kan noen gi meg litt mot??

[katya]

skal til helsesøster i morgen!! vet ikke om jeg tør. jeg mener, er det noen vits?? klarer ikke å prate om følelsene mine til noen, og da vil vi vel bare sitte der å glo på hverandre, og det takler jeg ikke. dessuten spiste jeg en liten porsjonspakkning grandiosa etter å ha danset i hele går. uten mat.. jeg mener... jeg har jo spist ikke sant??

ååååhh hva skal jeg gjøre?? trenger litt mot. kan noen gi meg det??

[Tjorven]

DEtte kommer til å gå bere enn du tror. Et godt råd på veien, skriv ned følelsene dine hvis du har problemer med å prate om dem.

* sender en ståpåklem fra*

[null]

Det kommer til å gå bra! Sannsynligvis kommer du ikke til å måtte legge ut om hva du føler om det og det og det, tror nok heller at helsesøster vil prøve å bli litt kjent med deg.

Dessuten spiser du veldig lite, selv om kanskje jeg ikke er rette personen til å si det. Og etter en stund vil du kanskje bli så syk at du må på sykehuset, og det er ikke en av livets positive opplevelser. Helsesøster kan kanskje hjelpe deg med å unngå det.

Jeg tror ikke du vil synes det så fært som du venter at det vil være.

Fortell hvordan det gikk !

klem fra

[Gjest kalia]

DEtte kommer til å gå bere enn du tror. Et godt råd på veien, skriv ned følelsene dine hvis du har problemer med å prate om dem.

* sender en ståpåklem fra*

Rådgivere og helsesøstere er vant til å lytte, og er vant til alle slags problemer, og til at folk som kommer til de er nervøse. De vet hvordan de skal få deg til å slappe av, og de maser ikke. Det kommer sikkert til å gå mye bedre enn du frykter, katya!

Jeg gjorde faktisk det en gang, for noen år siden. Jeg gikk til rådgiver, og ville fortelle om problemene. I begynnelsen var jeg så nervøs, at jeg ikke engang klarte å si hvorfor jeg var der. Det stokket seg fullstendig for meg og jeg fikk litt panikk. Men den flinke rådgiveren jeg var hos presset meg ikke på noen måte, var rolig og pratet ivei sånn at jeg til slutt ble rolig også. Rådgiveren visste hele tiden hva hun skulle si og hvordan hun skulle være for å berolige og hjelpe meg. Og i det hele tatt var det veldig lite skummelt! (Det hører vel med til historien at jeg aldri gikk tilbake etterpå eller tok imot hjelpen som ble tilbudt meg, men det hadde ikke noe med rådgiveren å gjøre, det hadde med meg selv å gjøre).

Det som var ekkelt med det var det å grue seg på forhånd. Med en gang jeg var der og hadde hoppet ut i det, så fant jeg ut at det ikke var noe å grue seg så voldsomt for.

Det går bra, katya! Det er verst nå, på forhånd.

Lykke til imorgen. You can do it! *klem*

Hilsen en som tenker på deg,

[Gjest kalia]

Rådgivere og helsesøstere er vant til å lytte, og er vant til alle slags problemer, og til at folk som kommer til de er nervøse. De vet hvordan de skal få deg til å slappe av, og de maser ikke. Det kommer sikkert til å gå mye bedre enn du frykter, katya!

Jeg gjorde faktisk det en gang, for noen år siden. Jeg gikk til rådgiver, og ville fortelle om problemene. I begynnelsen var jeg så nervøs, at jeg ikke engang klarte å si hvorfor jeg var der. Det stokket seg fullstendig for meg og jeg fikk litt panikk. Men den flinke rådgiveren jeg var hos presset meg ikke på noen måte, var rolig og pratet ivei sånn at jeg til slutt ble rolig også. Rådgiveren visste hele tiden hva hun skulle si og hvordan hun skulle være for å berolige og hjelpe meg. Og i det hele tatt var det veldig lite skummelt! (Det hører vel med til historien at jeg aldri gikk tilbake etterpå eller tok imot hjelpen som ble tilbudt meg, men det hadde ikke noe med rådgiveren å gjøre, det hadde med meg selv å gjøre).

Det som var ekkelt med det var det å grue seg på forhånd. Med en gang jeg var der og hadde hoppet ut i det, så fant jeg ut at det ikke var noe å grue seg så voldsomt for.

Det går bra, katya! Det er verst nå, på forhånd.

Lykke til imorgen. You can do it! *klem*

Hilsen en som tenker på deg,

ps: kanskje du klarer mer enn du tror? Du skrev at du ikke klarer å prate om følelsene dine, men kanskje det igjen er fordi du ikke har gjort det så mye? Det kan hende at når du først begynner å prate, at ordene kommer av seg selv og at du blir kvitt den sperren som hindrer deg i å snakke om (og kjenne på?) følelsene dine ...

"if you allow yourself to feel the way you

really feel, maybe you won't be afraid of that feeling anymore."

- Tori Amos

*Klem* fra

[katya]

ps: kanskje du klarer mer enn du tror? Du skrev at du ikke klarer å prate om følelsene dine, men kanskje det igjen er fordi du ikke har gjort det så mye? Det kan hende at når du først begynner å prate, at ordene kommer av seg selv og at du blir kvitt den sperren som hindrer deg i å snakke om (og kjenne på?) følelsene dine ...

"if you allow yourself to feel the way you

really feel, maybe you won't be afraid of that feeling anymore."

- Tori Amos

*Klem* fra

takk alle sammen! for responsen.. håper det går bra, og at jeg ikke backer ut sånn som forrige gang. men jeg vil på en måte ikke at dette skal ta slutt heller.. ja ja uansett, takk igjen for fin respons.

masse takknemlige klemmer fra

[Nedia]

Kjære Katya!!!

Her kommer mye mot i fra meg, mot rett i fra hjertet mitt. Mot jeg ikke klarer å bruke selv, så derfor gir jeg det til deg i steden for:)

Lykke til....

Og husk: for din egen skyld!

stor klem

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære katya ! Håper du har mot nok til å oppsøke helsesøster i dag. Dere vil ikke komme til å glo på hverandre og helsesøster vil hjelpe deg med å finne de ordene som du evt. ønsker å si, men som du kanskje ikke får fram eller finner der og da. Jeg ønsker for din del at du klarer å gå til helsesøster i dag, lykke til !

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege