Paranoid

[Trine]

Jeg tror jeg er litt paranoid. Jeg vet ikke helt hva det vil si å være paranoid, så kanskje er jeg noe helt annet, eller kanskje er det helt normalt å tenke slik som jeg gjør.

Skal prøve å forklare. Når jeg ber noen om noe og jeg ser at andre får det mens jeg ikke gjør det (f.eks om det er noe jeg ønsker hjelp til). Da tenker jeg med engang at disse menneskene har noe imot meg. At de later som at jeg ikke eksisterer. Når folk snakker om noe og de slutter å prate når jeg kommer bort så tenker jeg at de sto og pratet om meg. Når jeg passerer folk på gata så tenker jeg at de tenker dritt om meg. Jeg klarer ikke helt forklare hvordan det er oppi hodet. Jeg er ikke sånn paranoid paranoid, men er jeg litt paranoid eller bare fanger jeg opp altfor mye og analyserer ihjel? Jeg får med meg blikk og ansiktsuttrykk veldig lett, kanskje for mye, og måten ting blir sagt på, tonefall f.eks. Men jeg vet ikke om jeg tolker det riktig, selv om jeg tror jeg gjør det. Og hvorfor tror jeg folk tenker styggt om meg når de passerer meg? Er jo bare teit å tenke sånn.

[påskelilje]

Jeg tviler på at folk er så himla opptatt av deg at de hvisker og snakker stygt om deg. Der fleste er opptatt av seg og sitt.

Prøv å la de tankene hvile, og ha som innstilling at folk er positivt innstilt til deg så sant du ikke er SIKKER på noe annet!

Når jeg sykler, er det ofte andre syklister smiler til meg. Jeg lurer da ofte på om det er for å være hyggelig, eller om det er fordi jeg ser rar ut :-D Jeg er sikkert rød som en tomat og svetter masse, og ser kanskje litt rar ut med hjelm og kul jakke (er nyfrelst syklist) - men jeg satser på at de ønsker å være hyggelig, så jeg smiler tilbake :-)

[stjernestøv]

Du er vel litt paranoid, men som påskelilje skriver er folk mest opptatt av seg selv. Men det er ikke lett når du først tenker sånn om ting, ikke bare å si du ikke må gjøre det da. 

[slabbedask]

smiler til meg. Jeg lurer da ofte på om det er for å være hyggelig, eller om det er fordi jeg ser rar ut :-D 

Ikke bare jeg som lurer på det, altså...

[XbellaX]

Jeg tror jeg er litt paranoid. Jeg vet ikke helt hva det vil si å være paranoid, så kanskje er jeg noe helt annet, eller kanskje er det helt normalt å tenke slik som jeg gjør.

Skal prøve å forklare. Når jeg ber noen om noe og jeg ser at andre får det mens jeg ikke gjør det (f.eks om det er noe jeg ønsker hjelp til). Da tenker jeg med engang at disse menneskene har noe imot meg. At de later som at jeg ikke eksisterer. Når folk snakker om noe og de slutter å prate når jeg kommer bort så tenker jeg at de sto og pratet om meg. Når jeg passerer folk på gata så tenker jeg at de tenker dritt om meg. Jeg klarer ikke helt forklare hvordan det er oppi hodet. Jeg er ikke sånn paranoid paranoid, men er jeg litt paranoid eller bare fanger jeg opp altfor mye og analyserer ihjel? Jeg får med meg blikk og ansiktsuttrykk veldig lett, kanskje for mye, og måten ting blir sagt på, tonefall f.eks. Men jeg vet ikke om jeg tolker det riktig, selv om jeg tror jeg gjør det. Og hvorfor tror jeg folk tenker styggt om meg når de passerer meg? Er jo bare teit å tenke sånn.

 

Ikke paranoid men dårlig selvfølelse.

[Kalevaala]

Synes det passer å gjenta et av mine motto:

"De aller fleste er mye mer opptatt av seg selv, enn av meg".

[Nicklusheletida]

Ja, jeg har  tenkt det noen ganger.

Jeg har ikke svart deg noe i det siste ,men leser med interesse det du skriver og det er fordi du er den her inne som beskriver problemene dine ganske nøyaktig likt slik min sønn beskriver sine. Du er den på psykiatri som ligner mest på min sønn.

Det jeg ser er at han er fullstendig utslitt når han har vært sosial med fremmede og at det er helt umulig å holde en samtale gående med han da. Han må ha hvile og alenetid før det er mulig for han å konsentrere seg slik at han kan ha en samtale gående. Å prøve på det når han er sliten er meningsløst.

Jeg har vært innom mange diagnoser nå, men fastlegen hans er fortsatt helt sikker på at han ikke har noen diagnose, at det ikke er noe alvorlig, men han skal begynne i terapi nå når han får plass for å lære seg noen mestringsstrategier.

Selv håper jeg også på at flere år på baken skal hjelpe, da jeg kan huske at jeg hadde litt av det samme selv da jeg var yngre. Hos meg var det mye mildere.

 

 

 

 

[Trine]

Jeg tviler på at folk er så himla opptatt av deg at de hvisker og snakker stygt om deg. Der fleste er opptatt av seg og sitt.

Prøv å la de tankene hvile, og ha som innstilling at folk er positivt innstilt til deg så sant du ikke er SIKKER på noe annet!

Når jeg sykler, er det ofte andre syklister smiler til meg. Jeg lurer da ofte på om det er for å være hyggelig, eller om det er fordi jeg ser rar ut :-D Jeg er sikkert rød som en tomat og svetter masse, og ser kanskje litt rar ut med hjelm og kul jakke (er nyfrelst syklist) - men jeg satser på at de ønsker å være hyggelig, så jeg smiler tilbake :-)

Man skulle jo tro at folk ikke var så opptatt av andre, men jeg er overrasket over hvor mye voksne mennesker baksnakker andre så da tenker jeg at det er naivt å tro at de ikke baksnakker meg også. Men jeg burde jo heller tenke at de kan få mene hva de vil, men det er ikke så lett. Tror de som smiler til deg gjør det for å være hyggelige. Jeg tror generelt folk som smiler, selv til meg, gjør det for å være hyggelige.

Du er vel litt paranoid, men som påskelilje skriver er folk mest opptatt av seg selv. Men det er ikke lett når du først tenker sånn om ting, ikke bare å si du ikke må gjøre det da. 

Nei, det er vanskelig å tenke andrerledes. Skulle ønske jeg kunne skru av tankene noen ganger.

 

Ikke paranoid men dårlig selvfølelse.

Hmmm...du har vel kanskje rett i det. Kan man være født med dårlig selvfølelse?

Ja, jeg har  tenkt det noen ganger.

Jeg har ikke svart deg noe i det siste ,men leser med interesse det du skriver og det er fordi du er den her inne som beskriver problemene dine ganske nøyaktig likt slik min sønn beskriver sine. Du er den på psykiatri som ligner mest på min sønn.

Det jeg ser er at han er fullstendig utslitt når han har vært sosial med fremmede og at det er helt umulig å holde en samtale gående med han da. Han må ha hvile og alenetid før det er mulig for han å konsentrere seg slik at han kan ha en samtale gående. Å prøve på det når han er sliten er meningsløst.

Jeg har vært innom mange diagnoser nå, men fastlegen hans er fortsatt helt sikker på at han ikke har noen diagnose, at det ikke er noe alvorlig, men han skal begynne i terapi nå når han får plass for å lære seg noen mestringsstrategier.

Selv håper jeg også på at flere år på baken skal hjelpe, da jeg kan huske at jeg hadde litt av det samme selv da jeg var yngre. Hos meg var det mye mildere.

Hva skal man si, stakkars sønnen din Jeg syns det er merkelig om han ikke har en diagnose dersom han blir helt utslitt av å være sosial med fremmede. Jeg blir utslitt av å være sosial med folk jeg kjenner også, men tror ikke det er normalt å bli utslitt hverken av fremmede eller kjente. Ihvertfall om jeg skal tro NHD. Noen fastleger evner ikke å se for det er mye man kan skjule og jeg tror man må ha en flink fastlege som klarer å se forbi skallet. Blir jo spennende å se hva de sier i terapien. Jeg skal på dps om 3 uker. Kanskje jeg får holde deg oppdatert om hva de finner ut der.

Får håpe at flere år på baken vil hjelpe han. Det er jo sannsynlig ettersom du var litt slik selv da du var ung. Selv blir jeg bare værre og værre. Det er færre ting å forholde seg til når man er ung. Nå er det så mye at jeg ikke klarer holde kontroll på alt.

[Nicklusheletida]

Man skulle jo tro at folk ikke var så opptatt av andre, men jeg er overrasket over hvor mye voksne mennesker baksnakker andre så da tenker jeg at det er naivt å tro at de ikke baksnakker meg også. Men jeg burde jo heller tenke at de kan få mene hva de vil, men det er ikke så lett. Tror de som smiler til deg gjør det for å være hyggelige. Jeg tror generelt folk som smiler, selv til meg, gjør det for å være hyggelige.

Nei, det er vanskelig å tenke andrerledes. Skulle ønske jeg kunne skru av tankene noen ganger.

Hmmm...du har vel kanskje rett i det. Kan man være født med dårlig selvfølelse?

Hva skal man si, stakkars sønnen din Jeg syns det er merkelig om han ikke har en diagnose dersom han blir helt utslitt av å være sosial med fremmede. Jeg blir utslitt av å være sosial med folk jeg kjenner også, men tror ikke det er normalt å bli utslitt hverken av fremmede eller kjente. Ihvertfall om jeg skal tro NHD. Noen fastleger evner ikke å se for det er mye man kan skjule og jeg tror man må ha en flink fastlege som klarer å se forbi skallet. Blir jo spennende å se hva de sier i terapien. Jeg skal på dps om 3 uker. Kanskje jeg får holde deg oppdatert om hva de finner ut der.

Får håpe at flere år på baken vil hjelpe han. Det er jo sannsynlig ettersom du var litt slik selv da du var ung. Selv blir jeg bare værre og værre. Det er færre ting å forholde seg til når man er ung. Nå er det så mye at jeg ikke klarer holde kontroll på alt.

Legen hans har sagt til at han dett : Din mor overdramatiserer det kanskje litt mens din far bagatelliserer det igjen. Han tror ikke det er noe alvorlig.

Det som er er jo at  jeg nå i forhold til da dette startet i fjor høst har fått en mye størrelse forståelse for hva som er problemet. I fjor var alt nytt og skremmende i tillegg var han deprimert og angsten var my sterkere. Nå tror jeg ikke at han er deprimert lenger. Det virker ikke slik når han er uthvilt. Alt han beskriver nå ligner på akkurat slik du har beskrevet det. Han blir sliten av mennesker sier han og jeg ser det jo også at det faktisk stemmer.

[Nicklusheletida]

Trine : Svaret mitt skulle være et svar til  ditt svar og ikke til det som nå ble sitert. 

[Nicklusheletida]

Det er mye rot her etter omleggingen.

[Trine]

Trine : Svaret mitt skulle være et svar til  ditt svar og ikke til det som nå ble sitert. 

Jeg rotet det kanskje ekstra til da jeg svarte alle i samme innlegg. Men jeg regnet med at du svarte på det jeg svarte

Konklusjonen fra Glenne var at jeg hadde varig sosial stressbarhet, overdreven bekymring og engstelse i stressituasjoner og forstyrrelse av aktivitet/oppmerksomhet (adhd). Vet ikke om sønnen din har fått noe terapi før, men vanlig terapi for angst/depresjon hjalp ikke på meg. Men det er nok mye som kan ligge bak to nesten like situasjoner. Mange symptomer går igjen i ulike tilstander. Om det hadde vært mine egne foreldre som skulle forklart legen hvordan jeg er så hadde det blitt veldig feil. Men for at noe skal komme fram så må jeg få akkurat de rette spørsmålene. Har vært hos psykolog før som mente jeg var helt normal. Jeg var ikke helt ærlig med henne eller meg selv og fokuset ble på feil ting. Nå har de "gravd" litt mer og testet mer og mener nå at jeg må få oppfølging og hjelp. Nå husker jeg ikke hva jeg skulle fram til Jeg mente jo jeg bare var fryktelig introvert, det var ikke NHD enig i, så introvert var man bare ikke. Så jeg tenker at om sønnen din blir så sliten av folk at man ikke kan ha en normal samtale med han når han kommer hjem, så er det noe som ikke er riktig. Hvor gammel er han? Det er jo en periode i livet hvor man utvikler seg mye og da kan kanskje alt være litt ekstra vanskelig og slitsomt. Den perioden er forbi her, heldigvis.

 

[XbellaX]

 

Når skal du videre i møte? Var det nå i oktober? 

[Trine]

Når skal du videre i møte? Var det nå i oktober? 

19. oktober skal jeg dit.

[Nicklusheletida]

Jeg rotet det kanskje ekstra til da jeg svarte alle i samme innlegg. Men jeg regnet med at du svarte på det jeg svarte

Konklusjonen fra Glenne var at jeg hadde varig sosial stressbarhet, overdreven bekymring og engstelse i stressituasjoner og forstyrrelse av aktivitet/oppmerksomhet (adhd). Vet ikke om sønnen din har fått noe terapi før, men vanlig terapi for angst/depresjon hjalp ikke på meg. Men det er nok mye som kan ligge bak to nesten like situasjoner. Mange symptomer går igjen i ulike tilstander. Om det hadde vært mine egne foreldre som skulle forklart legen hvordan jeg er så hadde det blitt veldig feil. Men for at noe skal komme fram så må jeg få akkurat de rette spørsmålene. Har vært hos psykolog før som mente jeg var helt normal. Jeg var ikke helt ærlig med henne eller meg selv og fokuset ble på feil ting. Nå har de "gravd" litt mer og testet mer og mener nå at jeg må få oppfølging og hjelp. Nå husker jeg ikke hva jeg skulle fram til Jeg mente jo jeg bare var fryktelig introvert, det var ikke NHD enig i, så introvert var man bare ikke. Så jeg tenker at om sønnen din blir så sliten av folk at man ikke kan ha en normal samtale med han når han kommer hjem, så er det noe som ikke er riktig. Hvor gammel er han? Det er jo en periode i livet hvor man utvikler seg mye og da kan kanskje alt være litt ekstra vanskelig og slitsomt. Den perioden er forbi her, heldigvis.

 

Han forteller mye selv hvordan han opplever det.  Hjernen hans fungerer slik at hvis det snakkes mye, kreves mye av kunder på jobb, mange ting skjer på en gang så kobles hjernen helt ut. Det er umulig å konsentrere seg og han er bare i sin egen boble. Slik er han når han er ferdig på jobb , slik var han etter en konfirmasjon. Det er plent umulig å nå inn til han da. Han er ikke til stede. En kveld for noen uker siden fikk han et panikkanfall etter det han beskriver som en veldig slitsom dag.

 

Han er 22 år. Dessverre så er han den som er mest plaget med at faren og jeg ble skilt også. Tidligere sa han at det ikke var noe problem. Han mente det var riktig. I ettertid ser jeg at det han sa det for å beskytte meg. Nå har det kommet frem at han følte seg mye lykkeligere den gang vi var gift

Jeg håper han får hjelp. Han er hevist til Dps. Håper han ikke må vente i eveigheter. Håper også at alderen og tiden vil hjelpe han i riktig retning.

[XbellaX]

19. oktober skal jeg dit.

Krysser alt jeg har for at det blir et bra møte for deg. Du har gått lenge nå..

 

Edit: Så ikke spørsmålet ditt før nå, sorry, jo født med litt mindre utrustning, alt spiller inn. Jeg vil jo si du har fått noen ganske store doser vanskeligheter så lang i livet. Heldigvis er det mulig å få det litt bedre, men  mål 1 er å finne hjelp.

Endret 30. september 2015 av XbellaX

[Trine]

Han forteller mye selv hvordan han opplever det.  Hjernen hans fungerer slik at hvis det snakkes mye, kreves mye av kunder på jobb, mange ting skjer på en gang så kobles hjernen helt ut. Det er umulig å konsentrere seg og han er bare i sin egen boble. Slik er han når han er ferdig på jobb , slik var han etter en konfirmasjon. Det er plent umulig å nå inn til han da. Han er ikke til stede. En kveld for noen uker siden fikk han et panikkanfall etter det han beskriver som en veldig slitsom dag.

 

Han er 22 år. Dessverre så er han den som er mest plaget med at faren og jeg ble skilt også. Tidligere sa han at det ikke var noe problem. Han mente det var riktig. I ettertid ser jeg at det han sa det for å beskytte meg. Nå har det kommet frem at han følte seg mye lykkeligere den gang vi var gift

Jeg håper han får hjelp. Han er hevist til Dps. Håper han ikke må vente i eveigheter. Håper også at alderen og tiden vil hjelpe han i riktig retning.

Har han alltid hatt problemer med konsentrasjonen? Kjenner til det med at hjernen kobler ut. Alt blir på en måte bare kaos når det skjer mye og om jeg f.eks er i et selskap så hører jeg bare irriterende summing fra alle kanter. Klarer ikke følge med.

Mine foreldre bor sammen så jeg klarer ikke sette meg inn i en situasjon med skilte foreldre. Vil tro det er normalt å være mer lykkelig med foreldre som holder sammen. Men det er jo stor variasjon i hvor tungt barn tar det. Jeg husker i en periode da mine foreldre kranglet så håpet jeg nesten at de flyttet fra hverandre for kranglingen påvirket meg veldig. Men jeg husker også at jeg tenkte at dersom mamma hadde fått en ny mann så ville jeg nok akseptert det, men jeg ville ikke akseptert en stemor. Dette var bare tanker jeg hadde og jeg vet ikke hva jeg faktisk hadde følt/tenkt i en sånn situasjon. Nå er jeg glad de kom igennom all kranglingen. Jeg misunner virkelig ikke de som har skilte foreldre. 

Jeg håper også han får hjelp. Jeg måtte vente 3 mnd på time. Men tror det varierer fra sted til sted og hvorvidt man er prioritert eller ikke. For å bli prioritert så er man avhengig av at fastlegen har skrevet en god henvisning. Tror det er større håp om man får hjelp mens man fortsatt er ung. Så kan man jo diskutere om 22 år er ungt eller ikke. Man er vel fortsatt i en periode hvor man utvikler seg mye da. Jeg er ihvertfall ikke slik som jeg var da jeg var 22. Tror at om han får god hjelp så vil han kanskje også få andre/bedre erfaringer som vil hjelpe han til å utvikle seg i en positiv retning.

[Trine]

Krysser alt jeg har for at det blir et bra møte for deg. Du har gått lenge nå..

Tusen takk Håper ikke jeg må vente 6 uker mellom hver time slik som jeg måtte på Glenne, men jeg prøver å forberede meg på at det er en mulighet.

[Trine]

Edit: Så ikke spørsmålet ditt før nå, sorry, jo født med litt mindre utrustning, alt spiller inn. Jeg vil jo si du har fått noen ganske store doser vanskeligheter så lang i livet. Heldigvis er det mulig å få det litt bedre, men  mål 1 er å finne hjelp.

Jeg stakk meg aldri fram som barn, den jobben tok søsteren min. Så jeg har aldri på en måte blitt sett, har vel ikke hatt noe behov for det heller. Jeg var livredd for å havne i en situasjon hvor jeg måtte prate. Sånt er kanskje med på å forme selvtilliten. Jeg har hørt de er flinke og hyggelige der jeg skal så jeg håper det stemmer. Tror jeg skal ta med det som jeg skrev til NAV, det forklarer ganske enkelt tror jeg, hvordan jeg fungerer. Jeg klarer jo ikke få det fram når jeg sitter der.

[XbellaX]

Jeg stakk meg aldri fram som barn, den jobben tok søsteren min. Så jeg har aldri på en måte blitt sett, har vel ikke hatt noe behov for det heller. Jeg var livredd for å havne i en situasjon hvor jeg måtte prate. Sånt er kanskje med på å forme selvtilliten. Jeg har hørt de er flinke og hyggelige der jeg skal så jeg håper det stemmer. Tror jeg skal ta med det som jeg skrev til NAV, det forklarer ganske enkelt tror jeg, hvordan jeg fungerer. Jeg klarer jo ikke få det fram når jeg sitter der.

Det tror jeg absolutt du gjør lurt i. Det gir dem mye og viktig informasjon om deg og livet ditt.