Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor

[Elis31]

Jeg synes for ofte det blir for store diskusjoner om midlertidig sykefravær. Jeg opplever også at arbeidslivet blir tøffere og tøffere. Enten er man helt med, ellers er man raskt utenfor. Småbarnsperioden er noe av det tøffeste man er i, i tillegg koster å holde samliv gående. 

 

Kanskje trenger man av og til en time out? Kanskje burde vi heller bekymre oss over de som er falt ut av arbeidslivet, enn en stakkars overabeidet trippelarbeidende kvinne. 

 

Har en følelse at en del faller ut av arbeidslivet, rett og slett for at arbeidslivet er for tøft og krevende, ikke for at de ikke har restarbeidsevne. Det finnes også utrolig mange dårlige ledere som er som skapt til å få folk til å føle seg mislykka i arbeidslivet. Kjenner flere som hadde en viss stillingsprosent, plutselig setter leder de ned i stillingsprosent og ansetter flere istedenfor, og ser ellers ut til å være blottet for sosiale antenner som en leder bør ha. 

 

Empati, og det og se og høre sine ansatte burde være en selvfølge. Men enkelte ledere mangler disse grunnleggende egenskapene. 

[mariaflyfly]

Ørlite på siden - vil bare si takk for engasjerende DOL-tråd! Dem er det dessverre langt mellom for tiden, men denne har sammen med et par andre tråder i det siste nesten gitt meg god gammel DOL-feeling .

Jeg fikk også gode, gamle dol-vibber. Goodtimes!

[AnonymBruker]

Jeg synes for ofte det blir for store diskusjoner om midlertidig sykefravær. Jeg opplever også at arbeidslivet blir tøffere og tøffere. Enten er man helt med, ellers er man raskt utenfor. Småbarnsperioden er noe av det tøffeste man er i, i tillegg koster å holde samliv gående. 

 

Kanskje trenger man av og til en time out? Kanskje burde vi heller bekymre oss over de som er falt ut av arbeidslivet, enn en stakkars overabeidet trippelarbeidende kvinne. 

 

Har en følelse at en del faller ut av arbeidslivet, rett og slett for at arbeidslivet er for tøft og krevende, ikke for at de ikke har restarbeidsevne. Det finnes også utrolig mange dårlige ledere som er som skapt til å få folk til å føle seg mislykka i arbeidslivet. Kjenner flere som hadde en viss stillingsprosent, plutselig setter leder de ned i stillingsprosent og ansetter flere istedenfor, og ser ellers ut til å være blottet for sosiale antenner som en leder bør ha. 

 

Empati, og det og se og høre sine ansatte burde være en selvfølge. Men enkelte ledere mangler disse grunnleggende egenskapene.

Dette er dagsens rå kapitalisme. Det eneste som teller er størst mulig overskudd for eierene.

Anonymous poster hash: ae4ca...6f0

[påskelilje]

Noen ekstra kommentarer til dette. Jeg tror ikke at de av oss som åpner opp for depresjon på bakgrunn av innlegget bedriver gjettelek. Vi har kanskje andre erfaringer og dermed andre reseptorer enn det du har? Ref også å definere depresjon som å møte veggen, ikke noe som sniker seg inn på en.

Og det var også en befrielse da psykologen min satte hale på grisen og kalte min nedstemthet, søvnløshet, slitenhet osv som en depresjon, selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det? Jeg var ikke sykemeldt på heltid da separasjon kom, men vet om flere som var det. I månedsvis. Jeg sier ikke: der burde ha klart å jobbe litt. For det gjorde jeg. Ja, men kanskje kostet det meg for mye?

Jeg hadde overhodet ikke tenkt å være så personlig her inne. Men ble det nå engang slik. Uten at jeg vil at denne tråden skal handle om meg.

 

 

Jeg tror også vi er mange frosker som langsomt, over mange år, nærmer oss kokepunktet. Noen klarer å hoppe ut av gryta i tide, andre venter til rett før det koker, andre blir til de kollapser helt.

 

For min del så har det vel vært kombinasjonen av veldig mange hendelser som hører livet til, men som kan være vanskelig å takle, som kom, varte, noen gikk over, andre fortsatte, andre kom... Jeg kan nevne vanskelige familiære relasjoner både i min familie og til en i svigerfamilien, et barn som trengte veldig mye ekstra gjennom 9 år, kommunikasjonsproblemer i ekteskapet (som vi virkelig har prøvd å ta tak i gjennom ulike metoder og kanaler, og som heldigvis er bedre nå enn på lenge), alvorlig psykisk sykdom hos en som står meg veldig nær, alvorlig konflikt med leder på en tidligere jobb - og selvsagt mindre og større vanlige hendelser og et "normalt hektisk" familieliv med tre barn og to jobber.

 

Sett i ettertid burde jeg nok ha blitt sykemeldt da jeg i 2009-2010 hadde det fryktelig tungt på jobb samtidig som jeg hadde en ektefelle som var syk. Jeg stod på likevel, og gikk på jobb hver eneste dag, mens jeg virkelig strevde med å holde familien oppe. Etter å ha byttet til en jobb der jeg trives godt, og etter 1,5 år i den, kom imidlertid punktet der jeg ikke klarte å konsentrere meg. Det ble for mye med alt det jeg hadde stått i i så mange år. Jeg var fullstendig utkjørt hver ettermiddag, grein for hver minste ting (jeg som omtrent aldri griner), og hadde null overskudd. Jeg fikk 50% sykemelding over mange måneder, og det var helt nødvendig med en pause/lavere tempo. Likevel - konsentrasjonen min på jobb er absolutt ikke tilbake, selv om jeg nå er "frisk" og har redusert frivillig til 80%. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å samle tankene mine slik jeg gjorde før.

 

Kristianne Ervik skriver: "Eg har vorte overraska over kor mange psykiske plager så som at det er vanskeleg å konsentrere seg, halde saman data, følgje ei tankerekke, uro og stress følgjer til at eg ikkje får sove same natt- og alt dette er visst normale reaksjonar."

 

Akkurat slik opplever jeg det. Jeg , som har høy utdanning, alltid gjorde det bra på skolen, elsker å lese og tilegne meg kunnskap, jeg klarer ikke å følge en tankerekke og gjøre den jobben jeg skal. Heldigvis er ikke alle dager slik, men for min del har det vart lenge. Og jeg ser ikke hvordan det skal kunne bli bedre :-(

 

Hun skriver et annet sted:

"Når lønnsarbeidet er gjort, husarbeidet og oppfølging av barn er over, etter leggetid starter 3.- skiftet, da skal alt det andre planlegges, det emosjonelle arbeidet skal bearbeides osv. Vi trenger ord på det fordi det er utgangspunktet for å anerkjenne at det er der, og så kan vi gjøre noe med det, eller iallfall forklare hvorfor man er så sliten..."

 

Logistikken av alt som skjer i en familien tar mye tankekraft. Her må nok jeg, og sikkert mangel flere kvinner, bli flinkere til å involvere og delegere til mannen. Men begrepet et 3. skift, var betegnende. Jeg har ikke tenkt på det slik, men det var en god beskrivelse.

 

Jeg vet ikke hva som er løsningen for personer som har det som meg. Kanskje hadde en 100% sykemelding på et tidligere tidspunkt vært bedre enn at jeg presset meg enda noen år, og så fikk 50% sykemelding seinere? Kanskje hadde 50% i første omgang vært nok til at jeg hadde sluppet sykemelding andre gangen? Det er ikke noe fasitsvar, men det er viktig at dette kommer frem - at mange sliter med å klare selve livet, at FOR mange belastninger over veldig mange år, kan gjøre noe fysisk med oss - om det er panikkangst, mangel på konsentrasjon, hodepine, oppkast eller andre ting, det er helt sikkert. Og flere burde fortelle froskene at de må hoppe ut av gryta før vannet blir så varmt at de blir kokt....

 

Morsan, du skriver: " selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det?"

 

Er veldig enig med deg. Klem til deg fra meg også!

[Nicklusheletida]

Huff. Ikke tenk i stykker forholdet til typen din nå. Det er klart det finnes noen bånd etter 23 år. De følelsene kan ikke brukes til noe godt nå, og bør ikke styre livet ditt.

Ingen fare  Han ser da ikke at jeg grubler hjemme hos meg selv når han ikke er til stede. Det varer dessuten bare i ca 10 min. og så er det over. Dette vil ta slutt igjen når jeg begynner å jobbe. Å være hjemme er ingen bra medisin for meg. Ønsker over hodet ikke å slå meg sammen med x-en. Jeg vet hvordan det ville blitt. Har hatt ei super helg med kjæresten, så vet veldig godt hva jeg vil :-)

[Nicklusheletida]

Jeg tror også vi er mange frosker som langsomt, over mange år, nærmer oss kokepunktet. Noen klarer å hoppe ut av gryta i tide, andre venter til rett før det koker, andre blir til de kollapser helt.

 

For min del så har det vel vært kombinasjonen av veldig mange hendelser som hører livet til, men som kan være vanskelig å takle, som kom, varte, noen gikk over, andre fortsatte, andre kom... Jeg kan nevne vanskelige familiære relasjoner både i min familie og til en i svigerfamilien, et barn som trengte veldig mye ekstra gjennom 9 år, kommunikasjonsproblemer i ekteskapet (som vi virkelig har prøvd å ta tak i gjennom ulike metoder og kanaler, og som heldigvis er bedre nå enn på lenge), alvorlig psykisk sykdom hos en som står meg veldig nær, alvorlig konflikt med leder på en tidligere jobb - og selvsagt mindre og større vanlige hendelser og et "normalt hektisk" familieliv med tre barn og to jobber.

 

Sett i ettertid burde jeg nok ha blitt sykemeldt da jeg i 2009-2010 hadde det fryktelig tungt på jobb samtidig som jeg hadde en ektefelle som var syk. Jeg stod på likevel, og gikk på jobb hver eneste dag, mens jeg virkelig strevde med å holde familien oppe. Etter å ha byttet til en jobb der jeg trives godt, og etter 1,5 år i den, kom imidlertid punktet der jeg ikke klarte å konsentrere meg. Det ble for mye med alt det jeg hadde stått i i så mange år. Jeg var fullstendig utkjørt hver ettermiddag, grein for hver minste ting (jeg som omtrent aldri griner), og hadde null overskudd. Jeg fikk 50% sykemelding over mange måneder, og det var helt nødvendig med en pause/lavere tempo. Likevel - konsentrasjonen min på jobb er absolutt ikke tilbake, selv om jeg nå er "frisk" og har redusert frivillig til 80%. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å samle tankene mine slik jeg gjorde før.

 

Kristianne Ervik skriver: "Eg har vorte overraska over kor mange psykiske plager så som at det er vanskeleg å konsentrere seg, halde saman data, følgje ei tankerekke, uro og stress følgjer til at eg ikkje får sove same natt- og alt dette er visst normale reaksjonar."

 

Akkurat slik opplever jeg det. Jeg , som har høy utdanning, alltid gjorde det bra på skolen, elsker å lese og tilegne meg kunnskap, jeg klarer ikke å følge en tankerekke og gjøre den jobben jeg skal. Heldigvis er ikke alle dager slik, men for min del har det vart lenge. Og jeg ser ikke hvordan det skal kunne bli bedre :-(

 

Hun skriver et annet sted:

"Når lønnsarbeidet er gjort, husarbeidet og oppfølging av barn er over, etter leggetid starter 3.- skiftet, da skal alt det andre planlegges, det emosjonelle arbeidet skal bearbeides osv. Vi trenger ord på det fordi det er utgangspunktet for å anerkjenne at det er der, og så kan vi gjøre noe med det, eller iallfall forklare hvorfor man er så sliten..."

 

Logistikken av alt som skjer i en familien tar mye tankekraft. Her må nok jeg, og sikkert mangel flere kvinner, bli flinkere til å involvere og delegere til mannen. Men begrepet et 3. skift, var betegnende. Jeg har ikke tenkt på det slik, men det var en god beskrivelse.

 

Jeg vet ikke hva som er løsningen for personer som har det som meg. Kanskje hadde en 100% sykemelding på et tidligere tidspunkt vært bedre enn at jeg presset meg enda noen år, og så fikk 50% sykemelding seinere? Kanskje hadde 50% i første omgang vært nok til at jeg hadde sluppet sykemelding andre gangen? Det er ikke noe fasitsvar, men det er viktig at dette kommer frem - at mange sliter med å klare selve livet, at FOR mange belastninger over veldig mange år, kan gjøre noe fysisk med oss - om det er panikkangst, mangel på konsentrasjon, hodepine, oppkast eller andre ting, det er helt sikkert. Og flere burde fortelle froskene at de må hoppe ut av gryta før vannet blir så varmt at de blir kokt....

 

Morsan, du skriver: " selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det?"

 

Er veldig enig med deg. Klem til deg fra meg også!

Synes det blir litt meningsløst å gruble på hva en burde ha gjort. Du ble sykemeldt når du ikke greide mer og slik bør det være. Tror ikke det er meningen at man skal bli sykemeldt for å unngå å bli syk / I tilfelle man kan bli syk. Det er misbruk.

[morsan]

Kristianne Ervik skriver: "Eg har vorte overraska over kor mange psykiske plager så som at det er vanskeleg å konsentrere seg, halde saman data, følgje ei tankerekke, uro og stress følgjer til at eg ikkje får sove same natt- og alt dette er visst normale reaksjonar."

Ja nettopp - ikke alltid en vegg, men noe som sniker seg på og som lett bortforklares med "sovet lite", "mye å tenke på" osv.

Jeg leste et sted at å spørre noen "what are you depressed about?" er som å spørre "what are you diabetic about?" Og jeg kan relatere meg til det.

Takk for klemmen og klem tilbake. :-)

[Kayia]

Noen ekstra kommentarer til dette. Jeg tror ikke at de av oss som åpner opp for depresjon på bakgrunn av innlegget bedriver gjettelek. Vi har kanskje andre erfaringer og dermed andre reseptorer enn det du har? Ref også å definere depresjon som å møte veggen, ikke noe som sniker seg inn på en.

Jeg fikk lyst til å dele dette blogginnlegget som ikke fokuserer på depresjon, men på det at ting kommer snikende på. Jeg kjenner meg igjen i det.

Og det var også en befrielse da psykologen min satte hale på grisen og kalte min nedstemthet, søvnløshet, slitenhet osv som en depresjon, selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det? Jeg var ikke sykemeldt på heltid da separasjon kom, men vet om flere som var det. I månedsvis. Jeg sier ikke: der burde ha klart å jobbe litt. For det gjorde jeg. Ja, men kanskje kostet det meg for mye?

Jeg hadde overhodet ikke tenkt å være så personlig her inne. Men ble det nå engang slik. Uten at jeg vil at denne tråden skal handle om meg.

http://christineotterstad.com/2013/03/14/frosken-som-kokte-i-hjel/

Klokt, og gjenkjennbart for mange av oss mange av oss tror jeg. Husker ikke om jeg skrev det lenger oppe eller om jeg bare tenkte det, men det er noe med en del jobber som gjør at man ikke like lett kan gå for halv maskin også. En del jobber mangler rutineoppgavene eller det forefallende man kan utføre med musikk på øret når man er frisk og rask, og som kan kan være gode å utføre for å få tankene vekk fra hverdagsmyra når man ikke har det bra. Står man i en jobb eller i fase av et prosjekt hvor man må ha hodet på plass blir det rett og slett for krevende å skulle utføre jobben. Det tror jeg kronikkforfatteren vil kjenne seg godt igjen i for å si det sånn

 

Klem til deg fra meg også

[Kayia]

Får en ikke velferdspermisjon om man har alvorlig syke familiemedlemmer å ta seg av? 

 

Det jeg lurer på er hva hun blogger om. Tjener hun penger på bloggen? 

Hun blogger om ledelse, dvs om temaet hun forsker på. Hun tjener penger som ansatt ved universitetet, ikke som blogger.

[Kayia]

Ørlite på siden - vil bare si takk for engasjerende DOL-tråd! Dem er det dessverre langt mellom for tiden, men denne har sammen med et par andre tråder i det siste nesten gitt meg god gammel DOL-feeling .

Vi har det i oss ennå

[Kayia]

Synes det blir litt meningsløst å gruble på hva en burde ha gjort. Du ble sykemeldt når du ikke greide mer og slik bør det være. Tror ikke det er meningen at man skal bli sykemeldt for å unngå å bli syk / I tilfelle man kan bli syk. Det er misbruk.

Det er jeg ikke enig med deg i. I mange tilfeller blir man gående for halv maskin veldig lenge fordi man har oversett symptomer og heller latt seg trekke ned i myra. Jeg tror det er vel så "kostbart" både sosialøkonomisk og relasjonmessig i forhold til partner, barn & øvrig familie å gå lenge for halv maskin framfor å ta en kortere timeout, og jeg tror det er dette påskelilje reflekterer over her. Hadde det vært lurere å ta symptomene på alvor og tatt en kort timeout framfor å leve gjennom en seig, vond og uproduktiv periode for halv maskin, sant.

 

Jeg tror det er veldig klokt og helsefremmende å bli kjent med egne grenser, og ikke minst bli kjent med kroppens signaler sånn at man senere kan ta tak FØR man står fast i myra eller faller utfor stupet. Et par ukers timeout kan lett forhindre et halvårs seigt, tungt uproduktivt slit i mange tilfeller.

[påskelilje]

Det er jeg ikke enig med deg i. I mange tilfeller blir man gående for halv maskin veldig lenge fordi man har oversett symptomer og heller latt seg trekke ned i myra. Jeg tror det er vel så "kostbart" både sosialøkonomisk og relasjonmessig i forhold til partner, barn & øvrig familie å gå lenge for halv maskin framfor å ta en kortere timeout, og jeg tror det er dette påskelilje reflekterer over her. Hadde det vært lurere å ta symptomene på alvor og tatt en kort timeout framfor å leve gjennom en seig, vond og uproduktiv periode for halv maskin, sant.

 

Jeg tror det er veldig klokt og helsefremmende å bli kjent med egne grenser, og ikke minst bli kjent med kroppens signaler sånn at man senere kan ta tak FØR man står fast i myra eller faller utfor stupet. Et par ukers timeout kan lett forhindre et halvårs seigt, tungt uproduktivt slit i mange tilfeller.

Det var dette jeg mente ja. Hadde nok gjort ting annerledes dersom en kunne ha skrudd tida tilbake. Livet er jo fylt av ulike valg, og noen ganger tar en dårlige valg - eller en skyver på viktige avgjørelser som er ubehagelige i øyeblikket, noe som for så vidt også er et valg.

 

For min del hang det å bli sykemeldt så vanvittig høyt. Jeg tenkte at så sant jeg ikke hadde feber/kastet opp og at jeg faktisk klarte å stå opp og få ungene avgårde på skole og barnehage, så burde jeg komme meg på jobb. Og jeg kom meg jo på jobb, - og gjorde en god jobb der. Men jeg ble helt vanvittig sliten. Husker jeg hadde en samtale med ei i bedriftshelsetjenesten en gang. Hun spurte meg om hvor lenge det var siden JEG hadde tatt noe initiativ med ei venninne til besøk/tur eller telefonprat.... Og da fikk jeg en liten vekker. Men jeg ble ikke sykemeldt.

[påskelilje]

Vi har det i oss ennå

En veldig fin og engasjerende tråd ja - akkurat som i gamle DOL-dager!

[mariaflyfly]

Det var dette jeg mente ja. Hadde nok gjort ting annerledes dersom en kunne ha skrudd tida tilbake. Livet er jo fylt av ulike valg, og noen ganger tar en dårlige valg - eller en skyver på viktige avgjørelser som er ubehagelige i øyeblikket, noe som for så vidt også er et valg.

 

 

 

Jeg skjønner hva du mener. 

Det å føle at det koker rundt en innebærer ofte nødvendigvis en stor endring (eller avgjørelse om endring) i livet. Å skulle hoppe i det og gjøre drastiske endringer sitter ofte langt inne. Det kan være ubehagelig. Enklere å bare la det skure og gå en stund til, for det har jo fungert til en viss grad så lenge. Dermed lar man det fortsette en stund til. Og en stund til. Helt til det smeller.

[frosken]

Jeg skjønner hva du mener. 

Det å føle at det koker rundt en innebærer ofte nødvendigvis en stor endring (eller avgjørelse om endring) i livet. Å skulle hoppe i det og gjøre drastiske endringer sitter ofte langt inne. Det kan være ubehagelig. Enklere å bare la det skure og gå en stund til, for det har jo fungert til en viss grad så lenge. Dermed lar man det fortsette en stund til. Og en stund til. Helt til det smeller.

I tillegg vil det ofte være vanskelig å kjenne forskjellen på motgang man bør vika unna for og motgang man bør holde ut. Den siste typen kan gjøre en sterkere og mer robust, den første det motsatte. Jeg tror mange av oss kommer til å slite med å se forskjellen til evig tid;-)

[mariaflyfly]

I tillegg vil det ofte være vanskelig å kjenne forskjellen på motgang man bør vika unna for og motgang man bør holde ut. Den siste typen kan gjøre en sterkere og mer robust, den første det motsatte. Jeg tror mange av oss kommer til å slite med å se forskjellen til evig tid;-)

 

Og forskjellen vil være både subjektiv og varierende.

I tillegg har man også en evig optimistisk tro på at ting blir bedre. Man kan jo ikke leve i en unntakstilstand resten av livet, heller.

[Nicklusheletida]

Det er jeg ikke enig med deg i. I mange tilfeller blir man gående for halv maskin veldig lenge fordi man har oversett symptomer og heller latt seg trekke ned i myra. Jeg tror det er vel så "kostbart" både sosialøkonomisk og relasjonmessig i forhold til partner, barn & øvrig familie å gå lenge for halv maskin framfor å ta en kortere timeout, og jeg tror det er dette påskelilje reflekterer over her. Hadde det vært lurere å ta symptomene på alvor og tatt en kort timeout framfor å leve gjennom en seig, vond og uproduktiv periode for halv maskin, sant.

 

Jeg tror det er veldig klokt og helsefremmende å bli kjent med egne grenser, og ikke minst bli kjent med kroppens signaler sånn at man senere kan ta tak FØR man står fast i myra eller faller utfor stupet. Et par ukers timeout kan lett forhindre et halvårs seigt, tungt uproduktivt slit i mange tilfeller.

Jeg ser for meg at sykemeldinger kommer til å ta helt av om en skal bruke sykemeldinger forebyggende og som en timeout.

 

Hvor mange er det ikke som føler at de trenger det flere ganger i livet ?Mange støtt og stadig også. 

Stakkars leger som skal vurdere om pasienten er sliten nok /hvor mye det koker osv.

 

Jaja, vi har det i hvert fall godt i dette landet som i det hele tatt kan ha denne diskusjonen 

[morsan]

Klem til deg fra meg også

Takk. :-) Klem!

[morsan]

I tillegg vil det ofte være vanskelig å kjenne forskjellen på motgang man bør vika unna for og motgang man bør holde ut. Den siste typen kan gjøre en sterkere og mer robust, den første det motsatte. Jeg tror mange av oss kommer til å slite med å se forskjellen til evig tid;-)

Vel talt. Og mye lettere å se slikt i etterpåklokskapens lys.