Jeg hater å jobbe, hva er galt med meg?

[Mandolaika]

Ja, blandt annet. Og jobber med mellomledere, som holder kurs for en om selvfølgeligheter, som om det var hjernekirurgi.

Jeg vil på det sterkeste ha meg frabedt "tenke positivt" kurs og den slag med idiotiske bumpersticker slagord, i regi av en eller annen hjenedød & hjernevaska, solbrun svenske som har fått betalt et eller annet svada kurs i utlandet, og vil prate skit på meg, mens jeg må ha takknemmelig ansiktsutrykk, og ikke kunne gi utrykk for min dypeste forakt for denslags type mennesker..;p For eksempel.

Er jeg ansatt, for eksempel, for å trå flat pappesker, så gjør jeg det. Men jeg trenger f*** ike noe fiffel om positivet på arbeidsplassen og om hvor nyttige vi er fra en eller annen dritdyr og _særdeles_ unyttig tulling. Det får meg til å få direkte voldelige tanker om hva jeg har lyst til å gjøre med vedkommende..;p

Jeg skjønner hva du mener, men det handler i bunn og grunn om å ha en jobb som gjør at man kan forsørge seg selv.

[tonie]

Fordi jeg har (hatt) andre verdier, og prioritert helt annerledes..;p

Jeg er også oppvokst med foreldre, og besteforeldre som besitter (besatt) en god del åndsnobberi og (noe jeg fant som en ) overdreven respekt for akademikere og der besteforeldregenerasjonen utviste direkte arbeiderklasseforakt.

Selvom jeg alltid har elsket kunst, bøker, lærdom og tilsvarende ting som gir livet mening, satte vel også noe av dette meg ganske tidlig i opposisjon, og jeg var svært nysgjerrig på "den andre siden", helt fra jeg var liten, og lot meg provosere av hva jeg tolket som nedlatenhet og urettferdighet mot de som ikke tilhørte de min bestemor kalte "kondisjonerte"..;p

Dessuten har jeg alltid hatt en god posjon autoritets mistilitt, og fgaktisk alltid avskydd å bli fortalt hva jeg skal gjøre, var vrang og og stilte spørsmål på skole etc (men var flink)..Og valgte meg deretter et liv som en ganske lykkelig bohem, som tok det en lykkelig bohem kunne få, og jobba dermmed med mye rart (som interesserte meg minimalt, og som gjorde meg til en noe mindre lykkelig bohem mens det sto på..;p) Og tok livet litt sånn fra hånd til munn.

Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.

Dette angrer jeg ikke et sekund på, livet mitt til nå har vært relativt strålende, og jeg har opplevd mye, mye, mye! Selvsagt medfører slike valg også noen (kraftige nedturer), men det ligger bare ikke for meg å ha alt lina opp, perfekt og klarlagt..Jeg må ha litt rom for impulsivitet, og å bare reise min vei om jeg vil, sånne ting.

Nå er jeg jo gift (forøvrig med en mann av på masnge måter samme ståpning - selvom han liker jobben sin), og har på begynt en utdannelse som jeg håper kan gi meg en jobb jeg kan leve med - og fortsatt være ganske fleksibel i - iandre enden. Det hadde vært fint.

Nok psykoanalyse av, og livshistorie fra meg nå kanskje..;p

Men, forøvrig : Jeg driver ikke ubedt og av meg selv og briefer med at jeg dritsmart! Det var IKKE poenget mitt. Jeg sa at mange smarte mennesker ikke holder ut drittjobber, og at det er en fordel å være dum i mange av dem. Det betyr ikke at jeg sier at folk i jobb er dumme. At jeg slang på hva min iq måler, var rett og slett fordi det kom mange forslag om at jeg er kørka i huet, og det er jeg faktisk ikke.

''Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.''

Da bør du satse på noen års utdanning i stedet for en liten kort en, så kan du kanskje bake alt det du nevner inn i jobben din, som jeg gjør. Jobb og fritid som flyter over i hverandre, og å få lønn for det du liker aller best å gjøre, er ikke helt feil. Det er helt klart verdt endel år på skolebenken:)

[Gjest Kayia]

''Hvilke type jobber snakker du egentlig om her?''

Jeg fikk i et tidligere innlegg inntrykk av at hun snakker om de som sitter i kassa på dagligvaren og renholdere f.eks. Hvis ingen ville ha disse jobbene så sliter samfunnet kraftig!

''Hvis ingen ville ha disse jobbene så sliter samfunnet kraftig!'' Veldig enig i det

Apropos å jobbe, ønske å jobbe og like å jobbe; kan ikke en av dere be meg slå av safari og ta en ny økt med artikkelen jeg sliter litt med å komme igang med i dag NÅ! ;-p

[Mandolaika]

''Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.''

Da bør du satse på noen års utdanning i stedet for en liten kort en, så kan du kanskje bake alt det du nevner inn i jobben din, som jeg gjør. Jobb og fritid som flyter over i hverandre, og å få lønn for det du liker aller best å gjøre, er ikke helt feil. Det er helt klart verdt endel år på skolebenken:)

''Jobb og fritid som flyter over i hverandre.''

Grøss.

[Gjest Kayia]

Fordi jeg har (hatt) andre verdier, og prioritert helt annerledes..;p

Jeg er også oppvokst med foreldre, og besteforeldre som besitter (besatt) en god del åndsnobberi og (noe jeg fant som en ) overdreven respekt for akademikere og der besteforeldregenerasjonen utviste direkte arbeiderklasseforakt.

Selvom jeg alltid har elsket kunst, bøker, lærdom og tilsvarende ting som gir livet mening, satte vel også noe av dette meg ganske tidlig i opposisjon, og jeg var svært nysgjerrig på "den andre siden", helt fra jeg var liten, og lot meg provosere av hva jeg tolket som nedlatenhet og urettferdighet mot de som ikke tilhørte de min bestemor kalte "kondisjonerte"..;p

Dessuten har jeg alltid hatt en god posjon autoritets mistilitt, og fgaktisk alltid avskydd å bli fortalt hva jeg skal gjøre, var vrang og og stilte spørsmål på skole etc (men var flink)..Og valgte meg deretter et liv som en ganske lykkelig bohem, som tok det en lykkelig bohem kunne få, og jobba dermmed med mye rart (som interesserte meg minimalt, og som gjorde meg til en noe mindre lykkelig bohem mens det sto på..;p) Og tok livet litt sånn fra hånd til munn.

Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.

Dette angrer jeg ikke et sekund på, livet mitt til nå har vært relativt strålende, og jeg har opplevd mye, mye, mye! Selvsagt medfører slike valg også noen (kraftige nedturer), men det ligger bare ikke for meg å ha alt lina opp, perfekt og klarlagt..Jeg må ha litt rom for impulsivitet, og å bare reise min vei om jeg vil, sånne ting.

Nå er jeg jo gift (forøvrig med en mann av på masnge måter samme ståpning - selvom han liker jobben sin), og har på begynt en utdannelse som jeg håper kan gi meg en jobb jeg kan leve med - og fortsatt være ganske fleksibel i - iandre enden. Det hadde vært fint.

Nok psykoanalyse av, og livshistorie fra meg nå kanskje..;p

Men, forøvrig : Jeg driver ikke ubedt og av meg selv og briefer med at jeg dritsmart! Det var IKKE poenget mitt. Jeg sa at mange smarte mennesker ikke holder ut drittjobber, og at det er en fordel å være dum i mange av dem. Det betyr ikke at jeg sier at folk i jobb er dumme. At jeg slang på hva min iq måler, var rett og slett fordi det kom mange forslag om at jeg er kørka i huet, og det er jeg faktisk ikke.

''Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner'' Om du plusser på design og musikk, samt omskriver "høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner" med "har smeltet sammen med min karriereveg" hadde du beskrevet mitt liv. Og - jeg får lønn for det! ;-)

[Gjest Kayia]

''Jobb og fritid som flyter over i hverandre.''

Grøss.

Sånn har jeg det også nå, og liker det!

[Gjest Elextra]

''Jobb og fritid som flyter over i hverandre.''

Grøss.

''Jobb og fritid som flyter over i hverandre.

Grøss.''

Det er vel ganske vanlig om man klarer å gjøre hobbyen til jobb eller på annen måte er oppslukt av arbeidet. En er priveligert om en har det slik.

[tonie]

''Jobb og fritid som flyter over i hverandre.''

Grøss.

Det er jo akkurat det det ikke er! Det blir ikke grøss når man får holde på med det man liker best over hele fjøla. Det føles nesten ikke som man er på jobb til tider;)

[Mandolaika]

''Jobb og fritid som flyter over i hverandre.

Grøss.''

Det er vel ganske vanlig om man klarer å gjøre hobbyen til jobb eller på annen måte er oppslukt av arbeidet. En er priveligert om en har det slik.

''Det er vel ganske vanlig om man klarer å gjøre hobbyen til jobb eller på annen måte er oppslukt av arbeidet. En er priveligert om en har det slik.''

Det er det nok delte meninger om. Det er mange som ønsker å markere skillet mellom jobb og fritid også. Mange jeg kjenner som har prøvd å livnære seg av hobbyen sin, har ødelagt både jobben og hobbyen. Det er noe med å ikke legge alle eggene i én kurv.

[Mandolaika]

Det er jo akkurat det det ikke er! Det blir ikke grøss når man får holde på med det man liker best over hele fjøla. Det føles nesten ikke som man er på jobb til tider;)

''Det er jo akkurat det det ikke er! Det blir ikke grøss når man får holde på med det man liker best over hele fjøla. Det føles nesten ikke som man er på jobb til tider;)''

Joda. Så lenge man kan livnære seg økonomisk av det så. For det er jo faktisk det det handler om. Det må gi penger til mat på bordet.

[Gjest sangsol]

De tok det veldig langt..;p

Det var forakt av alt som ikke innebar MYE skolegang, gjerne i abstraktheter. (Hvilket jeg også liker å lese i på fritiden, men ærlig talt)

Noen av besteforeldrene mine var på feil side under krigen (ikke for å snakke om oldeforeldre! ) også, og mente litt slike ting som at folk burde flytte seg av veien og ta av hatten når de kom forbi..;p

Dette er selvsagt tabu i familien, men jeg sporer snev av fattigfornemhet fortsatt, og lukta den også når jeg var liten (uten at jeg da klarte helt å sette fingeren på hva det var), og det fikk meg i ganske kraftig grad til å utdanningsvegre meg, og å ønske meg et liv som loffer, whitetrashcamper eller løs eksistens i storbyen..;p

Nå romantiserte jeg selvfølgelig " de andre" en del, men at det innvirka på enkelte av mine tidlige utdannings og ikke utdanningsvalg, det vet jeg.

I tillegg er jeg vanskelig, har en plagsomt fri sjel (som så alt for fort blir klaustrofobisk), og har ikke lettest i verden, verken for "commitment" (Hva faen heter det på norsk"? eller for å innordne meg under autoriteter.

''I tillegg er jeg vanskelig, har en plagsomt fri sjel (som så alt for fort blir klaustrofobisk), og har ikke lettest i verden, verken for "commitment" (Hva faen heter det på norsk"? eller for å innordne meg under autoriteter''

Ikke noen drømme-arbeidstaker, med andre ord.

Utdanning er investering i fremtid, og deler av belønningen er jobb man kan ha som hobby. Siden du er rastløs sjel som liker bestemme selv, kunne du utdannet deg til muligheter som gjør at du slipper sjefer...

[Gjest GA]

Det er jo akkurat det det ikke er! Det blir ikke grøss når man får holde på med det man liker best over hele fjøla. Det føles nesten ikke som man er på jobb til tider;)

helt enig, det er supert å jobbe med det man liker aller best og hadde som hobby da man var liten.

På min arbeidsplass er høy trivselsfaktor og de fleste brenner virkelig for det vi driver med!

[Gjest sangsol]

Da leser du meg med uvillige briller.

Jeg har aldri dagt at folk som jobber er dumme. Selvsagt er det masse folk som jobber som er smarte, sympatiske, lykkelige, som bidrar positivt etc.

Men, for å holde ut i meningsløs, kontraproduktiv, kjip jobb, er det en fordel og være ganske dum, og dermed ikke ha innsikt i, eller kapasitet til, å reflektere over mangelen på substans, idiotregler, og mellomledere med innlærte irriterende bumperstickerslogans ala "there is no I team" osv.

Smarte folk drives gjerne til vanvidd i sånne jobber, fordi man skjønner hvor fantastisk idiotisk, ydmykene, og lite verdiskapende det er..;p

Jeg skjønner jo at det er min sure plikt å utføre denslags jobber, og gjør de, men jeg anser det som ikke bare en rett, men en direkte overlevelsesstrategi, å ha rett til å avsky denslags jobb, (og slike kolleger), og jeg godtar ikke automatisk at alle føler seg "så utrolig takknemmelige for å ha en jobb å gå til", eller at det burde være sånn.

Jeg aksepterer det, men jeg hengir meg ikke til servile hallelujah rop og takksigelser for å være så velsignet at jeg får utføre en eller annen drittjobb, som gjør meg ulykkelig og misantrop, og som andre tjener mye mere penger på en meg.

Og i den forbindelse står jeg på at det i slike tilfeller hadde vært lettere å være dum som en boks med hammere, og lykkelig akseptere å utføre en jobb man kunne trene apekatter til å gjøre, uten å stille spørsmål ved noe av det, og å deretter gå plystrende og fornøyd hjem, med styrkert selvfølelse og alt det der.

Min blir gjerne redusert til et minimum av slikt, selvom jeg gjør gode miner til slett spill, da jeg, som alle andre trenger å betale husleie og å spise.

Det er mange måter å være smart på.

Ergo kan det være smarte folk i alle yrker.

[Importert]

''Jeg hater at noen bestemmer over meg, men gir ikke uttrykk for det direkte. Jeg hater også å samarbeide med andre.''

Har du vurdert å begynne i gruppeterapi? Det går an å få et mindre komplisert forhold til andre mennesker, inkludert "autoriteter".

Nei, det har jeg ikke tenkt på. Men jeg tror kanskje at for meg hadde individuell terapi vært bedre fordi jeg tror jeg ville ha vanskelig for å åpne meg i gruppeterapi. Jeg tror også at jeg aldri ville stolt på at folk der overholdt taushetsplikten.

For meg handler ikke dette om å gidde å jobbe eller ikke, men måten jeg skrev det på ga kanskje det inntrykket. Problemet er kolleger og sjefer. Jeg føler at jeg aldri blir kjent med dem og har heller ikke noe ønske om det. Jeg føler meg alltid rar og nervøs. Det blir ikke bedre selv om jeg har jobbet sammen med dem i flere år. Når det gjelder sosiale ting er det faktisk slik at jeg liker det best når jeg møter folk første gang og etter det blir det bare verre og verre. Jeg tror det er fordi man første gang er mer formelle og forsiktige. Problemet mitt er at jeg hater det når man skal over i den fasen at man blir bedre kjent. Jeg vil ikke bli bedre kjent. I stedet sier jeg bare normale ting eller ting jeg ikke mener og gleder meg litt over det innvendig fordi jeg tenker at de ikke vet hvem jeg egentlig er. Hvorfor dette er så viktig for meg vet jeg ikke. Jeg er kanskje redd for at folk skal bruke det mot meg eller skade meg hvis det vet mer om meg. Jeg kan ofte føle meg som en hemmelig agent som ikke må avsløre for mye i omgang med andre.

De fleste i denne tråden forstår ikke denne problemstillingen overhodet tror jeg, men det er kanskje min egen feil fordi jeg beskrev det som jeg gjorde.

[frosken]

Nei, det har jeg ikke tenkt på. Men jeg tror kanskje at for meg hadde individuell terapi vært bedre fordi jeg tror jeg ville ha vanskelig for å åpne meg i gruppeterapi. Jeg tror også at jeg aldri ville stolt på at folk der overholdt taushetsplikten.

For meg handler ikke dette om å gidde å jobbe eller ikke, men måten jeg skrev det på ga kanskje det inntrykket. Problemet er kolleger og sjefer. Jeg føler at jeg aldri blir kjent med dem og har heller ikke noe ønske om det. Jeg føler meg alltid rar og nervøs. Det blir ikke bedre selv om jeg har jobbet sammen med dem i flere år. Når det gjelder sosiale ting er det faktisk slik at jeg liker det best når jeg møter folk første gang og etter det blir det bare verre og verre. Jeg tror det er fordi man første gang er mer formelle og forsiktige. Problemet mitt er at jeg hater det når man skal over i den fasen at man blir bedre kjent. Jeg vil ikke bli bedre kjent. I stedet sier jeg bare normale ting eller ting jeg ikke mener og gleder meg litt over det innvendig fordi jeg tenker at de ikke vet hvem jeg egentlig er. Hvorfor dette er så viktig for meg vet jeg ikke. Jeg er kanskje redd for at folk skal bruke det mot meg eller skade meg hvis det vet mer om meg. Jeg kan ofte føle meg som en hemmelig agent som ikke må avsløre for mye i omgang med andre.

De fleste i denne tråden forstår ikke denne problemstillingen overhodet tror jeg, men det er kanskje min egen feil fordi jeg beskrev det som jeg gjorde.

''Men jeg tror kanskje at for meg hadde individuell terapi vært bedre fordi jeg tror jeg ville ha vanskelig for å åpne meg i gruppeterapi. Jeg tror også at jeg aldri ville stolt på at folk der overholdt taushetsplikten.

''

Hvis du ønsker å utforske nærmere hva ditt følelsesmessige forhold til jobb handler om, så tror jeg faktisk at gruppeterapi kan være ekstra konstruktivt (under forutsetning av at du er i gruppe med "oppegående" folk) - men gjerne også i kombinasjon med noe individualterapi. Grupper gir en ganske usedvanlig mulighet til å se seg selv både utenifra og innenifra.

Jeg synes forøvrig det er litt synd at diskusjonen i denne tråden i liten grad neppe har vært til nytte for deg. Det ble diskusjon om litt for mye "hummer og kanari".

[Gjest Nickløsheletida]

MMI, telefonsalg, servering, butikkjobb på Nille, lagerpakking av julepynt, produksjon av frossen pai, vasking av godtfolks møkkete bad, produksjon av viftedeler til en dings jeg ikke vet hva er en gang, etc, etc.

Jeg skulle ønske jeg var lobotomert hver gang.

Siden jeg da ikke er det, trøster jeg med, og ungår å gå fra konseptene og hengi meg til fulltids hat og misantropi, å, med rette, avsky det.

Ikke bidrar jeg med noe for meg sjøl (bortsett fra ei ræva lønning), og ikke til samfunn, miljø eller noe som er positivt for verden., meste parten er i det beste meningsløst, og på det verste direkte kontraproduktivt og bidrar til "the trap", og alt sammen er stappfullt av positive (ofte dumme) kolleger, forferdelige mellomleder som har vært på "selvfølelse hos arbeiderne# kurs, eller tilsvarende svada, i Sverige eller USA eller whats not, for å lære oss hvor "nyttig arbeid vi gjør" (mens vi tjener penger for en eller annen rik dass som interesserer meg midt i r***), og som man også må låne øre til å høre på. (Det er nesten så jeg blør fra øra..;p)

Greit nok å måtte tjene penger til mat og leie, men jeg er ikke særlig takknemmelig for hverken å fritere pommesfritz, eller å trå sammen pappesker, og det får være nok at jeg gjør det. Om jeg avskyr det er det min sak, (og ganske vettugt og normalt, synes jeg). *Men tankene mine får du aldri* ;p

De jobbene du ramser opp er fine jobber for ungdommer tenker jeg, som vil ha noe ved siden av skolen. Det jeg ikke forstår er hvorfor du ikke har kommet lenger med din inteligens.

[Gjest Nickløsheletida]

Ja, blandt annet. Og jobber med mellomledere, som holder kurs for en om selvfølgeligheter, som om det var hjernekirurgi.

Jeg vil på det sterkeste ha meg frabedt "tenke positivt" kurs og den slag med idiotiske bumpersticker slagord, i regi av en eller annen hjenedød & hjernevaska, solbrun svenske som har fått betalt et eller annet svada kurs i utlandet, og vil prate skit på meg, mens jeg må ha takknemmelig ansiktsutrykk, og ikke kunne gi utrykk for min dypeste forakt for denslags type mennesker..;p For eksempel.

Er jeg ansatt, for eksempel, for å trå flat pappesker, så gjør jeg det. Men jeg trenger f*** ike noe fiffel om positivet på arbeidsplassen og om hvor nyttige vi er fra en eller annen dritdyr og _særdeles_ unyttig tulling. Det får meg til å få direkte voldelige tanker om hva jeg har lyst til å gjøre med vedkommende..;p

* Flirer*

Jeg er jo ganske enig med deg her da ;-))

[cathlin]

''Men jeg tror kanskje at for meg hadde individuell terapi vært bedre fordi jeg tror jeg ville ha vanskelig for å åpne meg i gruppeterapi. Jeg tror også at jeg aldri ville stolt på at folk der overholdt taushetsplikten.

''

Hvis du ønsker å utforske nærmere hva ditt følelsesmessige forhold til jobb handler om, så tror jeg faktisk at gruppeterapi kan være ekstra konstruktivt (under forutsetning av at du er i gruppe med "oppegående" folk) - men gjerne også i kombinasjon med noe individualterapi. Grupper gir en ganske usedvanlig mulighet til å se seg selv både utenifra og innenifra.

Jeg synes forøvrig det er litt synd at diskusjonen i denne tråden i liten grad neppe har vært til nytte for deg. Det ble diskusjon om litt for mye "hummer og kanari".

''Jeg synes forøvrig det er litt synd at diskusjonen i denne tråden i liten grad neppe har vært til nytte for deg. Det ble diskusjon om litt for mye "hummer og kanari".

''

Det mener jeg trådstarteren også styrer en del selv. Han har fått flere innspill fra folk med en mer åpen holdning han har valgt å ikke gi noen respons på, eller starte samtale med.

[frosken]

''Jeg synes forøvrig det er litt synd at diskusjonen i denne tråden i liten grad neppe har vært til nytte for deg. Det ble diskusjon om litt for mye "hummer og kanari".

''

Det mener jeg trådstarteren også styrer en del selv. Han har fått flere innspill fra folk med en mer åpen holdning han har valgt å ikke gi noen respons på, eller starte samtale med.

Nå har jeg lest gjennom kommentarene fra trådstarter på nytt og jeg er ikke enig i din vurdering. Det er ikke mange konstruktive innspill vedkommende ikke har gitt tilbakemelding i forhold til.

[Gjest Kayia]

De jobbene du ramser opp er fine jobber for ungdommer tenker jeg, som vil ha noe ved siden av skolen. Det jeg ikke forstår er hvorfor du ikke har kommet lenger med din inteligens.

''De jobbene du ramser opp er fine jobber for ungdommer tenker jeg, som vil ha noe ved siden av skolen'' Oj, det var litt av en påstand. Jeg er mye ute i norsk indusrtri og kan love deg at det ikke er skoleungdom som jobber på gulvet der. Løft dessuten blikket neste gang du er på kjøpesenter/ i butikk midt på dagen også. Ekspedering er nemlig hverdag for svært mange Ola og Kari Nordmenn. Den gang jeg jobbet på båt utgjorde vi studenter 1/4 av staben i sommersessongen. For resten av staben var dette deres faste (og godt betalte) fulltidsjobb.