Trenger en foreldre når en er 30 år?

[Gjest greier ikke bli totalt uavhengig]

Mine foreldre ble skillt da jeg var 21 år. Er 30 i dag. Moren min fikk et hjerneslag da hun var 38 år og jeg 20. Siden har hun vært halvsidig lam, uten språk, kan ikke lese, er kraftig overvektig, diabetes, astma og mye annet.

Faren min derimot et veldig rotløs. Fra den ene damen til den andre. Han går inn i alle forhold med veldig stor intensitet før han mister interessen og bare stikker uten et ord. Har ikke tall på hvor mange damer av han som har ringt til meg fordi faren min plutselig forsvinner og nekter å gi lyd fra seg.

Men når pappa først er hjemme som er i nabohuset hvor jeg bor er det meg han går løs på. Ringer gjerne ti ganger for dag. Han forteller alt han har gjort siste timen og hva han skal gjøre de neste.

En kan ikke velge foreldre selv og jeg er glad i mine tross alt. En gang for noen år siden prøvde først pappa å begå selvmord og to dager senere fikk jeg telefon om at mamma hadde prøvd det samme. Da ble jeg fryktelig fortvilet. Men heldigvis har de vært ganske stabile siste 5 årene.

Jeg føler en viss misunnelse på andre som har en mor det går ann å prate med, og de som har fedre som e i detminste vet hvor er til enhver tid. ER jeg fortsatt i barndommen i hodet mitt?

Har også opplevd at faren min har vekt meg 6 om morgenen med beskjed om at jeg må bestille hotell til han i New York, for han står på flyplassen og kommer seg ikke til USA uten å ha hotellrom. En annen dag jeg prøvde å ringe han var han plutselig i Spania.

[100%ull]

''Trenger en foreldre når en er 30 år''

Nei...da skal navlestrengen være brutt...

[Gjest greier ikke bli totalt uavhengig]

''Trenger en foreldre når en er 30 år''

Nei...da skal navlestrengen være brutt...

Har du foreldre?

[mariaflyfly]

Nei, man trenger ikke det når man er 30.

[Gjest sikkelikkalei]

Trist lesning. Virker som det er du som er den voksne og foreldrene dine som er umodne.

Sikkert best å holde dem litt på avstand.

[org]

Min erfaring er at foreldre trenger man hele livet. De vil alltid bety noe for deg.

Men hvis de suger krefter, må du ha lov til å redusere kontakten, uten at noen skal synes noe som helst om det. Synes

[Rosavina]

Nei, du trenger ikke foreldre når du er 30 år.

Du kan fri deg fra grepet deres og gå videre med livet ditt.

Savnet etter A4 foreldre vil være der da som nå. Mitt råd til deg er å finne en god partner med et godt familienettverk.

[frosken]

Hva mener du med "trenger"?

[Angustia]

Nei, du trenger ikke foreldre når du er 30 år.

Du kan fri deg fra grepet deres og gå videre med livet ditt.

Savnet etter A4 foreldre vil være der da som nå. Mitt råd til deg er å finne en god partner med et godt familienettverk.

Man "trenger" ikke foreldre når man er 30 år, men trådstarter har i likhet med mange andre fortsatt foreldre som lever og "må" forholde seg til dem i større eller mindre grad.

Skjønner godt at h*n ikke greier å bli totalt uavhengig, og særlig siden foreldrene krever så mye på hver sitt vis.

Men håper trådstarter klarer å distansere seg noe - som flere nevner er ikke foreldrene "barna" sitt ansvar. Vanskelig når særlig mor i dette tilfellet er hjelpetrengende, ønsker trådstarter all mulig lykke til!

Bruk hjelpeapparatet (både ift til dem og deg selv) for alt det er verdt, og prøv å ikke få skyldfølelse.

[Gjest Jeg klarer meg alene]

Du må lage distanse. Du må sette ned foten.

Distanse for ikke å bli så sjokkert og lei deg av å finne ut at far , er der, så der osv uten å ha sakt fra til deg.

Sette ned foten fordi du ikke er noen sekretær eller noen som skal ringes ned av hverken kjærester eller ham døgnet rundt. Du kan ikke vite hvor et voksent menneske er til enhver tid. Kjærestene må selv få ringe og lete etter ham. Og du skal ikke bli vekket og må mase for å ordne ting for ham. Hvis han legger seg litt i selen så finner han seg hotellrom selv f.eks. Eller han vil lære seg å bestille hele pakka når han bestemmer seg for å dra på tur i det hele tatt.

Vi kan ikke velge våre foreldre. Og de er der. Men vi kan velge energien vi vil tillate at de tar, og i hvilken grad de skal være i livet vårt.

Selv har jeg etter mange år måttet ta den avgjørelse å kunne kontakten med min mor. I samme slengen har jeg kuttet kontakten med en bror også, og har en søster som da kuttet kontaktem med meg pga de to andre.

Jeg har ingen tanter og onkler.

Min far er død siden veldig mange år.

Det er trist, og jeg skulle jo også ønske at jeg hadde foreldre som var stolte av meg, var glade for å få barnebarna på besøk osv. Men vi må bare infinne oss med at verden helt enkelt ikke er så enkel og perfekt. Vi må helt enkelt lære oss å godta at vår veg er staket opp noen ganger og at vi må ta vare på oss selv.

[Gjest segunda]

Jeg er over femti år og trenger mine foreldre fremdeles. Nå har jeg vært heldig med foreldre hele livet og jeg mister dem nå sakte, men sikkert. De lever, men min far er ikke den personen som jeg kjente engang. Dette er livet.

Det betyr ikke at jeg ikke kan leve uavhengig av dem. Det har jeg gjort i mer enn tredve år, men jeg er heldig som har hatt noen bak meg som er glad i meg uten noen betingelser.

Jeg reagerer litt på ordvalget trenger. Voksne mennesker kan klare seg uten foreldre, men barn kan ikke. En dag må jeg antageligvis klare meg uten mine foreldre siden jeg regner med at de dør før meg.

Det er forståelig at dette er vanskelig for deg, og du er nødt til å finne veier som gjør at du ikke tar dette så mye innover deg. Du trenger kanskje likevel å være glad i dine foreldre fremdeles.

[Gjest høstløv]

Når en er blitt tretti år og et voksent, selvstendig menneske, så trenger en egentlig ikke foreldre.

Men og det er et viktig moment, kanskje foreldrene dine trenger deg! Det gjør de åpenbart, slik du beskriver forholdene.

At faren din ringte til deg, når han trengte hjelp der og da, når han sto på flyplassen, er vel bare en tillitserklæring til deg. At han regner med deg som en ressursperson i livet sitt, og at han anser deg en voksen og ansvarsbevisst person.

[100%ull]

Har du foreldre?

Jeg klarte heldigvis omsider å kutte navlestrengen til min mor...jeg var da passert 42 år...

Jeg var psykisk ødelagt av henne...

Har nå et mye bedre avstandsforhold nå til henne =)

Min far er desverre død...

[trollemor;o)]

Jeg har mistet pappaen min, en fantastisk pappa. Jeg er 40, og håper å få beholde mamma i mange mange år enda.

[løvinne71]

Man "trenger" dem kanskje ikke i den betydning at man ikke hadde klart seg uten dem.

Og de fleste friske og "normale" personer over 30, er vel som regel istand til å forsørge seg selv, og leve et selvstendig liv.

Men man "trenger" dem jo i den betydning at de fortsatt er viktige ressurspersoner som man kanskje kan søke råd og hjelp hos, og som man kan glede seg over å tilbringe tid sammen med.

Foreldre er jo generellt svært nære og betydningsfulle personer i et menneskes liv, selv lenge etter at man er blitt voksen.

Men alle er jo ikke like "heldige" med sine foreldre. Så det finnes selvsagt tilfeller hvor forholdet blir så belastende at den beste løsningen er å holde avstand, eller bryte kontakt.

Med mindre du føler at kontakten med dine foreldre bryter deg ned eller ødelegger for deg, så synes jeg ikke det er noe poeng at du skal bli "totalt uavhengig"

Det er naturlig at man er glad i, og føler omsorg for de foreldrene man har, selvom disse ikke er "perfekte."

Som en annen var inne på, så har kanskje rollene deres endret seg litt, og at det nå er DE som trenger DEG!

Dette kan være litt vanskelig å omstille seg t

Så NEI, du er ikke i barndommen i hodet ditt!

Det er helt naturlig at du føler en slags sorg over at foreldrene dine ikke lenger fyller rollene som ressurspersonene "mor og far."

Og det er heller ikke rart at du blir fortvilet når dine egne foreldre tilsynelatende mistrives så sterkt med livet at de t.o.m forsøker selvmord. Dette er selvsagt en stor belastning for deg som nær pårørende.

[Gjest MayLynn]

Det du vel egentlig mener er om du er for avhengig av dem i hodet ditt. Altså at du kjenner på savn, sorg, ønsker om at de skulle ha vært anderledes osv.

Det er vel dette du må jobbe med, prøve å komme over denne sorgen slik at du kan fri deg mer "psykisk" fra dem. Da vil det heller ikke gå sånn inn på deg, forskjellige situasjoner, som det gjør nå. Du vil ikke kjenne det slik om du sier nei til en ekskjæreste feks.

Har litt dårlig tid så jeg fikk ikke til å formulere meg helt slik som jeg hadde tenkt, du får håpe PieLill svarer