Tenåring-foreldre relasjon: hvordan forbedre?

[frosken]

Bruke tid på ungdommen, sier du?

Mye tid går også til å koke kakao, suppe eller lage smørbrød for å glede hjelpe ungdommen å våkne på morgen- eller for å roe seg ned for natta om kvelden. Stryker h*n over håret eller kinn rett som det er, og forteller jeg er glad i h*n. Smiler og prater. Lytter så godt jeg kan, og stiller spørsmål

Så lyver og skulker h*n på nytt. Den ene morgenen jeg ikke kan bli forsinket på jobb, lyver h*n og sier h*n kommer seg på skolen selv. På slutten av dagen får vi meldingen fra skolen som sier eleven ikke er der.

Ny runde, med sinne/frustrasjon og hvor vi tar bort goder som mobil og PC.

Det samme skjer om og om igjen - og det går kortere tid mellom hver runde.

Vet ikke min arme råd. Det vi gjør, hjelper ikke.

Har søkt på linkene jeg har fått i tråden. Har ringt skole og PPT. Men for å få h*n inn til PPT må han jo skrive under selv....(over 15 år).... Det er dødfødt.

Skolen? Jo, de avtalte møte om 14 dager.

Har du forsøkt å be om hjelp fra barnevernet? De er ofte vesentlig mer handlekraftige enn ppt og skolen når ungdom er i ferd med å "skli ut". Barnevernet oppleves ofte som en svært hjelpsom instans når man selv ber om hjelp fra dem.

[Gjest gir opp-2]

''Hvordan får man hjelp? Tror jeg er i ferd med å ødelegge tenåringen og fremtiden dens.... Tenåringen snakker meg glatt helt rundt- og vi er helt låst her.''

Takk for at dere prøver.

Jeg ser at det egentlig er lite å gjøre. Et forslag var snakke med skole, og de foreslo møte om 14 dager. Tviler sterkt på at de tilbyr "hente-tjeneste" på tenåringer som ikke kommer. Sterk tenåring, som man ikke fysisk kan løfte under armen....

PPT; pga alder må tenåringen selv skrive under på henvisningen....

Ser mørkt på det hele. Dette er fortvilende og jeg vet ikke hva å gjøre. Er tydeligvis helt elendig som tenåringsmor, og vet ikke hvordan bli bedre- for jeg vet bare ikke hva å gjøre.

Tenåringen selv sier andre tenåringer har respekt for sine foreldre, i motsetning til det h*n har i forhold til oss.

Jeg gir opp. For at familien skal overleve, og vi voksne med, er det "enkleste" å overse tenåringen fullstendig og bare la tenåringen seile sin egen sjø....

*fortvilt*