Hvor hyppig bør en møte psykolog etc ?

[Gjest]

Gjett om jeg har prøvd! Men flykter vekk fra de jeg burde sette foran alt (((

Dette tør jeg påstå er vanlig ved i hvertfall alvorlig depresjon. Og er ikke nettopp dette en god nok grunn i seg selv til å ta ansvar for din egen helse og ta i mot den hjelpen du blir tilbudt/samarbeide?

Hvorfor jeg ønsker å hjelpe deg? Fordi jeg skjønner hva du går gjennom. Har selv kjent det på kroppen. Og jeg er sgs frisk nå. Det er håp for deg og, men da må du samarbeide og la fagfolk/spesialist hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Nå har jeg fulgt dine spørsmål her på DOL en stund, for meg virker det som om du totalt har "hengt deg opp" vis du forstår hva jeg mener.

Jeg har noen råd til deg, ikke bry deg om hvilken diagnose du får /har fått, la ikke det få definere hvem du er.Du er den samme som før du fikk diagnosen ,utenom depresjonen da.

Du er for opptatt av status, både din egen og familien, utdanning, jobb eller penger må ikke få definere hvem du er.

Skjønner at alt det med pers. forstyrrelse rokker med ditt selvbilde, men konsentrer deg om å være den beste du kan være for dine barn og familie.

Konsentrer deg heller om å være en god mor nå.

Anonymous poster hash: 37545...5e2

[Gjest]

Det er lettere sagt enn gjort når du kjenner dette blir feil. Kjenner meg ikke igjen , kan ha emosjonell ustabilitet i psyken min - men ikke på et slikt vis som beskrives i denne diagnose. Leser hvor fæle slike pers kan være på nett, på fint heter det relasjonelle problemer. Jeg vet at jeg kan oppføre meg og har også hørt jeg har høg etisk standard. Innad i familien er jeg ingen lunefull furie ..! Når det på nett står at slike kjærester bør fryktes og at eupf kvinner ikke bør få barn raser verden nesten sammen . Vet jeg ikke høres kildekritisk ut nå, vet og det er nyanser. Men ut fra hva jeg leser fra ulike hold oppleves det som forferdelig.Jeg er rystet og tror psykolog vil straffe meg, kjennes nesten ut som dødsstraff - mister jo tro på meg selv og det som er igjen av livsgnist:(( kjennes som alle mine problemer er min skyld og " til pass" for meg:( jeg er ikke opptatt av status, kun å ha et meningsfullt liv og helst evne å forvalte meg selv uten alt for mye angst I dette er det å være er godt menneske & familiemedlem og en god mamma selvsagt rangert over alt annet.

[frosken]

 

.Jeg er rystet og tror psykolog vil straffe meg, kjennes nesten ut som dødsstraff -

 

Ser at du flere steder i denne tråden tillegger din psykolog et ønske om å ramme deg på en negativ måte. Hva tenker du om denne formen for tenkning?

[Gjest]

Det er lettere sagt enn gjort når du kjenner dette blir feil. Kjenner meg ikke igjen , kan ha emosjonell ustabilitet i psyken min - men ikke på et slikt vis som beskrives i denne diagnose. Leser hvor fæle slike pers kan være på nett, på fint heter det relasjonelle problemer. Jeg vet at jeg kan oppføre meg og har også hørt jeg har høg etisk standard. Innad i familien er jeg ingen lunefull furie ..! Når det på nett står at slike kjærester bør fryktes og at eupf kvinner ikke bør få barn raser verden nesten sammen . Vet jeg ikke høres kildekritisk ut nå, vet og det er nyanser. Men ut fra hva jeg leser fra ulike hold oppleves det som forferdelig.Jeg er rystet og tror psykolog vil straffe meg, kjennes nesten ut som dødsstraff - mister jo tro på meg selv og det som er igjen av livsgnist:(( kjennes som alle mine problemer er min skyld og " til pass" for meg:( jeg er ikke opptatt av status, kun å ha et meningsfullt liv og helst evne å forvalte meg selv uten alt for mye angst I dette er det å være er godt menneske & familiemedlem og en god mamma selvsagt rangert over alt annet.

Poenget mitt med at jeg sgs fikk en eupf-diagnose her på dol pga min adferd, er at hvis du oppfører deg slik i rl som du gjør på dol, så er det ikke rart psykologen mlstenker en slik diagnose. Husker du tråden til nhd om tilsvarende tema? Og leste du det jeg skrev til deg om angst i denne tråden?

Har forresten din psykolog brukt diagnostiske verktøy?

[XbellaX]

XBellax: Feildiagnostikk og redsel for dette har igrunnen skyggelagt hele terapisituasjon for meg.. Er livredd for personlighetsforstyrrelser , ønsker ikke å bli lyst i bann m en slik form for diagnostikk ( dette er slik jeg føler det, alle andre- i alle fall nøytralt helsevesen som forholder seg til meg objektivt, sier jo Seff at jeg overdriver.) Kanskje har jeg alle som finnes, eller et par tre?! Det tørr tror jeg ikke , men frykter...de skal mene.. Men i det siste har jeg jo kjent meg igjen i mye psykisk lidelse , lurer på hvorfor jeg plutselig skulle bli " slik" over natta. Håper det kan knyttes til depresjon. Hvorvidt kan diagnoser identifiseres ved å se på reaksjonsmønster ( om det er mønster) i ulike situasjoner . ?! Jeg tenker jeg har en " rar" form for sosial angst ( i journal står det at jeg skårer på dette men ikke oppleves fobisk).. Vet om at emosjoner kan ta av ,men hvor går grensen mellom å ha temperament og at det blir sykelig. Jeg har et godt forhold til familien, men skygger ,om jeg kan ,unna folk som ser på meg som " svak". Jeg blir lett slik jeg tror folk tror at jeg er, det er grusomt for jeg vil det jo ikke.. Selvoppfyllende profeti- det jeg tenker og tror blir jeg.. Veldig ekkelt.. Kan og klare å overbevise meg selv , om at jeg er ok selv om noen har sett meg i angst e. L .Dette var trolig ikke lett å forstå.. Lurer på om Evt ny behandler kan gi meg trygghet til å snakke mer om dette, redd jeg er dårlig konstruert for terapi. Jeg vil imidlertid gjerne komme ut av mine låsninger, mitt indre kaos, og min følelse av å gå veldig lett fra topp til bunn. Er dette emosjonell ustabilitet ? ( huff) nå måååå jeg ikke begynne å tro jeg har det, har jo blånektet!!!

 

Hva konkret er du redd for? Hva betyr det å "bli lyst i bann"? Hvilke følger får det for deg?

[Gjest]

Ser at du flere steder i denne tråden tillegger din psykolog et ønske om å ramme deg på en negativ måte. Hva tenker du om denne formen for tenkning?

At hun bruker sin makt ( fordi hun kanskje ikke liker meg) , jeg begriper ikke hvordan hun kan komme med slike alvorlige påstander. Kom som lyn fra klar himmel.Er det ikke takhøyde for ulike emosjoner i terapirom? Ja jeg vet det var galt å bli sint den gangen du vet.( dørslamring) Jeg har ikke skyldt på henne el påstått dette i RL- men jeg sier jeg ikke kjenner meg igjen i denne form for diagnostikk ( og argumenterer også for hvordan det eksisterer flerfoldige unøyaktigheter i hennes utredningsarb.). Kjennes som en pine , våknet i natt med hjertebank flere ganger.

[Gjest]

Hva konkret er du redd for? Hva betyr det å "bli lyst i bann"? Hvilke følger får det for deg?

. Jeg er redd for å bli stigmatisert ( bannlyst) som et affektivt vesen som lar emosjoner råde, som er furie på hjemmebane og som impulsivt blamerer f eks i arbeidsliv. Dessuten ser jeg " slike" mer el mindre blir bannlyst av helsevesen - orker ikke få hjelp av noen som blir kvalm av meg og synes det er min skyld at ting er triste. Vet at dette er avhengig sv oppførsel men jeg oppfører meg ikke dårlig. Ble svært provosert av psykolog ved to anledninger , som di vet forlot jeg timen da - en gang bet jeg tenna sammen og sa jeg ikke klarte å sitte der mer, en gang slamret jeg igjen dør og sa jeg ikke hadde tillit til vedk vurderinger. Klarer ikke å gjenkjenne meg i eupf og er svært ulykkelig. Orker egentlig ikke renvaske meg, tanken på at det skal stå i journal som tentativ gjør meg spyferdig. Tørr ikke se fastlege mer tror jeg, om jeg ikke desperat må støtte støtte hos vedk. Skremt av videre kontakt m psykiatri , kjenner jeg kunne trengt mental support fortiden men jeg blir så uvel over at noen kan finne på å vurdere meg " slik". Da er det kanskje bedre å lide i stillhet? Kjemper for å beholde moralen oppe på et minimumsnivå i heimen før jeg kapitulerer og må flykte:((( null energi, trist og litt lunefull og sår om dagen- dette blir mildt sagt brukt mot meg av psykolog:(((( Endret 19. august 2014 av En namnlaus

[Kayia]

. Jeg er redd for å bli stigmatisert ( bannlyst) som et affektivt vesen som lar emosjoner råde, som er furie på hjemmebane og som impulsivt blamerer f eks i arbeidsliv. Dessuten ser jeg " slike" mer el mindre blir bannlyst av helsevesen - orker ikke få hjelp av noen som blir kvalm av meg og synes det er min skyld at ting er triste. Vet at dette er avhengig sv oppførsel men jeg oppfører meg ikke dårlig. Ble svært provosert av psykolog ved to anledninger , som di vet forlot jeg timen da - en gang bet jeg tenna sammen og sa jeg ikke klarte å sitte der mer, en gang slamret jeg igjen dør og sa jeg ikke hadde tillit til vedk vurderinger. Klarer ikke å gjenkjenne meg i eupf og er svært ulykkelig. Orker egentlig ikke renvaske meg, tanken på at det skal stå i journal som tentativ gjør meg spyferdig. Tørr ikke se fastlege mer tror jeg, om jeg ikke desperat må støtte støtte hos vedk. Skremt av videre kontakt m psykiatri , kjenner jeg kunne trengt mental support fortiden men jeg blir så uvel over at noen kan finne på å vurdere meg " slik". Da er det kanskje bedre å lide i stillhet? Kjemper for å beholde moralen oppe på et minimumsnivå i heimen før jeg kapitulerer og må flykte:((( null energi, trist og litt lunefull og sår om dagen- dette blir mildt sagt brukt mot meg av psykolog:((((

Dersom du ikke oppfører deg emosjonelt i rl, hva har du da å frykte? Burde du ikke begynne å oppføre deg rasjonelt og samarbeide for at du og ungene skal få det bedre? Er det ikke kun sånn du vil kunne fri deg fra (mis)tanken om eupf eller hva tenker du selv?

[Gjest]

Synes bare det er vanvittig og utenfor min fatteevne at de ( hun sier hun støtter seg til team) kan gjøre slike vurderinger. Jeg er rett og slett krenket! Nå må jeg bruke tid på å renvaske meg og forholde meg til en diagnostisk vurdering som slår meg ( om mulig) enda mer ned i bakken. Ikke bare , bare å samarbeide da. Nå dveler jeg over om jeg skal takke ja til ny utredning ( på annet dps), el ny " behandler" der jeg går. Upraktisk å skifte dps , men redd dem der jeg går nå. Derfor vet jeg ikke. Råd?

[ISW]

Kan du ikke bare forholde deg til det NHD sier da, han har jo ikke stigmatisert deg på noen som helst måte.

 

Du har i følge han en moderat til alvorlig depresjon. Han sier også at vurderinger av PF ikke skal gjøres før du blir kvitt depresjonen din.

 

Altså: En god ide kan være å jobbe for å bli kvitt depresjonen din. Kan du ikke samarbeide med helsevesenet om det, og dersom det etter det skulle vise seg at du har en PF, kan du ikke ta det som det kommer?

 

Uansett om du hadde hatt en PF, så kan denne mye lettere arbeides med etter at depresjonen er vekk.

[frosken]

Synes bare det er vanvittig og utenfor min fatteevne at de ( hun sier hun støtter seg til team) kan gjøre slike vurderinger. Jeg er rett og slett krenket! Nå må jeg bruke tid på å renvaske meg og forholde meg til en diagnostisk vurdering som slår meg ( om mulig) enda mer ned i bakken. Ikke bare , bare å samarbeide da. Nå dveler jeg over om jeg skal takke ja til ny utredning ( på annet dps), el ny " behandler" der jeg går. Upraktisk å skifte dps , men redd dem der jeg går nå. Derfor vet jeg ikke. Råd?

Jeg synes det er påfallende hvordan du har blitt fullstendig opphengt i dette temaet. Du fremstår som å ha en svært lav tålegrense før du mener deg krenket. Kanskje det ikke vil være mulig for deg å nyttiggjøre deg terapi?

[Gjest]

Jeg synes det er påfallende hvordan du har blitt fullstendig opphengt i dette temaet. Du fremstår som å ha en svært lav tålegrense før du mener deg krenket. Kanskje det ikke vil være mulig for deg å nyttiggjøre deg terapi?

stusser litt over denne uttalelsen Frosken. Lav tålegrense? Å få slike antydninger om du ikke tenker det stemmer ser jeg litt seriøst på siden jeg vet alt min psykolog tenker blir dokumentert. Men bare si jeg er håpløs du ( nå ble jeg fornærmet , dessverre).

[Gjest]

Kan du ikke bare forholde deg til det NHD sier da, han har jo ikke stigmatisert deg på noen som helst måte.

Du har i følge han en moderat til alvorlig depresjon. Han sier også at vurderinger av PF ikke skal gjøres før du blir kvitt depresjonen din.

Altså: En god ide kan være å jobbe for å bli kvitt depresjonen din. Kan du ikke samarbeide med helsevesenet om det, og dersom det etter det skulle vise seg at du har en PF, kan du ikke ta det som det kommer?

Uansett om du hadde hatt en PF, så kan denne mye lettere arbeides med etter at depresjonen er vekk.

vedkommende virker mer nyansert enn min psykolog , men han er ikke min behandler så hjelper lite tror jeg ( selv om jeg refererte noe av det vedk har skrevet til meg her i min " mistillitserklæring " til dps- psykologen min.

[ISW]

vedkommende virker mer nyansert enn min psykolog , men han er ikke min behandler så hjelper lite tror jeg ( selv om jeg refererte noe av det vedk har skrevet til meg her i min " mistillitserklæring " til dps- psykologen min.

 

Kan du ikke forklare din behandler at du har vært i kontakt med psykiater som sa at depresjonen skal behandles først, før noen diskusjoner/diagnosering mht PF skal gjøres?

 

Synes det er trist at du bare blir stående på en dose Cipralex som ikke virker optimalt. Det finnes et utall medikamenter som kan prøves, i tillegg til at det finnes gode tilbud med samtaleterapi for depresjon. Det virker for meg mye mer konstruktivt å gjøre dette enn å fortsette en evinnelig diskusjon om hvorvidt du har en PF eller ikke, mens depresjonen bare vedvarer.

[Kayia]

Synes bare det er vanvittig og utenfor min fatteevne at de ( hun sier hun støtter seg til team) kan gjøre slike vurderinger. Jeg er rett og slett krenket! Nå må jeg bruke tid på å renvaske meg og forholde meg til en diagnostisk vurdering som slår meg ( om mulig) enda mer ned i bakken. Ikke bare , bare å samarbeide da. Nå dveler jeg over om jeg skal takke ja til ny utredning ( på annet dps), el ny " behandler" der jeg går. Upraktisk å skifte dps , men redd dem der jeg går nå. Derfor vet jeg ikke. Råd?

Men kjære deg, du som har master må da by now ha oppfattet at du ikke er diagnostisert - ennå?? Hva i all verden mener du at du er krenket på grunnlag av? 

 

Hva tror du selv effekter er av å være så sta og vrien når folk prøver å si noe til deg? At du blir forstått? Eller tror du de tenker at din motvilje er et trekk ved deg?

 

Jeg ser at du sier at det ikke er din skyld at du er som du er (hos psykologen eller overfor familien). Hvem sin skyld tenker du at det er? Hvem sin skyld er det at livet ditt er vanskelig nå?

[Gjest]

Kan du ikke forklare din behandler at du har vært i kontakt med psykiater som sa at depresjonen skal behandles først, før noen diskusjoner/diagnosering mht PF skal gjøres?

Synes det er trist at du bare blir stående på en dose Cipralex som ikke virker optimalt. Det finnes et utall medikamenter som kan prøves, i tillegg til at det finnes gode tilbud med samtaleterapi for depresjon. Det virker for meg mye mer konstruktivt å gjøre dette enn å fortsette en evinnelig diskusjon om hvorvidt du har en PF eller ikke, mens depresjonen bare vedvarer.

Jeg hadde cipralex 10 mg som jeg ba om selv for jeg kjente jeg var så urimelig temperamentsfull m min familie. Følte nesten jeg mista kontrollen:((Sinnet forsvant som dugg m cipralex , gikk fra madrs 45 til15 på en Mnd i følge psykolog. Dette føler jeg ikke stemmer. Uttrykte det var godt å kjenne m mindre sint, og kjente glede m en gang av medisinen. Var i humør og spøkte med psykolog tror jeg. Men med ett kom apati følelsen , kjente meg totalt likegyldig og verre enn noensinne . Tror ikke psykolog fanget opp dette ( el brydde seg)selv om jeg klaget mye på det:( Nå sluttet med cipralex på egenhånd m støtte fra fastlege ( som også virker å mene at dette vet jeg best selv).. Nå kjenner jeg at jeg lettere blir sint , lurer på om jeg begynne igjen på medisin..har det ikke bra!!! Kjenner meg sviktet:( Endret 19. august 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Men kjære deg, du som har master må da by now ha oppfattet at du ikke er diagnostisert - ennå?? Hva i all verden mener du at du er krenket på grunnlag av?

Hva tror du selv effekter er av å være så sta og vrien når folk prøver å si noe til deg? At du blir forstått? Eller tror du de tenker at din motvilje er et trekk ved deg?

Jeg ser at du sier at det ikke er din skyld at du er som du er (hos psykologen eller overfor familien). Hvem sin skyld tenker du at det er? Hvem sin skyld er det at livet ditt er vanskelig nå?

Jeg har ikke fått noen forklaring som jeg finner hold i. Jeg har fordypet meg i diagnose kriterier og ser ikke dette som mønster hos meg selv over tid, men kan til nød være enig i at jeg har freaket litt ut i forbindelse med en svært tøff tid. En tid som burde vært flott siden jeg i løpet av året før virkelig gjorde ting bra ( tilbakemelding) innimellom tunge perifer. Plutselig var det bare angst for ikke å følge opp dette som tok meg og følte meg uglesett på jobb:(( når det gjelder skyld tenker jeg det var min skyld med pf enn depressive reaksjoner . Dog skal en oppføre seg uansett og jeg var fortvilt når jeg kjente min selvkontroll entret et lavmål.

[ISW]

Jeg hadde cipralex 10 mg som jeg ba om selv for jeg kjente jeg var så urimelig temperamentsfull m min familie. Følte nesten jeg mista kontrollen:((Sinnet forsvant som dugg m cipralex , gikk fra madrs 45 til15 på en Mnd i følge psykolog. Dette føler jeg ikke stemmer. Uttrykte det var godt å kjenne m mindre sint, og kjente glede m en gang av medisinen. Var i humør og spøkte med psykolog tror jeg. Men med ett kom apati følelsen , kjente meg totalt likegyldig og verre enn noensinne . Tror ikke psykolog fanget opp dette ( el brydde seg)selv om jeg klaget mye på det:( Nå sluttet med cipralex på egenhånd m støtte fra fastlege ( som også virker å mene at dette vet jeg best selv).. Nå kjenner jeg at jeg lettere blir sint , lurer på om jeg begynne igjen på medisin..har det ikke bra!!! Kjenner meg sviktet:(

 

Jeg tror ikke du skal betvile at du gikk fra 45 til 15 poeng på MADRS. Men du fikk denne apatien i tillegg, som er en ikke ukjent bivirkning av Cipralex.

 

Det finnes jo flere alternativer som du kan diskutere med legen din.

 

Eksempler:

1) Ta et medikament i tillegg som hjelper på denne avflatetheten, f.eks Wellbutrin. Da denne har en ytterligere antidepressiv effekt kan det jo hende du blir helt kvitt depresjonen (MADRS under 7)

2) Prøve et annet SSRI enn Cipralex. Zoloft f.eks har i mindre grad avflatethet som bivirkning enn Cipralex.

 

Personlig ville jeg definitivt gått for alternativ 1.

 

(presisering: dette er bare forslag fra en pasient til en annen - jeg er ikke under noen omstendighet kvalifisert til å gi konkrete råd angående dette, det er bare forslag)

 

Men når det gjelder samtaleterapi, så håper jeg dere kan jobbe med depresjonen og ikke bare krangle om hvorvidt du har en PF eller ikke.

[Kayia]

1. Jeg har ikke fått noen forklaring som jeg finner hold i. Jeg har fordypet meg i diagnose kriterier og

2. ser ikke dette som mønster hos meg selv over tid,

3. men kan til nød være enig i at jeg har freaket litt ut i forbindelse med en svært tøff tid. En tid som burde vært flott siden jeg i løpet av året før virkelig gjorde ting bra ( tilbakemelding) innimellom tunge perifer. Plutselig var det bare angst for ikke å følge opp dette som tok meg og følte meg uglesett på jobb:(( når det gjelder skyld tenker jeg det var min skyld med pf enn depressive reaksjoner .

4. Dog skal en oppføre seg uansett og jeg var fortvilt når jeg kjente min selvkontroll entret et lavmål.

1. Dette er det ikke din jobb å lese deg opp på eller vurdere

2. Dette er det heller ikke din jobb å vurdere

3. Forstår du at det får konsekvenser for hvordan du oppfattes og vurderes?

4. Ja det skal man. For din del innebærer dette å snu den voksne siden til, lytte til de som vil hjelpe deg og bruke kreftene på de du har et ansvar for, nemlig barna dine. Å bruke tid på å skrive en kronikk eller artikkel om deg er med respekt å melde nok en måte å vise at du ikke er rasjonell men emosjonell på. Og du vet hva det betyr for diagnostisering om du fortsetter å utagere og reagere emosjonelt sant?