Hvor hyppig bør en møte psykolog etc ?

[Gjest]

Er dette avhengig av diagnose ? Blir sjakk matt i to dager minst av å møte på dps.. Må hjem å legge m i " fosterstilling", fryser og har tankekjør , sover, tankekjør osv. Kjenner meg totalt utladet . Når disse dagene gått tenker jeg litt klarere.. Kjenner meg i affekt etter terapi! Er dette tegn på at emosjonene mine ikke er i vater?Iblant kjenner jeg at jeg trenger en gang pr uke, andre ganger har jeg tenkt huff kanskje det var bedre om ting fikk synke.. Så krisefølelse og tenker ; klarer jeg å overleve til neste samtale.. Dette veksler..Ekkelt , og nå henger alt i lufta, vet ikke om jeg tørr satse på ny behandler og mer psykologisk analyse ..fått mer betenkningstid , heldigvis! Ser mørkt på å fortelle alt igjen ..og nå lurte de på hva jeg ønsket bare - ny utredning el fortsette med samtaler, jeg føler jeg har behov for samtaler men vet ikke hvor ofte jeg " bør" el har godt av å fronte alt vondt og vanskelig..

[Kayia]

i løpet av to- tre dager veksler du altså fra "sjakk matt", "må legge meg i forsterstilling", "tankekjør" "i affekt" og "totalt utladet" og til "vet ikke hvordan jeg skal overleve å vente på neste samtale".

 

Disse voldsomme svingingene er helt sikkert et tegn på at du og følelsene dine ikke er helt i vater. 

 

Jeg har gjennom lengre tid sett at du bruker veldig sterke ord og voldsom tegnsetting.

Hva tror du selv, reflekterer måten du formulerer deg på følelsene dine eller føler du for å overdrive for å bli sett og hørt? 

 

Hvor gammel er du forresten?

Endret 18. august 2014 av Kayia

[Gjest]

Jeg synes ikke jeg overdriver , tro meg. Emosjonene er sterke, fortiden er de mest av destruktiv art tror jeg- selv om jeh prøver å gi meg selv en rasjonell " ta deg sammen lekse hver dag" ... Kjenner meg " på tuppa" for å si det stygt, eller ute av balanse ..for å si det litt penere. Kan emosjonell ustabilitet oppstå plutselig !? Del av depresjon antar ( håper jeg).

Endret 18. august 2014 av En namnlaus

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I ditt tilfelle synes jeg ukentlige samtaler kan være et godt utgangspunkt.

[Kayia]

Jeg synes ikke jeg overdriver , tro meg. Emosjonene er sterke, fortiden er de mest av destruktiv art tror jeg- selv om jeh prøver å gi meg selv en rasjonell " ta deg sammen lekse hver dag" ... Kjenner meg " på tuppa" for å si det stygt, eller ute av balanse ..for å si det litt penere. Kan emosjonell ustabilitet oppstå plutselig !? Del av depresjon antar ( håper jeg).

Det kan ikke jeg eller andre på dol svare på, og du bør støtte deg på ny psykolog og dps i forhold til hva som utløser dette hos deg. Det jeg imidlertid kan si med sikkerhet, er at det ikke er innenfor normalskalaen å ha det slik som du har det.  

[Gjest]

Kanskje jeg ikke har toleranse for mine affekter- ser jeg må jobbe med mitt "toleransevindu" --I følge journal...googler dette litt nå.. Har det med hvordan emosjoner håndteres?! Jeg kjenner meg så " skutt" om dagen.. Savner psykolog nå og det har gått ti dager , kanskje bør jeg takke ja om jeg får så ofte nå. Tenker terapi, for meg, ikke kan kombineres med fikk jobb når jeg har det slik. Samtidig lurer jeg på om tankene mine blir friskere av å bli innhentet av plikter ute i samfunnet.. Derfor legger jeg meg nå flat og søker allverdens jobber, likevel redd for at det smertefulle ved dette ( les nederlaget skal innhente meg) om jeg for mulighet. Vet visst lite hva jeg vill om dagen, men tror jeg vil ut av isolasjon. Vondt! Og bytte behandler , vondt:( kjenner en tilknytning til dette " menneske" jeg har møtt hver uke siden november. Føler meg og slem som lurer på om jeg hår for er skifte. Hun tok dette piano og åpnet oppfor at andre i team kunne se andre nyanser... Men et tentativ et tentativ..

[Gjest]

Du må samarbeide med de som prøver å hjelpe deg

[XbellaX]

Er dette avhengig av diagnose ? Blir sjakk matt i to dager minst av å møte på dps.. Må hjem å legge m i " fosterstilling", fryser og har tankekjør , sover, tankekjør osv. Kjenner meg totalt utladet . Når disse dagene gått tenker jeg litt klarere.. Kjenner meg i affekt etter terapi! Er dette tegn på at emosjonene mine ikke er i vater?Iblant kjenner jeg at jeg trenger en gang pr uke, andre ganger har jeg tenkt huff kanskje det var bedre om ting fikk synke.. Så krisefølelse og tenker ; klarer jeg å overleve til neste samtale.. Dette veksler..Ekkelt , og nå henger alt i lufta, vet ikke om jeg tørr satse på ny behandler og mer psykologisk analyse ..fått mer betenkningstid , heldigvis! Ser mørkt på å fortelle alt igjen ..og nå lurte de på hva jeg ønsket bare - ny utredning el fortsette med samtaler, jeg føler jeg har behov for samtaler men vet ikke hvor ofte jeg " bør" el har godt av å fronte alt vondt og vanskelig..

 

Du er sikkert blitt spurt om dette flere ganger, isåfall beklager jeg at jeg ikke har fått det med meg. Jeg undrer meg over hva konkret du er redd for. Du har tidligere snakket om "brennmerking" i forbindelse med å få en feil diagnose (og lignende eksempler), er det faren for å bli feildiagnostisert som er hovedbekymringen din? 

 

Vedrørende spørsmålet ditt, jeg synes du bør gå en gang per uke til å begynne med.

[Gjest]

XBellax: Feildiagnostikk og redsel for dette har igrunnen skyggelagt hele terapisituasjon for meg.. Er livredd for personlighetsforstyrrelser , ønsker ikke å bli lyst i bann m en slik form for diagnostikk ( dette er slik jeg føler det, alle andre- i alle fall nøytralt helsevesen som forholder seg til meg objektivt, sier jo Seff at jeg overdriver.) Kanskje har jeg alle som finnes, eller et par tre?! Det tørr tror jeg ikke , men frykter...de skal mene.. Men i det siste har jeg jo kjent meg igjen i mye psykisk lidelse , lurer på hvorfor jeg plutselig skulle bli " slik" over natta. Håper det kan knyttes til depresjon. Hvorvidt kan diagnoser identifiseres ved å se på reaksjonsmønster ( om det er mønster) i ulike situasjoner . ?! Jeg tenker jeg har en " rar" form for sosial angst ( i journal står det at jeg skårer på dette men ikke oppleves fobisk).. Vet om at emosjoner kan ta av ,men hvor går grensen mellom å ha temperament og at det blir sykelig. Jeg har et godt forhold til familien, men skygger ,om jeg kan ,unna folk som ser på meg som " svak". Jeg blir lett slik jeg tror folk tror at jeg er, det er grusomt for jeg vil det jo ikke.. Selvoppfyllende profeti- det jeg tenker og tror blir jeg.. Veldig ekkelt.. Kan og klare å overbevise meg selv , om at jeg er ok selv om noen har sett meg i angst e. L .Dette var trolig ikke lett å forstå.. Lurer på om Evt ny behandler kan gi meg trygghet til å snakke mer om dette, redd jeg er dårlig konstruert for terapi. Jeg vil imidlertid gjerne komme ut av mine låsninger, mitt indre kaos, og min følelse av å gå veldig lett fra topp til bunn. Er dette emosjonell ustabilitet ? ( huff) nå måååå jeg ikke begynne å tro jeg har det, har jo blånektet!!!

Endret 18. august 2014 av En namnlaus

[Gjest]

XBellax: Feildiagnostikk og redsel for dette har igrunnen skyggelagt hele terapisituasjon for meg.. Er livredd for personlighetsforstyrrelser , ønsker ikke å bli lyst i bann m en slik form for diagnostikk ( dette er slik jeg føler det, alle andre- i alle fall nøytralt helsevesen som forholder seg til meg objektivt, sier jo Seff at jeg overdriver.) Kanskje har jeg alle som finnes, eller et par tre?! Det tørr tror jeg ikke , men frykter...de skal mene.. Men i det siste har jeg jo kjent meg igjen i mye psykisk lidelse , lurer på hvorfor jeg plutselig skulle bli " slik" over natta. Håper det kan knyttes til depresjon. Hvorvidt kan diagnoser identifiseres ved å se på reaksjonsmønster ( om det er mønster) i ulike situasjoner . ?! Jeg tenker jeg har en " rar" form for sosial angst ( i journal står det at jeg skårer på dette men ikke oppleves fobisk).. Vet om at emosjoner kan ta av ,men hvor går grensen mellom å ha temperament og at det blir sykelig. Jeg har et godt forhold til familien, men skygger ,om jeg kan ,unna folk som ser på meg som " svak". Jeg blir lett slik jeg tror folk tror at jeg er, det er grusomt for jeg vil det jo ikke.. Selvoppfyllende profeti- det jeg tenker og tror blir jeg.. Veldig ekkelt.. Kan og klare å overbevise meg selv , om at jeg er ok selv om noen har sett meg i angst e. L .Dette var trolig ikke lett å forstå.. Lurer på om Evt ny behandler kan gi meg trygghet til å snakke mer om dette, redd jeg er dårlig konstruert for terapi. Jeg vil imidlertid gjerne komme ut av mine låsninger, mitt indre kaos, og min følelse av å gå veldig lett fra topp til bunn. Er dette emosjonell ustabilitet ? ( huff) nå måååå jeg ikke begynne å tro jeg har det, har jo blånektet!!!

Du kan ikke plutselig bli "slik" over natta. En evt pf er noe varig, og er typisk for personen.

Slik jeg forstår deg, sliter du med masse angst. Og det virker nesten som all denne angsten og ditt indre kaos overskygger det aller meste så mye at du _fremstår_ som "forstyrret" (dine ord). Du stritter jo så mye mot!

Derfor er det beste for din egen del å samarbeide med fagfolk i RL.

Jeg ble faktisk sgs diagnostisert med eupf på dette forumet pga min adferd - men jeg hadde aldri det. Det er overhode ikke gitt at du har en pf, men er emosjonell ustabil under et lokk av (alvorlig) depresjon. Du må slippe til fagfolkene i rl og la de hjelpe deg!

Ps. Jeg forstår ikke helt hvorfor du ikke har tillit til meg. Har aldri hatt noen "baktanker" - kun et sterkt ønske om å hjelpe deg.

[Gjest]

Til opplysning har ingen diagnostisert meg med eupf her.. ( i alle fall ikke direkte el svart/ hvitt)..Men min psykolog kom med denne tentative diagnostiske bomben for litt siden, synes den virker unyansert og kjenner meg ikke helt igjen. Kanskje har jeg vekt hat i psykologen min? Aner ikke. Lurer på om jeg har ikke liker linker jeg ikke ser? Er det dette psykologen skal avdekke? Selv har jeg tenkt angst var det som hemmer meg. Lurer litt på hvorfor du vil hjelpe meg- det er no intenst i det du skriver son setter meg ut. Takk likevel

Endret 18. august 2014 av En namnlaus

[gråstein]

XBellax: Feildiagnostikk og redsel for dette har igrunnen skyggelagt hele terapisituasjon for meg.. Er livredd for personlighetsforstyrrelser , ønsker ikke å bli lyst i bann m en slik form for diagnostikk ( dette er slik jeg føler det, alle andre- i alle fall nøytralt helsevesen som forholder seg til meg objektivt, sier jo Seff at jeg overdriver.) Kanskje har jeg alle som finnes, eller et par tre?! Det tørr tror jeg ikke , men frykter...de skal mene.. 

 

Hva er du redd for? Du blir ikke verre av at diagnosen sier ditt eller datt.

[Gjest gjesteleser]

Jeg tror du vil ha usedvanlig godt av å tenke på noe annet enn deg selv en stund. Du har barn, har du ikke? Hva med å bare være til stede for dem en liten stund, SE dem, snakk med dem? Engasjer deg i noe som ikke handler om deg selv! Ikke tenk, bare gjør det!

[Gjest]

Jeg tror du vil ha usedvanlig godt av å tenke på noe annet enn deg selv en stund. Du har barn, har du ikke? Hva med å bare være til stede for dem en liten stund, SE dem, snakk med dem? Engasjer deg i noe som ikke handler om deg selv! Ikke tenk, bare gjør det!

Gjett om jeg har prøvd! Men flykter vekk fra de jeg burde sette foran alt (((

[Gjest]

Hva er du redd for? Du blir ikke verre av at diagnosen sier ditt eller datt.

jeg blir nok det (( vet ikke om jeg kan leve med slike stempler, kjennes som at noen vil ta knekken på meg , og ikke ser mine verdier og min kamp:( Endret 18. august 2014 av En namnlaus

[gråstein]

jeg blir nok det (( vet ikke om jeg kan leve med slike stempler, kjennes som at noen vil ta knekken på meg , og ikke ser mine verdier og min kamp:(

 

Nå syntes jeg du oppfører deg barnslig. Ta imot den hjelpen du får og begynn å samarbeide. Du blir ihvertfall ikke bedre av å holde på slik du gjør nå.

[Gjest gjesteleser]

Fordi du fortsatt fokuserer på deg selv i alle situasjoner. Glem deg selv for en gangs skyld, fokuser på barna dine. Eller er du viktigere enn dem?

[Gjest]

Fordi du fortsatt fokuserer på deg selv i alle situasjoner. Glem deg selv for en gangs skyld, fokuser på barna dine. Eller er du viktigere enn dem?

Har du belegg for å si jeg gjør det? Litt usikker på det. Men skammer meg over å være , ja- grusomt selvopptatt

[Gjest gjesteleser]

Alle dine innlegg her handler om deg. Hvordan DU opplever det i møte med behandlere, i møte med familie, i møte med deg selv. Du bruker så mye tid og krefter på å overanalysere deg selv at jeg skjønner du har lite til overs til andre. Det er derfor du ville hatt så usigelig godt av å fokusere på noen andre en stund. Du har kjørt deg selv fast i et spor det ikke kommer så mye godt ut av, eller hva synes du? Synes du det går fremover?

[Gjest]

Jeg er visst nede i gjørma el avgrunnen en plass -- grunnen til at jeg skriver om egen psyke her er at dette er et psykiatri forum. Mulig jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige , det skal jeg ta på meg, kommer ikke helt videre.. Mistet litt tro på hjelp:(