Flaut, men jeg sa "nå glemte jeg meg"

[Madelenemie]

Hei!

 

Alltid gir jeg min psykiater gaven etter timen, dvs sånn akkurat når jeg skal gå, jeg er derfor ikke der når leser kort og pakker ut.

 

Idag, glemte jeg meg... derfor sa min psykiater "Å så hyggelig, kan jeg pakke ut", jeg sa "Selvsagt, hyggelig" og hun begynte med kortet.

 

Jeg tenkte febrilsk, hvordan dette nå hadde vært før, mens jeg kremtet og ønsket jeg gikk i ett med gulvet, forsvant..osv for hun pakket ikke bare opp,...men begynte med kortet. leste og leste, ...

 

Jeg sa så "Ja kremt..hm... glemte... hm... host...at kremt,... pleier vel gi gaven etter timen, så ikke helt vant med dette, at du leser kortet...kremt,host, " jeg så hver minste prikk på det gulvet og skoene til min psykiater var kjempeblanke og pene.

Min psykiater sa "Ja men så får vi en ny erfaring" jeg tenkte "Ja det gjør vi", og det gjorde vi for min psykiater spurte om fargene, og følelsene... og jeg svarte noe grumsete på det, men jeg svarte.

 

 

Tenk at jeg glemte meg... Jeg forstår ikke, men jeg var ganske så opptatt av at jeg ikke hadde fått skrevet mail noe som går greit for tiden, og at jeg fikk klem før timen og ikke etter...noe som selvsagt var min "feil" da jeg ga gaven før og ikke som vi har gjort de siste 8 årene etter timen, det er viktig, for så klem, bukk, blunk, se ned og si "God sommer" smiler og ser bort.

 

Sånn e det omtrent, tenker kanskje pga av disse faste ritualene at min psykiater sikker på at jeg har asperger syndrom. Med vilje satte jeg øynene i henne flere ganger enn normalt, for å imponere tror jeg, også etter en stund sa jeg fast og bestemt "Ja tror du jeg har asperger syndrom" (da hadde jeg sett min psykiater rett inn i øynene så mange ganger at lite som minnet om autisme) men så sa "Ja det har du". Da er den saken klar, det står ikke bare på øyekontakten...

 

 

Jeg så min psykiater inn i øynene i en slik grad at jeg nesten glemte å puste, når jeg så så ned i gulvet, så så jeg så ned i gulvet at jeg ikke glemmer det, alt som var der og de blanke skoene m.m. Da tenkte jeg inni meg, "alt hva jeg strever og stirrer inn i øynene så ender jeg opp med å huske mer av gulvet".

 

Jeg tror min psykiater og alle de andre har helt rett, og jeg sa det også, jeg har asperger syndrom, selv om jeg ikke kom på det først", det er jo det som er normalt at man selv foreslår at man kanskje har asperger syndrom, og som de sier, "man finner det man leter etter".

[Ayia]

Hei!

 

Alltid gir jeg min psykiater gaven etter timen, dvs sånn akkurat når jeg skal gå, jeg er derfor ikke der når leser kort og pakker ut.

 

Idag, glemte jeg meg... derfor sa min psykiater "Å så hyggelig, kan jeg pakke ut", jeg sa "Selvsagt, hyggelig" og hun begynte med kortet.

 

Jeg tenkte febrilsk, hvordan dette nå hadde vært før, mens jeg kremtet og ønsket jeg gikk i ett med gulvet, forsvant..osv for hun pakket ikke bare opp,...men begynte med kortet. leste og leste, ...

 

Jeg sa så "Ja kremt..hm... glemte... hm... host...at kremt,... pleier vel gi gaven etter timen, så ikke helt vant med dette, at du leser kortet...kremt,host, " jeg så hver minste prikk på det gulvet og skoene til min psykiater var kjempeblanke og pene.

Min psykiater sa "Ja men så får vi en ny erfaring" jeg tenkte "Ja det gjør vi", og det gjorde vi for min psykiater spurte om fargene, og følelsene... og jeg svarte noe grumsete på det, men jeg svarte.

 

 

Tenk at jeg glemte meg... Jeg forstår ikke, men jeg var ganske så opptatt av at jeg ikke hadde fått skrevet mail noe som går greit for tiden, og at jeg fikk klem før timen og ikke etter...noe som selvsagt var min "feil" da jeg ga gaven før og ikke som vi har gjort de siste 8 årene etter timen, det er viktig, for så klem, bukk, blunk, se ned og si "God sommer" smiler og ser bort.

 

Sånn e det omtrent, tenker kanskje pga av disse faste ritualene at min psykiater sikker på at jeg har asperger syndrom. Med vilje satte jeg øynene i henne flere ganger enn normalt, for å imponere tror jeg, også etter en stund sa jeg fast og bestemt "Ja tror du jeg har asperger syndrom" (da hadde jeg sett min psykiater rett inn i øynene så mange ganger at lite som minnet om autisme) men så sa "Ja det har du". Da er den saken klar, det står ikke bare på øyekontakten...

 

 

Jeg så min psykiater inn i øynene i en slik grad at jeg nesten glemte å puste, når jeg så så ned i gulvet, så så jeg så ned i gulvet at jeg ikke glemmer det, alt som var der og de blanke skoene m.m. Da tenkte jeg inni meg, "alt hva jeg strever og stirrer inn i øynene så ender jeg opp med å huske mer av gulvet".

 

Jeg tror min psykiater og alle de andre har helt rett, og jeg sa det også, jeg har asperger syndrom, selv om jeg ikke kom på det først", det er jo det som er normalt at man selv foreslår at man kanskje har asperger syndrom, og som de sier, "man finner det man leter etter".

Hei, jeg skjønner at dette føltes uvant for deg, men det høres ut som det gikk veldig fint likevel. Gjetter at psykiateren likte både gaven og kortet godt

[frosken]

 

 

Tenk at jeg glemte meg... Jeg forstår ikke, men jeg var ganske så opptatt av at jeg ikke hadde fått skrevet mail noe som går greit for tiden, og at jeg fikk klem før timen og ikke etter...noe som selvsagt var min "feil" da jeg ga gaven før og ikke som vi har gjort de siste 8 årene etter timen, det er viktig, for så klem, bukk, blunk, se ned og si "God sommer" smiler og ser bort.

 

 

Jeg synes i grunnen det var fint at du glemte deg, for da fikk du gjort noen viktige erfaringer og du ble utfordret på din "rigiditet" eller det at du ønsker at ting skal være på bestemte måter i bestemte rekkefølger.

 

Det er vanlig at mennesker glemmer seg av og til :-)

[Bella Dotte]

Tror... ikke det bare har med rigiditet å gjøre - men at det ble vanskelig å forholde seg til at hun hadde fått gaven og kortet og visste hva som sto der mens du fremdeles var der og måtte bli der en time til og snakke med henne? Isåfall skjønner jeg det godt. Det er mye lettere å bare kunne "stikke av" når man har "åpnet seg" seg slik for en som betyr så mye for en. Det er kjempeskummelt!