Blir gal av meg selv

[Gjest crazygirl2]

Har diagnosen emosjonell ustabil personlighetforstyrrelse. Hver dag er et jag etter å gjøre de riktige tingene som å gå på jobb, holde hus og hjem rent og pent, være sosial, trimme og drive med fritidsinteresser. Sannheten at ikke noe av dette gir meg noe glede eller mening. Jeg gjør det bare fordi det er forventet av en god borger. Nå er jeg på bristepunktet. Drittlei. Feed Up. Lei av å vente på at ting skal snu. Lei av å forholde meg til hjelpeapparatet. Lei av å være snill og tålmodig pike. Jeg vil ikke dø, men orker snart ikke leve lenger. Jeg greier ikke sove. Greier ikke spise og hater meg selv når jeg syter og klager. Har det noe for seg å smøre på med syting til legen? Det tar en halvannen time å komme seg til behandleren på poliklinikken. Å jeg skulket sist gang da jeg ikke hadde ork til å komme meg avgårde, mens jeg vet at noen frå drosje til poliklinikken. Hva er kriteriene her?

[frosken]

Sålenge du er i stand til å benytte offentlige kommunikasjonsmidler, har du i utgangspunktet ikke krav på taxitransport til behandling.

[Gjest Klinkekula]

Er det ikke noe du finner glede i?