Jump to content
Vijuha

Vanskelig ungdom...

Recommended Posts

Vijuha

Hei. Har en datter som er 15, blir 16 i august. Har også en datter som blir 17 år i år og en som blir 12.

Dette dreier seg om datteren min på 15. Hun setter oss, og spesielt meg, virkelig på prøve for tiden. Hun var et barn som kom litt i skyggen av storesøster, som krevde mer oppmerksomhet fra oss når de var små. Hun krevde ikke så mye, men hadde tilstrekkelig med fantasi, så det var hun som fant opp alt det "rare" når de var små. 

Hun var uforutsigbar allerede som barn. Nå for tiden så setter hun oss på prøve stadig vekk, og det som topper seg er at hun kjører på i timesvis om ting hun vil gjøre, som vi ikke "forstår". Hun godtar ikke nei for et nei, selv om vi legger opp til å forklare hva det er som er grunnen til at vi svarer som vi gjør, så får vi slengt tilbake hele tiden at vi ikke forstår hva hun sier. 

Og jeg innser at dette jeg nå har skrevet beskriver en helt vanlig ungdom. Det er bare det at dette sliter meg ut fullstendig. Hun har nå fått i hodet at hun vil flytte til Oslo 2.året på videregående. Hun er helt låst fast i dette. Vi bor i Bodø, og det er ingen grunn for henne å flytte til Oslo ett år. Hun føler hun ikke kan bestemme noe selv, at vi bare låser oss fast i alt det gale hun gjør, og at livet hennes er ødelagt fordi vi ikke skjønner at hun må bort. Det river i hjertet å høre henne fortelle dette. I dag slamret hun  med romdøra, slengte inventar rundt omkring, og sparket til en stol der tv'en hennes stod, slik at den datt i gulvet. 

Jeg klarer ikke lenger å takle henne, jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å nå fram til henne. Når hun er rolig, er hun en fantastisk jente som har utrolig mange kloke tanker, gjør det godt på skolen, og er veldig fornuftig, så det er derfor kontrasten blir så voldsom til hvordan hun er på de dårlige dagene. 

Mønsteret jeg kanskje har lagt merke til, er at når det skjer endringer i livet hennes, så kommer hun med ville planer og vil bort og ut, og gjøre alt mulig som ikke finnes her i Bodø. 

Siste gang vi hadde en diskusjon om at hun ville flytte, var våren før hun begynte på ungdomsskolen, og nå denne våren, før hun skal starte på videregående. 

Jeg har tenkt tanken på om hun er hypersensitiv, da hun kan "tikke" av på nesten alle punkter som kjennetegner dette.  Hun har alltid vært var ovenfor høye lyder og støy, hun liker ikke forandringer som skjer plutselig, hun er var på andres følelser og humør, med mer.....

Trenger råd snarest, da dette bare ligger som en klump i magen. Det er press på alle kanter for henne og alle ungdommer, og hun var på barneskolen en som ble holdt utenfor. Det kom seg litt i 7-klasse, og på ungdomsskolen fikk hun veldig oppsving, og er populær blant mange. 

Det er tydelig at hun er usikker på seg selv noen ganger, og tolker ofte ting i verste mening. Dette kan jo være noe som henger igjen fra hun var yngre. Hun distanserer seg fra folk som hun ikke føler seg helt vel med. 

Det er tusen andre ting jeg kunne skrevet her inne for å beskrive personlighetstypen hennes, men vet ikke helt hvordan jeg skal sortere tankene. Hun har takket meg mange ganger for at jeg har tatt meg tiden til å snakke med henne, men det er disse gangene hvor hun går helt i lås som er så utrolig vanskelig. Lar man en jentunge på 15 flytte til Oslo for ett år? Å ta opp studielån i en alder av 15? Stipend? Hun har familie som bor rundt Oslo-området, men hun ønsker å bo i kollektiv eller mulig internat. 

For meg høres det helt vilt ut, og ville ikke vært et alternativ, hvis ikke det ikke fantes skoler her i Bodø. Sånn som vi framstiller det for henne, så er det nye utgifter vi vil få mens hun eventuelt bodde i Oslo, da vi ikke ser for oss at hun skal klare seg med stipend. 

Dette er rimelig fastlåst, og kjenner jeg blir kvalm av disse diskusjonene. Det er som jeg kjenner en klump i magen når jeg kommer hjem og vet hun sitter i sofaen og har vært der alene en stund, for da vet jeg at tankene hennes har vært innom alle mulige ting hun vil gjøre, og så er det kryssforhør av meg når jeg kommer hjem. Hun åpner ikke ørene for det jeg sier, men peprer løs med spørsmål, fra alle mulige vinkler.

Håper jeg kan få noen konkrete råd fra dere om dette, helst så snart som mulig, da vi ikke finner koden for å snakke med henne om disse tingene. Vi trenger noen triks for å takle dette, for jeg kjenner begynner å bli skjør.....det er meg hun kommer til, fordi hennes far er en del ute og jobber, og vet ikke hvordan han takler slike konflikter i det hele tatt. 

Venter på svar. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Lillemus
5 minutter siden, Vijuha skrev:

Lar man en jentunge på 15 flytte til Oslo for ett år? Å ta opp studielån i en alder av 15? Stipend? Hun har familie som bor rundt Oslo-området, men hun ønsker å bo i kollektiv eller mulig internat. 

Nei, det gjør man ikke, det hadde overhodet ikke vært aktuelt for mine to ungdommer i alle fall. Prøv å få henne til å forstå at hun må vente til etter at hun har fullført vgs, da er hun jo også myndig og kan gjøre som hun vil. Kanskje rådgiver på skolen kan snakke litt fornuft med henne? Nå vet jeg ikke hva stipendet kommer seg på, men det er jo slett ikke gratis å bo i Oslo! Og å pådra seg studielån allerede før studier utover vgs er bare dumt, med mindre man har sterke ønsker om å komme inn på en bestemt linje som ikke finnes på hjemstedet, men som jeg skjønner det så er ikke det tilfelle her? Det kan jo være litt nerver i forbindelse med at hun skal over på vgs til høsten.

Dere kjenner ikke noen voksne hun er trygg på som kan ta en grundig prat med henne om dette? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det er bare å si nei, og ferdig med det.

Anonymkode: 30675...52a

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
18 minutter siden, Vijuha skrev:

Hei. Har en datter som er 15, blir 16 i august. Har også en datter som blir 17 år i år og en som blir 12.

Dette dreier seg om datteren min på 15. Hun setter oss, og spesielt meg, virkelig på prøve for tiden. Hun var et barn som kom litt i skyggen av storesøster, som krevde mer oppmerksomhet fra oss når de var små. Hun krevde ikke så mye, men hadde tilstrekkelig med fantasi, så det var hun som fant opp alt det "rare" når de var små. 

Hun var uforutsigbar allerede som barn. Nå for tiden så setter hun oss på prøve stadig vekk, og det som topper seg er at hun kjører på i timesvis om ting hun vil gjøre, som vi ikke "forstår". Hun godtar ikke nei for et nei, selv om vi legger opp til å forklare hva det er som er grunnen til at vi svarer som vi gjør, så får vi slengt tilbake hele tiden at vi ikke forstår hva hun sier. 

Og jeg innser at dette jeg nå har skrevet beskriver en helt vanlig ungdom. Det er bare det at dette sliter meg ut fullstendig. Hun har nå fått i hodet at hun vil flytte til Oslo 2.året på videregående. Hun er helt låst fast i dette. Vi bor i Bodø, og det er ingen grunn for henne å flytte til Oslo ett år. Hun føler hun ikke kan bestemme noe selv, at vi bare låser oss fast i alt det gale hun gjør, og at livet hennes er ødelagt fordi vi ikke skjønner at hun må bort. Det river i hjertet å høre henne fortelle dette. I dag slamret hun  med romdøra, slengte inventar rundt omkring, og sparket til en stol der tv'en hennes stod, slik at den datt i gulvet. 

Jeg klarer ikke lenger å takle henne, jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å nå fram til henne. Når hun er rolig, er hun en fantastisk jente som har utrolig mange kloke tanker, gjør det godt på skolen, og er veldig fornuftig, så det er derfor kontrasten blir så voldsom til hvordan hun er på de dårlige dagene. 

Mønsteret jeg kanskje har lagt merke til, er at når det skjer endringer i livet hennes, så kommer hun med ville planer og vil bort og ut, og gjøre alt mulig som ikke finnes her i Bodø. 

Siste gang vi hadde en diskusjon om at hun ville flytte, var våren før hun begynte på ungdomsskolen, og nå denne våren, før hun skal starte på videregående. 

Jeg har tenkt tanken på om hun er hypersensitiv, da hun kan "tikke" av på nesten alle punkter som kjennetegner dette.  Hun har alltid vært var ovenfor høye lyder og støy, hun liker ikke forandringer som skjer plutselig, hun er var på andres følelser og humør, med mer.....

Trenger råd snarest, da dette bare ligger som en klump i magen. Det er press på alle kanter for henne og alle ungdommer, og hun var på barneskolen en som ble holdt utenfor. Det kom seg litt i 7-klasse, og på ungdomsskolen fikk hun veldig oppsving, og er populær blant mange. 

Det er tydelig at hun er usikker på seg selv noen ganger, og tolker ofte ting i verste mening. Dette kan jo være noe som henger igjen fra hun var yngre. Hun distanserer seg fra folk som hun ikke føler seg helt vel med. 

Det er tusen andre ting jeg kunne skrevet her inne for å beskrive personlighetstypen hennes, men vet ikke helt hvordan jeg skal sortere tankene. Hun har takket meg mange ganger for at jeg har tatt meg tiden til å snakke med henne, men det er disse gangene hvor hun går helt i lås som er så utrolig vanskelig. Lar man en jentunge på 15 flytte til Oslo for ett år? Å ta opp studielån i en alder av 15? Stipend? Hun har familie som bor rundt Oslo-området, men hun ønsker å bo i kollektiv eller mulig internat. 

For meg høres det helt vilt ut, og ville ikke vært et alternativ, hvis ikke det ikke fantes skoler her i Bodø. Sånn som vi framstiller det for henne, så er det nye utgifter vi vil få mens hun eventuelt bodde i Oslo, da vi ikke ser for oss at hun skal klare seg med stipend. 

Dette er rimelig fastlåst, og kjenner jeg blir kvalm av disse diskusjonene. Det er som jeg kjenner en klump i magen når jeg kommer hjem og vet hun sitter i sofaen og har vært der alene en stund, for da vet jeg at tankene hennes har vært innom alle mulige ting hun vil gjøre, og så er det kryssforhør av meg når jeg kommer hjem. Hun åpner ikke ørene for det jeg sier, men peprer løs med spørsmål, fra alle mulige vinkler.

Håper jeg kan få noen konkrete råd fra dere om dette, helst så snart som mulig, da vi ikke finner koden for å snakke med henne om disse tingene. Vi trenger noen triks for å takle dette, for jeg kjenner begynner å bli skjør.....det er meg hun kommer til, fordi hennes far er en del ute og jobber, og vet ikke hvordan han takler slike konflikter i det hele tatt. 

Venter på svar. 

Jeg ville ikke ha latt henne flytte til Oslo alene. Hvis hun skal gjøre noe annet enn vanlig vgs ett år, så ville jeg sett på muligheter for utveksling til et annet land - evt. en internatskole. Jeg har sett på nært hold hvor vanskelig det ble for en ungdom som flyttet til Oslo på akkurat den måten din datter ønsker, foreldrene kapitulerte - og hun selv hadde ikke forutsetninger for å se hvordan det ville bli å klare seg helt alene på hybel og på ny skole.

Kanskje du må snu litt på ditt eget fokus her. Det kan være veldig slitsom å være foreldre når ungdom forsøker å finne ut av hvordan bli litt mer voksne. Mange ungdommer kan oppføre seg slik din datter gjør, og jeg tenker at din oppgave som foreldre er å ikke svinge med. Prøv å gjøre minst mulig ut av utbruddene hennes, og ta godt vare på det som er konstruktivt. Tål frustrasjonen og reaksjonene hennes, samtidig som dere oppfordrer henne til å se etter muligheter til å kommunisere litt mer "modent".

 

 

Edited by frosken

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lillemus

Kan folkehøgskole være noe? Mange vokser veldig på ett år der.

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
4 minutter siden, Lillemus skrev:

Kan folkehøgskole være noe? Mange vokser veldig på ett år der.

Det er veldig få folkehøgskoler som tar i mot så unge elever. Men det finnes noen få internatskoler, eller videregående skoler med internat tilknyttet. Kjenner en ungdom som går på en slik skole nå - men jeg har glemt hva skolen heter.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Solemnity

Jeg kjenner muligens igjen ønsket hennes om å komme seg vekk, rømme, når ting blir vanskelige. Jeg hadde det slik lenge, helt til 21-22-årsalderen. Problemet er at nissen følger med på lasset, men det tar det modenhet for å forstå. Uten at jeg kan snakke for din datter, så har jeg i ettertid tenkt at hva jeg hadde mest behov for i de periodene var noen som kunne ta vare på meg. Selv om man føler seg som verdens mest voksne person i en alder av femten, spesielt om man er rimelig intelligent, så framstår også verden kaotisk og skummel og vanskelig. Da kan dumme ideer, som å flytte for seg selv (slik jeg endte opp med å gjøre i en alder av seksten), framstå som gode. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men det var nå en gang slik.

Som frosken sier, så hadde jeg stabilisert mine egne reaksjoner som forelder. Tilstedeværelse og lytting er viktig, men jeg tror også det er viktig at man ikke ender opp i lange diskusjoner i forhold til slike temaer som dette. Hun får ikke flytte til Oslo før hun eventuelt er ferdig med videregående og slik er det. Den typen stabil og trygg vokseninnflytelse manglet jeg totalt i den alderen og det er muligens min egen og de voksenes usikkerheter jeg forsøkte å rømme fra.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lillemus
7 timer siden, frosken skrev:

Det er veldig få folkehøgskoler som tar i mot så unge elever. Men det finnes noen få internatskoler, eller videregående skoler med internat tilknyttet. Kjenner en ungdom som går på en slik skole nå - men jeg har glemt hva skolen heter.

Det finnes folkehøgskoler som gjør unntak, har en nevø selv som gikk ett år på folkehøgskole før han var myndig, han ble vel tatt inn på særskilt grunnlag. Han vokste enormt på det året, men jeg er klar over at det nok skal en del til for å få til den ordningen ja.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Innlegget ditt blåste liv i minner fra da jeg selv var 15 år. Jeg hadde det veldig vanskelig på hjemmebane. Jeg fikk lov til å flytte til Oslo. Jeg flyttet inn i et kollektiv med personer som var betydelig eldre enn meg men som ikke var innstilte på å få et såpass ungt menneske i kosten. Ingenting var avtalt med tanke på ansvar osv. Det ble opptakten til en kaotisk tid der jeg hele tiden manglet trygghet og rammer (jeg klarte ikke å se dette så tydelig da, men ser det nå i retrospekt). Jeg gjorde mange ubehagelige erfaringer og prøvde ut ting som jeg egentlig ikke ville. Det jeg husker aller best var at jeg overalt lette etter voksne å strekke meg etter eller som jeg drømte om at jeg kunne flytte inn til. På t-banen, på gaten, i butikker osv. så jeg etter noen som så snille ut. Dette brukte jeg mange år på. Jeg husker at jeg gjorde en del ting for å fremprovosere en slags omsorgsreaksjon hos de unge voksne som jeg bodde sammen med, men de reagerte ikke. Jeg følte meg mye alene selv om jeg var veldig sosial.

Det jeg skulle ha ønsket var hjelp til å komme inn i noen tydelige rammer og inn i en forutsigbar tilværelse. Det er i tråden her blitt foreslått hjelp til å snakke med noen andre enn foreldrene; helsesøster, rådgiver på skolen, men det finnes også tilbud så som "Robust" og andre som kan snakke med voksne og barn/unge når det er spesielle utfordringer. Jeg synes forslaget om folkehøyskole er godt. Det synes som en god idé at det ikke er for "eksotisk" (altså noe hjemlig, innenlands), men dette tenker jeg kanskje fordi jeg selv ikke ville tålt for krevende situasjoner selv da jeg var 15 år. Din ungdom er kanskje klar for spennende utfordringer som et utenlandsopphold på kostskole ville innebære.

Jeg ønsker dere all lykke til i arbeidet med å finne en god løsning. Jeg kan forstå at du er sliten og trenger å finne en ansvarlig løsning som er god for dere begge. 

Anonymkode: 25ed4...b71

Share this post


Link to post
Share on other sites
laban

Selvfølgelig skal hun ikke bo i Oslo alene som 17-åring, det er ingenting å diskutere.  Jeg er enig med frosken - det finnes en del utvekslingstilbud til utlandet i 2. klasse på vgs, de er organisert slik at ungdommene ikke blir helt overlatt til seg selv.  Det kan være et alternativ hvis hun fortsatt vil bort når hun kommer så langt. (Det kan være vanskelig nok å f.eks. bo i en vertsfamilie som har tatt deg i hus mest for godtgjørelsen sin skyld, men det er en annen diskusjon.  De fleste modnes nok uansett veldig på et slikt år og har mange fine opplevelser, selv om det ikke blir helt som de har sett for seg.)  

Bare være standhaftig når det gjelder de Osloplanene, dere må ikke finne på å la henne dra langt hjemmefra uten noe "opplegg" rundt.  Ikke ta diskusjonen i detalj igjen og igjen, bare si rolig at det ikke blir aktuelt så lenge hun går på skolen og at det er ferdig debattert.  Hun vil være avhengig av økonomisk støtte fra dere, så hun kan ikke bare dra.  Dere kan jo lokke med et år her når hun er ferdig med vgs: http://www.ronningen.fhs.no/   selv om kanskje folkehøyskole virker kjedelig akkurat nå... 

Jeg har en voksen datter som hadde noen av de samme tankene iblant da hun var i den alderen, selv om de ikke var så konkrete.  Husker hun stadig klaget over at "jeg kommer meg aldri videre...".  Vi bor i Oslo, men et stykke unna sentrum.  Hun endte med å dra på utveksling til England siste studieår, altså mye senere - men hun flyttet på studenthybel (her i byen) etter vgs.  Tror det er normalt at de er rastløse og misfornøyde i den alderen, men det betyr ikke at de skal få lov til å flytte ut tidlig hvis det ikke er tvingende nødvendig.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...