Gå til innhold

Plikter man alltid å forsøke å "gjøre som andre"?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har aldri vært interessert i se andre mennesker i øynene. Fordi jeg er høflig, så gjør jeg det allikevel i et visst omfang, eller jeg fester blikket mitt i nærheten av deres øyne noen ganger i løpet av samtalen. Jeg gjør det ene og alene fordi jeg vet at enkelte blir usikre hvis de ikke opplever blikk-kontakt.

Dersom jeg diskuterer dette temaet med noen, opplever jeg av og til at folk blir insisterende opptatt av å fortelle meg hva jeg går glipp av gjennom manglende blikk-kontakt, mens andre mener det er å ikke "se det andre mennesket" (nærmest respektløst) dersom man velger å være lite aktiv med blikket.

Jeg føler at blikk-kontakt ofte ikke gir meg noe som helst, synes det er slitsomt og distraherende. Jeg lytter mye mer enn jeg ser generelt sett, har ikke glede av vakre bilder heller, men derimot vakker musikk.

Kan man forsvare å velge å forbli litt "annerledes"? Alternativet er jo å bli flinkere til å late som om jeg synes blikk-kontakt er vesentlig. Jeg har ingen tro på at jeg kan endre meg så mye at jeg opplever det som vesentlig med blikk-kontakt.

For de som er opptatt av diagnoser: Jeg har ingen autismespekterforstyrrelse. Anonymous poster hash: df911...3b4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har aldri vært interessert i se andre mennesker i øynene. Fordi jeg er høflig, så gjør jeg det allikevel i et visst omfang, eller jeg fester blikket mitt i nærheten av deres øyne noen ganger i løpet av samtalen. Jeg gjør det ene og alene fordi jeg vet at enkelte blir usikre hvis de ikke opplever blikk-kontakt.

Dersom jeg diskuterer dette temaet med noen, opplever jeg av og til at folk blir insisterende opptatt av å fortelle meg hva jeg går glipp av gjennom manglende blikk-kontakt, mens andre mener det er å ikke "se det andre mennesket" (nærmest respektløst) dersom man velger å være lite aktiv med blikket.

Jeg føler at blikk-kontakt ofte ikke gir meg noe som helst, synes det er slitsomt og distraherende. Jeg lytter mye mer enn jeg ser generelt sett, har ikke glede av vakre bilder heller, men derimot vakker musikk.

Kan man forsvare å velge å forbli litt "annerledes"? Alternativet er jo å bli flinkere til å late som om jeg synes blikk-kontakt er vesentlig. Jeg har ingen tro på at jeg kan endre meg så mye at jeg opplever det som vesentlig med blikk-kontakt.

For de som er opptatt av diagnoser: Jeg har ingen autismespekterforstyrrelse. Anonymous poster hash: df911...3b4

 

Opplever du noen forskjell i forhold til nære venner/familie  vs mannen i kassen på Kiwi, eller er dette noe du kjenner jevnt over.

I jobbsammenhenger, intervjusituasjoner, dersom du har mye kontakt med kunder i jobb vil du ha mer å hente ved å "fake" og løfte blikket. Hva sier dine venner? Jeg er bekymret for at du kan isolere deg endel fra resten av omverdenen ved å ikke "vise deg", men jeg opplever det flott at mennesker våger være seg selv. Du kan gå glipp av viktig informasjon ved å ikke gi/vise blikk-kontakt i feks vennskapsrelasjoner -det er ofte det som ikke blir sagt som kan være viktig. På den andre siden kan du sense toneleie og stemmen, og være dyktigere på å fange opp signaler enn resten av oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette gjelder helt generelt sett. Når det gjelder folk som kjenner meg godt, så legger de ikke merke til det (har diskutert det med noen av dem), kanskje nettopp fordi de opplever meg som nærværende og oppmerksom uansett. Fordi jeg er høflig, så bruker jeg blikket mer aktivt når jeg er sammen med folk jeg ikke kjenner, ønsker ikke å gjøre folk usikre. Så jeg faker en god del i løpet av en dag.

Anonymous poster hash: 4e204...a68

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du ikke har store plager av det synes jeg du skal gidde å bruke blikket. Du skaper unødig mye krøll for deg selv ved å la være. Veier det å slippe denne uvesentligheten opp for alle forklaringene du må komme med? Alle misforståelsene? All usikkerheten du skaper hos de du snakker med?

 

Jeg er (dessverre) veldig lite glad i småpludring om været og å lytte til andre som legger ut om alle sine småproblemer, men jeg gjør det likevel fordi jeg ikke vil de skal tro at jeg misliker dem og stemple meg som hun vrange særingen som alltid holder avstand. Man må bestemme seg for hva som betyr mest for en, og hva det er fornuftig å tåle av ubehag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du ikke har store plager av det synes jeg du skal gidde å bruke blikket. Du skaper unødig mye krøll for deg selv ved å la være. Veier det å slippe denne uvesentligheten opp for alle forklaringene du må komme med? Alle misforståelsene? All usikkerheten du skaper hos de du snakker med?

 

Jeg er (dessverre) veldig lite glad i småpludring om været og å lytte til andre som legger ut om alle sine småproblemer, men jeg gjør det likevel fordi jeg ikke vil de skal tro at jeg misliker dem og stemple meg som hun vrange særingen som alltid holder avstand. Man må bestemme seg for hva som betyr mest for en, og hva det er fornuftig å tåle av ubehag.

Jeg vil synes det er ordentlig slitsomt å skulle bruke øynene på andre måter enn hva som er naturlig for meg. Synes ikke jeg skaper krøll, - det virker ikke som om folk oppdager at jeg ikke ser på dem, jeg ser ikke ned i bakken jeg ser i retning i mennesker jeg snakker med. Kan ikke huske at det har skapt misforståelser. Det er primært jeg som vet at jeg ikke ser på andre, jeg ser med ufokusert blikk.

Anonymous poster hash: 4e204...a68

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg vil synes det er ordentlig slitsomt å skulle bruke øynene på andre måter enn hva som er naturlig for meg. Synes ikke jeg skaper krøll, - det virker ikke som om folk oppdager at jeg ikke ser på dem, jeg ser ikke ned i bakken jeg ser i retning i mennesker jeg snakker med. Kan ikke huske at det har skapt misforståelser. Det er primært jeg som vet at jeg ikke ser på andre, jeg ser med ufokusert blikk.

Anonymous poster hash: 4e204...a68

 

Måten de svarer deg på når du diskuterer det med dem kan jo tyde på at de merker det godt, men hvis det ikke er så merkbart som jeg så for meg er det vel greit å gjøre som du gjør. Jeg personlig er litt ukomfortabel med å snakke med folk som overhodet ikke ser meg inn i øynene. Ikke at man trenger å se på hverandre hele tiden, men NOE blikk-kontakt må det være. Jeg merker det veldig godt når folk unngår blikket mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Måten de svarer deg på når du diskuterer det med dem kan jo tyde på at de merker det godt, men hvis det ikke er så merkbart som jeg så for meg er det vel greit å gjøre som du gjør. Jeg personlig er litt ukomfortabel med å snakke med folk som overhodet ikke ser meg inn i øynene. Ikke at man trenger å se på hverandre hele tiden, men NOE blikk-kontakt må det være. Jeg merker det veldig godt når folk unngår blikket mitt.

De aller fleste jeg har diskutert dette med, sier de ikke har lagt merke til det. Tror det kommer av at jeg "ser" med ufokusert blikk. Dermed oppfattes det ikke som at jeg unngår blikk, såfremt ikke motparten er ekstra observant. Kun en av mine nærmeste venninner som sier hun har merket det, alle andre jeg har tatt det opp med blir overrasket.

Anonymous poster hash: 4e204...a68

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri vært interessert i se andre mennesker i øynene. Fordi jeg er høflig, så gjør jeg det allikevel i et visst omfang, eller jeg fester blikket mitt i nærheten av deres øyne noen ganger i løpet av samtalen. Jeg gjør det ene og alene fordi jeg vet at enkelte blir usikre hvis de ikke opplever blikk-kontakt.

Dersom jeg diskuterer dette temaet med noen, opplever jeg av og til at folk blir insisterende opptatt av å fortelle meg hva jeg går glipp av gjennom manglende blikk-kontakt, mens andre mener det er å ikke "se det andre mennesket" (nærmest respektløst) dersom man velger å være lite aktiv med blikket.

Jeg føler at blikk-kontakt ofte ikke gir meg noe som helst, synes det er slitsomt og distraherende. Jeg lytter mye mer enn jeg ser generelt sett, har ikke glede av vakre bilder heller, men derimot vakker musikk.

Kan man forsvare å velge å forbli litt "annerledes"? Alternativet er jo å bli flinkere til å late som om jeg synes blikk-kontakt er vesentlig. Jeg har ingen tro på at jeg kan endre meg så mye at jeg opplever det som vesentlig med blikk-kontakt.

For de som er opptatt av diagnoser: Jeg har ingen autismespekterforstyrrelse. Anonymous poster hash: df911...3b4

Jeg er akkurat som deg, og føler det distraherende med å se folk rett i øynene. Gjør akkurat som deg og prøver gi litt blikkkontakt eller se i ansiktet

Anonymous poster hash: 9897e...ad9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...