18åring som lusker i skapene...

[Gjest Frustrert!!]

Syntes det var en underlig vinkling - din 18-åring oppfører seg på en bekymringsverdig måte - og du irriterer deg over at du mangler alkohol hvis du hadde regnet med å ha det i hus... Litt spesielt perspektiv. Synes jeg.

ok.

Det er nok ikke det som er HOVEDbekymringen altså. Hehe...

Men den er nok såpass kompleks at jeg ikke kan utlevere alle detaljer uten at det blir omfattende. Jeg har selvsagt prøvd å ta tak i alle de andre tingene, over lang tid. Burde kanskje utelatt første avsnitt, hvis jeg skulle forventet å få konkrete svar på råd om hva jeg skal gjøre med stjelingen.

[Gjest Frustrert!!]

I ett slikt tilfelle ville jeg sørget for at det ikke fantes en dråpe alkohol i huset. Flaskene som er borte... jaja, han bør jo lære at han ikke skal stjele, men jeg ville ikke brukt mye energi på den biten i dette tilfellet.

Takk for svar! Flaskene er borte..

[Gjest Frustrert!!]

Og det høres vanskelig ut. Hvis han har rusa seg før så har han vel fått noe hjelp et eller annet sted. Jeg hadde ringt dit og spurt om hjelp, jeg tror ikke jeg hadde klart å løse de problemene alene.

Takk for svar.

Det gjør jeg heller ikke. Det er ikke så lett å få hjelp som en skulle tro. Vi (en flokk med foreldre til ungdom som ruset seg) prøvde å ta tak i ting på ungdomsskolen, men endte med å føle at vi utleverte oss og ungene våre fullstendig, til ALLE instanser, uten at det ble ETT eneste konkret tiltak. Når til og med politi og forebyggende enhet stod der og tvinna hender fordi de hadde fått nei til midler som kunne bidratt positivt, så var det lite noen kunne gjøre. Så det ble opp til oss foreldre å luske på ungene - hente, bringe, ringe, sjekke.... Innbyr ikke til tillit i hverken den ene eller andre retningen.

[Gjest Frustrert!!]

Tsja, greit nok at han er myndig, men han lever jo fremdeles i ditt hus. Ditt hus = dine regler, tenker jeg.

Da må alternativet bli å kaste han ut = et dårlig alternativ. Er rett og slett redd for hva som da skjer.

[Elis31]

Da må alternativet bli å kaste han ut = et dårlig alternativ. Er rett og slett redd for hva som da skjer.

Alternativet MÅ ikke bli å kaste han ut. Alternativet kan være at han velger å følge regler i ditt hus. Eller selv velger å flytte. Og hvorfor i all verden skulle han velge det i hans situasjon?

Hvis jeg var i dine sko hadde jeg oppsøkt psykolog for min egen del. Det må være fryktelig frustrerende som mor å være bekymret for sitt eget barn. Vite hvordan man kan motivere. Hva man kan gjøre og når man rett og slett skal gi opp og kaste de på dør.

Kan det være en ide å gi han en tidsfrist på to år til å finne en jobb og må flytte ut?

[Elis31]

ok.

Det er nok ikke det som er HOVEDbekymringen altså. Hehe...

Men den er nok såpass kompleks at jeg ikke kan utlevere alle detaljer uten at det blir omfattende. Jeg har selvsagt prøvd å ta tak i alle de andre tingene, over lang tid. Burde kanskje utelatt første avsnitt, hvis jeg skulle forventet å få konkrete svar på råd om hva jeg skal gjøre med stjelingen.

Fjernet all sprit. Eller låst det inn på en sikker måte.

[Katt-ja]

ok.

Det er nok ikke det som er HOVEDbekymringen altså. Hehe...

Men den er nok såpass kompleks at jeg ikke kan utlevere alle detaljer uten at det blir omfattende. Jeg har selvsagt prøvd å ta tak i alle de andre tingene, over lang tid. Burde kanskje utelatt første avsnitt, hvis jeg skulle forventet å få konkrete svar på råd om hva jeg skal gjøre med stjelingen.

Ok, da beklager jeg min skepsis :-)

Det var kombinasjonen av at jeg bet meg mest merke i din irritasjon over manglende alkohol i skapet og det at du var fraværende i tråden etterpå som gjorde at jeg tenkte det var et tulleinnlegg...

Og: lykke til - håper du får orden på situasjonen!

[Gjest Frustrert!!]

Alternativet MÅ ikke bli å kaste han ut. Alternativet kan være at han velger å følge regler i ditt hus. Eller selv velger å flytte. Og hvorfor i all verden skulle han velge det i hans situasjon?

Hvis jeg var i dine sko hadde jeg oppsøkt psykolog for min egen del. Det må være fryktelig frustrerende som mor å være bekymret for sitt eget barn. Vite hvordan man kan motivere. Hva man kan gjøre og når man rett og slett skal gi opp og kaste de på dør.

Kan det være en ide å gi han en tidsfrist på to år til å finne en jobb og må flytte ut?

''Alternativet MÅ ikke bli å kaste han ut. Alternativet kan være at han velger å følge regler i ditt hus. Eller selv velger å flytte. Og hvorfor i all verden skulle han velge det i hans situasjon?'' Hehe, hadde ikke jeg heller giddet.. Selv om jeg nok går han seriøst på nervene imellom... Jeg tror ærlig talt ikke han vet hva som er sitt beste, eller "opp eller ned" på seg selv for tiden. Håper det snart snur.

''Hvis jeg var i dine sko hadde jeg oppsøkt psykolog for min egen del. Det må være fryktelig frustrerende som mor å være bekymret for sitt eget barn. Vite hvordan man kan motivere. Hva man kan gjøre og når man rett og slett skal gi opp og kaste de på dør.'' Takk. Har begynt på den prosessen, og håper å få "tak i" en god samtalepartner/rådgiver om ikke så alt for lenge. Alle sier "du må få hjelp", men når man er så nedgravd i egne/andres problemer at en knapt klarer å komme seg gjennom ukene, så er det ikke lett å skaffe hjelp på egenhånd. Det kreves energi å ta tak i ting, og hjelpe seg selv.

''Kan det være en ide å gi han en tidsfrist på to år til å finne en jobb og må flytte ut?'' Tja, som jeg skrev i et annet innlegg, jeg tror intensjonene hans er gode, men han klarer ikke gjennomføre i praksis. Da blir terskelen for høy når alt kommer til alt så klarer han ikke gjennomføre det en har avtalt... Jeg tror ikke det er av trass og motvilje mot verden. Det er problemer inni.

Aller "helst" skulle jeg sett han på en klinikk av noe slag, der han fikk oppfølging 24/7 så han fikk kyndige råd og virkelig fant seg selv. Men sånt finnes ikke, da må han tvangsinnlegges, i og med at han i praksis "ikke vil" noe som helst selv.. Og tvangsinnleggelse er det pt. ikke grunnlag for tror jeg...

Takk for svar.

[Gjest Frustrert!!]

Ok, da beklager jeg min skepsis :-)

Det var kombinasjonen av at jeg bet meg mest merke i din irritasjon over manglende alkohol i skapet og det at du var fraværende i tråden etterpå som gjorde at jeg tenkte det var et tulleinnlegg...

Og: lykke til - håper du får orden på situasjonen!

Takk skal du ha.

Det er ikke alltid tiden strekker til i min verden, og da glemmer jeg fort enkelte "småting" i hverdagen...

[trollemor;o)]

Takk for svar! Flaskene er borte..

Bra, og lykke til!!! Det er hardt arbeid, men ikke gi opp.

[Gjest Kayia]

Takk for svar.

Ja, det er jo selvsagt det jeg har mest vondt i magen over. Dette med alkoholen er ikke SÅ viktig, men det er et dårlig tegn. Han har ikke stjålet ting hjemme i stor grad (ikke som vi har merket iallefall, og han har også sagt at han ikke gjør det, i motsetning til flere av sine venner).

Ja, dette er det viktigste, helt klart. Men det som er problemet er jo at gutten er myndig, og bestemmer selv hva han vil og ikke vil. Vi foreldre kan bare foreslå og prøve å motivere etc etc, men til syvende og sist er det han som bestemmer. Det er ikke lett å stå på sidelinjen å forstå hva han kan ha godt av, når han selv ikke ser det sånn. Vi har selvsagt pratet om en del av dette, men han er ekstremt lukket og vanskelig å prate med. Dess mer jeg prøver å snakke, dess mer "maser" jeg, og han gidder ikke prate, holder seg mer på rommet. Så det er ikke lett.

Nå har jeg skaffet han hjelp tidligere iforhold til problematikken, men problemet er altså at når han ikke vil mer, så stopper "behandlingen" opp/avsluttes, på hans initiativ. Og ungdommer er vel ofte slik at de ikke ser helt sitt eget beste - i et langt perspektiv. Jeg har i høst tatt tak i dette igjen, og snakket med både legen hans, og NAV, og må bare håpe at det ordner seg til slutt....

Du har helt rett i at det er mer problematisk å "bestemme" at dere skal ta tak i hans problemer etter at han har fyllt 18, men jeg ville benyttet den uformelle makten dere har i kraft av at han ennå bor hjemme på alle mulige måter jeg kunne om jeg stod i dine sko.

Jeg ville først tatt kontakt med min egen lege for å få oversikt over hvilke instanser som har god erfaring med deres problematikk i din region. Jeg ville dessuten bestilt en time på Familievernkontoret, og bedt begge foresatte og jr om å stille. Siden han drikker sprit som ikke er hans er det mulig jeg ville vurdert å koble på Konfliktrådet - iallefall dersom han nekter å stille til samtale på Familievernkontoret. Men vær ærlig og ryddig, og ikke krisemaksimer. Det er viktig at dere forsøker å få en dialog, og ikke skyver gutten lenger fra dere nå. Han har nemlig all mulig rett til bare å gå når som helst.

Nå vet ikke jeg hvordan situasjonen ellers er hjemme hos dere, og hva som er årsak til at problemene startet in the first place. Dette bør du tenke nøye - og også selvransakende - gjennom. Vær forberedt på at detet vil kunne bli både krevende og gjøre vondt. Tenk likevel framover, og at dere nå har en siste sjanse til å få en ung, frustrert og sannsynligvis plaget mann til å føle seg litt bedre på starten av voksentilværelsen.

Vurder også nøye om det egentlig er best for han å bo sammen med dere, dvs igjen: tenk nøye og godt gjennom hva som har skapt problemene, og også hva som har latt dem forbli ubehandlet gjennom tenårene.

Jeg vet at jeg gir deg et krevende svar nå, men vit at det er godt ment fra min side. Etter han ble 18 mistet dere noen muligheter til å hjelpe, men dere har fremdeles noen muligheter igjen. Mitt svar er kort og godt en oppfordring til å benytte den siste sjansen godt, selv om det vil gjøre vondt. Lykke, lykke til og klem

[Gjest Frustrert!!]

Du har helt rett i at det er mer problematisk å "bestemme" at dere skal ta tak i hans problemer etter at han har fyllt 18, men jeg ville benyttet den uformelle makten dere har i kraft av at han ennå bor hjemme på alle mulige måter jeg kunne om jeg stod i dine sko.

Jeg ville først tatt kontakt med min egen lege for å få oversikt over hvilke instanser som har god erfaring med deres problematikk i din region. Jeg ville dessuten bestilt en time på Familievernkontoret, og bedt begge foresatte og jr om å stille. Siden han drikker sprit som ikke er hans er det mulig jeg ville vurdert å koble på Konfliktrådet - iallefall dersom han nekter å stille til samtale på Familievernkontoret. Men vær ærlig og ryddig, og ikke krisemaksimer. Det er viktig at dere forsøker å få en dialog, og ikke skyver gutten lenger fra dere nå. Han har nemlig all mulig rett til bare å gå når som helst.

Nå vet ikke jeg hvordan situasjonen ellers er hjemme hos dere, og hva som er årsak til at problemene startet in the first place. Dette bør du tenke nøye - og også selvransakende - gjennom. Vær forberedt på at detet vil kunne bli både krevende og gjøre vondt. Tenk likevel framover, og at dere nå har en siste sjanse til å få en ung, frustrert og sannsynligvis plaget mann til å føle seg litt bedre på starten av voksentilværelsen.

Vurder også nøye om det egentlig er best for han å bo sammen med dere, dvs igjen: tenk nøye og godt gjennom hva som har skapt problemene, og også hva som har latt dem forbli ubehandlet gjennom tenårene.

Jeg vet at jeg gir deg et krevende svar nå, men vit at det er godt ment fra min side. Etter han ble 18 mistet dere noen muligheter til å hjelpe, men dere har fremdeles noen muligheter igjen. Mitt svar er kort og godt en oppfordring til å benytte den siste sjansen godt, selv om det vil gjøre vondt. Lykke, lykke til og klem

''Du har helt rett i at det er mer problematisk å "bestemme" at dere skal ta tak i hans problemer etter at han har fyllt 18, men jeg ville benyttet den uformelle makten dere har i kraft av at han ennå bor hjemme på alle mulige måter jeg kunne om jeg stod i dine sko.'' Ja du har helt rett, og det har jeg jo også prøvd på. Men det føles som trusler når jeg hele tiden får svar "hvorfor det?" og blir oppfattet som urimelig og urettferdig (han pusher den nok ekstra langt med vilje), og til slutt blir man stående igjen med svaret "fordi du bor i mitt hus!". Alternativet er at han IKKE bor i mitt hus, og da er jeg redd for at utforbakken bare blir brattere.

''Jeg ville først tatt kontakt med min egen lege for å få oversikt over hvilke instanser som har god erfaring med deres problematikk i din region. Jeg ville dessuten bestilt en time på Familievernkontoret, og bedt begge foresatte og jr om å stille. Siden han drikker sprit som ikke er hans er det mulig jeg ville vurdert å koble på Konfliktrådet - iallefall dersom han nekter å stille til samtale på Familievernkontoret. Men vær ærlig og ryddig, og ikke krisemaksimer. Det er viktig at dere forsøker å få en dialog, og ikke skyver gutten lenger fra dere nå. Han har nemlig all mulig rett til bare å gå når som helst.'' Jeg har allerede snakket med legen (vår), han er litt rådløs selv. Uten å bryte taushetsplikten (noe han har hatt siden gutten var 16??) så leser jeg mellom linjene at gutten ikke er den letteste å få i tale, og det finnes lite av tilbud utenom standardtilbud som han ikke har lyst til å bli med på frivillig...

''Nå vet ikke jeg hvordan situasjonen ellers er hjemme hos dere, og hva som er årsak til at problemene startet in the first place. Dette bør du tenke nøye - og også selvransakende - gjennom. Vær forberedt på at detet vil kunne bli både krevende og gjøre vondt. Tenk likevel framover, og at dere nå har en siste sjanse til å få en ung, frustrert og sannsynligvis plaget mann til å føle seg litt bedre på starten av voksentilværelsen.'' Takk. Hele situasjonen har vært gjenstand for stor selvransakelse gjennom flere år. Noe kan jeg forstå hvorfor det ble sånn, men problemet nå er kanskje at vi står milevis fra hverandre (og har gjort det lenge). Jeg kan være så kjærlig som bare det mot andre, men det er vanskelig mot han, han er stiv som en stokk og vanskelig å komme innpå. Jeg må føle meg voldsomt frem og ikke pøse på, da blir det unaturlig. Samtidig er det så utrolig mange småkonflikter hele tiden, som forstyrrer og gjør det vanskelig å finne tilbake til den gode tonen og nærheten vi hadde da han var liten. Feks i dag snakket vi litt sammen, og han føler at jeg ikke gidder å "hjelpe han" uten at det er betingelser. (Jeg skal innrømme at jeg til tider gjør det litt vanskelig for han å få penger/tjenester, men det er fordi at han snart må skjønne at ingenting er gratis her i livet. Det koster meg penger OG tid å kjøre han 40 min t/r til en kompis! Når vi så snakker litt sammen, så kommer jeg litt på gli i forhold til at jeg kanskje kan være litt "grei" nå i en overgangsperiode. Så oppdager jeg en tomflaske ved sofaen hans. OK, enda en flaske stjelt!!? Da forsvinner min godvilje fullstendig og jeg klarer ikke la være snakke om det eller bli irritert! Det er ikke snakk om en naiv/uvitende 16åring, det er snakk om en smart, men arrogant 18åring som gjør som han vil! Og da har vi det gående igjen...

Familiekontor/forliksrådet er et tilbakelagt stadie i forbindelse med andre ting og frister ikke til gjentakelse! Familiekontoret var forresten lite interessert da vi ikke er en "standardfamilie"=mor, far og barn... Jeg er alene med han og har vært det siden han var liten. Far er ikke inne i bildet.

''Vurder også nøye om det egentlig er best for han å bo sammen med dere, dvs igjen: tenk nøye og godt gjennom hva som har skapt problemene, og også hva som har latt dem forbli ubehandlet gjennom tenårene.'' Problemene har blitt tatt tak i, tro du meg. Problemet er bare at dess mer vi tok tak i, dess værre ble det tror jeg? Det så lysere ut en stund mot slutten av u.skolen, men så skjedde det ting utenfor vår kontroll, som igjen gjorde livet vanskelig for alle i familien... Og lettere for å ty til dårlige kamerater/dårlig livsstil osv. Igjen: Jeg er redd for hva som skjer når han evt. MÅ flytte ut. Som alle 18åringer flest tror jeg han føler han har det "greit" nok hjemme, men skulle ønske han kunne flytte - som jeg også følte det da jeg var 18 (følte jeg kunne KLIKKE på mine foreldre). Naturlig følelse det tror jeg! Men det er stor forskjell på å måtte flytte (ev bli kastet ut), eller å ville flytte frivillig og planlagt....

''Jeg vet at jeg gir deg et krevende svar nå, men vit at det er godt ment fra min side. Etter han ble 18 mistet dere noen muligheter til å hjelpe, men dere har fremdeles noen muligheter igjen. Mitt svar er kort og godt en oppfordring til å benytte den siste sjansen godt, selv om det vil gjøre vondt. Lykke, lykke til og klem :)'' Tusen takk. Ja, jeg føler at det er så hårfint lite å gå på nå, er redd for å "miste han". Har lenge ønsket meg noe(n) som kunne svinge tryllestaven og "fikse" dette, totalt miljøskifte, folkehøyskole etc. Men igjen: Det er ting han måtte ville. Det er ikke bare å sende vekk en ungdom heller, det kan slå andre veien=de gav meg opp! Jeg var ikke verdt å kjempe for etc. Jeg har hele tiden prøvd å være til stede, være der for han. Prøvd å hente han til alle døgnets tider, selv om jeg blir frustrert over livsstilen, så vil jeg heller være en "livbøye" til syvende og sist, enn ingenting. En han kan regne med... Jeg får bare prøve så godt jeg kan.

[Shadow 650]

ok.

Det er nok ikke det som er HOVEDbekymringen altså. Hehe...

Men den er nok såpass kompleks at jeg ikke kan utlevere alle detaljer uten at det blir omfattende. Jeg har selvsagt prøvd å ta tak i alle de andre tingene, over lang tid. Burde kanskje utelatt første avsnitt, hvis jeg skulle forventet å få konkrete svar på råd om hva jeg skal gjøre med stjelingen.

På tide å flytte hjemmefra?

[hidi, the scorpion]

'' Hva gjør jeg?? Det er snakk om Baileys ol. likører.''

Låse alt av alkhol inne! Det er er det første jeg ville gjort, så hatt en lan samtale med sønnen din om hans oppførsel, og hva _du_ forventer av han, før han må flytte ut.