Redde verden, alene

[Gjest HyprHeidi]

Av og til skulle jeg ønske at jeg bare kunne gi faen! Slik som vennene mine gjør... Jeg er så ufattelig pliktoppfyllende. Og jeg føler at jeg alene må "redde verden"... En i gjengen vår lider av anorexi (og er skremmende tynn,!) det har hun fortalt en av oss. (Sjølv er jeg overspiser..)Selv om de andre vet om det, og snakker om det selv imellom, GJØR de ingenting. De har ikke pratet med henne om det eller noe. Og nå føler jeg at jeg har ansvar for å skulle snakke med henne om det. Det er greit at jeg kanskje har mere erfaring enn dem om saken, men jeg har jo sjølv problemer!!! Bryr de (vennene mine) seg ikke om oss???

Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å prate med henne om spiseforstyrrelser, men jeg er så fryktelig stressa bestandig! Har knapt nok tid til å hvile. (For jeg er regjerende "verdensmester" i Skolearbeid, jobbing, studentpolitikk, data, festing, idrett osv)

Dessuten, hvordan skal jeg gå fram? Skal jeg bare gå hjem til henne å si "Hør her, jeg vet du har anorexi. Hva kan jeg gjøre for deg?"

Eller skal jeg bare gi faen, og se på at hun blir tynnere og tynnere???

[Uriel]

Hei HyperHeidi!

Jeg har ikke sf selv, men har en vennine som har. Det er det ikke så lenge siden jeg fikk vite om, og jeg vil bare si "fra en venns perspektiv" at det er veldig vanskelig å gå til noen man vet har sf og snakke om det!

Man vet ikke hva man skal si, hva man _ikke_ skal si osv. Etter jeg fikk vite at min vennine har sf (bulimi) skjønner jeg at mye av sf'en dreier seg om å ha kontroll. Jeg har bl.a lest en del på dette forumet, og ofte ser jeg at hvis noen "utenforstående" blander seg inn i en sf'ers sykdom, så skal de ofte prøve å være enda flinkere (dvs. spise mindre, tviholde på sykdommen sin for at ingen andre skal ha kontroll over dem.) Klart vi blir redde for å blande oss inn da! Vi vil jo ikke forårsake større skader!

Det jeg har gjort hittil er å skrive lange mailer til vennina mi om alt annet enn bulimien. (Vi studerer i forskjellige byer.) Etterhvert har hun åpnet seg litt etter litt, og hun skjønner at når jeg spør hvordan det går med henne, så mener jeg det ikke overfladisk.

Jeg prøver også å spørre henne spørsmål (som hun frivillig kan svare på) som gjør det klarere for meg hvordan hverdagen hennes er. Jeg er så redd for å si noe feil! Lurer på om jeg kan spør henne spesifikk om vekt og mat ol. , men har hittil ikke gjort det.

Nå spør jeg dere:

- Hvordan ønsker dere at en venn hjelper dere?

- Hva skal til for at dere stoler på oss ang. sf'en, og hvor nærgående kan vi bli?

- Hva bør vi ikke legge oss opp i?

- Hva med å nevne mat(inntak) og vekt?

- Og når bør vi sette foten ned og si at; _dette_ forteller du meg, eller; nå er det nok! ?

Vi vil jo dere godt! Men er også så veldig redd for å gjøre noe feil og forverre sykdommen, og ikke minst; forverre vennskapet.

vennlig hilsen

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære HyprHeidi ! Det er viktig for oss mennesker at vi klarer å sette klare grenser for oss selv, tar oss selv på alvor. Du vil gjerne hjelpe, men føler kanskje at det blir vel mye for deg...da er det viktig å høre på kroppens egne signaler. Dersom du likevel føler at du er den som skal / vil snakke med din venninne om hennes sf, kan du si at du er bekymret for henne og at hun gjerne kan kontakte/snakke med deg om det dersom hun ønsker det. Hvis hun er villig er det greit, men ellers er det ofte lurt å si at jeg spør deg igjen om f.eks 2uker. Du skal ikke være hennes terapeut, men du kan kanskje tilby deg å hjelpe henne med å søke videre hjelp, fortelle det til foreldre, en søster, bror, helsesøster for henne eller sammen med henne- etter hvert. Lykke til, men sett dine egne grenser !

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege