Monica "forsvinningen"

[Høstløv]

Hun levde vel ikke i "beste velgående"? Var hun ikke helt blakk, forvirra og sov på gaten? Hvis hun var syk, så skjønner jeg at familien fryktelig gjerne ville ha henne hjem snarest mulig.

Når jeg bruker uttrykket "i beste velgående" mener jeg at hun ikke var blitt overfalt, ranet, voldtatt, kidnappet eller tatt av dager.

De bildene som er offentliggjort av henne etter at hun dukket frem igjen viser en dame som tilsynelatende har hatt det OK, iom at hun har greidd å få dekket sine basale behov for mat og søvn.

 

Jeg synes at det er trist at familien har slått på stortromme for å få henne etterlyst offentlig.

Har damen gått på en psykisk smell i Aten så gagner dette ikke henne i ettertid.

[frosken]

Jeg synes at det er trist at familien har slått på stortromme for å få henne etterlyst offentlig.

Har damen gått på en psykisk smell i Aten så gagner dette ikke henne i ettertid.

 

Jeg håper at familien har en svært god begrunnelse å gi henne for hvorfor de har gått så offentlig ut med dette. Det må jo bli en stor belastning for henne i etterkant. Håper risikoen har vært så stor at tiltakene kan forsvares.

[tonie]

Det skulle ikke forundre meg heller om vi får hele historien i Se og Hør ganske snart. Når de lager en sånn kjempesak av det, starter fond for å dekke leteutgifter, lar seg fotografere i lykkelig gjenforeningsklem og alt det andre, ja da er vi ikke langt unna å snakke ut i Se og Hør. De betaler best, så det blir sikkert dem i så fall.

[Bella Dotte]

 

De bildene som er offentliggjort av henne etter at hun dukket frem igjen viser en dame som tilsynelatende har hatt det OK, iom at hun har greidd å få dekket sine basale behov for mat og søvn.

 

 

Jeg reagerte på hvordan hun så ut, da de satt i sofaen på hotellet i Athen. Måten hun smilte på, det var ikke en dame som var ved sine fulle fem. Lignet mer på det uttrykket demente/psykisk utviklingshemmede har.

[Colette]

Jeg reagerte på hvordan hun så ut, da de satt i sofaen på hotellet i Athen. Måten hun smilte på, det var ikke en dame som var ved sine fulle fem. Lignet mer på det uttrykket demente/psykisk utviklingshemmede har.

 

Dette bildet, mener du?  http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10104340  I så fall  er du ikke den første som har tenkt den tanken....Hun ligner ikke på seg selv hvis man sammenligner med andre bilder av henne. 

[Høstløv]

Jeg reagerte på hvordan hun så ut, da de satt i sofaen på hotellet i Athen. Måten hun smilte på, det var ikke en dame som var ved sine fulle fem. Lignet mer på det uttrykket demente/psykisk utviklingshemmede har.

Jeg synes mer at damen på bildet minner om en som var sjenert og brydd over all medieoppmerksomheten.

 

En kan ikke dømme en person bare etter ett bilde og å si at hun ikke "var ved sine fulle fem" er en nedvurdering av en ellers oppegående og aktiv dame.

 

Damen har vist å kunne greie seg selv under vanskelige forhold og da blir det stigmatiserende for henne å lese i avisen om all viraken og de negative karakteristikkene som blir gitt om hennes psykiske helse.

[AnonymBruker]

Jeg synes mer at damen på bildet minner om en som var sjenert og brydd over all medieoppmerksomheten.

 

En kan ikke dømme en person bare etter ett bilde og å si at hun ikke "var ved sine fulle fem" er en nedvurdering av en ellers oppegående og aktiv dame.

 

Damen har vist å kunne greie seg selv under vanskelige forhold og da blir det stigmatiserende for henne å lese i avisen om all viraken og de negative karakteristikkene som blir gitt om hennes psykiske helse.

Jeg er enig med deg.

Og jeg synes at det er trist om hun og andre i lignende situasjon leser disse negative karakteristikker

som er gitt av folk som synser og mener.

 

Jeg håper at folk lærer bl.a følgende av slike hendelser, som denne forsvinningen:

1)At vi blir flinkere til å bry oss når vi ser tegn på at noen kanskje ikke har det så bra.

2) At vi tør å gå bort til vedkommende og spørre.

3)( Lærer vi barna våre dette (punkt 1 og 2)? ) Hvis vi ikke allerede har lært dem det; gå foran som et godt forbilde og vis barna på byturer o.l. at vi stopper og bryr oss når vi ser noen som viser tegn på at kanskje de ikke har det bra og snakker med vedkommende.

4)Om vi selv en gang skulle oppleve at en av de vi er pårørende til havner i lignende situasjon, hvordan skal vi håndtere det? Evt er det noe vi kan gjøre på forhånd for å unngå en slik situasjon?

 

Noen går natteravn. Kanskje noen kan gå "dag-ravn" også, for å hjelpe de som ikke har det bra?

Anonymous poster hash: 6cfee...290

[ekte nick]

Dette var ingen forsvinning. Punktum!

Familien burde først har reist ned for å finne henne, ikke først sette hele Norge på hodet for å finne ei voksen dame som ikke gidder å reise/ringe hjem.

Toppen av det hele er at de etterpå nekter å si noe som helst, men skal fordøye det hele selv.

Det neste blir sikkert at de selger hele ikkehistorien til Le og Rør for 100000 kr.

Skremmende at det finnes så fordomsfulle mennesker som det du her viser at du er.

Hva med å sette deg litt inn i hva psykisk sykdom er? Har du i det hele tatt lest tråden her?

Les og lær!

[Elis31]

Når jeg bruker uttrykket "i beste velgående" mener jeg at hun ikke var blitt overfalt, ranet, voldtatt, kidnappet eller tatt av dager.

De bildene som er offentliggjort av henne etter at hun dukket frem igjen viser en dame som tilsynelatende har hatt det OK, iom at hun har greidd å få dekket sine basale behov for mat og søvn.

 

Jeg synes at det er trist at familien har slått på stortromme for å få henne etterlyst offentlig.

Har damen gått på en psykisk smell i Aten så gagner dette ikke henne i ettertid.

Hun kunne da godt ha blitt overfalt, ranet og voldtatt og drept. Hvordan skulle familien vite at hun ikke var det? Det er helt latterlig å kritisere når vi for en gang skyld har en forsvinningssak som ender lykkelig. 

[AnonymBruker]

Hun kunne da godt ha blitt overfalt, ranet og voldtatt og drept. Hvordan skulle familien vite at hun ikke var det? Det er helt latterlig å kritisere når vi for en gang skyld har en forsvinningssak som ender lykkelig. 

Enig.

 

 

Anonymous poster hash: 6cfee...290

[AnonymBruker]

Når jeg bruker uttrykket "i beste velgående" mener jeg at hun ikke var blitt overfalt, ranet, voldtatt, kidnappet eller tatt av dager.

De bildene som er offentliggjort av henne etter at hun dukket frem igjen viser en dame som tilsynelatende har hatt det OK, iom at hun har greidd å få dekket sine basale behov for mat og søvn.

Vi kan ikke vite om hun har blitt overfalt, ranet og/eller voldtatt.

Vi kan ikke vite om hun har hatt det OK selv om hun har fått dekket sine behov for mat og søvn.

 

Anonymous poster hash: 6cfee...290

[påskelilje]

 

Vi kan ikke vite om hun har blitt overfalt, ranet og/eller voldtatt.

Vi kan ikke vite om hun har hatt det OK selv om hun har fått dekket sine behov for mat og søvn.

 

 

Veldig sant det du sier her!

[AnonymBruker]

 

Jeg er enig med deg.

Og jeg synes at det er trist om hun og andre i lignende situasjon leser disse negative karakteristikker

som er gitt av folk som synser og mener.

 

Jeg håper at folk lærer bl.a følgende av slike hendelser, som denne forsvinningen:

1)At vi blir flinkere til å bry oss når vi ser tegn på at noen kanskje ikke har det så bra.

2) At vi tør å gå bort til vedkommende og spørre.

3)( Lærer vi barna våre dette (punkt 1 og 2)? ) Hvis vi ikke allerede har lært dem det; gå foran som et godt forbilde og vis barna på byturer o.l. at vi stopper og bryr oss når vi ser noen som viser tegn på at kanskje de ikke har det bra og snakker med vedkommende.

4)Om vi selv en gang skulle oppleve at en av de vi er pårørende til havner i lignende situasjon, hvordan skal vi håndtere det? Evt er det noe vi kan gjøre på forhånd for å unngå en slik situasjon?

 

Noen går natteravn. Kanskje noen kan gå "dag-ravn" også, for å hjelpe de som ikke har det bra?

Anonymous poster hash: 6cfee...290

 

Det hadde vært fint med tilbakemelding på dette innlegget.

Det kan hende at folk generelt unngår å ta kontakt, undersøke om personen har det bra eller trenger hjelp, og å tilby hjelp, om de ser et menneske som viser tegn på at h*n kanskje ikke har det så bra.

Kan vi gjøre noe med dette?

 

Anonymous poster hash: 6cfee...290

[frosken]

 

Det hadde vært fint med tilbakemelding på dette innlegget.

Det kan hende at folk generelt unngår å ta kontakt, undersøke om personen har det bra eller trenger hjelp, og å tilby hjelp, om de ser et menneske som viser tegn på at h*n kanskje ikke har det så bra.

Kan vi gjøre noe med dette?

 

Anonymous poster hash: 6cfee...290

 

Jeg synes dine forslag er urealistiske. Dersom jeg skulle gå bort til alle som viste tegn på at ikke alt var bra på vei til jobb om morgenen, så ville jeg ikke rekke frem til jobben før arbeidstidens slutt. Tilsvarende vil jeg heller ikke foreslå at barn går bort til folk på gata for å hjelpe, det kan fort gå ut over barna.

[AnonymBruker]

Jeg synes dine forslag er urealistiske. Dersom jeg skulle gå bort til alle som viste tegn på at ikke alt var bra på vei til jobb om morgenen, så ville jeg ikke rekke frem til jobben før arbeidstidens slutt. Tilsvarende vil jeg heller ikke foreslå at barn går bort til folk på gata for å hjelpe, det kan fort gå ut over barna.

Takk for ditt svar.

Synes du at folk kan gjøre dette av og til når de har tid, da?

 

 

Anonymous poster hash: 6cfee...290

[laban]

Synes du at folk kan gjøre dette av og til når de har tid, da?

Anonymous poster hash: 6cfee...290

Men hva mener du egentlig? Hvis man skal snakke med alle som "kanskje ikke har det så bra", risikerer man jo å bry seg med på den ene siden folk som vil være i fred for fremmed innblanding (f.eks. den som nettopp har fått beskjed om noe veldig trist eller som er kjempebekymret for et familiemedlem eller noe annet, men som likevel ikke kan holde seg inne den dagen) og på den andre siden folk man ikke har mulighet for å hjelpe ordentlig (f.eks. bostedsløse eller rusmisbrukere).

Den typen kontakt på offentlig sted tar jeg bare med barn som ser ut til å være alene, altså barn som kan ha kommet bort fra den de var i følge med. Det har jeg gjort flere ganger og det har endt lykkelig og udramatisk. Og selvfølgelig prøver jeg å hjelpe til hvis noen ser ut til å bli akutt syke eller besvimelsen nær rett foran nesa på meg. Men f.eks. de jeg møter i gatene rundt arbeidsplassen min (som ligger i et ikke spesielt "pent" strøk av Oslo) tar jeg ikke kontakt med, selv om alt tyder på at enkelte av dem ikke har det særlig bra.

[Bella Dotte]

Den typen kontakt på offentlig sted tar jeg bare med barn som ser ut til å være alene, altså barn som kan ha kommet bort fra den de var i følge med. Det har jeg gjort flere ganger og det har endt lykkelig og udramatisk.

 

Men så kan jo det slå uheldig ut også! Trodde ikke man burde henvende seg til fremmede barn lenger, jeg, i fare for å bli anklaget for å være pedofil!

 

Jeg setter det litt på spissen, men, herregud, vi er blitt hysteriske.

[AnonymBruker]

Men så kan jo det slå uheldig ut også! Trodde ikke man burde henvende seg til fremmede barn lenger, jeg, i fare for å bli anklaget for å være pedofil!

 

Jeg setter det litt på spissen, men, herregud, vi er blitt hysteriske.

 

Men hva mener du egentlig? Hvis man skal snakke med alle som "kanskje ikke har det så bra", risikerer man jo å bry seg med på den ene siden folk som vil være i fred for fremmed innblanding (f.eks. den som nettopp har fått beskjed om noe veldig trist eller som er kjempebekymret for et familiemedlem eller noe annet, men som likevel ikke kan holde seg inne den dagen) og på den andre siden folk man ikke har mulighet for å hjelpe ordentlig (f.eks. bostedsløse eller rusmisbrukere).

Den typen kontakt på offentlig sted tar jeg bare med barn som ser ut til å være alene, altså barn som kan ha kommet bort fra den de var i følge med. Det har jeg gjort flere ganger og det har endt lykkelig og udramatisk. Og selvfølgelig prøver jeg å hjelpe til hvis noen ser ut til å bli akutt syke eller besvimelsen nær rett foran nesa på meg. Men f.eks. de jeg møter i gatene rundt arbeidsplassen min (som ligger i et ikke spesielt "pent" strøk av Oslo) tar jeg ikke kontakt med, selv om alt tyder på at enkelte av dem ikke har det særlig bra.

Jeg synes bare at vi kunne bry oss mer, når vi har tid og ressurser til det.

Det kan f.eks være et menneske som er i en lignende situasjon som Monika.

Kanskje det hjelper å tenke på at det kunne ha vært meg eller vår datter/sønn/far/mor,

og at vi ville satt pris på at noen hadde brydd seg da?

Anonymous poster hash: 6cfee...290

[laban]

Men så kan jo det slå uheldig ut også! Trodde ikke man burde henvende seg til fremmede barn lenger, jeg, i fare for å bli anklaget for å være pedofil!

 

Jeg setter det litt på spissen, men, herregud, vi er blitt hysteriske.

Nå mente jeg ikke alle (store) barn som ikke har følge av voksne og ser ut til å klare seg helt fint, men de som de fleste vil mene er for små til å gå rundt alene, og / eller som viser tegn til å være redde eller på villstrå. Skulle noen mistenke meg for å ha baktanker - den sjansen tar jeg. Jeg er ikke en enslig mann i bil, jeg er en halvgammel kjerring som vet hvor lett det er å "miste" unger på travle steder - og hysterisk er jeg absolutt ikke.

[laban]

Jeg synes bare at vi kunne bry oss mer, når vi har tid og ressurser til det.

Det kan f.eks være et menneske som er i en lignende situasjon som Monika.

Kanskje det hjelper å tenke på at det kunne ha vært meg eller vår datter/sønn/far/mor,

og at vi ville satt pris på at noen hadde brydd seg da?

Anonymous poster hash: 6cfee...290

Dette blir jo veldig konstruert og hypotetisk. Hvis jeg hadde jobbet på en flyplass eller kafe slik noen av de som observerte Monica, og hadde sett noen virre omkring i time etter time slik de gjorde, blir det jo en litt annen situasjon enn om jeg ser en (som jeg ikke kjenner og som ikke søker kontakt) sliten og gråteferdig person på bussen i morgenrushet, ikke sant? Eksempelvis er jo ofte en flyplass oppsatt med både førstehjelpstasjon og andre fagfolk, slik at det går an å tilby et eller annet.

Jeg er faktisk også så kald og kynisk at dersom en lett forvirret person betrodde meg at h*n trengte noen tusen til en flybillett hjem, så ville jeg slett ikke tilby meg å løse det problemet.