Facebook-angst

[AnonymBruker]

Er så glad for at dette temaet såvidt er tatt opp litt tidligere her. For har følt meg nokså alene på området.

 

Jeg har rett og slett angst for sosiale medier, da først og fremst facebook. Jeg er sånn passe sosial på fritiden og har ikke veldig sosial angst i real life, men ble til slutt (for ca et år siden) lokket til å melde meg inn i facebook. Og får helt noia.

 

Har allerede flere hundre facebook venner, men tørr ikke å dele noe som helst av meg selv med dem. Har bare ved 2 tilfeller oppdatert stausen min og aldri lagt ut noen bilder. Hovedgrunnen er at jeg faktisk er livredd for å ikke få noen "likes" eller feedback på det jeg sier eller legger ut. Det hadde vært så flaut og sårende.

 

. Dessuten føler jeg at når jeg først har valgt å være så anonym, så blir det merkelig å plutselig begynne å "kreve oppmerksomhet". For det er jo det facebook handler om. Ønske om oppmerksomhet og bli sett. Jeg ønsker jo også det, men det ligger ikke i min natur å søke om å få det og tror jeg ville blitt veldig pinlig berørt og ikke minst veldig lei meg om jeg søkte bekreftelse på fb og ingen "så" meg eller brydde seg..

 

Når dette er sagt, så ville jeg nok ikke vært forrute fb og tror nok ikke jeg kunne klart å melde meg ut i dag. Facebook er en veldig fin måte å holde seg oppdatert på og jeg har en del kontakter på chatten som jo kan være veldig "sosialt" og koselig!

 

Uansett, jeg kan ikke tro jeg er alene om dette her. Andre med lignende erfaringer, tanker og innvendinger?

Anonymous poster hash: a778c...1dd

[His2va]

 

Er så glad for at dette temaet såvidt er tatt opp litt tidligere her. For har følt meg nokså alene på området.

 

Jeg har rett og slett angst for sosiale medier, da først og fremst facebook. Jeg er sånn passe sosial på fritiden og har ikke veldig sosial angst i real life, men ble til slutt (for ca et år siden) lokket til å melde meg inn i facebook. Og får helt noia.

 

Har allerede flere hundre facebook venner, men tørr ikke å dele noe som helst av meg selv med dem. Har bare ved 2 tilfeller oppdatert stausen min og aldri lagt ut noen bilder. Hovedgrunnen er at jeg faktisk er livredd for å ikke få noen "likes" eller feedback på det jeg sier eller legger ut. Det hadde vært så flaut og sårende.

 

. Dessuten føler jeg at når jeg først har valgt å være så anonym, så blir det merkelig å plutselig begynne å "kreve oppmerksomhet". For det er jo det facebook handler om. Ønske om oppmerksomhet og bli sett. Jeg ønsker jo også det, men det ligger ikke i min natur å søke om å få det og tror jeg ville blitt veldig pinlig berørt og ikke minst veldig lei meg om jeg søkte bekreftelse på fb og ingen "så" meg eller brydde seg..

 

Når dette er sagt, så ville jeg nok ikke vært forrute fb og tror nok ikke jeg kunne klart å melde meg ut i dag. Facebook er en veldig fin måte å holde seg oppdatert på og jeg har en del kontakter på chatten som jo kan være veldig "sosialt" og koselig!

 

Uansett, jeg kan ikke tro jeg er alene om dette her. Andre med lignende erfaringer, tanker og innvendinger?

Anonymous poster hash: a778c...1dd

 

Kan være litt sårende om en ikke får likes. Men som regel er det noen som trykker. Om du ikke får likes så kan du slette innlegget. Det har jeg gjort flere ganger. Jeg sletter også noen innlegg hvor jeg har fått likes. Da ser det ikke ut som jeg kun sletter de inleggene som ikke får likes. Synes ikke du skal tenke på at du ikke har skrevet noe før. Bare å sette i gang. Ofte får en mer likes enn det en hadde ventet også og det er fint. Ellers er det bare å slette de som ikke trykker likes selv om de til stadughet er innpå. De er ikke interessert i kontakt og de kan man bare kutte ut først som sist. Ikke hyggelig å dele noe med de. Lykke til!

[Karamellis]

Hva slags type ting er det du kunne tenke deg å dele? Jeg kjenner ei som legger ut (for meg) intime oppdateringer om hvor høyt hun elsker mannen sin, sutrete meldinger om helsa si eller hva hun lager til middag. Det synes jeg er uinteressant, og da trykker jeg ikke liker. Jeg liker morsomme bilder av venner sine barn, pussige observasjoner fra folks hverdager, gladnyheter om bryllup og barn etc. Da liker jeg! Felles for det jeg trykker liker på, er at det er vinklet positivt. Skriver du noe positivt, tipper jeg du får likes!  

 

(Når det er sagt så kjenner jeg meg litt igjen i det du skriver. Jeg legger ikke ut ting så ofte, men når jeg gjør det, blir jeg altfor opptatt av hvor mange likes jeg har fått etc.)

[Gjest Xtra]

 

 

(Når det er sagt så kjenner jeg meg litt igjen i det du skriver. Jeg legger ikke ut ting så ofte, men når jeg gjør det, blir jeg altfor opptatt av hvor mange likes jeg har fått etc.)

 

Jeg tenker i utgangspunktet at det er trist og/eller latterlig å bry seg så mye om tilbakemeldinger på Facebook. Men jeg kjenner meg godt igjen i dette, så jeg er vel ikke helt fri for slike følelser jeg heller .

[Tonette]

Så jeg må altså trykke mer på "liker" for å ikke såre vennene mine? Det har jeg faktisk ikke tenkt på før....

[Gjest Xtra]

Så jeg må altså trykke mer på "liker" for å ikke såre vennene mine? Det har jeg faktisk ikke tenkt på før....

 

Nå snur du vel det hele litt på hodet? Å bli glad for at noen gir uttrykk for at de liker er ikke det samme som å bli såret for at noen unnlater å gi uttrykk for det. Og særlig ikke når det gjelder Facebook.

[Maglor]

Hvis man blir trist av å ikke få likes på FB tror jeg man har behov for hjelp. Jeg er riktignok mann men likevel...

[Gjest]

Jeg tenker i utgangspunktet at det er trist og/eller latterlig å bry seg så mye om tilbakemeldinger på Facebook. Men jeg kjenner meg godt igjen i dette, så jeg er vel ikke helt fri for slike følelser jeg heller .

Enten jeg vil innrømme det eller ei, så kjenner jeg meg igjen jeg også.  Men ennå kjekkere med kommentar.  Lurer på hvilke menneskelige behov som blir tilfredstilt av "liker" på facebook.  Jeg leser her i tråden en mann som ikke forstår det.  Kanskje et behov for kvinner som ikke mennene har.   

 

Men det er akkurat likt på dol.  Det berører meg mer enn jeg liker om jeg får respons eller ei.  Det irriterer meg at jeg skal reagere på slikt.  

[Stormwind]

Kjenner meg igjen i det du skriver, særlig om å ikke få noen likes hvis man poster noe. Jeg har en opplevelse av at noen kan skrive nesten hva det skal være og får likes uansett.

 

Noen er nok veldig populære også, det er kanskje derfor.At det er mere viktig hvem som skriver noe, enn hva som egentlig skrives.

 

En annen ting er at jeg ønsker ikke at så mye av livet mitt skal være på facebook, så det er kanskje en forklaring også.

[AnonymBruker]

Slett kontoen din så slipper du hele greia!

Anonymous poster hash: 4ced8...15a

[mammanito]

Enten jeg vil innrømme det eller ei, så kjenner jeg meg igjen jeg også.  Men ennå kjekkere med kommentar.  Lurer på hvilke menneskelige behov som blir tilfredstilt av "liker" på facebook.  Jeg leser her i tråden en mann som ikke forstår det.  Kanskje et behov for kvinner som ikke mennene har.   

 

Men det er akkurat likt på dol.  Det berører meg mer enn jeg liker om jeg får respons eller ei.  Det irriterer meg at jeg skal reagere på slikt.  

Jeg liker best kommentarer, likes er liksom så overflatisk, mange klikker automatisk like på hva som helst...

[Gjest Ladytron]

Jeg tenker ikke så mye på hvor mange likes jeg får, men hvis jeg konsekvent hadde fått få eller ingen likes så tror jeg at jeg hadde opplevd det som problematisk. Får mest respons på positive innlegg, for eksempel noe kjekt som har hendt meg. Det hender jeg poster om litt snevrere interesser, men da blir det naturlig nok ikke like mye respons. Jeg trykker ofte like på andre sine ting og det hender jeg kommenterer også. Synes for det meste at facebook er noe positivt for meg, selv om det tar litt mye tid og en del av det som står der ikke er så interessant. Negative innlegg blar jeg som oftest raskt forbi.

 

TS, jeg er sikker på at hvis du legger ut en hyggelig post så vil du få positiv respons. Kanskje du bør utfordre angsten din litt?

[Miss Piggy]

Har allerede flere hundre facebook venner, men tørr ikke å dele noe som helst av meg selv med dem. Har bare ved 2 tilfeller oppdatert stausen min og aldri lagt ut noen bilder. Hovedgrunnen er at jeg faktisk er livredd for å ikke få noen "likes" eller feedback på det jeg sier eller legger ut. Det hadde vært så flaut og sårende.

 

. Dessuten føler jeg at når jeg først har valgt å være så anonym, så blir det merkelig å plutselig begynne å "kreve oppmerksomhet". For det er jo det facebook handler om. Ønske om oppmerksomhet og bli sett. Jeg ønsker jo også det, men det ligger ikke i min natur å søke om å få det og tror jeg ville blitt veldig pinlig berørt og ikke minst veldig lei meg om jeg søkte bekreftelse på fb og ingen "så" meg eller brydde seg.. 

 

Det skal mye til at du ikke får ett eneste "liks" når du har flere hundre venner. Eller, det kommer jo litt ann på hva du legger ut. Hvis du skriver f.eks: "jeg hadde ost på brødskiva i dag"  eller " jeg så en and svømme på vanner" så skjønner jeg at det ikke er så mange som er interisert i å gi tilbakemelding.

 

Jeg har ei dame på facebook som er ekstreeeem ute etter kommentarer og "likes". Hun legger ut bilder og forandrer status mange ganger til dagen! Veldig få er noe jeg gidder å "like" eller kommentere. Og nå har jeg blitt så lei den dama at jeg gidder ikke like eller kommentere hvis det er noe  som faktisk var noe jeg likte. Jeg kommer til å blokkere henne snart, det er helt sikkert!

 

Men så lenge du ikke legger ut tusen ting hver dag, så får du garantert en likes eller 20. Husk å del noe du tror fler en moren din kan syns er interesant!