Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor

[mariaflyfly]

Hva tenker dere om denne kronikken?

 

http://www.nrk.no/ytring/fra-sykemeldt-smabarnsmor-1.11915287

[Nicklusheletida]

Hva tenker dere om denne kronikken?

 

http://www.nrk.no/ytring/fra-sykemeldt-smabarnsmor-1.11915287

 

At det er en ganske kvalm forsvarstale. Det står ingenting om at hun er deprimert eller at noe annet feiler henne. Jeg er enig i at det er bra at vi har et system som tillater at vi har svake perioder som når det oppstår sykdom, død og kriser i ens liv, men hun er bare sliten.

 

Om jeg skulle blitt sykemeldt hver gang jeg var sliten da ungene var små, ville jeg vært MYE sykemeldt.

Hun skriver altså hundrevis av blogger, men kan ikke gå på jobb. Virker merkelig.

 

Jeg skjønner egentlig ikke hva hun vil frem til ? At samfunnet krever for mye av oss eller at samfunnet tillater at vi er svake ?

 

Hele innlegget er merkelig og provoserende. Ville koste samfunnet enorme summer om alle slitne ble sykemeldt.

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om denne kronikken?

 

http://www.nrk.no/ytring/fra-sykemeldt-smabarnsmor-1.11915287

Jeg tenker at det er frivillig å få barn. Orker man det ikke får en la være.

Anonymous poster hash: e169c...fe1

[morsan]

Kan det være noe mer enn bare å være hverdagssliten? Deprimert? Blir fort trøtt av slikt.

[Nicklusheletida]

Kan det være noe mer enn bare å være hverdagssliten? Deprimert? Blir fort trøtt av slikt.

Hvis det er tilfelle skjønner jeg det, men det er ikke det som står. Må nesten forholde seg til det som står skrevet.

[morsan]

Hvis det er tilfelle skjønner jeg det, men det er ikke det som står. Må nesten forholde seg til det som står skrevet.

Ja enig i det. Bare en tanke som slo meg. Hvis man ofte føler seg sliten, trøtt, tiltaksløs så kam det være tegn på depresjon.

[frosken]

Hvis det er tilfelle skjønner jeg det, men det er ikke det som står. Må nesten forholde seg til det som står skrevet.

Akkurat når det gjelder hennes beskrivelse av egen situasjon, så synes jeg du overser vesentlige detaljer. Hun beskriver noe som er mer omfattende enn vanlig hverdagsslitenhet, men hun presiserer at selv hennes somatiske symptomer ikke har noen organisk forklaring.

[Gjest Gargamel]

Jeg tror ikke det er hensikstmessig å senke terskelen for sykemelding i Norge.

[frosken]

Jeg tror ikke det er hensikstmessig å senke terskelen for sykemelding i Norge.

Oppfatter du hennes beskrivelse som under terskelen for sykemelding?

 

Jeg synes hun har noen gode poenger i kronikken sin som forsvinner helt i en diskusjon om hvorvidt hun er syk nok eller ikke.

[Gjest Gargamel]

Oppfatter du hennes beskrivelse som under terskelen for sykemelding?

Jeg synes hun har noen gode poenger i kronikken sin som forsvinner helt i en diskusjon om hvorvidt hun er syk nok eller ikke.

Den første setningen slår fast at hun er sykemeldt fordi hun er sliten, (en typisk kvinnesykemelding i følge henne).Jeg leser hele kronikken som et forsvar for å bruke sykemeldnig når man gaper over for mye og blir sliten.

[påskelilje]

Jeg synes hun setter ord på en situasjon eller en levemåte som dessverre mange kvinner befinner seg i. Menn også, men det er nok en overvekt av kvinner som har det slik.  Alle som har hatt barn, og sikkert andre også, vet hvor vanvittig sliten en kan være når ungene ikke sover, jobbe krever sitt og logistikk mellom jobb, hjem og aktiviteter krever sitt. Det er ikke denne slitenheten hun snakker om, tror jeg.

 

Det hun snakker om, er når dette varer måned etter måned, år etter år, og en gjerne har ting på toppen av den vanlige foreldreslitenheten. Det kan være ansvar for gamle foreldre, en syk ektefelle, et barn som krever mye ekstra ift sosialt samspill, sykdom eller oppfølging, det kan være begynnende angst eller depresjon, det kan være hendelser eller ulykker som skjer som setter en psykisk i en unntakstilstand som gjør at dagliglivet blir helt uhåndterlig, eller det kan være samlivsproblemer. Eller andre ting.

 

Hun skriver: "Hva hvis du ikke møter veggen, men synker sakte ned i ei hengemyr av forpliktelser og gjøremål? Søvnløse barn venter ikke. Familiemedlemmer kan ikke utsette sykdom og død til det passer bedre for dem rundt. Hvordan skal vi prioritere da?"

 

Det er altså ikke her snakk om plutselig å møte veggen med et smell, det er snakk om å gradvis synke ned i ei hengemyr, der en ikke drukner, men der en heller ikke klarer å komme seg opp. Der kanskje jobben i første omgang blir stedet en kan hvile tankene, men der en kanskje ikke klarer å konsentrere seg om det en skal, og der en etter en stund (måneder eller år) finner det mer riktig å bli sykemeldt fordi hele kroppen er både nedkjørt og ute av stand til å tenke de riktige tankene til riktig tid.

 

Hun skriver mot slutten: "Jeg har prøvd å lete etter forbilder i svakhet og sårbarhet. Men svakhet vist offentlig følger et underlig mønster. Man må etablere seg selv som suksess før man kan fortelle om fiasko. Ellers er det for pinlig - det blir som om man framstiller seg som fiaskoen. Og så må man avslutte med å si hva det er å lære av opplevelsen. Svakheten skal ha gjort deg bedre som menneske."

 

Hvis en aldri kommer seg tilbake til der en var, jobbmessig eller mennesklig sett, så fremstår en som en fiasko. Og det er ikke noen lett situasjon.

 

Det er vanskelig for utenforstående å vite hvor mye en annen sliter med å holde hodet over vannet når det gjelder seg selv, familien og jobb. Og for velidg mange så klarer de så vidt å holde hodet over vannet i mange mange år. For noen smeller det skikkelig, og da er det forståelig med en sykemelding. Men for andre så avkreftes de for selvrespekt og anseelse i egne øyne, selv om rammene består, og kanskje kan en sykemelding gi dem rom til å bygge seg selv opp igjen.

 

Hva burde så disse kvinnene gjøre da? De burde bli flinkere til å sette grenser, først og fremst for seg selv. Si nei, sette av tid til hvile og rekreasjon og egentid. Kanskje gjør de det, men likevel er det ikke nok. En over her skrev at dersom en ikke har overskudd til å ha barn, så burde en ikke ha barn. En har da ingen aning om hvordan livet med barn blir før en er der selv. Og da angrer en som regel ikke, selv om hverdagen kan være tung.

[morsan]

Det synes jeg var et veldig bra innlegg påskelilje!

[frosken]

Jeg synes hun setter ord på en situasjon eller en levemåte som dessverre mange kvinner befinner seg i. Menn også, men det er nok en overvekt av kvinner som har det slik.  Alle som har hatt barn, og sikkert andre også, vet hvor vanvittig sliten en kan være når ungene ikke sover, jobbe krever sitt og logistikk mellom jobb, hjem og aktiviteter krever sitt. Det er ikke denne slitenheten hun snakker om, tror jeg.

 

Det hun snakker om, er når dette varer måned etter måned, år etter år, og en gjerne har ting på toppen av den vanlige foreldreslitenheten. Det kan være ansvar for gamle foreldre, en syk ektefelle, et barn som krever mye ekstra ift sosialt samspill, sykdom eller oppfølging, det kan være begynnende angst eller depresjon, det kan være hendelser eller ulykker som skjer som setter en psykisk i en unntakstilstand som gjør at dagliglivet blir helt uhåndterlig, eller det kan være samlivsproblemer. Eller andre ting.

 

Hun skriver: "Hva hvis du ikke møter veggen, men synker sakte ned i ei hengemyr av forpliktelser og gjøremål? Søvnløse barn venter ikke. Familiemedlemmer kan ikke utsette sykdom og død til det passer bedre for dem rundt. Hvordan skal vi prioritere da?"

 

Det er altså ikke her snakk om plutselig å møte veggen med et smell, det er snakk om å gradvis synke ned i ei hengemyr, der en ikke drukner, men der en heller ikke klarer å komme seg opp. Der kanskje jobben i første omgang blir stedet en kan hvile tankene, men der en kanskje ikke klarer å konsentrere seg om det en skal, og der en etter en stund (måneder eller år) finner det mer riktig å bli sykemeldt fordi hele kroppen er både nedkjørt og ute av stand til å tenke de riktige tankene til riktig tid.

 

Hun skriver mot slutten: "Jeg har prøvd å lete etter forbilder i svakhet og sårbarhet. Men svakhet vist offentlig følger et underlig mønster. Man må etablere seg selv som suksess før man kan fortelle om fiasko. Ellers er det for pinlig - det blir som om man framstiller seg som fiaskoen. Og så må man avslutte med å si hva det er å lære av opplevelsen. Svakheten skal ha gjort deg bedre som menneske."

 

Hvis en aldri kommer seg tilbake til der en var, jobbmessig eller mennesklig sett, så fremstår en som en fiasko. Og det er ikke noen lett situasjon.

 

Det er vanskelig for utenforstående å vite hvor mye en annen sliter med å holde hodet over vannet når det gjelder seg selv, familien og jobb. Og for velidg mange så klarer de så vidt å holde hodet over vannet i mange mange år. For noen smeller det skikkelig, og da er det forståelig med en sykemelding. Men for andre så avkreftes de for selvrespekt og anseelse i egne øyne, selv om rammene består, og kanskje kan en sykemelding gi dem rom til å bygge seg selv opp igjen.

 

Hva burde så disse kvinnene gjøre da? De burde bli flinkere til å sette grenser, først og fremst for seg selv. Si nei, sette av tid til hvile og rekreasjon og egentid. Kanskje gjør de det, men likevel er det ikke nok. En over her skrev at dersom en ikke har overskudd til å ha barn, så burde en ikke ha barn. En har da ingen aning om hvordan livet med barn blir før en er der selv. Og da angrer en som regel ikke, selv om hverdagen kan være tung.

 

I likhet med morsan likte jeg innspillet ditt godt:-)

 

Av og til synes jeg også det fremstilles som litt for enkelt å "sette grenser". Hvordan sette grenser dersom din ektefelle eller barn blir alvorlig syk? Livet er sjelden slik at alles behov samsvarer elegant; i noen perioder må vi strekke oss også utover det vi kanskje ville ha trodd var mulig, og for noen kan det gi konsekvenser i etterkant som kan være vanskelig å håndtere i en periode i andre tilfeller kan det gi personlig vekst.

 

Jeg liker måten hun nedtoner sykeligheten. Hun broderer ikke ut vondt i nakken, hodepine, søvnløshet osv (som kanskje er noen av de somatiske plagene hun kort antyder), hun står for at situasjon best kan betegnes som slitenhetsreaksjon (jeg husker ikke nøyaktig hvilken betegnelse hun brukte).

[Gjest Xtra]

Jeg synes hun setter ord på en situasjon eller en levemåte som dessverre mange kvinner befinner seg i. Menn også, men det er nok en overvekt av kvinner som har det slik.  Alle som har hatt barn, og sikkert andre også, vet hvor vanvittig sliten en kan være når ungene ikke sover, jobbe krever sitt og logistikk mellom jobb, hjem og aktiviteter krever sitt. Det er ikke denne slitenheten hun snakker om, tror jeg.

 

Det hun snakker om, er når dette varer måned etter måned, år etter år, og en gjerne har ting på toppen av den vanlige foreldreslitenheten. Det kan være ansvar for gamle foreldre, en syk ektefelle, et barn som krever mye ekstra ift sosialt samspill, sykdom eller oppfølging, det kan være begynnende angst eller depresjon, det kan være hendelser eller ulykker som skjer som setter en psykisk i en unntakstilstand som gjør at dagliglivet blir helt uhåndterlig, eller det kan være samlivsproblemer. Eller andre ting.

 

Hun skriver: "Hva hvis du ikke møter veggen, men synker sakte ned i ei hengemyr av forpliktelser og gjøremål? Søvnløse barn venter ikke. Familiemedlemmer kan ikke utsette sykdom og død til det passer bedre for dem rundt. Hvordan skal vi prioritere da?"

 

Det er altså ikke her snakk om plutselig å møte veggen med et smell, det er snakk om å gradvis synke ned i ei hengemyr, der en ikke drukner, men der en heller ikke klarer å komme seg opp. Der kanskje jobben i første omgang blir stedet en kan hvile tankene, men der en kanskje ikke klarer å konsentrere seg om det en skal, og der en etter en stund (måneder eller år) finner det mer riktig å bli sykemeldt fordi hele kroppen er både nedkjørt og ute av stand til å tenke de riktige tankene til riktig tid.

 

Hun skriver mot slutten: "Jeg har prøvd å lete etter forbilder i svakhet og sårbarhet. Men svakhet vist offentlig følger et underlig mønster. Man må etablere seg selv som suksess før man kan fortelle om fiasko. Ellers er det for pinlig - det blir som om man framstiller seg som fiaskoen. Og så må man avslutte med å si hva det er å lære av opplevelsen. Svakheten skal ha gjort deg bedre som menneske."

 

Hvis en aldri kommer seg tilbake til der en var, jobbmessig eller mennesklig sett, så fremstår en som en fiasko. Og det er ikke noen lett situasjon.

 

Det er vanskelig for utenforstående å vite hvor mye en annen sliter med å holde hodet over vannet når det gjelder seg selv, familien og jobb. Og for velidg mange så klarer de så vidt å holde hodet over vannet i mange mange år. For noen smeller det skikkelig, og da er det forståelig med en sykemelding. Men for andre så avkreftes de for selvrespekt og anseelse i egne øyne, selv om rammene består, og kanskje kan en sykemelding gi dem rom til å bygge seg selv opp igjen.

 

Hva burde så disse kvinnene gjøre da? De burde bli flinkere til å sette grenser, først og fremst for seg selv. Si nei, sette av tid til hvile og rekreasjon og egentid. Kanskje gjør de det, men likevel er det ikke nok. En over her skrev at dersom en ikke har overskudd til å ha barn, så burde en ikke ha barn. En har da ingen aning om hvordan livet med barn blir før en er der selv. Og da angrer en som regel ikke, selv om hverdagen kan være tung.

Du har mange gode poenger. Særlig enig i nest siste avsnitt - slitenhet er ikke en standard, og det er umulig å sette seg inn i hvordan andre føler seg når de er utslitt. Fort gjort å si at man har vært der selv, men det vet man ikke om man har.

[Solemnity]

Jeg synes, som frosken og påskelilje, at dette faktisk er ganske komplisert. Jeg mener dog at en eventuell pause fra jobb burde brukes til å justere egne forventninger. Hun snakker om kravene barneforeldre føler fra andre mammaer og pappaer som framstår så perfekte - og de må man faktisk selv velge hvordan man klarer å forholde seg til.

 

Jeg husker jeg hadde avtalt lunsj og lekeland med en annen mamma. Vi hadde begge to barn med oss. "Hva har dere gjort i dag, da?" spurte hun raskt. Klokka var 11. "Stått opp" sier jeg. "Kledd på oss. Fikk i oss litt frokost også." "Åh!" sier hun. "Jeg tok eldstemann på svømming klokka halv ni. Så oppdaget jeg noen overmodne bananer i fruktskålen, så da måtte vi bake bananbrød!"

 

I noen sekunder var jeg usikker på hva jeg skulle svare. At hun var flink? Er det hva hun ønsket å høre? Jeg bestemte meg for å gå for min første tanke. Ærlighet varer lengst. "Det hadde jeg ikke orket. Ikke ungene heller, når vi skal på lekeland. Dette holder for dagen." "Nei, jeg orker egentlig ikke jeg heller!" svarte hun, og lo.

 

Jeg tenkte en del på det i ettertid. Når man er "god mamma" og drives av status, dårlig samvittighet og høye forventninger til seg selv og andre, så sier det seg selv at det ikke er bærekraftig i lengden. Den motivasjonen gir ikke energi, den bare tar. Som voksent menneske er man nødt til å prioritere og finne balansen mellom egne behov, barnas behov og samfunnets krav. Burde vi gi de som ikke har kommet dit litt tid til å finne fram i denne myriaden? Jeg vet ikke, men jeg tror det er billigere enn om vi venter til noen er deprimerte, fulle av angst og ute av stand til å finne seg selv under berget av psykdom.

[Gjest Gargamel]

Jeg er veldig enig med Solemnity. Det er viktig å ikke planlegge hele ferien eller organisere all fritid.

 

Jeg reagerte på det kronikkforfatteren skrev om at ferien var så slitsom at hun lengtet til jobb. Da bør hun gå i seg selv (og det gjør hun også )

[Gjest Xtra]

Jeg reagerte på det kronikkforfatteren skrev om at ferien var så slitsom at hun lengtet til jobb. Da bør hun gå i seg selv (og det gjør hun også )

Har du barn? Tror mange av oss har følt slik i mellom.

[Gjest Gargamel]

Har du barn? Tror mange av oss har følt slik i mellom.

 

Ja, jeg har barn.

[Gjest Xtra]

Ja, jeg har barn.

Men kanskje ikke vært så mye alene med dem over tid mens de var små - eller?

[Loft]

Barn er vel ulike, er de ikke det da? Mens noen er blide og fornøyde og vil leke rolig hele tiden, er andre noen skikkelige vanskelige energibunter av noen "skrikerunger".