Mamma har spiseforstyrrelse, men vil ikke ta imot hjelp .. Bekymret datter.

[AnonymBruker]

Ble litt langt dette,men håper at noen tar seg tiden til å lese..

 

Min mor har altså bulimi, hun overspiser og kaster opp. Husker da jeg bodde hjemme så så vi alltid fingermerker i pålegg og div ting som hun hadde fråtset av og kastet opp etterpå. Vi hørte henne kaste opp altså. 

Men da vi spurte henne om det nektet hun blankt på at hun enten frotset eller kastet opp.

 

Skal gjøre historien så kort som mulig.

Jeg flyttet ut for 4 år siden, jeg har ei yngre søster som har et mer nært forhold til mamma enn jeg noen gang har hatt, alltid vært sånn. Jeg har aldri hatt et spesielt forhold til moren min, vi har alltid kranglet mye og hun har vært voldelig mot meg.

Men etter at jeg flyttet har ting forandret seg, forholdet mellom meg og mamma er bra og vi prater sammen nå. Men dette med spiseforstyrrelsene har jeg aldri snakket med henne om. Men søstra mi som bor hjemme derimot, hun er av den typen som er ganske frempå og sier alt rett ut uten å tenke på andre's følelser, så hun har mange ganger brast ut at hun må slutte å fingre oppi pålegg fordi at det er ekkelt for oss andre som bor der å spise av det etterpå, at hun burde skaffe seg eget pålegg å sette navnet sitt på som hun kan fråtse så mye hun vil på osv.

 

Jeg snakket nylig med søsteren min nå, mamma har drukket i helgen og blitt ganske så brisen, og har snakket med søsteren min, der hun endelig har innrømmet spiseforstyrrelsene, og har innrømt at hun fråtser og kaster opp og at det er vanskelig. Hun har holdt på med dette siden jeg ble født sier hun. Det er 21 år siden..

For kanskje 1-2 år siden merket jeg det på henne, jeg bor jo ikke sammen med dem å da er det lettere å se forskjell på personer du ikke ser så ofte, og hun har virkelig blitt tynnere, hun er heldigvis ikke sykelig tynn, men tynnere enn hun var. Hun er kraftig av natur, ikke kraftig så hun ikke er slank, men beinbygninga hennes er kraftig, så hun ser ikke sykelig tynn ut.

Hun har alltid tatt sol så alltid vært brun og fin, plutselig så sluttet hun med det også ifjor, da så hun kjempesyk ut!! Heldigvis har hun begynt med sol igjen nå så hun ligner segselv.

 

Oppå alt dette var hun utro mot pappa i en periode, der hun sendte meldinger og bilder med en hun var sammens med leeenge før pappa, en som hadde vært voldelig mot henne osv (dette har hun fortalt oss før.) Dette pågikk ganske lenge, var søstra mi som oppdaget meldingene og bildene de sendte til hverandre, hun visste kroppen sin hvor tynn hun er blitt osv. Dette var en grusom tid.. Men vi fikk stoppet det, hun brånektet på alt dette også, uansett om vi visste henne meldingene selv, så hun nekter for alt uansett hvor bevisst det er. 

 

Mtp spiseforstyrrelsene så spiser hun heller ikke når andre er i nærheten, eneste gangene jeg har sett henne spise er på julaften (der hun bareplukker på salat osv, fråtser når vi andre er ferdig og går på do senere), og i konfirmasjoner/bryllup. Hun vil heller aldri bo i samme hus med andre, heller bo på hotell f.eks så hun bare er sammens med familien, meg pappa og søsteren. Sikkert pga det å kaste opp. OG hun går aldri til butikken alene, dette har jeg merket hele tiden, sporte hun mye om dette da jeg bodde hjemme, og hun ble kjempesur!!

Voldsomt temperamang har hun alltid hatt, derfor vi ikke har hatt noe særlig til forhold også. Og hun er arbeidsnarkoman, jobber så mye som mulig, er aldri hjemme, spiser lite og er bare sur når hun er hjemme. 

 

 

Så .. Hva jeg vil med dette? Vel, hva skal jeg si. Jeg er bekymret for moren min, hun har vært sånn syk i over 20 år nå, og nå som jeg ser hun er tynnere enn vanlig, hvor lenge har hun igjen liksom?

Hun er av den typen som synes terapi er bare tull og for sveklinger, samme med medisin og alt. Liksom den "tøffe" typen som skal klare seg selv. Jeg går i terapi nå pga angst, og hun snakker aldri med meg om det, tror hun skjemmes over at jeg måtte ta imot hjelp.. Men du er jo sterk om du tar imot hjelp. 

 

Vi får henne aldri i terapi, og håpløst å prøve å ha en samtale om dette, hun blir bare sur og går, skylder på jobben osv. 

Og pappa? Vel, pappa holder seg utenfor. Jeg og søstra mi forstår ikke dette, men han sier bare; ja hun har kanskje problemer med magen noen ganger, men hun er jo ikke syk.

Vet ikke om han lyver bare for å ikke gjøre oss bekymret eller om han faktisk ikke merker noe til det. Mamma er ganske dominerende, så er ikke så rart. 

 

Så hva i alle dager skal vi gjøre? Vi vil jo ikke miste moren vår, jeg og søsteren min er kjempebekymret for henne, og er ingenting vi klarer å gjøre. Mamma sier til søsteren min at hun ikke gjør det mer, men søsteren min har hørt henne, så hun lyver.. 

 

Blir takknemlig for alle svar her, og beklager for langt innlegg.. 

Anonymous poster hash: e0186...db7

[påskelilje]

Dette var en trist historie. Jeg kan ingenting om spiseforstyrrelser, men jeg synes det er helt feil at du og søstera di skal bære på dette alene, selv om dere er (nesten) voksne. Jeg synes dere to skal sette dere ned med faren deres og ta en alvorlig prat med ham, og be ham gjøre noe. Hvis han føyser det bort og bagatelliserer det, bør dere kontakte fastlegen din mor bruker. Så kan han/hun ta tak i dette.