Gå til innhold

Sliter med å akseptere diagnose


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hei,

Jeg har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse etter halvannet år i behandling. Helt i starten fikk jeg en komplekst PTSD diagnose som har vært veldig treffende og riktig.

Denne emosjonelle ustabiliteten har jeg selv ønsket å bli utredet for, og etter en utredning på personlighetstyper fikk jeg satt denne diagnosen. Jeg angrer!! Jeg vet hvor stigmatiserende diagnosen er, og alt som er "typisk" for "sånne som oss". Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle og hvordan jeg skal reagere. Jeg har lyst til å hyle og skrike, gråte bitre tårer og be om hjelp om hverandre. Alt er helt kaos!!

Jeg har hatt mange impulser om å selvskade meg og om at jeg ikke fortjener å leve lenger osv osv.. Helt frem til nå har jeg følt at jeg selv har måtte stå til ansvar for disse handlingene/impulsene. Nå føler jeg at jeg har "rett" til å mislykkes i dette da det er klare symptomer på diagnosen.. Det er på en måte blitt legalisert, og jeg har ikke lengre rett til å føle meg verdiløs eller til bry, for det er normalt for min diagnose..

Min behandler prøver å fortelle meg at jeg ikke er diagnosen min, men jeg klarer ikke å gi slipp på disse tankene.. De kverner rundt som mark, absolutt HELE tiden.

Trenger noen tips til å sortere tanker og følelser her..?!

PS: har over flere år vært utsatt for seksuell misbruk, men dette er noe som har begynt før det. Jeg trodde traumene var det som gjorde at jeg trengte terapi, men nå har jeg forstått at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen... :-(

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

ISW

Jeg har sett akkurat det samme på flere blogger, og lignende. Det virker for meg (mitt subjektive syn selvsagt, og sikkert ikke korrekt) som denne diagnosen er rimelig guffen og få, rett og slett fordi man ikke får den hjelpen man ønsker.

 

Det verste virker som er beskrivelsen av tanker om å ta livet sitt. At dette "ligger i diagnosen" og uansett hvor alvorlig det er, så får man ikke beskyttelse på sykehus. Det samme med depresjon, å føle seg tom, mislykket, osv. Det er visst bare noe som ligger i diagnosen og det kommer til å gå over.

 

Mulig at forskning har vist at personer med EUPF ikke har godt av å være innlagt, men det virker som ufattelig mange med denne diagnosen ikke får god nok hjelp og at symptomene blir bagatellisert.

 

Jeg føler med deg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX

Hei,

Jeg har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse etter halvannet år i behandling. Helt i starten fikk jeg en komplekst PTSD diagnose som har vært veldig treffende og riktig.

Denne emosjonelle ustabiliteten har jeg selv ønsket å bli utredet for, og etter en utredning på personlighetstyper fikk jeg satt denne diagnosen. Jeg angrer!! Jeg vet hvor stigmatiserende diagnosen er, og alt som er "typisk" for "sånne som oss". Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle og hvordan jeg skal reagere. Jeg har lyst til å hyle og skrike, gråte bitre tårer og be om hjelp om hverandre. Alt er helt kaos!!

Jeg har hatt mange impulser om å selvskade meg og om at jeg ikke fortjener å leve lenger osv osv.. Helt frem til nå har jeg følt at jeg selv har måtte stå til ansvar for disse handlingene/impulsene. Nå føler jeg at jeg har "rett" til å mislykkes i dette da det er klare symptomer på diagnosen.. Det er på en måte blitt legalisert, og jeg har ikke lengre rett til å føle meg verdiløs eller til bry, for det er normalt for min diagnose..

Min behandler prøver å fortelle meg at jeg ikke er diagnosen min, men jeg klarer ikke å gi slipp på disse tankene.. De kverner rundt som mark, absolutt HELE tiden.

Trenger noen tips til å sortere tanker og følelser her..?!

PS: har over flere år vært utsatt for seksuell misbruk, men dette er noe som har begynt før det. Jeg trodde traumene var det som gjorde at jeg trengte terapi, men nå har jeg forstått at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen... :-(

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

 

 

 

 

Hva mener du med at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen? Din PTSD er jo like viktig å behandle med eller uten din PF.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
kittykatt90

Jeg har denne diagnosen, og jeg har skjønt at mange føler de blir stigmatisert/ diagnosen er stigmatiserende. Jeg har selv aldri opplevd å bli dårlig behandlet eller fått for dårlig/ feil behandling pga eupf. Så prøv og ikke føl så mye på denne diagnosen, det er bare ord. Den beskriver ikke deg som menneske. Men den gjør kanskje at du kan få den hjelpen som er riktig for deg.

Kjenner meg igjen i følelseskaoset du beskriver og føler med deg. Men prøv å ikke tenk så mye på hva andre har opplevd eller mener om denne diagnosen. Tenk heller at nå kan jeg få enda mer riktig hjelp enn før. Og husk at det er ikke alle som har dårlige opplevelser eller negative tanker rundt eupf. Lykke til på ferden!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
kittykatt90

PS: har over flere år vært utsatt for seksuell misbruk, men dette er noe som har begynt før det. Jeg trodde traumene var det som gjorde at jeg trengte terapi, men nå har jeg forstått at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen... :-(

@traumene er et resultat av de vonde opplevelsene du evt. har hatt, ikke personlighetsforstyrrelsen. Men traumer kan kan gi seg utslag i feks. Eupf. Da trenger du terapi for begge deler.. Slik tenker i hvert fall jeg:)

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Endret av kittykatt90
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Hva mener du med at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen? Din PTSD er jo like viktig å behandle med eller uten din PF.

Før trodde jeg alle mine reaksjoner var pga traumene og at jeg ikke hadde noe annet som lå bak. Nå har jeg fått et nytt syn på disse reaksjonene, og at de handler om noe annet.

Jeg har blant annet fått knust min illusjon av en god og normal barndom. Hadde jeg vært "normal" når jeg ble misbrukt første gang ville jeg mest sannsynlig hatt en bedre forståelse for det som skjedde, og at det var galt.

Mener ikke at PTSDen ikke er gjeldende, mer at jeg har fått en forklaring på hvorfor det er blitt sånn.

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Når flere andre her på dol forsøkte å forklare meg utallige ganger at jeg ikke er diagnosen min, skjønte jeg ikke helt hva de mente. Jeg lot det derfor ikke synke helt inn.

Men jeg har forstått det med tiden, og de hadde så utrolig rett. Mitt beste råd til deg er å lytte godt til behandleren din når dere snakker om det. Få han gjerrne til å forklare/utdype det, og la det synke ordentlig inn. Da tror jeg det blir lettere å akseptere diagnosen.

Og husk - det er mulig å bli frisk. Det krever mye av deg, men det er verdt det - på sikt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX

Jeg har denne diagnosen, og jeg har skjønt at mange føler de blir stigmatisert/ diagnosen er stigmatiserende. Jeg har selv aldri opplevd å bli dårlig behandlet eller fått for dårlig/ feil behandling pga eupf. Så prøv og ikke føl så mye på denne diagnosen, det er bare ord. Den beskriver ikke deg som menneske. Men den gjør kanskje at du kan få den hjelpen som er riktig for deg.

Kjenner meg igjen i følelseskaoset du beskriver og føler med deg. Men prøv å ikke tenk så mye på hva andre har opplevd eller mener om denne diagnosen. Tenk heller at nå kan jeg få enda mer riktig hjelp enn før. Og husk at det er ikke alle som har dårlige opplevelser eller negative tanker rundt eupf. Lykke til på ferden!

 

Klokt svar. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

TS her..

Jeg er veldig, veldig heldig med min behandler. Hun stiller virkelig opp og ønsker ikke annet enn at jeg skal få det bedre. Vi sliter med å få døgnavdelingen her til å tenke i de samme baner som oss når det kommer til hva jeg trenger.

Har ikke tall på hvor mange innleggelser jeg hadde i fjor, må nærme seg 30. Jeg er aldri så dårlig som når jeg blir skrevet ut for hastig. Da har jeg to dager hvor alt er helsvart og det eneste jeg vil er å få smerten vekk. Går fire fem dager, så blir jeg lagt inn igjen. Jeg ønsker ikke at det skal være sånn, men klarer virkelig ikke å være hjemme heller. Det klikker helt for meg, og kan ikke se poenget med livet, hvorfor jeg fortjener å leve eller at noen bryr seg om meg. Helt frem til nå har jeg klart å be om hjelp fremfor å følge impulsene som kommer i forhold til å skade meg eller overdoser osv...

Selvom hodet mitt skjønner at ikke hele verden er til for at jeg skal ha det vanskelig er smerten og følelsen av det like reel og altoppslukende. :-(

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Lenke til innlegg
Del på andre sider
kittykatt90

TS her..

Jeg er veldig, veldig heldig med min behandler. Hun stiller virkelig opp og ønsker ikke annet enn at jeg skal få det bedre. Vi sliter med å få døgnavdelingen her til å tenke i de samme baner som oss når det kommer til hva jeg trenger.

Har ikke tall på hvor mange innleggelser jeg hadde i fjor, må nærme seg 30. Jeg er aldri så dårlig som når jeg blir skrevet ut for hastig. Da har jeg to dager hvor alt er helsvart og det eneste jeg vil er å få smerten vekk. Går fire fem dager, så blir jeg lagt inn igjen. Jeg ønsker ikke at det skal være sånn, men klarer virkelig ikke å være hjemme heller. Det klikker helt for meg, og kan ikke se poenget med livet, hvorfor jeg fortjener å leve eller at noen bryr seg om meg. Helt frem til nå har jeg klart å be om hjelp fremfor å følge impulsene som kommer i forhold til å skade meg eller overdoser osv...

Selvom hodet mitt skjønner at ikke hele verden er til for at jeg skal ha det vanskelig er smerten og følelsen av det like reel og altoppslukende. :-(

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Lenke til innlegg
Del på andre sider
kittykatt90

Til ts; det gjør meg virkelig vondt å høre hvordan du har det. Kanskje du har behov for en lenger innleggelse, i stedet for alle disse korte oopholdene? Få komme en bra plass der du kan få trygghet, omsorg og riktig hjelp...

Jeg selv fikk aldri noe hjelp ut av de korte krise-innleggelsene, det reddet Meg fra å ta livet mitt eller gjøre noe annet fryktelig dumt, men d var bare midlertidig hjelp. Det son virkelig hjalp var en innleggelse på 2 år. Jeg sliter fortsatt til tider, men livet er heldigvis mye lettere å leve nå enn for noen år siden.

Ønsker deg virkelig Lykke til på veien, håper du får riktig hjelp snart, så du slipper å ha d sånn som du har det nå!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Til ts; det gjør meg virkelig vondt å høre hvordan du har det. Kanskje du har behov for en lenger innleggelse, i stedet for alle disse korte oopholdene? Få komme en bra plass der du kan få trygghet, omsorg og riktig hjelp...

Jeg selv fikk aldri noe hjelp ut av de korte krise-innleggelsene, det reddet Meg fra å ta livet mitt eller gjøre noe annet fryktelig dumt, men d var bare midlertidig hjelp. Det son virkelig hjalp var en innleggelse på 2 år. Jeg sliter fortsatt til tider, men livet er heldigvis mye lettere å leve nå enn for noen år siden.

Ønsker deg virkelig Lykke til på veien, håper du får riktig hjelp snart, så du slipper å ha d sånn som du har det nå!

Tusen takk for et svar som traff meg midt i brystkassen!!

Jeg har og ønsket å få et lengre opphold, men dette er vanskelig da det er satsning på poliklinisk behandling, ikke døgninnleggelser. Jeg har dog aldri vært lagt inn noen annen plass enn på DPS, så har tenkt tanken om å forhøre meg om en avdeling som er spesialisert på EUPF.

Det hele virker helt fjernt!! Jeg oppsøkte hjelp fordi jeg var litt sliten og sov litt dårlig om natten. Dette har utviklet seg til å bli blodig alvor.

Stopp toget - jeg vil av!!!

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

kittykatt90

Her i Østfold som jeg bor har de ved en avdeling spesialisert seg på eupf, slik som jeg har forstått det. De har gruppesamlinger, individuelle samtaler, egen behandler, alt spesialisert på eupf. Har ikke vært med på det selv, men psykologen min på dps fortalte om det. Er visst veldig bra. De har vel sikkert sånne tilbud andre steder i landet også.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er så lei av å tenke på dette... Klarer ikke legge det fra meg, drømmer om reaksjoner jeg kan få fra andre osv...

Nå er jeg lagt inn for tredje gang siden nyttår, og klarer ikke se hvordan det skal bli noe annerledes nå enn det har vært før. Ut og inn på akuttpost = brannslukkning for meg. Ingenting som forandrer seg hjemme, så det går et døgn så er jeg tilbake akkurat på samme plass! :-(

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken

Jeg er så lei av å tenke på dette... Klarer ikke legge det fra meg, drømmer om reaksjoner jeg kan få fra andre osv...

Nå er jeg lagt inn for tredje gang siden nyttår, og klarer ikke se hvordan det skal bli noe annerledes nå enn det har vært før. Ut og inn på akuttpost = brannslukkning for meg. Ingenting som forandrer seg hjemme, så det går et døgn så er jeg tilbake akkurat på samme plass! :-(

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Hvorfor holder dere på med disse hyppige akuttinnleggelsene? Det er neppe konstruktivt, så dere bør finne andre måter du kan komme deg gjennom kriser på. Akuttinnleggelsene bidrar til at det følelsesmessige kaoset opprettholdes.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Hvorfor holder dere på med disse hyppige akuttinnleggelsene? Det er neppe konstruktivt, så dere bør finne andre måter du kan komme deg gjennom kriser på. Akuttinnleggelsene bidrar til at det følelsesmessige kaoset opprettholdes.

 

Tja, veldig godt spørsmål… Jeg har spurt meg det samme selv, men vet ikke hvordan jeg kan klare meg uten? 

Det er ikke jeg som bestemmer ang lengre innleggelser, og jeg har planlagt ti dager innleggelse hver femet uke som stabilisering. Akuttplass kan jeg, samboeren min, gode venner eller behandler utløse etter avtale. 

Jeg er virkelig ikke glad i korte innleggelser, og ønsker egentlig bare å få det til å funke for meg hjemme. 

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken

Tja, veldig godt spørsmål… Jeg har spurt meg det samme selv, men vet ikke hvordan jeg kan klare meg uten? 

Det er ikke jeg som bestemmer ang lengre innleggelser, og jeg har planlagt ti dager innleggelse hver femet uke som stabilisering. Akuttplass kan jeg, samboeren min, gode venner eller behandler utløse etter avtale. 

Jeg er virkelig ikke glad i korte innleggelser, og ønsker egentlig bare å få det til å funke for meg hjemme. 

Anonymous poster hash: 61a9d...f2d

Jeg tror det er nødvendig at dere slutter å bruke akuttinnleggelser og kanskje heller lager litt kortere intervall mellom planlagte innleggelser i begynnelsen. Jeg tror denne bruken av akuttinnleggelser er med på å forsterke dine vansker; hjelpeapparatets reaksjon på at du har det vanskelig er jo med på å fortelle deg at vanskelige følelser er farlige. Følelser er ikke farlige, de er bare vanskelige.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...