde ikke det i seg selv vært en veldig stor grunn til å få skikkelig hjelp?

Å om jeg ønsket å bli dullet med hadde jeg valgt langt enklere løsninger.

[Gjest kinelle]

Du har tydligvis lite peiling. Om jeg så sultet i 3 år for å bli ivaretatt... Hadde ikke det i seg selv vært en veldig stor grunn til å få skikkelig hjelp?

Å om jeg ønsket å bli dullet med hadde jeg valgt langt enklere løsninger.

Men har du tatt spisevegringen konkret opp med behandlere? De er ikke tankelesere, og som jeg skrev et annet sted så må du ta aktivt del i egen behandling. Du er ekspert på deg selv og vet hvor skoen trykker. Om du ønsker fokus på spisevegringen må du si det rett ut. Å vente på at de skal skjønne det synes jeg høres ut som en veldig dårlig plan. Du må selv ta ansvar for eget liv og helse. Fortelle hva du trenger.

[Glimtipper]

Du har tydligvis lite peiling. Om jeg så sultet i 3 år for å bli ivaretatt... Hadde ikke det i seg selv vært en veldig stor grunn til å få skikkelig hjelp?

Å om jeg ønsket å bli dullet med hadde jeg valgt langt enklere løsninger.

Jeg har peiling.

Det er kun barn som har krav på å bli sett uansett oppførsel eller manglende ansvarlighet. Du er heldig som har et behandlingsapparat rundt deg. Du ber til stadighet om hjelp her inne, så da kan du klare det samme direkte til de det gjelder. Vær konkret.

[PieLill]

''På en måte skulle jeg ønske noen andre kunne ta over kontrollen og detaljstyre meg i forhold til mat.''

OK. Her er morgendagens meny:

Frokost:

Frokostblanding av type 4-korn, en skivet banan og biola etter smak. Drikke kan være vann eller melk.

Mellommåltid. En hel frukt. eller en stor gulrot.

Formiddagsmat:

En omelett laget på to egg, rikelig med revet ost og pølse eller bacon. Bruk purre og gressløk etter smak. Tilbehør skal være grovt brød, agurk og tomat.

Middag:

To skiver laksefile, krydres og stekes etter smak. Serveres til potet eller grov pasta, agurk, tomat og gulrot og rosenkål. Piffes opp med rømme. Drikke vann, melk eller juice.

Mellommåltid:

En hel frukt eller grønnsak etter smak. Et knekkebrød med cottage cheese, krydres, eller ha eventuelt på syltetøy.

Kveldsmat:

En skive grovbrød med rikelig med dansk leverpostei og to skiver rødbeter. Krydres etter smak. En skive med makrell i tomat. Drikke: Melk, vann eller juice.

Ved søtbehov anbefales druer eller tørket frukt. Senere på kvelden kan du spise mer frukt og grønt.

Da har du morgendagens meny. Følger du den til punkt og prikke, skal jeg skrive en for neste dag.

Er det egentlig dette du vil? Vil du at jeg skal komme hjem til deg å kommandere deg? Overvåke deg og kontrollere deg? Jeg kommer ikke til å dulle, bare sjefe...

Jeg tror at om du skal kunne få hjelp med problemene dine, må du innse at du bære hele ansvaret for ditt eget kosthold og de øvrige delene av livet ditt. Du vil komme til kort om du forsøker å få hjelp til og fraskrive deg ansvaret. Derimot kan du få hjelp med å ta ansvaret.

Du kommer ingen vei med å abdisere som voksen. Ingen skader kan repareres ved at du legger deg på ryggen og forventer at andre skal ordne opp.

mvh

[frosken]

Hva vil du de andre skal gjøre?

Jeg oppfatter dette som en slags maktkamp mellom deg og dine behandlere. De forsøker å gi deg ansvaret for spisingen selv, mens du forsøker å tvinge dem til å ta ansvaret.

Dersom det å ikke spise nok er utageringsvariant nr 14, så er det nærliggende for behandlerne å forsøke å ikke la seg vippe av pinnen.

Hvis du klarer å formulere hva du ønsker at de skal hjelpe deg med, på hvilken måte du mener at de kan gjøre noe som får deg til å spise, så kan det hende at de har mulighet til å gjøre det.