Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor

[Gjest Gargamel]

Men kanskje ikke vært så mye alene med dem over tid mens de var små - eller?

 

Lurer litt på hva du vil frem til. Ville jeg blitt sykemeldt om jeg hadde en lang ferie med barna mine? Er "problemet" at jeg aldri har hatt det slitsomt?

[Lillemus]

Men hvor er pappan? Hun skriver at hun er tobarnsmor, men sier ikke noe om hun er alene med dem eller ikke. Om pappan faktisk er med i bildet er det sannelig på tide at han også tar i et tak i heimen!

 

Hvor lenge vil det hjelpe å sykemelde seg? Med mindre hun senker kravene både hjemme og på jobben betraktelig vil det neppe hjelpe å være sykemeldt en stund, det vil vel bli akkurat det samme igjen når hun begynner på jobb etter sykemeldingen.

[AnonymBruker]

Hva burde så disse kvinnene gjøre da? De burde bli flinkere til å sette grenser, først og fremst for seg selv. Si nei, sette av tid til hvile og rekreasjon og egentid. Kanskje gjør de det, men likevel er det ikke nok. En over her skrev at dersom en ikke har overskudd til å ha barn, så burde en ikke ha barn. En har da ingen aning om hvordan livet med barn blir før en er der selv. Og da angrer en som regel ikke, selv om hverdagen kan være tung.

 

Hvis en ikke angrer bør en heller ikke klage og forvente at andre skal betale slik at en kan få hvilt seg for å få overskudd til barn. Det er faktisk frivillig å få barn. Da får en eventuelt gå ned i stillingsprosent og stramme inn livremmen.

Anonymous poster hash: b8238...309

[Gjest Xtra]

Lurer litt på hva du vil frem til. Ville jeg blitt sykemeldt om jeg hadde en lang ferie med barna mine? Er "problemet" at jeg aldri har hatt det slitsomt?

Dette skulle jo ikke handle om deg eller meg, jeg mente bare at det å være hjemme alene med to små barn, enten det er ferie eller ikke, er langt mer slitsomt enn man skulle tro, om man ikke har erfaring med det. At man blir veldig sliten av det betyr ikke at man ikke har grep om eget liv, er en dårlig mor (far), har feil forventninger eller gjør ting på feil måte. Tror de aller fleste i den situasjonen føler slik i mellom.

[Kalevaala]

Men hvor er pappan? Hun skriver at hun er tobarnsmor, men sier ikke noe om hun er alene med dem eller ikke. Om pappan faktisk er med i bildet er det sannelig på tide at han også tar i et tak i heimen!

 

Hun sier noe litt utydelig om sykdom i familien i selve kronikken, men i kommentarfeltet under (hvor hun deltar aktivt) utdyper hun:  

 

" For hvordan skal man prioritere vekk sin alvorlig syke mann? Det gjør man bare ikke, kostnaden fpr samfunnet blir heller ikke lavere av det."

[Solemnity]

Hun sier noe litt utydelig om sykdom i familien i selve kronikken, men i kommentarfeltet under (hvor hun deltar aktivt) utdyper hun:  

 

" For hvordan skal man prioritere vekk sin alvorlig syke mann? Det gjør man bare ikke, kostnaden fpr samfunnet blir heller ikke lavere av det."

 

Jeg tenker det er et langt viktigere innspill enn selve barna. Det hadde vært langt mer interessant om hun fokuserte på de aspektene ved livene våre - ikke omsorgen for to friske barn.

[påskelilje]

Det synes jeg var et veldig bra innlegg påskelilje!

Takk for det!

 

Leste gjennom kommentarene nå under artikkelen, og jeg ser det er flere som har formulert noe liknende det jeg skrev i morges.

[Nicklusheletida]

Jeg synes hun setter ord på en situasjon eller en levemåte som dessverre mange kvinner befinner seg i. Menn også, men det er nok en overvekt av kvinner som har det slik.  Alle som har hatt barn, og sikkert andre også, vet hvor vanvittig sliten en kan være når ungene ikke sover, jobbe krever sitt og logistikk mellom jobb, hjem og aktiviteter krever sitt. Det er ikke denne slitenheten hun snakker om, tror jeg.

 

Det hun snakker om, er når dette varer måned etter måned, år etter år, og en gjerne har ting på toppen av den vanlige foreldreslitenheten. Det kan være ansvar for gamle foreldre, en syk ektefelle, et barn som krever mye ekstra ift sosialt samspill, sykdom eller oppfølging, det kan være begynnende angst eller depresjon, det kan være hendelser eller ulykker som skjer som setter en psykisk i en unntakstilstand som gjør at dagliglivet blir helt uhåndterlig, eller det kan være samlivsproblemer. Eller andre ting.

 

Hun skriver: "Hva hvis du ikke møter veggen, men synker sakte ned i ei hengemyr av forpliktelser og gjøremål? Søvnløse barn venter ikke. Familiemedlemmer kan ikke utsette sykdom og død til det passer bedre for dem rundt. Hvordan skal vi prioritere da?"

 

Det er altså ikke her snakk om plutselig å møte veggen med et smell, det er snakk om å gradvis synke ned i ei hengemyr, der en ikke drukner, men der en heller ikke klarer å komme seg opp. Der kanskje jobben i første omgang blir stedet en kan hvile tankene, men der en kanskje ikke klarer å konsentrere seg om det en skal, og der en etter en stund (måneder eller år) finner det mer riktig å bli sykemeldt fordi hele kroppen er både nedkjørt og ute av stand til å tenke de riktige tankene til riktig tid.

 

Hun skriver mot slutten: "Jeg har prøvd å lete etter forbilder i svakhet og sårbarhet. Men svakhet vist offentlig følger et underlig mønster. Man må etablere seg selv som suksess før man kan fortelle om fiasko. Ellers er det for pinlig - det blir som om man framstiller seg som fiaskoen. Og så må man avslutte med å si hva det er å lære av opplevelsen. Svakheten skal ha gjort deg bedre som menneske."

 

Hvis en aldri kommer seg tilbake til der en var, jobbmessig eller mennesklig sett, så fremstår en som en fiasko. Og det er ikke noen lett situasjon.

 

Det er vanskelig for utenforstående å vite hvor mye en annen sliter med å holde hodet over vannet når det gjelder seg selv, familien og jobb. Og for velidg mange så klarer de så vidt å holde hodet over vannet i mange mange år. For noen smeller det skikkelig, og da er det forståelig med en sykemelding. Men for andre så avkreftes de for selvrespekt og anseelse i egne øyne, selv om rammene består, og kanskje kan en sykemelding gi dem rom til å bygge seg selv opp igjen.

 

Hva burde så disse kvinnene gjøre da? De burde bli flinkere til å sette grenser, først og fremst for seg selv. Si nei, sette av tid til hvile og rekreasjon og egentid. Kanskje gjør de det, men likevel er det ikke nok. En over her skrev at dersom en ikke har overskudd til å ha barn, så burde en ikke ha barn. En har da ingen aning om hvordan livet med barn blir før en er der selv. Og da angrer en som regel ikke, selv om hverdagen kan være tung.

Om det er slik du beskriver, vil jeg si det kommer dårlig frem i innlegget. Det er flere som har måttet gå ned i stillingsprosent pga. alvorlig sykdom i familien.  Det jeg tenker når jeg leser dette var at : Tenk om jeg heller hadde jobbet 100 % og heller sykemeldt meg i de tøffeste periodene når det sto på som verst med sykdom hjemme. Da hadde jeg selvfølgelig vært i en heldigere økonomisk situasjon i dag, men det er ikke alle som ser dette som en selvfølgelig mulighet :-) Det var ikke en mulighet jeg tenkte på.

[påskelilje]

Jeg tenker det er et langt viktigere innspill enn selve barna. Det hadde vært langt mer interessant om hun fokuserte på de aspektene ved livene våre - ikke omsorgen for to friske barn.

Jeg forstod artikkelen slik at det var det hun ønsket å fokusere på (altså alle aspektene ved livene våre som vi ikke kan styre), men det er mulig at hun var litt utydelig på dette. På kommentarene under, er hun i alle fall tydelig på det.

[påskelilje]

Om det er slik du beskriver, vil jeg si det kommer dårlig frem i innlegget. Det er flere som har måttet gå ned i stillingsprosent pga. alvorlig sykdom i familien.  Det jeg tenker når jeg leser dette var at : Tenk om jeg heller hadde jobbet 100 % og heller sykemeldt meg i de tøffeste periodene når det sto på som verst med sykdom hjemme. Da hadde jeg selvfølgelig vært i en heldigere økonomisk situasjon i dag, men det er ikke alle som ser dette som en selvfølgelig mulighet :-) Det var ikke en mulighet jeg tenkte på.

De fleste klarer jo lange perioder med høyt stressnivå (tempo på jobb, sykdom hos barn eller ektefelle etc), og hvis det går over, klarer en seg jo uten sykemelding. Men hvis det går lang tid uten at det går over, eller når den ene hendelsen avløser den andre og den tredje og fjerde kommer på løpende bånd - så hender det jo da at noen ser seg nødt til å bli sykemeldt for å mestre livet - altså mestre familien.

[påskelilje]

Men hvor er pappan? Hun skriver at hun er tobarnsmor, men sier ikke noe om hun er alene med dem eller ikke. Om pappan faktisk er med i bildet er det sannelig på tide at han også tar i et tak i heimen!

 

Hvor lenge vil det hjelpe å sykemelde seg? Med mindre hun senker kravene både hjemme og på jobben betraktelig vil det neppe hjelpe å være sykemeldt en stund, det vil vel bli akkurat det samme igjen når hun begynner på jobb etter sykemeldingen.

Hun skriver (muligens var det i kommentarene under artikkelen) at alle såkalte krav i jobb og heim VAR skåret inn til beinet - det var ikke snakk om å kunne bruke noe tid på cupcakes, vinkveld med venninne eller overtid på jobben. Det var den nærmeste familieen hennes som krevde henne såpass mye - fordi mannen var syk og hverdagen med små barn hang ikke sammen.

[påskelilje]

 

Hvis en ikke angrer bør en heller ikke klage og forvente at andre skal betale slik at en kan få hvilt seg for å få overskudd til barn. Det er faktisk frivillig å få barn. Da får en eventuelt gå ned i stillingsprosent og stramme inn livremmen.

Anonymous poster hash: b8238...309

 

Kanskje noen angrer også - men det er i alle fall tabu å snakke om! Jeg er for så vidt i utgangspunktet enig med deg i at en ikke kan kreve at andre skal betale for en for at en skal ha overskudd. Men igjen - her var det snakk om noe mye mer enn den vanlige slitenheten de fleste foreldre kjenner i perioder, bl.a. fordi mannen var syk.

[frosken]

Om det er slik du beskriver, vil jeg si det kommer dårlig frem i innlegget. Det er flere som har måttet gå ned i stillingsprosent pga. alvorlig sykdom i familien.  Det jeg tenker når jeg leser dette var at : Tenk om jeg heller hadde jobbet 100 % og heller sykemeldt meg i de tøffeste periodene når det sto på som verst med sykdom hjemme. Da hadde jeg selvfølgelig vært i en heldigere økonomisk situasjon i dag, men det er ikke alle som ser dette som en selvfølgelig mulighet :-) Det var ikke en mulighet jeg tenkte på.

Hun beskriver kroppslige symptomer i kombinasjon med slitenhet, og hun er tydelig på at hun ikke klarer å ta seg sammen og gå på jobb.

 

Mange ville sikkert ha sagt at de var utbrente eller deprimerte, og i så fall ville de færreste vært kritiske til en sykemeldingsperiode.

[frosken]

Jeg tenker det er et langt viktigere innspill enn selve barna. Det hadde vært langt mer interessant om hun fokuserte på de aspektene ved livene våre - ikke omsorgen for to friske barn.

Jeg synes ikke hun fokuserer på å ha omsorg for to friske barn; jeg oppfatter det mer som om hun sier noe om at livet kan arte seg helt annerledes enn forventet og planlagt, og at for den som står midt oppe i det, så er det vanskelig å se noe bra med en slik opplevelse. Hun beskriver også at hun fungerte greit med stor belastning inntil mannen hennes ble frisk; først _da_ mistet hun grepet.

[Kayia]

Tips: Kronikkforfatter Ervik skal være med i Dagsnytt 18 i dag. Tv eller P2-varianten for utdyping av det dere måtte mene ble uklart.

 

Vil legge til en betraktning som alltid har overrasket meg her på dol. Har dere som snakker om å "sykemelde seg" leger dere mer eller mindre kan hente sykemelding hos? Min fastlege ville reagert om jeg kom til henne og ba om å bli sykmeldt tror jeg - det er jo legen som sykemelder, ikke pasienten. Ervik har neppe "sykemeldt seg", legen har sykemeldt henne, og dette utgjør en vesensforskjell siden en lege neppe sykemelder grunnløst. 

[Kayia]

Om det er slik du beskriver, vil jeg si det kommer dårlig frem i innlegget. Det er flere som har måttet gå ned i stillingsprosent pga. alvorlig sykdom i familien.  Det jeg tenker når jeg leser dette var at : Tenk om jeg heller hadde jobbet 100 % og heller sykemeldt meg i de tøffeste periodene når det sto på som verst med sykdom hjemme. Da hadde jeg selvfølgelig vært i en heldigere økonomisk situasjon i dag, men det er ikke alle som ser dette som en selvfølgelig mulighet :-) Det var ikke en mulighet jeg tenkte på.

Du får det til å høres veldig enkelt ut nå. Det du sier blir som om noen sa at "I deres tilfelle burde dere kanskje heller vurdert om far til ungene skulle gå ned i stilling siden han allerede var solid trygget økonomisk". Det åpenbart riktige og rettferdige utenfra er skjelden i samsvar med det rette innenfra...

[Loft]

"Eg har vorte overraska over kor mange psykiske plager så som at det er vanskeleg å konsentrere seg, halde saman data, følgje ei tankerekke, uro og stress følgjer til at eg ikkje får sove same natt- og alt dette er visst normale reaksjonar."

 

Jeg liker godt at Ervik skriver dette i kommentarfeltet.

 

Jeg synes ofte det er veldig typisk. Det er en del arbeidslivsledere har jeg merket meg, ofte kvinner, som har så mye fordomsfullt på hjertet om psykisk psyke om hvordan det er og ikke er og hvordan man skal takle det, som adri har vært i den situasjonen selv (sier ikke at Ervik var en av dem).

 

Også er det noen da, som av en eller annen grunn har fått seg en knekk selv, og som blir.. ja, overrasket. Er det virkelig sånn det er ja, det hadde jeg ikke trodd!

 

Synes det i seg selv sier mye om (en del av) arbeidslivet og synet på psykisk sykdom. Det skal vel ikke eller bør vel ikke være sånn at folk må gå gjennom en psykdom selv for å kunne akseptere sykdommen? 

 

Vet ikke helt om jeg har klart å få ordentlig frem det jeg tenker, men jeg gjør ett forsøk. 

[Nicklusheletida]

Hun beskriver kroppslige symptomer i kombinasjon med slitenhet, og hun er tydelig på at hun ikke klarer å ta seg sammen og gå på jobb.

 

Mange ville sikkert ha sagt at de var utbrente eller deprimerte, og i så fall ville de færreste vært kritiske til en sykemeldingsperiode.

Da er det ordvalget hennes det er noe galt med i innlegget. " Bare sliten, en typisk kvinnegreie." 

 

Det er klart at hvis hun har så store smerter og er deprimert, så skal jeg ikke si noe på denne sykemeldingen, men da synes jeg hun ordlegger seg usedvanlig klønete.

Kroppslige symptomer sier meg ikke så mye. Ryggsmerter, skuldersmerter og en mage som er slik at jeg ikke tør å spise mens jeg er på jobb, går jeg med på jobb hver dag. ( ikke akkurat nå da)

 

Derfor er det lett å tenke sitt når hun bare skriver "sliten med kroppslige symptomer"

 

Hun burde rett og slett ha droppet hele dette innlegget eller valgt å ordlegge seg på en helt annet måte.

[frosken]

Da er det ordvalget hennes det er noe galt med i innlegget. " Bare sliten, en typisk kvinnegreie." 

 

Det er klart at hvis hun har så store smerter og er deprimert, så skal jeg ikke si noe på denne sykemeldingen, men da synes jeg hun ordlegger seg usedvanlig klønete.

Kroppslige symptomer sier meg ikke så mye. Ryggsmerter, skuldersmerter og en mage som er slik at jeg ikke tør å spise mens jeg er på jobb, går jeg med på jobb hver dag. ( ikke akkurat nå da)

 

Derfor er det lett å tenke sitt når hun bare skriver "sliten med kroppslige symptomer"

 

Hun burde rett og slett ha droppet hele dette innlegget eller valgt å ordlegge seg på en helt annet måte.

Vi leser kronikken hennes svært ulikt ser jeg. Jeg synes hun har noen svært gode poenger, kanskje særlig :

 

"Jeg har prøvd å lete etter forbilder i svakhet og sårbarhet. Men svakhet vist offentlig følger et underlig mønster. Man må etablere seg selv som suksess før man kan fortelle om fiasko. Ellers er det for pinlig - det blir som om man framstiller seg som fiaskoen. Og så må man avslutte med å si hva det er å lære av opplevelsen. Svakheten skal ha gjort deg bedre som menneske."

[Gjest Gargamel]

Det er nesten umulig å argumentere for at en enkeltperson ikke burde vært sykemeldt.

 

Ser man på statistikken er fraværet veldig høyt i Norge. Ca dobbelt så høyt som i EU. Jeg mener den eneste realistiske forklaringen er at vi har lavere terskel for sykemelding enn andre.