Mistet troen på helsefolk

[Gjest Mrs.Q]

Har det noe poeng i å gå til time hos psykiater når jeg har mistet troen på dem?

Hva kan de hjelpe med som jeg ikke vet selv?

Eneste grunnen jeg har er at jeg må ha hjelp til å søke dispensasjon til førerkortet. Ellers er jeg helt tom og har ikke noe å ta opp, skal på første time i morgen. Føler meg ganske likegyldig til det og har ikke lyst. Da er det vel bedre de bruker tiden på noen som trenger hjelp?

[Gjest Psyk av alt]

Jeg synes du skal gå en periode før du bestemmer deg. Kanskje du blir overrasket?

Dessuten har du jo gjentatte ganger stilt spørsmålstegn ved din egen diagnose, så det synes jeg er et svært viktig tema som du burde diskutere med psykiateren din!

[Gjest Mrs.Q]

Jeg synes du skal gå en periode før du bestemmer deg. Kanskje du blir overrasket?

Dessuten har du jo gjentatte ganger stilt spørsmålstegn ved din egen diagnose, så det synes jeg er et svært viktig tema som du burde diskutere med psykiateren din!

Kommer til å si at jeg ikke tror diagnosen stemmer, men orker ikke noen ny utredning. Føler meg ganske ferdig med slikt. Har fått mange diagnoser og tvilt på det meste, kan ikke vite hva som er rett.

Vil ikke kalle han min psykiater heller, kommer ikke til å gå der noe særlig. Kanskje bare kun i morgen, tror det er best for meg selv. Og jeg må jo gjøre det som er best for meg?

[Gjest Psyk av alt]

Kommer til å si at jeg ikke tror diagnosen stemmer, men orker ikke noen ny utredning. Føler meg ganske ferdig med slikt. Har fått mange diagnoser og tvilt på det meste, kan ikke vite hva som er rett.

Vil ikke kalle han min psykiater heller, kommer ikke til å gå der noe særlig. Kanskje bare kun i morgen, tror det er best for meg selv. Og jeg må jo gjøre det som er best for meg?

Jo, det er best å gjøre det som er best for deg selv.

Men hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt sats og stålsatt meg og snakket om dette med diagnoser. Det er veldig viktig at du blir trygg på hvilken diagnose du har. Det gjør deg mer motivert for behandling på flere plan. Og det er veldig, veldig viktig for at du skal få et så godt liv som mulig.

Om det skal en ny utredning til så hadde jeg virkelig gått igjennom det. Det er mitt råd.

Jeg vet hvor vanskelig alt kan være hvis man tviler på diagnosen man har fått.

Jeg ble selv diagnostisert med BP2 for ca 5 år siden på Dps. Men min egen psykolog mente jeg ikke hadde denne diagnosen og sa jeg måtte slutte hvis jeg valgt å ha denne diagnosen. Jeg valgte å høre på psykologen. Men har ikke blitt bedre, så gikk en tur til til Dps og fikk på ny BP2 som diagnose av psykiater nr2. Så har nå begynt på rett medisin for denne lidelsen.

Jeg er redd jeg har "kastet bort" 5 år av mitt liv siden jeg ikke har blitt medisinert rett.

[Gjest Mrs.Q]

Jo, det er best å gjøre det som er best for deg selv.

Men hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt sats og stålsatt meg og snakket om dette med diagnoser. Det er veldig viktig at du blir trygg på hvilken diagnose du har. Det gjør deg mer motivert for behandling på flere plan. Og det er veldig, veldig viktig for at du skal få et så godt liv som mulig.

Om det skal en ny utredning til så hadde jeg virkelig gått igjennom det. Det er mitt råd.

Jeg vet hvor vanskelig alt kan være hvis man tviler på diagnosen man har fått.

Jeg ble selv diagnostisert med BP2 for ca 5 år siden på Dps. Men min egen psykolog mente jeg ikke hadde denne diagnosen og sa jeg måtte slutte hvis jeg valgt å ha denne diagnosen. Jeg valgte å høre på psykologen. Men har ikke blitt bedre, så gikk en tur til til Dps og fikk på ny BP2 som diagnose av psykiater nr2. Så har nå begynt på rett medisin for denne lidelsen.

Jeg er redd jeg har "kastet bort" 5 år av mitt liv siden jeg ikke har blitt medisinert rett.

Tror egentlig jeg har BP, men er ikke så lenge siden jeg ble utredet på nytt og det var ikke BP det ble. Solian demper følelsene mine litt så har ikke hatt de store høydene, noe jeg vil. Har det bra jeg da. Kommer til å slutte med medisinene om noen uker.

[Nøtteskall]

Tror egentlig jeg har BP, men er ikke så lenge siden jeg ble utredet på nytt og det var ikke BP det ble. Solian demper følelsene mine litt så har ikke hatt de store høydene, noe jeg vil. Har det bra jeg da. Kommer til å slutte med medisinene om noen uker.

Jeg skjønner at du har mistet troen. Det har vel jeg og gjort. De later som de vet mer enn de gjør!

Jeg føler meg også ganske misforstått av psykiatrien - ihvertfall enkelte. Noen sitter visst å bare måler deg opp mot en diagnose som kan passe, også blir du forhåndsdømt av alle du må forholde deg til i psykiatrien.

De som har hjulpet meg mest gjennom mine sykdomsperioder er de som ikke har fokusert så mye på medisiner, men reflekterer og har god menneskelig innsik., De har hatt fokus på aktiviteter og forklaringer på mine spørsmål. Og fortalt meg at det ikke er sikkert at jeg trenger å gå på medisiner livet ut - da føler jeg meg tryggere og mer blir mer fortrolig med dem og kan godta at medisinene tar jeg bare når jeg trenger dem.

Det å ikke kunne snakke/forstå en som hører stemmer burde man ikke jobbe i psykiatrien. Hvis jeg f.eks sier til en pleier at jeg er redd for å dø og at jeg er redd for at Norge skal gå tom for livsnødvendige medisner så hjelper det for meg at hjelperne setter seg ned of forklarer meg at jeg tar feil og at jeg ikke trenger å være redd fordi de har god oversikt over dette. Derimot har jeg opplevd pleiere som bare har smilt og sagt "det er bare sykdommen din" og det er etter min mening ikke et godt nok svar. Man må sette seg ned å forstå hele pasienter for å hjelpe.

jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger: vi er ikke diagnoser, men vi er mennesker med ulike personligheter.

[Gjest Mrs.Q]

Jeg skjønner at du har mistet troen. Det har vel jeg og gjort. De later som de vet mer enn de gjør!

Jeg føler meg også ganske misforstått av psykiatrien - ihvertfall enkelte. Noen sitter visst å bare måler deg opp mot en diagnose som kan passe, også blir du forhåndsdømt av alle du må forholde deg til i psykiatrien.

De som har hjulpet meg mest gjennom mine sykdomsperioder er de som ikke har fokusert så mye på medisiner, men reflekterer og har god menneskelig innsik., De har hatt fokus på aktiviteter og forklaringer på mine spørsmål. Og fortalt meg at det ikke er sikkert at jeg trenger å gå på medisiner livet ut - da føler jeg meg tryggere og mer blir mer fortrolig med dem og kan godta at medisinene tar jeg bare når jeg trenger dem.

Det å ikke kunne snakke/forstå en som hører stemmer burde man ikke jobbe i psykiatrien. Hvis jeg f.eks sier til en pleier at jeg er redd for å dø og at jeg er redd for at Norge skal gå tom for livsnødvendige medisner så hjelper det for meg at hjelperne setter seg ned of forklarer meg at jeg tar feil og at jeg ikke trenger å være redd fordi de har god oversikt over dette. Derimot har jeg opplevd pleiere som bare har smilt og sagt "det er bare sykdommen din" og det er etter min mening ikke et godt nok svar. Man må sette seg ned å forstå hele pasienter for å hjelpe.

jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger: vi er ikke diagnoser, men vi er mennesker med ulike personligheter.

Er bare folk de og som oss, og tror ikke de vet mer. Og jeg har måttet vente lenge nå, kan ikke ta meg særlig seriøst da.

[Nøtteskall]

Er bare folk de og som oss, og tror ikke de vet mer. Og jeg har måttet vente lenge nå, kan ikke ta meg særlig seriøst da.

Hvis de ikke tar deg seriøst nok så er det verl fordi de tenker at andre er sykere enn deg og bør få komme foran i køen. Jeg også måtte vente lenge på hjelp. Men når jeg først fikk det så ble det rabalder og virkelig fortagang i sakene.

[Gjest Mrs.Q]

Hvis de ikke tar deg seriøst nok så er det verl fordi de tenker at andre er sykere enn deg og bør få komme foran i køen. Jeg også måtte vente lenge på hjelp. Men når jeg først fikk det så ble det rabalder og virkelig fortagang i sakene.

Jeg går ikke til noen på nåde og er ikke takknemlig for det heller, de burde heller avvise meg. Men skal gå pga det sertifikat styret, hadde ikke gått ellers.