Hvor hyppig bør en møte psykolog etc ?

[Gjest]

Ja . Og så slipper Kayia underholdningen og å kunne føle seg så mye bedre enn:)

[AnonymBruker]

cjeg mottar massiv kritikk for det meste av mine primitive " hyl" og pip - les : min psykiske smerte, som kjennes uutholdelig her inne. Alle vil hakke mine verdier og det jeg søker å stå for, min verdighet, i fillebiter. Min skyld og min dårlige adferd og jeg skal ta i mot uten protest.. Hvor mange år har jeg ikke gjort dette , lidd i stillhet, svelget kameler , kjent mismot og fortvilelse , når jeg kanaliserer den blir det visst et vulkanutbrudd som ikke tåles. Som hetses og omskapes til et menneske som ikke oppfører seg, utagerer ( hæ? Jeg?) og som nyter en offerrolle. Jeg nyter ingen ting og hater meg selv - ingen behøver å fortelle meg at ting ikke er som de skal , vet det selv. Opplevd utfrysning før og det har satt seg, nå gjenoppleves det , men det skjer ikke bare i en relasjon , men på alle fronter . Barna mine setter heller ikke pris på meg lenger, mine spede forsøk på å være der omskapes kun til utbrudd om alt jeg ikke gjør. Stakkars dem, sier sitt.

Du tolker og du overfortolker. Det er ingen her inne som hetser deg. Det jeg sa noe om er at du må ta et valg på hvor hovedfokuset ditt nå skal ligge;

Er du innstilt på å ta i mot hjelp og jobbe for å skape deg et bedre liv? Eller vil du forts å ha det som nå?

Hva er mest å foretrekke?

kan hende må du svelge noen kameler ved å gå i terapi, bl.a angående evt diagnoser. Men hva så? Du går ikke i tusen knas. Du tåler det.

Hva vil skje om du fotsetter som nå? Hvilke konsekvenser vil det kunne få?

Har du egentlig et valg? Hvorfor bruke så mye krefter på noe som er umulig å kjempe mot? Diagnostisering er vanlig ved terapi. Alle som går i terapi må gjennom det. Det å gå i terapi injebærer å stille seg litt undrende til seg selv - det betyr ikke at du går i stykker. Det betyr ikke at du må gi avkall på deg selv som intellektuelt sterk. Det er nettopp det motsatte. Du kan utvikle deg enormt ved å gå i terapi, på alle måter. Det vil komme deg til nytte i senere arbeidsliv og familieliv.

Jeg har selv seksårig høyskoleutdanning. Men det er gjennom terapien jeg for det meste har fått utviklet og utfordret intellektet mitt. Terapien har gjort meg til en mer moden person, og jeg innrømmer at jeg har litt igjen.

Jeg er utdannet innen noenlunde samme fagområdet som deg. Når jeg begynner å jobbe igjen, føler jeg meg bedre rustet til å skape gode, stabile og profesjonelle relasjoner til eks.v elever. Men etter å ha vært utenfor arbeidslivet lenge, så må jeg begynne en plass for skaffe meg erfaring og bli vant til arbeidslivet. Jeg tenker nå f.eks lærerassistent, selv om jeg formelt sett er overkvalifisert til det.

Jeg hater det uttrykket, men det er noe som heter "å skynde seg langsomt". Da vil fremgangen holde seg mer stabil over tid.

Jeg tviler ikke et sekund på at du nå plages mye med kaos og smerte. Men ikke undergrav din egen betydning og ansvar; du HAR valg, du HAR muligheter til å komme deg ut av hengemyra, med støtte fra bl.a en behandler.

Men du må ville det selv!

Der fremme ligger mulighetene for deg, hvis du vil. Men det er kun du som kan ta steget. Det innebærer det "skumle" å gå gjennom en terapi, stille seg sårbar, undrende. Men det er den muligheten du har til å få et bedre liv og til å kunne bruke dine ressurser.

Håper du gjør et godt valg. Du har dette esset i ermet om du tør og våger. Det vitner om mot og styrke å face seg selv. Ikke svakhet.

Om du skulle få en PF - hvorfor er det verdens undergang? Jeg fikk for mange år siden diagnosen eupf bl.a. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag, altså "på vei ut", dersom jeg ikke hadde gått i terapi og var villig til å påta meg ubehaget ved det. Alt er ikke bra ennå, men jeg begynner nå så smått og tenke meg ut i arbeid igjen.

Det er langt fra sikkert at du har en pf, men jeg tror det jeg har skrevet til deg ang terapi her, vil gjelde i like stor grad.

Igjen; Ingen håner deg, men du faller fort i dramatiske ordevendinger og svart-hvitt fortolkninger så snart noen er litt direkte mot deg. Ingen undergraver din smerte. Men du har fortsatt et valg, og det er kun du som kan ta det.

Ser du ikke at du har satt deg i en umulig situasjon?

Anonymous poster hash: 6cf8c...dc1

[Kayia]

Ja . Og så slipper Kayia underholdningen og å kunne føle seg så mye bedre enn:)

Jeg finner absolutt ingen underholdningsverdi i dine ensidige og gjentagende tråder. Du velger å bli stående på stedet hvil, og det er null utvikling å se siden i vår. Eller jo, jeg syns du har blitt værre. Du var utagerende, selvsentrert og klagende i vår også, men nå har du i tillegg blitt en sint og bitter dramaqueen. 

 

Som Solemino syns jeg uendelig synd på dine barn. 

 

Ellers: Jeg skulle ønske du var voksen nok til å ta jobben med å få livet på en bedre kurs. Du er så preget av mindreverdighetskompleks at jeg skjønner det blir mye skam og mange tårer av å ha det sånn.

[frosken]

cjeg mottar massiv kritikk for det meste av mine primitive " hyl" og pip - les : min psykiske smerte, som kjennes uutholdelig her inne. Alle vil hakke mine verdier og det jeg søker å stå for, min verdighet, i fillebiter. Min skyld og min dårlige adferd og jeg skal ta i mot uten protest.. Hvor mange år har jeg ikke gjort dette , lidd i stillhet, svelget kameler , kjent mismot og fortvilelse , når jeg kanaliserer den blir det visst et vulkanutbrudd som ikke tåles. Som hetses og omskapes til et menneske som ikke oppfører seg, utagerer ( hæ? Jeg?) og som nyter en offerrolle. Jeg nyter ingen ting og hater meg selv - ingen behøver å fortelle meg at ting ikke er som de skal , vet det selv. Opplevd utfrysning før og det har satt seg, nå gjenoppleves det , men det skjer ikke bare i en relasjon , men på alle fronter . Barna mine setter heller ikke pris på meg lenger, mine spede forsøk på å være der omskapes kun til utbrudd om alt jeg ikke gjør. Stakkars dem, sier sitt.

 

Det er trist at du nå opplever noe som minner om tidligere erfaringer med ekskludering. Og jeg synes det er ekstra leit at din relasjon til barna nå også ser ut til å bli preget enda mer av hvordan du har det.

 

Når det gjelder det som skjer her på dol, så stemmer det at du etter hvert har fått mye motstand og ganske krasse tilbakemeldinger. Slik jeg ser det, så er grunnen det som ,for meg, oppleves som en total fornektelse av sider ved deg selv som er med på å skape vansker i relasjoner til andre. Du insisterer å få oppføre deg litt som et lite barn som har lagt deg på gulvet og hyler og protesterer på alt - og samtidig forventer du at vi skal si at vi ikke ser noen tegn til at du har vansker ut over det som vanligvis kommer til uttrykk når noen har en depresjon. Du vil at vi skal oppfatte deg som voksen og reflektert, uten noen form for relasjonelle eller personlighetsrelaterte vansker, samtidig som du innimellom nesten oppfører deg her inne som en karikatur av hva den typen vansker av og til utløser.

 

Du kan selvfølgelig si at det er jo _bare_ her på nettet du oppfører deg slik - samt muligens også i forhold til din psykolog.  Men det foregår kommunikasjon her inne også, mange av oss har svart deg jevnlig nå i flere måneder. Du viser tydelig hva slags tilbakemeldinger du liker og hva du ikke liker, og dersom du ikke liker tilbakemeldingene så tillegger du oss at vi har sagt og ment ting som ligger ganske langt unna det mange av oss har sagt.

 

Selv så merker jeg at jeg veksler noe mellom å ha empati med deg i din fortvilelse og  til å bli relativt irritert over at du gang på gang legger deg ned på gulvet igjen og hyler. Hvis jeg er irritert, så pleier jeg som regel ikke å svare, da jeg har som leveregel her på dol at jeg det jeg skriver av kritiske tilbakemeldinger skal være forårsaket av en intensjon om å bidra konstruktivt. Siden du, i alle fall tilsynelatende, i liten grad tar til deg tilbakemeldinger, så har mine tilbakemeldinger blitt mer kontante etter hvert, og de er også grensesettende. At andre forsøker å sette grenser for deg når du oppfører deg umodent, antar jeg er relativt ubehagelig for deg siden du er så lett krenkbar. Men slik jeg ser det, så er det lite respektfullt i forhold til deg å "jatte" med deg når du gjør det, som etter min oppfatning, er en form for utagering her på dol.

 

Jeg mente oppriktig det jeg foreslo for deg tidligere i dag; det med å bruke din analytiske evne til å se nærmere på noen av de trådene du har deltatt i på dol. Hva er det du gjør mot andre - og hva forsøker andre å gjøre mot deg?

[Gjest]

Du har jo selv sagt min analytiske evne ikke holder så ser ikke vitsen. Jeg orker ikke bli adferdsmodifisert på en slik nedverdigende måte. Fortvilelse bør tydeligvis helst forties. Jeg kjenner jwg har lite å tape, alt går til hel.. Uansett

[Gjest]

Jeg finner absolutt ingen underholdningsverdi i dine ensidige og gjentagende tråder. Du velger å bli stående på stedet hvil, og det er null utvikling å se siden i vår. Eller jo, jeg syns du har blitt værre. Du var utagerende, selvsentrert og klagende i vår også, men nå har du i tillegg blitt en sint og bitter dramaqueen.

Som Solemino syns jeg uendelig synd på dine barn.

Ellers: Jeg skulle ønske du var voksen nok til å ta jobben med å få livet på en bedre kurs. Du er så preget av mindreverdighetskompleks at jeg skjønner det blir mye skam og mange tårer av å ha det sånn.

verden og dere skal snart få slippe meg .

[Pallida]

Du har jo selv sagt min analytiske evne ikke holder så ser ikke vitsen. Jeg orker ikke bli adferdsmodifisert på en slik nedverdigende måte. Fortvilelse bør tydeligvis helst forties. Jeg kjenner jwg har lite å tape, alt går til hel.. Uansett

Det er tydelig at du ikke er mottakelig for innspill som ikke samsvarer med ditt snevre, irrasjonelle og smertefulle perspektiv. Leser mannen din fremdeles hva som blir skrevet her inne? Kanskje han kunne hjulpet deg til å se dynamikken som utspiller seg mellom deg og andre her inne - hvis du vil?

[Kayia]

verden og dere skal snart få slippe meg .

Trussel, dramaqueens favorittverktøy Modent valg namnløs.

Skjønner du selv at du bekrefter gang på gang de symptomer du avviser å ha, eller e du helt blind for dette selv? 

 

Jeg fatter ikke at du ønsker å ha det sånn.

[Gjest]

Visste jeg kunne bli tatt på den.Skjønner det så det suser! Jeg må jo leve opp til min grusomme image . Nå orker jeg ikke mere - skal ikke ta livet mitt om du var bekymret for det. Det valget klarer jeg ikke . Vil heller kunne gi mine barn en klem hver dag en å være død, så er det sagt. Men for drm hadde det kanskje vært bedre. Leder hva eupf personer kan gjøre med sine barn. Blir ekstremt ulykkelig av å lese det og skjønner jeg må være minst mulig til stede slik jeg har det nå.

[Gjest]

Det er tydelig at du ikke er mottakelig for innspill som ikke samsvarer med ditt snevre, irrasjonelle og smertefulle perspektiv. Leser mannen din fremdeles hva som blir skrevet her inne? Kanskje han kunne hjulpet deg til å se dynamikken som utspiller seg mellom deg og andre her inne - hvis du vil?

vet ikke. Vi snakker lite sammen

[Kayia]

Leder hva eupf personer kan gjøre med sine barn. Blir ekstremt ulykkelig av å lese det og skjønner jeg må være minst mulig til stede slik jeg har det nå.

En diagnose er ikke en beskrivelse av en persons personlighet. En diagnose er derimot et verktøy for både medisinsk og terapautisk behandling sånn at trekkene som skaper problem både for en selv og de rundt seg kan dempes.

 

Jeg vil derfor presisere at det du gjør med deg selv, ungene og mannen din er det DU velger å gjøre mot og med dem, det er ikke diagnosen som gjør det.

[Gjest denvakreblomsten]

Jeg har ikke lest alt her, men den generelle anbefalingen er visstnok maks to ganger i uka.

Det er intensiv terapi

Og 2- 3 ganger i uka hvis en er innlagt et sted.

Noen går også med på å slå to klokketimer sammen pr avtale, så en får bedre tid

[Gjest]

En diagnose er ikke en beskrivelse av en persons personlighet. En diagnose er derimot et verktøy for både medisinsk og terapautisk behandling sånn at trekkene som skaper problem både for en selv og de rundt seg kan dempes.

Jeg vil derfor presisere at det du gjør med deg selv, ungene og mannen din er det DU velger å gjøre mot og med dem, det er ikke diagnosen som gjør det.

vet det. Og jeg vet jeg ikke har eupf derved bør jeg vel ikke bekymre meg.. Men tror jeg er unnvikende & vet jeg er ulykkelig og redd diagnoser og kjenner forakt. Ingen her skjønner meg, indikerer kun at jeg lever opp til tentativet til min psykolog.

[Gjest]

Det er trist at du nå opplever noe som minner om tidligere erfaringer med ekskludering. Og jeg synes det er ekstra leit at din relasjon til barna nå også ser ut til å bli preget enda mer av hvordan du har det.

Når det gjelder det som skjer her på dol, så stemmer det at du etter hvert har fått mye motstand og ganske krasse tilbakemeldinger. Slik jeg ser det, så er grunnen det som ,for meg, oppleves som en total fornektelse av sider ved deg selv som er med på å skape vansker i relasjoner til andre. Du insisterer å få oppføre deg litt som et lite barn som har lagt deg på gulvet og hyler og protesterer på alt - og samtidig forventer du at vi skal si at vi ikke ser noen tegn til at du har vansker ut over det som vanligvis kommer til uttrykk når noen har en depresjon. Du vil at vi skal oppfatte deg som voksen og reflektert, uten noen form for relasjonelle eller personlighetsrelaterte vansker, samtidig som du innimellom nesten oppfører deg her inne som en karikatur av hva den typen vansker av og til utløser.

Du kan selvfølgelig si at det er jo _bare_ her på nettet du oppfører deg slik - samt muligens også i forhold til din psykolog. Men det foregår kommunikasjon her inne også, mange av oss har svart deg jevnlig nå i flere måneder. Du viser tydelig hva slags tilbakemeldinger du liker og hva du ikke liker, og dersom du ikke liker tilbakemeldingene så tillegger du oss at vi har sagt og ment ting som ligger ganske langt unna det mange av oss har sagt.

Selv så merker jeg at jeg veksler noe mellom å ha empati med deg i din fortvilelse og til å bli relativt irritert over at du gang på gang legger deg ned på gulvet igjen og hyler. Hvis jeg er irritert, så pleier jeg som regel ikke å svare, da jeg har som leveregel her på dol at jeg det jeg skriver av kritiske tilbakemeldinger skal være forårsaket av en intensjon om å bidra konstruktivt. Siden du, i alle fall tilsynelatende, i liten grad tar til deg tilbakemeldinger, så har mine tilbakemeldinger blitt mer kontante etter hvert, og de er også grensesettende. At andre forsøker å sette grenser for deg når du oppfører deg umodent, antar jeg er relativt ubehagelig for deg siden du er så lett krenkbar. Men slik jeg ser det, så er det lite respektfullt i forhold til deg å "jatte" med deg når du gjør det, som etter min oppfatning, er en form for utagering her på dol.

Jeg mente oppriktig det jeg foreslo for deg tidligere i dag; det med å bruke din analytiske evne til å se nærmere på noen av de trådene du har deltatt i på dol. Hva er det du gjør mot andre - og hva forsøker andre å gjøre mot deg?

"elska meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest. ". Når det går til hel både her og hos psykolog så er jeg sikkert et grusomt menneske..

[frosken]

"elska meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest. ". Når det går til hel både her og hos psykolog så er jeg sikkert et grusomt menneske..

Du er neppe et grusomt menneske; etter min oppfatning så er det ikke så mange mennesker som er grusomme. Men det er vanskelig å forholde seg til deg for tiden. Du krever mye av dine omgivelser.

[Gjest]

vet det. Og jeg vet jeg ikke har eupf derved bør jeg vel ikke bekymre meg.. Men tror jeg er unnvikende & vet jeg er ulykkelig og redd diagnoser og kjenner forakt. Ingen her skjønner meg, indikerer kun at jeg lever opp til tentativet til min psykolog.

Jeg har prøvd å si det til deg at jeg skjønner deg, men du tror ikke på meg, du stoler ikke på meg (dine ord).

[AnonymBruker]

vet det. Og jeg vet jeg ikke har eupf derved bør jeg vel ikke bekymre meg.. Men tror jeg er unnvikende & vet jeg er ulykkelig og redd diagnoser og kjenner forakt. Ingen her skjønner meg, indikerer kun at jeg lever opp til tentativet til min psykolog.

Jeg forstår deg hvertfall.

Dette forumet faller inn under "smi mens liket er varmt" journalistikk. Så derfor får en svar deretter og må regne med å få kommentarer som ikke er så støttende, eller smarte alltid.

Et forum som dette egner seg best til å diskutere ikke - sensitive temaer. Så du erter på deg enkelte bedrevitere som trives her og ikke har noe bedre å ta seg til enn å sitt her å sende litt gufs din vei.

Du får mao. bekreftelse på det du er redd for: at det "er noe i veien med deg" og at du ikke blir tålt.

Jeg tåler deg hvertfall godt, og her kan du "mase" så mye du vil for min del.

Jeg synes heller ikke det du skriver er så rart og dumt heller. Det er fullt lovlig å "sitte fast" i noe. Mange som gjør det en gang i livet, og da er det lett å repetere seg selv

Du virker deppa og sliter med angst. Ingen skam i det. Du er sterk som tør å snakke om dine lidelser.

Ikke alle som tør det.

Sender deg en virtuell blomst.

Anonymous poster hash: 0976b...ecd

[Gjest]

Du tolker og du overfortolker. Det er ingen her inne som hetser deg. Det jeg sa noe om er at du må ta et valg på hvor hovedfokuset ditt nå skal ligge;

Er du innstilt på å ta i mot hjelp og jobbe for å skape deg et bedre liv? Eller vil du forts å ha det som nå?

Hva er mest å foretrekke?

kan hende må du svelge noen kameler ved å gå i terapi, bl.a angående evt diagnoser. Men hva så? Du går ikke i tusen knas. Du tåler det.

Hva vil skje om du fotsetter som nå? Hvilke konsekvenser vil det kunne få?

Har du egentlig et valg? Hvorfor bruke så mye krefter på noe som er umulig å kjempe mot? Diagnostisering er vanlig ved terapi. Alle som går i terapi må gjennom det. Det å gå i terapi injebærer å stille seg litt undrende til seg selv - det betyr ikke at du går i stykker. Det betyr ikke at du må gi avkall på deg selv som intellektuelt sterk. Det er nettopp det motsatte. Du kan utvikle deg enormt ved å gå i terapi, på alle måter. Det vil komme deg til nytte i senere arbeidsliv og familieliv.

Jeg har selv seksårig høyskoleutdanning. Men det er gjennom terapien jeg for det meste har fått utviklet og utfordret intellektet mitt. Terapien har gjort meg til en mer moden person, og jeg innrømmer at jeg har litt igjen.

Jeg er utdannet innen noenlunde samme fagområdet som deg. Når jeg begynner å jobbe igjen, føler jeg meg bedre rustet til å skape gode, stabile og profesjonelle relasjoner til eks.v elever. Men etter å ha vært utenfor arbeidslivet lenge, så må jeg begynne en plass for skaffe meg erfaring og bli vant til arbeidslivet. Jeg tenker nå f.eks lærerassistent, selv om jeg formelt sett er overkvalifisert til det.

Jeg hater det uttrykket, men det er noe som heter "å skynde seg langsomt". Da vil fremgangen holde seg mer stabil over tid.

Jeg tviler ikke et sekund på at du nå plages mye med kaos og smerte. Men ikke undergrav din egen betydning og ansvar; du HAR valg, du HAR muligheter til å komme deg ut av hengemyra, med støtte fra bl.a en behandler.

Men du må ville det selv!

Der fremme ligger mulighetene for deg, hvis du vil. Men det er kun du som kan ta steget. Det innebærer det "skumle" å gå gjennom en terapi, stille seg sårbar, undrende. Men det er den muligheten du har til å få et bedre liv og til å kunne bruke dine ressurser.

Håper du gjør et godt valg. Du har dette esset i ermet om du tør og våger. Det vitner om mot og styrke å face seg selv. Ikke svakhet.

Om du skulle få en PF - hvorfor er det verdens undergang? Jeg fikk for mange år siden diagnosen eupf bl.a. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag, altså "på vei ut", dersom jeg ikke hadde gått i terapi og var villig til å påta meg ubehaget ved det. Alt er ikke bra ennå, men jeg begynner nå så smått og tenke meg ut i arbeid igjen.

Det er langt fra sikkert at du har en pf, men jeg tror det jeg har skrevet til deg ang terapi her, vil gjelde i like stor grad.

Igjen; Ingen håner deg, men du faller fort i dramatiske ordevendinger og svart-hvitt fortolkninger så snart noen er litt direkte mot deg. Ingen undergraver din smerte. Men du har fortsatt et valg, og det er kun du som kan ta det.

Ser du ikke at du har satt deg i en umulig situasjon?

Anonymous poster hash: 6cf8c...dc1

festina lente;) ja du sier noe. Ditt innlegg treffer meg og ja jeg vet jeg har vært dramatisk og svart / hvitt ift ulike ting den siste tid.. Er så redd diagnose - alt annet enn diagnose snillisme på mitt dps.. Sier jeg er underdiagnostisert ! Hæ? Så gal. Kjenner min situasjon er fastlåst. Har ikke tillit til hun som har diagnostisert meg og da går det på tverke. Så skuffet over terapi .. Men har vært godt- vondt når ikke diagnostikk har stått i sentrum. Begynner å gå opp for meg at jeg kanskje må ta en jobb m mindre ansvar. Sårt , men bedre enn blodpenger fra nav. Noen i min familie sier imidlertid jeg selger meg og ressursene mine billig når jeg er villig til assistentoppdrag.. Inviterer nok til dystre tanker..Kjenner dog isolasjon kan forverre ting, redd for å forfalle fullstendig .. Gidder nesten ikke bry meg om hvordan jeg ser ut el noe.. Viktig med litt meningsfull aktivitet, mangel på utfordringer gjør livet tomt og trist og enfoldig Er veldig redd jobb og , har lite energi og anspent sammen med folk.. Skeptisk til mer terapi , men tar kanskje og prøver litt til om jeg får ny behandler..

[Gjest]

Jeg forstår deg hvertfall.

Dette forumet faller inn under "smi mens liket er varmt" journalistikk. Så derfor får en svar deretter og må regne med å få kommentarer som ikke er så støttende, eller smarte alltid.

Et forum som dette egner seg best til å diskutere ikke - sensitive temaer. Så du erter på deg enkelte bedrevitere som trives her og ikke har noe bedre å ta seg til enn å sitt her å sende litt gufs din vei.

Du får mao. bekreftelse på det du er redd for: at det "er noe i veien med deg" og at du ikke blir tålt.

Jeg tåler deg hvertfall godt, og her kan du "mase" så mye du vil for min del.

Jeg synes heller ikke det du skriver er så rart og dumt heller. Det er fullt lovlig å "sitte fast" i noe. Mange som gjør det en gang i livet, og da er det lett å repetere seg selv

Du virker deppa og sliter med angst. Ingen skam i det. Du er sterk som tør å snakke om dine lidelser.

Ikke alle som tør det.

Sender deg en virtuell blomst.

Anonymous poster hash: 0976b...ecd

takk for omtanken og det jeg oppfatter som noen empatiske betraktninger . Jeg skjønner jeg må tåle en støyt når jeg er såpass ytterliggående i ord og vendinger som jeg er her. Noe sårer selvsagt likevel . Jeg er klar over at folk her inne utaler seg m ulike forståelsesrammer og det blir deretter . Jeg har brukt dr online som frustrasjonskanal & klagemur i det siste, blir visst litt deretter.. Blir i blant flau av meg selv i etterkant . Kan legge til at jeg også i blant får utfordret tankene her, tro det den som vil.. Og fagfolk har hatt tålmodighet med meg og gitt support til de ga opp " gnålet" mitt om pf.. Sikkert funnet ut det er som å snakke til en vegg. Skummelt å leve.Ja ja

[AnonymBruker]

festina lente;) ja du sier noe. Ditt innlegg treffer meg og ja jeg vet jeg har vært dramatisk og svart / hvitt ift ulike ting den siste tid.. Er så redd diagnose - alt annet enn diagnose snillisme på mitt dps.. Sier jeg er underdiagnostisert ! Hæ? Så gal. Kjenner min situasjon er fastlåst. Har ikke tillit til hun som har diagnostisert meg og da går det på tverke. Så skuffet over terapi .. Men har vært godt- vondt når ikke diagnostikk har stått i sentrum. Begynner å gå opp for meg at jeg kanskje må ta en jobb m mindre ansvar. Sårt , men bedre enn blodpenger fra nav. Noen i min familie sier imidlertid jeg selger meg og ressursene mine billig når jeg er villig til assistentoppdrag.. Inviterer nok til dystre tanker..Kjenner dog isolasjon kan forverre ting, redd for å forfalle fullstendig .. Gidder nesten ikke bry meg om hvordan jeg ser ut el noe.. Viktig med litt meningsfull aktivitet, mangel på utfordringer gjør livet tomt og trist og enfoldig Er veldig

Jeg tror du snart skal skjære gjennom og ta et valg. La deg utrede hos neste psykolog og rett og slett bite i det sure eplet. Alt må vel være bedre enn den kaotiske tilstanden du er i nå. Så får andre mene hva de vil.

Vet det er lett å si, men jeg tror bare du ikke har noe valg. Skjønner ikke hva du mener med "blodpenger", du har vel også jobbet og betalt skatt før? Det er jo slik velferdsstaten er. Du må innse at du er syk og trenger behandling. Kanskje vil behandlingen bli så krevende for deg at du trenger time out fra arbeidslivet også.

Jeg tror dessverre du ikke kommer utenom det å gå i behandling og evt også motta AAP til du er bedre/frisk. I motsatt fall blir du "stucked" i denne situasjonen, og kanskje du til og med blir verre.

Håper du tar et valg som vil gjøre deg godt på sikt.

Anonymous poster hash: 6cf8c...dc1