Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor

[mariaflyfly]

Jeg synes hun setter ord på en situasjon eller en levemåte som dessverre mange kvinner befinner seg i. Menn også, men det er nok en overvekt av kvinner som har det slik.  Alle som har hatt barn, og sikkert andre også, vet hvor vanvittig sliten en kan være når ungene ikke sover, jobbe krever sitt og logistikk mellom jobb, hjem og aktiviteter krever sitt. Det er ikke denne slitenheten hun snakker om, tror jeg.

 

Det hun snakker om, er når dette varer måned etter måned, år etter år, og en gjerne har ting på toppen av den vanlige foreldreslitenheten. Det kan være ansvar for gamle foreldre, en syk ektefelle, et barn som krever mye ekstra ift sosialt samspill, sykdom eller oppfølging, det kan være begynnende angst eller depresjon, det kan være hendelser eller ulykker som skjer som setter en psykisk i en unntakstilstand som gjør at dagliglivet blir helt uhåndterlig, eller det kan være samlivsproblemer. Eller andre ting.

 

Hun skriver: "Hva hvis du ikke møter veggen, men synker sakte ned i ei hengemyr av forpliktelser og gjøremål? Søvnløse barn venter ikke. Familiemedlemmer kan ikke utsette sykdom og død til det passer bedre for dem rundt. Hvordan skal vi prioritere da?"

 

Det er altså ikke her snakk om plutselig å møte veggen med et smell, det er snakk om å gradvis synke ned i ei hengemyr, der en ikke drukner, men der en heller ikke klarer å komme seg opp. Der kanskje jobben i første omgang blir stedet en kan hvile tankene, men der en kanskje ikke klarer å konsentrere seg om det en skal, og der en etter en stund (måneder eller år) finner det mer riktig å bli sykemeldt fordi hele kroppen er både nedkjørt og ute av stand til å tenke de riktige tankene til riktig tid.

 

Hun skriver mot slutten: "Jeg har prøvd å lete etter forbilder i svakhet og sårbarhet. Men svakhet vist offentlig følger et underlig mønster. Man må etablere seg selv som suksess før man kan fortelle om fiasko. Ellers er det for pinlig - det blir som om man framstiller seg som fiaskoen. Og så må man avslutte med å si hva det er å lære av opplevelsen. Svakheten skal ha gjort deg bedre som menneske."

 

Hvis en aldri kommer seg tilbake til der en var, jobbmessig eller mennesklig sett, så fremstår en som en fiasko. Og det er ikke noen lett situasjon.

 

Det er vanskelig for utenforstående å vite hvor mye en annen sliter med å holde hodet over vannet når det gjelder seg selv, familien og jobb. Og for velidg mange så klarer de så vidt å holde hodet over vannet i mange mange år. For noen smeller det skikkelig, og da er det forståelig med en sykemelding. Men for andre så avkreftes de for selvrespekt og anseelse i egne øyne, selv om rammene består, og kanskje kan en sykemelding gi dem rom til å bygge seg selv opp igjen.

 

Hva burde så disse kvinnene gjøre da? De burde bli flinkere til å sette grenser, først og fremst for seg selv. Si nei, sette av tid til hvile og rekreasjon og egentid. Kanskje gjør de det, men likevel er det ikke nok. En over her skrev at dersom en ikke har overskudd til å ha barn, så burde en ikke ha barn. En har da ingen aning om hvordan livet med barn blir før en er der selv. Og da angrer en som regel ikke, selv om hverdagen kan være tung.

 

Du setter ord på veldig mye av det jeg også tenkte da jeg leste kronikken. Jeg synes hun har en del veldig gode innspill, og jeg liker måten hun ikke sykeliggjorde tilstanden sin på. 

[Solemnity]

Jeg forstod artikkelen slik at det var det hun ønsket å fokusere på (altså alle aspektene ved livene våre som vi ikke kan styre), men det er mulig at hun var litt utydelig på dette. På kommentarene under, er hun i alle fall tydelig på det.

 

 

Jeg synes ikke hun fokuserer på å ha omsorg for to friske barn; jeg oppfatter det mer som om hun sier noe om at livet kan arte seg helt annerledes enn forventet og planlagt, og at for den som står midt oppe i det, så er det vanskelig å se noe bra med en slik opplevelse. Hun beskriver også at hun fungerte greit med stor belastning inntil mannen hennes ble frisk; først _da_ mistet hun grepet.

 

Forstår jeg misset poenget

[morsan]

Nei, men hvis dette innlegget plutselig handler om depresjon og ikke slitenhet, ville jeg også ha svart helt annerledes. Jeg har ikke bedrevet gjettelek da jeg svarte på innlegget. Jeg forholdt meg til det hun skrev at hun var sliten og hadde litt kroppslige symptomer.

Jeg vet hva depresjon er. Det er noe helt annet enn å være sliten. Da møter du veggen rett og slett og alt føles helsvart. Hun møtte ikke veggen, skrev hun.

To vidt forskjellige ting å være sliten med vondter og det å være dypt deprimert.

Hvis det er deprimert hun er, så forstår jeg ikke hvorfor hun har valgt å ordlegge seg slik.

Man møter ikke alltid veggen og alt blir helsvart. Det kan snike seg innpå deg over tid.

[morsan]

Nei, men hvis dette innlegget plutselig handler om depresjon og ikke slitenhet, ville jeg også ha svart helt annerledes. Jeg har ikke bedrevet gjettelek da jeg svarte på innlegget.

--

Hvis det er deprimert hun er, så forstår jeg ikke hvorfor hun har valgt å ordlegge seg slik.

Noen ekstra kommentarer til dette. Jeg tror ikke at de av oss som åpner opp for depresjon på bakgrunn av innlegget bedriver gjettelek. Vi har kanskje andre erfaringer og dermed andre reseptorer enn det du har? Ref også å definere depresjon som å møte veggen, ikke noe som sniker seg inn på en.

Jeg fikk lyst til å dele dette blogginnlegget som ikke fokuserer på depresjon, men på det at ting kommer snikende på. Jeg kjenner meg igjen i det.

Og det var også en befrielse da psykologen min satte hale på grisen og kalte min nedstemthet, søvnløshet, slitenhet osv som en depresjon, selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det? Jeg var ikke sykemeldt på heltid da separasjon kom, men vet om flere som var det. I månedsvis. Jeg sier ikke: der burde ha klart å jobbe litt. For det gjorde jeg. Ja, men kanskje kostet det meg for mye?

Jeg hadde overhodet ikke tenkt å være så personlig her inne. Men ble det nå engang slik. Uten at jeg vil at denne tråden skal handle om meg.

http://christineotterstad.com/2013/03/14/frosken-som-kokte-i-hjel/

[Gjest Xtra]

Noen ekstra kommentarer til dette. Jeg tror ikke at de av oss som åpner opp for depresjon på bakgrunn av innlegget bedriver gjettelek. Vi har kanskje andre erfaringer og dermed andre reseptorer enn det du har? Ref også å definere depresjon som å møte veggen, ikke noe som sniker seg inn på en.

Jeg fikk lyst til å dele dette blogginnlegget som ikke fokuserer på depresjon, men på det at ting kommer snikende på. Jeg kjenner meg igjen i det.

Og det var også en befrielse da psykologen min satte hale på grisen og kalte min nedstemthet, søvnløshet, slitenhet osv som en depresjon, selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det? Jeg var ikke sykemeldt på heltid da separasjon kom, men vet om flere som var det. I månedsvis. Jeg sier ikke: der burde ha klart å jobbe litt. For det gjorde jeg. Ja, men kanskje kostet det meg for mye?

Jeg hadde overhodet ikke tenkt å være så personlig her inne. Men ble det nå engang slik. Uten at jeg vil at denne tråden skal handle om meg.

http://christineotterstad.com/2013/03/14/frosken-som-kokte-i-hjel/

Fint skrevet, både her og i bloggen. Skjønner du har hatt det tøft *klem*.

[morsan]

Fint skrevet, både her og i bloggen. Skjønner du har hatt det tøft *klem*.

Takk! Klem.

[Nicklusheletida]

Noen ekstra kommentarer til dette. Jeg tror ikke at de av oss som åpner opp for depresjon på bakgrunn av innlegget bedriver gjettelek. Vi har kanskje andre erfaringer og dermed andre reseptorer enn det du har? Ref også å definere depresjon som å møte veggen, ikke noe som sniker seg inn på en.

Jeg fikk lyst til å dele dette blogginnlegget som ikke fokuserer på depresjon, men på det at ting kommer snikende på. Jeg kjenner meg igjen i det.

Og det var også en befrielse da psykologen min satte hale på grisen og kalte min nedstemthet, søvnløshet, slitenhet osv som en depresjon, selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det? Jeg var ikke sykemeldt på heltid da separasjon kom, men vet om flere som var det. I månedsvis. Jeg sier ikke: der burde ha klart å jobbe litt. For det gjorde jeg. Ja, men kanskje kostet det meg for mye?

Jeg hadde overhodet ikke tenkt å være så personlig her inne. Men ble det nå engang slik. Uten at jeg vil at denne tråden skal handle om meg.

http://christineotterstad.com/2013/03/14/frosken-som-kokte-i-hjel/

Nå synes jeg diskusjonen tar av litt :-) Tror du og jeg har vært i ganske lik situasjon og har følt på mye av det samme. Blir feil å sammenligne da , synes jeg :-)

 

Jeg ønsker ikke å legge ut detaljer, men jeg tror kanskje at jeg har vært flink til å prøve å tenke positivt gjennom mange år.Kanskje alt for mye. Jeg hadde nok en enorm viljestyrke når jeg tenker tilbake, men det som gjorde meg så forvirret var at vi også hadde så mye bra. Hvorfor kunne vi ikke bare ha det bra. Hvorfor ble ektemannen aldri fornøyd med livet ? Det var enormt slitsomt og skulle tilfredstille en mann som aldri ville bli fornøyd. Det var som om han ikke ønsket å bli fornøyd.Viljestyrken har hjulpet meg til ikke synke for dypt for lenge om gangen. Ekteskapet er en ting, men det var andre i nær famile også. Helvete startet i 2007.

 

Noen sier at de heller ville ha brukket et bein, men når du både forsøker å redde et ekteskap og samtidig ligger der med knust bein og er redd for å bli invalid og har en mann som sier : - Jeg kommer aldri til å tørre å gå på tur med deg mer, du som ikke greier å holde deg på beina en gang, da er ikke det noe å trakte etter. Alt det andre kom liksom i bakrunnen i den tiden jeg var redd for å bli invalid.

 

Om jeg møtte veggen brått eller om den kom snikende, vet jeg egentlig ikke. Det gikk opp og ned med meg, alt etter som hvordan ektemannen var. Han var jo ikke akkurat stabil.Jeg ble i hvert fall sykemeldt først, da jeg måtte lukke døra til kontoret så andre ikke så at jeg grein og og stadig måtte løpe på do å grine. Da hadde jeg ikke noe på jobb å gjøre lenger. Greide ikke å utføre arbeidsoppgavene. Den store smellen kom noen få måneder etter at jeg hadde flyttet for andre gang og beinet var i orden igjen.

 

Så jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg "tygde antidepressiva" som du kaller det. Det var de som fikk meg til å komme i gang i med livet igjen, men trengte dem ikke så lenge. Jeg synes ikke det er flaut. 

 

Slik deres reaksjon er, kan det se ut som jeg har misforstått hele innlegget hennes. Jeg trodde hun var sliten slik hun skrev. Jeg tenker også. Hvordan klarer hun å samle tankene sine og skrive et slikt innlegg med en depresjon ? Det tror ikke jeg at jeg ville ha greid.

 

Ps. Jeg skal lese bloggen din.

[Nicklusheletida]

Nå synes jeg diskusjonen tar av litt :-) Tror du og jeg har vært i ganske lik situasjon og har følt på mye av det samme. Blir feil å sammenligne da , synes jeg :-)

 

Jeg ønsker ikke å legge ut detaljer, men jeg tror kanskje at jeg har vært flink til å prøve å tenke positivt gjennom mange år.Kanskje alt for mye. Jeg hadde nok en enorm viljestyrke når jeg tenker tilbake, men det som gjorde meg så forvirret var at vi også hadde så mye bra. Hvorfor kunne vi ikke bare ha det bra. Hvorfor ble ektemannen aldri fornøyd med livet ? Det var enormt slitsomt og skulle tilfredstille en mann som aldri ville bli fornøyd. Det var som om han ikke ønsket å bli fornøyd.Viljestyrken har hjulpet meg til ikke synke for dypt for lenge om gangen. Ekteskapet er en ting, men det var andre i nær famile også. Helvete startet i 2007.

 

Noen sier at de heller ville ha brukket et bein, men når du både forsøker å redde et ekteskap og samtidig ligger der med knust bein og er redd for å bli invalid og har en mann som sier : - Jeg kommer aldri til å tørre å gå på tur med deg mer, du som ikke greier å holde deg på beina en gang, da er ikke det noe å trakte etter. Alt det andre kom liksom i bakrunnen i den tiden jeg var redd for å bli invalid.

 

Om jeg møtte veggen brått eller om den kom snikende, vet jeg egentlig ikke. Det gikk opp og ned med meg, alt etter som hvordan ektemannen var. Han var jo ikke akkurat stabil.Jeg ble i hvert fall sykemeldt først, da jeg måtte lukke døra til kontoret så andre ikke så at jeg grein og og stadig måtte løpe på do å grine. Da hadde jeg ikke noe på jobb å gjøre lenger. Greide ikke å utføre arbeidsoppgavene. Den store smellen kom noen få måneder etter at jeg hadde flyttet for andre gang og beinet var i orden igjen.

 

Så jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg "tygde antidepressiva" som du kaller det. Det var de som fikk meg til å komme i gang i med livet igjen, men trengte dem ikke så lenge. Jeg synes ikke det er flaut. 

 

Slik deres reaksjon er, kan det se ut som jeg har misforstått hele innlegget hennes. Jeg trodde hun var sliten slik hun skrev. Jeg tenker også. Hvordan klarer hun å samle tankene sine og skrive et slikt innlegg med en depresjon ? Det tror ikke jeg at jeg ville ha greid.

 

Ps. Jeg skal lese bloggen din.

Ser at det ikke var ditt blogginnlegg. Hun skriver : Ta tak nå FØR det koker. Kanskje det var det jeg gjorde feil. Jeg ventet til det kokte. Til det ikke var noe mer håp igjen. Ikke en gang da ville jeg dette, men skjønte at jeg ikke lenger hadde noe valg.

 

Jeg kjenner at hele denne diskusjonen utløser noe i meg og jeg havner der hvor jeg havner fortsatt innimellom. Jeg klarer ikke helt å bli ferdig med det gamle livet mitt.

 

Jeg har en kjæreste nå som er trygg, rolig, stødig, kjekk og bare snill og  som jeg er forelsket i. Men jeg er usikker på om jeg lurer meg selv til å tro at jeg har det kjempebra. Tror kanskje det er overlevelsesinnstiktet som lurer meg til å tro det. Innimellom får jeg i hvert fall et veldig savn etter x-en som jeg avskyr og føler bare forakt for. Jeg forstår ikke hvorfor man kan savne en slik mann som bare vil deg vondt. Begriper det ikke.

 

Må bare ta tiden til hjelp og håper at de dype følelsene for kjæresten kommer. Det er forskjell på 23 år og 10 måneder og kjenner jo at tiden med han hjelper meg i riktig retning.

[mariaflyfly]

Noen ekstra kommentarer til dette. Jeg tror ikke at de av oss som åpner opp for depresjon på bakgrunn av innlegget bedriver gjettelek. Vi har kanskje andre erfaringer og dermed andre reseptorer enn det du har? Ref også å definere depresjon som å møte veggen, ikke noe som sniker seg inn på en.

Jeg fikk lyst til å dele dette blogginnlegget som ikke fokuserer på depresjon, men på det at ting kommer snikende på. Jeg kjenner meg igjen i det.

Og det var også en befrielse da psykologen min satte hale på grisen og kalte min nedstemthet, søvnløshet, slitenhet osv som en depresjon, selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det? Jeg var ikke sykemeldt på heltid da separasjon kom, men vet om flere som var det. I månedsvis. Jeg sier ikke: der burde ha klart å jobbe litt. For det gjorde jeg. Ja, men kanskje kostet det meg for mye?

Jeg hadde overhodet ikke tenkt å være så personlig her inne. Men ble det nå engang slik. Uten at jeg vil at denne tråden skal handle om meg.

http://christineotterstad.com/2013/03/14/frosken-som-kokte-i-hjel/

 

Klem til deg, morsan!  

[Nicklusheletida]

Noen ekstra kommentarer til dette. Jeg tror ikke at de av oss som åpner opp for depresjon på bakgrunn av innlegget bedriver gjettelek. Vi har kanskje andre erfaringer og dermed andre reseptorer enn det du har? Ref også å definere depresjon som å møte veggen, ikke noe som sniker seg inn på en.

Jeg fikk lyst til å dele dette blogginnlegget som ikke fokuserer på depresjon, men på det at ting kommer snikende på. Jeg kjenner meg igjen i det.

Og det var også en befrielse da psykologen min satte hale på grisen og kalte min nedstemthet, søvnløshet, slitenhet osv som en depresjon, selv om jeg ikke møtte noen vegg og selv om jeg egentlig skulle være glad og fornøyd over livet og alt jeg hat fått til og hvor langt jeg har kommet. Og det ER jeg også. Og har mange fine stunder uten å ligge inne på et rom og spise antidepressiva og synes alt er svart. Kanskje trenger man bare å bli sett litt og få litt anerkjennelse for at livet kan være tøft, uten moralisering om å ta seg sammen og at andre jo har klart det? Jeg var ikke sykemeldt på heltid da separasjon kom, men vet om flere som var det. I månedsvis. Jeg sier ikke: der burde ha klart å jobbe litt. For det gjorde jeg. Ja, men kanskje kostet det meg for mye?

Jeg hadde overhodet ikke tenkt å være så personlig her inne. Men ble det nå engang slik. Uten at jeg vil at denne tråden skal handle om meg.

http://christineotterstad.com/2013/03/14/frosken-som-kokte-i-hjel/

Klem til deg fra meg også :-) Det kan bare gå en vei og det er oppover :-)

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er frivillig å få barn. Orker man det ikke får en la være.

Anonymous poster hash: e169c...fe1

Man vet ikke hvor slitsomt det er før man har fått barnet/barna.

Anonymous poster hash: c89db...7ba

[Gjest Gargamel]

Ser at det ikke var ditt blogginnlegg. Hun skriver : Ta tak nå FØR det koker. Kanskje det var det jeg gjorde feil. Jeg ventet til det kokte. Til det ikke var noe mer håp igjen. Ikke en gang da ville jeg dette, men skjønte at jeg ikke lenger hadde noe valg.

Jeg kjenner at hele denne diskusjonen utløser noe i meg og jeg havner der hvor jeg havner fortsatt innimellom. Jeg klarer ikke helt å bli ferdig med det gamle livet mitt.

Jeg har en kjæreste nå som er trygg, rolig, stødig, kjekk og bare snill og som jeg er forelsket i. Men jeg er usikker på om jeg lurer meg selv til å tro at jeg har det kjempebra. Tror kanskje det er overlevelsesinnstiktet som lurer meg til å tro det. Innimellom får jeg i hvert fall et veldig savn etter x-en som jeg avskyr og føler bare forakt for. Jeg forstår ikke hvorfor man kan savne en slik mann som bare vil deg vondt. Begriper det ikke.

Må bare ta tiden til hjelp og håper at de dype følelsene for kjæresten kommer. Det er forskjell på 23 år og 10 måneder og kjenner jo at tiden med han hjelper meg i riktig retning.

Huff. Ikke tenk i stykker forholdet til typen din nå. Det er klart det finnes noen bånd etter 23 år. De følelsene kan ikke brukes til noe godt nå, og bør ikke styre livet ditt. Endret 13. september 2014 av Gargamel

[trollemor;o)]

Får en ikke velferdspermisjon om man har alvorlig syke familiemedlemmer å ta seg av? 
 

Det jeg lurer på er hva hun blogger om. Tjener hun penger på bloggen? 

[Lillemus]

Får en ikke velferdspermisjon om man har alvorlig syke familiemedlemmer å ta seg av? 

 

Det jeg lurer på er hva hun blogger om. Tjener hun penger på bloggen? 

Velferdspermisjon er på 10 dager i løpet av ett år, dvs. lønnet velferds. Om mannen er så syk som det gis inntrykk av i kommentarfeltet (jeg har ikke lest det, men det virker sånn av denne tråden) så er han kanskje ikke hjemme og pleietrengende av henne?

[frosken]

Får en ikke velferdspermisjon om man har alvorlig syke familiemedlemmer å ta seg av? 

 

Det jeg lurer på er hva hun blogger om. Tjener hun penger på bloggen? 

Man får ikke automatisk velferdspermisjon om ektefelle blir alvorlig syk. Som regel må man jo bare prøve å få familielivet til å fungere samtidig som ektefelle må gjennom utredninger, behandling, evt. sykehusinnleggelser osv. Hun skriver for øvrig at mannen nå er frisk, og at det var når han ble frisk hun kollapset. Det tror jeg ikke er så veldig uvanlig, de fleste holder ut mens krigen er på det verste og kjenner ikke reaksjonen før krisen er over.

 

Dette er bloggen hennes http://avvik.blogspot.no/

[frosken]

Velferdspermisjon er på 10 dager i løpet av ett år, dvs. lønnet velferds. Om mannen er så syk som det gis inntrykk av i kommentarfeltet (jeg har ikke lest det, men det virker sånn av denne tråden) så er han kanskje ikke hjemme og pleietrengende av henne?

Hun sier at mannen har vært alvorlig syk, men at han nå er frisk og det var da han ble frisk at hun kollapset.

[Lillemus]

Hun sier at mannen har vært alvorlig syk, men at han nå er frisk og det var da han ble frisk at hun kollapset.

Ok, det er vel gjerne sånn at man holder hodet over vannet så lenge man MÅ og ramler sammen etterpå.

[morsan]

Klem til deg fra meg også :-) Det kan bare gå en vei og det er oppover :-)

Takk :-*

[morsan]

Klem til deg, morsan!

Takk flyfly :-)

[Gjest Xtra]

Hva tenker dere om denne kronikken?

 

http://www.nrk.no/ytring/fra-sykemeldt-smabarnsmor-1.11915287

Ørlite på siden - vil bare si takk for engasjerende DOL-tråd! Dem er det dessverre langt mellom for tiden, men denne har sammen med et par andre tråder i det siste nesten gitt meg god gammel DOL-feeling .