Jump to content
Jessicaxdx

Hjelp?

Recommended Posts

Jessicaxdx

Hei!

Jeg er en 14 år gammel jente. Jeg er i en vanskelig situasjon, og jeg trenger hjelp. Det har vært litt turbulent i livet mitt. Jeg har opplevd familievold i 11 år, skjelt ut som liten, og i 8-9 årsalderen ble jeg syndebukken i familien. Jeg fikk all skyld, og etterhvert begynte jeg å slå, knuse vinduer, sparke, banne, og skjelle ut familie og ansatte i barnevernet. Jeg har også blitt mobbet fra 1-6 klasse, fryst ut hver dag, hadde ingen venner, og hørte umenneskelige ting, bla. at jeg var for stygg til å leve.

Pga omsorgssvikt flyttet jeg i fosterhjem i en alder av 11 år. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg, og endringene kom med tid. Jeg gikk på skole, gjorde lekser, utviste normal høflighet, og det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet. Jeg fikk en trygg omsorgsbase rundt meg, og et godt nettverk.

I høst rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor det hadde vært brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Jeg oppsøkte barnevernsvakta, og det ble sendt en alvorlig bekymring melding til barneverntjenesten. Men i etterkant så tenkte jeg at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset, og at jeg var utfordrende selv. Jeg fokuserte kun på det negative registeret, og jeg forklarte kun ulemper ved hjemmet. Jeg angret for at jeg hadde stelte i stand dette, men jeg fikk ikke lov til å flytte hjem igjen. Jeg innså at jeg hadde brent alle broer til en god og trygg omsorgsbase. Jeg begynte å rømme fra alle tiltak jeg var i fordi jeg hadde ikke tilhørighet noe sted, og vagabonderingvandre, eksplosivt sinne, og destruktive handlinger ble et uttrykk for skam, fortvilelse, og jeg hadde ikke noe holdepunkt. Jeg motsatte meg omsorg og ivaretakelse, og tilslutt havnet jeg på 4-24  (tvangsparagraf)  på institusjon for observasjon, overvåkning, begrensning, og strenge rammer pga normløs oppførsel. I den tunge perioden ble jeg vurdert som aktivt og kronisk suicidal av leger, tok flere intox, var i mange episoder med politi, og var på en bro i den forbindelse med å hoppe fra den, da politiet fant meg i siste liten på rekkverket.

Jeg innså tidlig i løpet at slik oppførsel var veldig skadelig for meg og utviklingen min, og jeg brøt alle lover og regler. Jeg fikk psykolog, jeg fikk tillit til dette mennesket, og jeg var utrolig heldig som klarte å jobbe meg ut av suicidal tankegang og uheldig mønster. Systemet skreddersydde et behandlingsapparat rundt meg, og jeg ble mer stabil.

For et par uker siden flyttet jeg tilbake til fosterhjemmet. Jeg hadde for høye forventninger til meg selv, og omgivelsene rundt meg, Alle, inkludert meg, trodde det ville gå bedre med meg bare jeg flyttet hjem, men slik ble det ikke. Det var vanskelig å bygge opp nettverket sitt igjen, og jeg hadde ikke hatt kontakt med familie og venner på nesten 4 måneder. Det var også vanskelig å komme tilbake til skole, og ha på en ''maske'' hver dag. Jeg er tilsynelatende nogenlunde naturlig, gjennomfører hverdagslige rutiner, og jobber. Jeg sliter endel etter denne perioden, og dette lidelsesmønsteret ligger som en forbannelse over meg som har dratt meg ganske langt ned. Jeg klarer å legge det fra meg for en kort periode, men så kommer det tilbake uten at man vil det selv, det kommer automatisk. Selvbildet mitt er også helt ødelagt, jeg er mislykket, ensom, og jeg er et ustabilt problembarn som ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg har ingen verdi, nytte, eller mening, og jeg fortjener ikke tid, empati, eller kjærlighet. Jeg utsetter jo mine nærmeste for konstant frykt og belastning, men samtidig så tenker jeg at det beste er om jeg bare forsvinner. Jeg blir ofte trigget og svinger veldig i humøret, men jeg klarer dessverre ikke å komme på forskudd av disse dårlige følelsene, og da blir det den røde varsellampa som handler veldig impulsivt, og ukritisk. Derfor kan jeg på mange måter bli ustabil, og det er vanskelig å vite hvor man har meg. Disse tankene vet psykologen min, og jeg blir møtt, forstått, og jeg har et god og tett behandlingsapparat rundt meg. 

For all del ,- jeg får god hjelp, men til syvende og sist så må man hjelpe seg selv. Jeg prøver å holde ut, tenke langsiktig, ta dag for dag, og ta meg sammen, men dette funker svært dårlig. Dette er en prosess som vil ta lang tid, og det er mye å bearbeide (fortid). Problemet er at jeg ikke vet om jeg holder ut, det er så mye som skal bli falt på plass, og jeg er verken sterk eller moden nok til å komme meg ut av dette. Dere kan tenke dere en tunnel med to åpninger. Jeg gikk inn i den mørke tunnelen, jeg står i midten og ser ikke lyspunktet, men det er en åpning, en vei ut av dette på andre siden. Men så vet jeg ikke om jeg orker å gå hele det løpet, og om jeg har tålmodighet, energi, og motivasjon til det.

Noen som har vært i lignende situasjon, og kan anbefale meg noe? Hva tror dere vil hjelpe meg? Innleggelse? Selvhjelp?

Det er høy terskel for å gi medikamenter\antidepressiva til 15 åringer, så tviler på at dette er aktuelt.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...