å bo alene

[Gjest bestsammen]

Jeg bor alene. Jeg har en sønn på snart 12 som bor hos meg 50%. Men mesteparten av fritiden så er han sammen med kompiser og jeg ser han knapt. Jeg er en sosial person som ofte er sammen med venner. Men naturlig nok så blir jeg også værende mye alene. Det gjør meg trist. Føler meg ensom. Jeg misunner de som bor i et hjem fylt med andre mennesker. Barn, kjæreste/ektefeller. Her er det ofte bare lyden av tv-en eller oppvaskmaskinen som fyller leiligheten. Skulle ønske jeg kunne sette mer pris på fritiden min – selv alene. I morgen er det jobb, og der er det heldigvis andre mennesker…

[Gjest Nellas]

Jeg tror egentlig vi er skapt til å være flere sammen enn det man er i dag. Men du har jo fortsatt et valg da. Du kan faktisk velge å flytte sammen med en annen mor med barn foreksempel. Kollektiv osv.

Skulle ønske det ble bygd flere leiligheter/blokker med fellesrom. Da kunne man gå en plass og møtes.

[Gjest Tanta Anna]

Heldigvis er dette noe du kan gjøre noe med :-) Hva med å finne en hobby hvor du kan treffe og omgåes andre mennesker? Hva med en annonse på nett, hvor du ikke søker så mye annet enn vennskap (mange som har slike), oppsøk arenaer hvor folk ferdes så skal du snart se du setter pris på litt alenetid :-)

[Gjest mamma41]

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i! Hvor bor du? Jeg er også alene med en sønn på 12 år. Ta gjerne kontakt med meg på privatmailen min.

[email protected]

[Mandolaika]

Er det helt usannsynlig at du vil få deg en kjæreste/samboer etter hvert?

[Gjest cmdd]

Jeg tenker at alt er relativt. Du har et barn, du har venner, du er på jobb...Med andre ord har du mange muligheter for å være sosial.

Tror absolutt på ensomhetsfølelsen din, men samtidig vet jeg om virkelig ensomme folk. Slike som ikke har barn, familie, venner eller jobb...

Kanskje er det bare bra å ha litt tid for seg selv også? Eller hva med begynne som besøksvenn e.l., for å være en venn for noen som virkelig er venneløs og ensom?

[Gjest Auroria]

Jeg er i motsetning til deg ganske usosial av meg (selv om jeg forsøker å skjule det så godt jeg kan for venner og bekjente)

Tenker med meg selv at dette kan være et problem, men når jeg leser innlegget ditt, minner det meg på at jeg faktisk er ganske heldig som trives så godt i mitt eget selvskap!

Mitt problem er at jeg føler det er vanskelig å avvise folk når jeg mest har lyst å være alene og jeg er ofte med på ting jeg egentlig ikke vil, fordi jeg føler og vet jeg må og bør hvis jeg vil bevare vennskapet.

Ser jo at dette egentlig er et stort luksusproblem.

[Kalevaala]

Jeg er i motsetning til deg ganske usosial av meg (selv om jeg forsøker å skjule det så godt jeg kan for venner og bekjente)

Tenker med meg selv at dette kan være et problem, men når jeg leser innlegget ditt, minner det meg på at jeg faktisk er ganske heldig som trives så godt i mitt eget selvskap!

Mitt problem er at jeg føler det er vanskelig å avvise folk når jeg mest har lyst å være alene og jeg er ofte med på ting jeg egentlig ikke vil, fordi jeg føler og vet jeg må og bør hvis jeg vil bevare vennskapet.

Ser jo at dette egentlig er et stort luksusproblem.

Jeg har det som deg.

''Mitt problem er at jeg føler det er vanskelig å avvise folk når jeg mest har lyst å være alene og jeg er ofte med på ting jeg egentlig ikke vil, fordi jeg føler og vet jeg må og bør hvis jeg vil bevare vennskapet.''

Kjenner meg veldig igjen i dette. Ja det er et luksusproblem, men luksusproblemer er også problemer :-)

[Gjest prust]

Jeg er i motsetning til deg ganske usosial av meg (selv om jeg forsøker å skjule det så godt jeg kan for venner og bekjente)

Tenker med meg selv at dette kan være et problem, men når jeg leser innlegget ditt, minner det meg på at jeg faktisk er ganske heldig som trives så godt i mitt eget selvskap!

Mitt problem er at jeg føler det er vanskelig å avvise folk når jeg mest har lyst å være alene og jeg er ofte med på ting jeg egentlig ikke vil, fordi jeg føler og vet jeg må og bør hvis jeg vil bevare vennskapet.

Ser jo at dette egentlig er et stort luksusproblem.

Jeg synes også det er fantastisk å være alene. I og med at jeg har mann og barn, er det ikke så ofte jeg får anledning til å være alene - men denne uka er de andre bortreist. Helt fantastisk :-)

Min far ville gjerne hatt meg med på et arrangement i kveld, men jeg klarte å si nei - jeg trenger tid for meg selv.

Men for all del - jeg er jo veldig glad i familien min, og kunne vel ikke tenke meg å bo helt alene, men det er absolutt sider ved det å bo alene som jeg savner i det livet jeg har nå.