Behandling eller jakte på en drøm?

[Gjest dilemmaetuet]

Når vet en om en er for frisk for psykiatrien eller ei?

Nå har jeg gått i ganske intensiv behandling i nesten 2 år. Det har virkelig hjulpet meg og livet mitt ser så annerledes ut i dag.

Behandlingen hjalp meg faktisk til å få et liv og er veldig takknemlig. Nå er jeg litt i dilemma med at mitt ønsket om å fullføre utdannelsen vil kræsje med det behandingsopplegget jeg er i.

Tenk om alt bare vil gå dårlig og at jeg gaper over for mye. Samtidig så har jeg kommet veldig langt og opplever at jeg takler livets opp og nedturer på en helt annet måte enn det jeg gjorde tidligere. Tror fortsatt jeg strever mer med "vanlige" ting enn det de fleste friske gjør. Det at jeg kjenner jeg er stolt over at jeg faktisk har et sosialt liv og fungerer godt i hverdagen min sier vel noe om hvor alvorlig psyk jeg faktisk var.

Og så skal jeg også møte mange nye utfordringer. Jeg vet at jeg virkelig vil studere til høsten. Men så er jeg også redd og engstelig og tenker at tenk om jeg ikke klarer det uten behandlingen. Hvis jeg må velge tror jeg at jeg vil velge utdanningen. Selv om det er litt som å hoppe utfor et stup for meg . Ideelt skulle jeg hatt behandlingen der som tryggheten i bunn slik at jeg kan fortsette og utvikle meg og bli en tryggere person. Men så er jeg redd den muligheten ikke er der dessverre.

[Gjest Rikkedikke]

Man må ta noen tjangser i livet.

Man kan ikke være i et behandlingspplegg bare for å "safe", men det går ann å finne andre måter å få påfylle å støtte igjennom.

For meg har det blitt å betale av egen lomme en privat psykolog, som jeg kan bruke litt innimellom.

Koster meg en femhundrings i måneden, da er han min i en time. Og mer om eg ønsker å betale for det. Har driver som terapeut og med personlig utvikling for dem som ønsker det. Blir som en godt utdannet coach for meg. Han kan også ha en dialog med legen min om jeg ønsker det.

Samt jeg har en god fastlege som har ansvaret for medisinene mine, i samråd med psykiater.

Jeg har vært mange år i psykiatrien, også. Og har blitt mye bedre. Men ønsker å komme meg videre, noe jeg ser ut til å greie. Selvfølgelig med noen humper i veien. Det skulle bare mangle.