Redd for døden

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for å dø. Jeg er også redd for at mannen min skal dø, foreldrene mine, broren min osv osv. Jeg er livredd for at jeg eller noen jeg er glad i, skal få en alvorlig sykdom. Jeg skal tåle all mulig psykisk smerte, bare jeg ikke får en fysisk alvorlig sykdom, for det er verst. Dette preger hverdagen min og gjør meg svært deprimert. Har mye håpløshetsfølelser selv om jeg ikke er helt middelaldrende en gang. Jeg er livredd hele tida og på vakt.

Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt denne overveldende redselen?

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først må du akseptere at du selv og din familie og venner er dødelige. Døden kommer før eller siden uansett hva du gjør.

 

I påvente av dette (døden), kan du passe på å ha et godt liv i den tiden du lever og er frisk.

Eller du kan velge å ødelegge også den friske tiden med å grue deg til døden som kommer om 10, 20 , 30 eller 50 år.

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for å dø. Jeg er også redd for at mannen min skal dø, foreldrene mine, broren min osv osv. Jeg er livredd for at jeg eller noen jeg er glad i, skal få en alvorlig sykdom. Jeg skal tåle all mulig psykisk smerte, bare jeg ikke får en fysisk alvorlig sykdom, for det er verst. Dette preger hverdagen min og gjør meg svært deprimert. Har mye håpløshetsfølelser selv om jeg ikke er helt middelaldrende en gang. Jeg er livredd hele tida og på vakt.

Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt denne overveldende redselen?

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

Hei! Slik har jeg det oså. Skulle ønske at ting var så enkelt som nhd skriver.

Anonymous poster hash: fe975...34f

[AnonymBruker]

Først må du akseptere at du selv og din familie og venner er dødelige. Døden kommer før eller siden uansett hva du gjør.

I påvente av dette (døden), kan du passe på å ha et godt liv i den tiden du lever og er frisk.

Eller du kan velge å ødelegge også den friske tiden med å grue deg til døden som kommer om 10, 20 , 30 eller 50 år.

Jeg prøver å akseptere men får det ikke til. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til det punktet hvor jeg vil klare å akseptere døden. Føler meg så fanget og ufri i livet.

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

[AnonymBruker]

Hei! Slik har jeg det oså. Skulle ønske at ting var så enkelt som nhd skriver.

Anonymous poster hash: fe975...34f

Skulle jeg også ønske. Smerten ved å dø og bli syk skremmer vettet av meg..

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

[tonie]

 

Hei! Slik har jeg det oså. Skulle ønske at ting var så enkelt som nhd skriver.

Anonymous poster hash: fe975...34f

 

Han har jo rett, da. Man må akseptere livets vilkår eller leve med tusen bekymringer. Dere har et valg selv om det nok ikke er lett  snu slik tankegang.

[AnonymBruker]

Han har jo rett, da. Man må akseptere livets vilkår eller leve med tusen bekymringer. Dere har et valg selv om det nok ikke er lett snu slik tankegang.

Klart han har rett. Men som du sier, det er ikke lett. For ikke lenge siden så jeg en i nær slekt dø. Siden har jeg hatt denne sykelige redselen. Og jeg forstår selv ikke logikken. Men jeg sørget ikke da. Men plutselig nå har sorgen dukket opp. Har mistet så mange i livet mitt. Kanskje derfor det har blitt sånn.

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

[stjernestøv]

Jeg er så redd for å dø. Jeg er også redd for at mannen min skal dø, foreldrene mine, broren min osv osv. Jeg er livredd for at jeg eller noen jeg er glad i, skal få en alvorlig sykdom. Jeg skal tåle all mulig psykisk smerte, bare jeg ikke får en fysisk alvorlig sykdom, for det er verst. Dette preger hverdagen min og gjør meg svært deprimert. Har mye håpløshetsfølelser selv om jeg ikke er helt middelaldrende en gang. Jeg er livredd hele tida og på vakt.

Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt denne overveldende redselen?

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

Jeg har tenkt mye på døden hele livet, og vært redd for å dø masse. Nå er jeg mer redd for dem jeg etterlater, mine barn. Jeg vil ikke dø enda, men det kan ikke jeg bestemme. Men kan bestemme at jeg vil hjelpe mine barn etter dette, kommer til å være mye rundt dem.

[tonie]

Forståelig at det kan bli sånn når man har opplevd å miste mange, men samme hvor mye man bekymrer seg har man ingen kontroll over disse tingene. Man har ikke godt av å tenke for mye på alt som kan skje. Det skjer sannsynligvis ikke, og da har man jo ødelagt det som kunne vært fine år med grubling og redsel.

[Cammomille]

Jeg sliter med å akseptere livet i stedet jeg.. Alle skal jo dø, det er det eneste som er sikkert her i livet.

Klarer ikke glede meg over livet når jeg vet det skal ende allikevel

[tonie]

Det er så rart hvor forskjellig vi ser på ting. Jeg har mistet nære familiemedlemmer i fleng fra jeg var 5 år gammel, men for meg gjør tanken på at alle skal dø (og kan dø når som helst) at jeg synes jeg må bruke tiden jeg har godt, og ikke bare surre den bort. Være tilstede, oppleve ting og ha hovedfokus på de og det som betyr noe.  

[AnonymBruker]

Skulle jeg også ønske. Smerten ved å dø og bli syk skremmer vettet av meg..

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

Uff ja, og så er jeg så redd for å skulle forlate barne og redd for hva som kommer etterpå....

Anonymous poster hash: fe975...34f

[stjernestøv]

Det er så rart hvor forskjellig vi ser på ting. Jeg har mistet nære familiemedlemmer i fleng fra jeg var 5 år gammel, men for meg gjør tanken på at alle skal dø (og kan dø når som helst) at jeg synes jeg må bruke tiden jeg har godt, og ikke bare surre den bort. Være tilstede, oppleve ting og ha hovedfokus på de og det som betyr noe.  

Godt tenkt

[Avarian]

Har selv vært hatt en del negative tanker rundt dette. For meg har det vært nyttig å stille spørsmålet hva jeg egentlig er redd for.

 

1. Dødsøyeblikket

2. Være død

3. Miste de jeg er glad i

4. Miste livet

5. Å være alvorlig syk med alt det negative det kan innebære.

 

 

Da jeg har slitt med gjentakende depresjoner over flere år, med de mørkeste tanker, var det godt å vite at det er 3. og 4. som bekymrer meg mest. Det sier meg faktisk at livet mitt alt til tross har lyspunkter som gir livet mitt verdi og mening,  og at jeg har mennesker rundt meg som jeg elsker og er verdt å leve for.

 

1 og 2 kan jeg gjøre svært lite med: Alle må jo dø en gang. I beste fall kan jeg bare utsette det ved å leve noenlunde sunt med riktig mat i fornuftige mengder, mosjon, minske alkoholinntak, unngå for mye overvekt, la være å røyke, unngå de mest risikable ekstremsporter, kjøre fornuftig etc.

 

5 kan jeg kanskje også  unngå med en sunn livsstil, men det er det ingen garanti for. Hvilke gener man har og ikke har i utgangspunktet kan spille en stor rolle i dette.

 

Jeg spiser og drikker iIKKE ALLTID sunt, og jeg gjør IKKE ALLTID ting som er bra for meg. Det er fordi jeg føler denne lille ubalnsen fra tid til tid gjør at jeg klarer å holde balansen i det store og hele. Det er viktig for mitt psykiske velvære og høyner livskvaliteten min. Det som ødelegger min livskvalitet er om jeg skal legge for streng kontroll på meg selv og alldri unne meg noe usunt. Jeg kan garantert også ødelegge min livskvalitet og psyke med å gruble over døden og ting jeg ikke kan gjøre noe med, fremfor å leve livet, gripe mulighetene og bruke tankene på ting jeg kan gjøre noe med og som gir mening.

 

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på døden hele livet, og vært redd for å dø masse. Nå er jeg mer redd for dem jeg etterlater, mine barn. Jeg vil ikke dø enda, men det kan ikke jeg bestemme. Men kan bestemme at jeg vil hjelpe mine barn etter dette, kommer til å være mye rundt dem.

Det er det jeg lurer på. Altså hva jeg skal tro. Om det er et liv etter døden.

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

[AnonymBruker]

Forståelig at det kan bli sånn når man har opplevd å miste mange, men samme hvor mye man bekymrer seg har man ingen kontroll over disse tingene. Man har ikke godt av å tenke for mye på alt som kan skje. Det skjer sannsynligvis ikke, og da har man jo ødelagt det som kunne vært fine år med grubling og redsel.

Ja det har du rett i. Jeg får bare prøve å slutte med å innbille meg at jeg kan kontrollere alt. Prøve å gjøre det beste utav det. Er også livredd for å miste verdifull tid med mine kjære.

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

[stjernestøv]

Det er det jeg lurer på. Altså hva jeg skal tro. Om det er et liv etter døden.

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

Jeg tror ihvertfall det er et liv etter døden, jeg husker jetg var en plass før jeg ble født.

[AnonymBruker]

Har selv vært hatt en del negative tanker rundt dette. For meg har det vært nyttig å stille spørsmålet hva jeg egentlig er redd for.

1. Dødsøyeblikket

2. Være død

3. Miste de jeg er glad i

4. Miste livet

5. Å være alvorlig syk med alt det negative det kan innebære.

Da jeg har slitt med gjentakende depresjoner over flere år, med de mørkeste tanker, var det godt å vite at det er 3. og 4. som bekymrer meg mest. Det sier meg faktisk at livet mitt alt til tross har lyspunkter som gir livet mitt verdi og mening, og at jeg har mennesker rundt meg som jeg elsker og er verdt å leve for.

1 og 2 kan jeg gjøre svært lite med: Alle må jo dø en gang. I beste fall kan jeg bare utsette det ved å leve noenlunde sunt med riktig mat i fornuftige mengder, mosjon, minske alkoholinntak, unngå for mye overvekt, la være å røyke, unngå de mest risikable ekstremsporter, kjøre fornuftig etc.

5 kan jeg kanskje også unngå med en sunn livsstil, men det er det ingen garanti for. Hvilke gener man har og ikke har i utgangspunktet kan spille en stor rolle i dette.

Jeg spiser og drikker iIKKE ALLTID sunt, og jeg gjør IKKE ALLTID ting som er bra for meg. Det er fordi jeg føler denne lille ubalnsen fra tid til tid gjør at jeg klarer å holde balansen i det store og hele. Det er viktig for mitt psykiske velvære og høyner livskvaliteten min. Det som ødelegger min livskvalitet er om jeg skal legge for streng kontroll på meg selv og alldri unne meg noe usunt. Jeg kan garantert også ødelegge min livskvalitet og psyke med å gruble over døden og ting jeg ikke kan gjøre noe med, fremfor å leve livet, gripe mulighetene og bruke tankene på ting jeg kan gjøre noe med og som gir mening.

Takk for svar, det hjelper å lese på det. Jeg må rett og slett skifte fokus. Innser at jeg også har mye å sette pris på og at jeg ødelegger det ved å gruble for mye på farer som kan oppstå. Jeg må liksom bare innse at vi alle skal dø. Men jeg kan ikke forholde meg til det hele tida. Da blir jeg gal, så jeg får satse på det som gir livet mening. :-)

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

[AnonymBruker]

Jeg tror ihvertfall det er et liv etter døden, jeg husker jetg var en plass før jeg ble født.

Hvor var du da?

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å akseptere livet i stedet jeg.. Alle skal jo dø, det er det eneste som er sikkert her i livet.

Klarer ikke glede meg over livet når jeg vet det skal ende allikevel

Det er noe depressivt ved tanken om at det ikke er vits i noen ting, fordi jeg skal dø likevel. Har absolutt hatt den tanken selv mange ganger.

Anonymous poster hash: 7d0d1...4b9