Jump to content
Sign in to follow this  
anita237

Utenlandsk kjæreste-makt-kulturforskjeller

Recommended Posts

anita237

Hei.

Håper noen kan gi meg litt innspill og refleksoner utifra det forholdet jeg er i, som jeg nå skal prøve å beskrive ...

Jeg er en (norsk) dame på 44 som er sammen med en italiensk gutt på 29. Vi har vært sammen 1 år.

Forholdet er ekstremt intenst, og jeg er forelsket i lidenskapen, romantikken, det fysiske, og engasjementet. Han viser så mye følelser, og bryr seg så mye. Vi kan stirre hverandre i øynene i «timesvis» og få tårer. Vi har en unik connection og har mye til felles. Og en uimotståelig tiltrekning. Tidligere i forholdet følte jeg at dette var noe av det vakreste jeg hadde opplevd.  
Han setter grenser, er sjalu og har et kontrollbehov som er langt utover det vi er vant til her. Dette er faktorer som for meg er både på godt og vondt. Jeg ble nemlig sviktet og forlatt av mine foreldre som barn, og  var overlatt til meg selv i en alder av 13 år. Dette har medført at jeg har mye barn i meg nå som voksen. Egentlig litt splittet og ambivalent personlighet.  Den litt avhengige delen som trenger omsorg, tryghet, rammer, ro og bli litt tatt vare på og dulla med. Men den andre siden er sterk, voksen, selvstendig, ressurssterk person som liker liv og røre,  og et liv fylt med opplevelser, spenning, eventyr, sosialt og sprell.  Jeg får gjennom hans  «fars-figur» væremåte fylt opp gamle tomrom inni meg og stimulerer den lille redde delen i meg-  Med rammer, grenser og en slags trygghet.  Men Samtidig så har jeg blitt frarøvet min frihet og selvstendighet, og dette har medført at jeg har blitt usikker på meg selv, mistet selvtillitt, er utslitt og deprimert. Den voksne sunne delen av meg kjeder seg ihjel og skjønner ikke at jeg finner meg i å bli parkert og låst fast i bur.
Han gjør alt for meg, og inkluderer meg i alt han omgir seg med. Han vet at jeg også er engstlig og sjalu, så han gjør alt han kan for å betrygge meg med meldinger når han er på jobb. Han lar meg til enhver tid føle hvor viktig jeg er for han, og at jeg er nr 1 i hans liv.  I huset er han fantastisk og rydder, vasker, handler, lager mat og setter seg aldri ned før hans «plikt» er utført. Han er gentleman og lar meg alltid «få den beste biten» og behandler meg som en dronning. Han er romantisk og skriver flotte ting til meg. Og han masserer meg hver dag, og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg.  Han gjør aldri ting på egenhånd uten meg og forventer det samme av meg. Han sier «Vi er 1» og jeg må spørre om tillatelse til å gjøre ting uten han. Og da må det være uten alkohol og han må vite hvem som er der.
Han må også godkjenne antrekket mitt og han har sortert ut undertøyet mitt slik at deler av utvalget kan jeg kun bruke når jeg er sammen med han ( i tilfelle det kan synes gjennom klærne).
En hendelse tidligere hvor han fikk sterke mistanker om at jeg sendte et (vanlig) bilde av meg selv til noen andre fikk han til å knuse telefonen min. Dette angret han og gråt over i lang tid etterpå.
Videre har han satt opp sitt overvåkingskamera i huset ( som han tidligere selv brukte pga tyveri ol.l.) som han stadig er innom å kikker på når han er på jobb. Jeg hadde en jentefest en gang, hvor han i ettertid innrømmet at han hadde fulgt hele festen via kamera!  Tidligere tok han stadig vekk telefonen min og gikk inn på meldinger og bilder for å kontrollere hva som foregikk der. ( Nå har han ikke lenger koden min) Videre så ønsker han helst  ikke at jeg skal jobbe, samt være hjemme når han kommer hjem fra jobb.
I tillegg er forholdet veldig ubalansert, sånn mtp hva vi begge bidrar med i forholdet.
Jeg har hus, bil, barn, nettverk, ordnet økonomi, er flink på kjøkkenet, ser bra ut, trener og holder meg i form, er lojal og forsøker å tilpasse meg hans ønsker og behov.  Jeg er kreativ, morsom, flink til mye og er smart og reflektert. Imens han har ikke engang en fast jobb, og vi har masse begrensinger på vår utfoldelse fordi han ikke har penger. Han har omtrent ikke venner her , (bare en bror som misliker at vi er sammen og er arrogant). Videre er han ikke spesielt kjekk, og er masete, kravstor, og skal ha makt og være ovenpå hele tiden. Han har også prøvd seg på ungene mine om å sjefe og ha makt over de. MEN DER HAR JEG SATT NED FOTEN!   Han kommer i fra fattigdom. Så, han får jo på denne måten mye mer ut av forholdet enn meg.
Når det gjelder sex, så kan jeg bare glemme å si nei... da bare jobber han hardere for å få viljen sin, og han har nevnt mer enn 1 gang at hans standard og gjennomsnitt er 3 ganger om dagen!! ( han sier dette på en fleipete måte, men med undertoner som får meg til å forstå at han mener det).Tidlig i forholdet så forsøkte jeg å si tydeligere NEI, hvorpå han da svarte

-          «HVA??? Sier du NEI til meg?? Er du klar over at folk ville betalt for å ha sex med meg» !!?»

( Han er riktignok en helt fantastisk god elsker, den beste jeg har hatt og mye det som holder liv i mitt begjær til han) men denne kommentaren er vel noe av det værste jeg har hørt fra en kjæreste!

Før jeg traff han var jeg omsvermet av både venner og beundrere. Jeg strålte og glødet og var full av energi. Men folk har nå  kuttet meg ut og alle forteller meg at jeg har forandret meg radikalt. Folk som ikke har sett meg på en stund spør «hva har skjedd med deg?» når . Jeg har blitt innadvendt, og undertrykt....

Og dette har jeg et ambivalent forhold til. Endel av meg trigges av det og «tenner» på det, altså tenner på hans autoritet og bestemthet, at han setter regler og grenser og setter meg på plass.. og det er jo et skremmende symptom hos meg selv.  Og den andre mer friske delen av meg skjønner jo at dette er usunt, og ødelegger meg og at jeg bør komme meg vekk fra dette....

Jeg har forsøkt å avslutte forholdet et par ganger. Den ene gangen etter han knuste telefonen min. Men han «nekter»! Han sier det ikke går å miste meg, for vi er en..., og jeg er hele livet hans, og han kan ikke leve uten meg, osv..  og den andre gangen jeg sa jeg ville vi skulle ha en pause, så fikk han puste-panikk-anfall og måtte ut og ha luft og gråt endeløst....

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om hans reaksjoner er et kalkulert spill og manipulasjon. Eller om det er ekte, og at han rett og slett elsker meg så høyt og at han er så avhengig av meg at han ikke klarer å engang tenke seg til et liv uten...!

SÅ: siden jeg er så splittet i meg selv, så skifter jeg mellom i det ene øyeblikket å tenke at dette kan gå seg til over tid, få mer tillitt inn i forholdet, og at han må forså og akseptere forskjellene og å tilpasse seg vår kultur. Men den andre delen av meg er svært skeptisk og tenker at dette er helt borti natta! Dessuten er jeg sjalu og kontrollfreak selv, og har derfor stor grad av forståelse for hans atferd og regime. Men forskjellen på han og meg, er at jeg ikke tvinger eller bruker makt eller hersketeknikker. Jeg bare blir redd og lei meg.
Vi har selvsagt snakket masse om dette og forholdet vårt og fremtiden. Han ønsker jo å gifte seg og har aldri tvilt et sekund på sine følelser eller hva han vil. Men jeg er både i tvil om hva jeg føler og om jeg kommer til å få det bra, sånn totalt sett over tid...

Nå er jeg spent på hva dere tenker, etter å ha lest. Takknemlig for konstruktive tilbakemeldinger og refleksjoner, som kan kanskje hjelpe meg å tenke klarere og sortere litt . Tusen takk for at du leste J

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

laban
17 minutter siden, anita237 skrev:

Videre har han satt opp sitt overvåkingskamera i huset ( som han tidligere selv brukte pga tyveri ol.l.) som han stadig er innom og kikker på når han er på jobb. Jeg hadde en jentefest en gang, hvor han i ettertid innrømmet at han hadde fulgt hele festen via kamera!  Tidligere tok han stadig vekk telefonen min og gikk inn på meldinger og bilder for å kontrollere hva som foregikk der. (Nå har han ikke lenger koden min) Videre så ønsker han helst  ikke at jeg skal jobbe, samt være hjemme når han kommer hjem fra jobb.

Det er flere ting jeg reagerer på i beskrivelsen din, men jeg valgte ut dette avsnittet. Sett utenfra synes jeg beskrivelsen din tyder på følgende:

Han overvåker deg, begrenser ditt sosiale liv, forsøker å ta fra deg din økonomiske selvstendighet og i det hele tatt sette deg tilbake til 50-tallet eller deromkring.  Det du får igjen, er kort oppsummert god sex og gode skuespillerfakter.  En veldig ubalansert og dårlig deal, etter min mening.  

For all del, lytt til den skeptiske delen av deg selv.  Sjekk årstallet på kalenderen, allier deg med venner og familie og legg en plan for hvordan du skal komme deg ut.  For dette kommer ikke til å bli noe pent brudd, og du kan komme til å trenge støtte, både praktisk og psykisk.  

Edited by laban

Share this post


Link to post
Share on other sites
Xtra
3 minutter siden, anita237 skrev:

Hei.

 

Håper noen kan gi meg litt innspill og refleksoner utifra det forholdet jeg er i, som jeg nå skal prøve å beskrive ...

 

Jeg er en (norsk) dame på 44 som er sammen med en italiensk gutt på 29. Vi har vært sammen 1 år.

 

Forholdet er ekstremt intenst, og jeg er forelsket i lidenskapen, romantikken, det fysiske, og engasjementet. Han viser så mye følelser, og bryr seg så mye. Vi kan stirre hverandre i øynene i «timesvis» og få tårer. Vi har en unik connection og har mye til felles. Og en uimotståelig tiltrekning. Tidligere i forholdet følte jeg at dette var noe av det vakreste jeg hadde opplevd.  
Han setter grenser, er sjalu og har et kontrollbehov som er langt utover det vi er vant til her. Dette er faktorer som for meg er både på godt og vondt. Jeg ble nemlig sviktet og forlatt av mine foreldre som barn, og  var overlatt til meg selv i en alder av 13 år. Dette har medført at jeg har mye barn i meg nå som voksen. Egentlig litt splittet og ambivalent personlighet.  Den litt avhengige delen som trenger omsorg, tryghet, rammer, ro og bli litt tatt vare på og dulla med. Men den andre siden er sterk, voksen, selvstendig, ressurssterk person som liker liv og røre,  og et liv fylt med opplevelser, spenning, eventyr, sosialt og sprell.  Jeg får gjennom hans  «fars-figur» væremåte fylt opp gamle tomrom inni meg og stimulerer den lille redde delen i meg-  Med rammer, grenser og en slags trygghet.  Men Samtidig så har jeg blitt frarøvet min frihet og selvstendighet, og dette har medført at jeg har blitt usikker på meg selv, mistet selvtillitt, er utslitt og deprimert. Den voksne sunne delen av meg kjeder seg ihjel og skjønner ikke at jeg finner meg i å bli parkert og låst fast i bur.
Han gjør alt for meg, og inkluderer meg i alt han omgir seg med. Han vet at jeg også er engstlig og sjalu, så han gjør alt han kan for å betrygge meg med meldinger når han er på jobb. Han lar meg til enhver tid føle hvor viktig jeg er for han, og at jeg er nr 1 i hans liv.  I huset er han fantastisk og rydder, vasker, handler, lager mat og setter seg aldri ned før hans «plikt» er utført. Han er gentleman og lar meg alltid «få den beste biten» og behandler meg som en dronning. Han er romantisk og skriver flotte ting til meg. Og han masserer meg hver dag, og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg.  Han gjør aldri ting på egenhånd uten meg og forventer det samme av meg. Han sier «Vi er 1» og jeg må spørre om tillatelse til å gjøre ting uten han. Og da må det være uten alkohol og han må vite hvem som er der.
Han må også godkjenne antrekket mitt og han har sortert ut undertøyet mitt slik at deler av utvalget kan jeg kun bruke når jeg er sammen med han ( i tilfelle det kan synes gjennom klærne).
En hendelse tidligere hvor han fikk sterke mistanker om at jeg sendte et (vanlig) bilde av meg selv til noen andre fikk han til å knuse telefonen min. Dette angret han og gråt over i lang tid etterpå.
Videre har han satt opp sitt overvåkingskamera i huset ( som han tidligere selv brukte pga tyveri ol.l.) som han stadig er innom å kikker på når han er på jobb. Jeg hadde en jentefest en gang, hvor han i ettertid innrømmet at han hadde fulgt hele festen via kamera!  Tidligere tok han stadig vekk telefonen min og gikk inn på meldinger og bilder for å kontrollere hva som foregikk der. ( Nå har han ikke lenger koden min) Videre så ønsker han helst  ikke at jeg skal jobbe, samt være hjemme når han kommer hjem fra jobb.
I tillegg er forholdet veldig ubalansert, sånn mtp hva vi begge bidrar med i forholdet.
Jeg har hus, bil, barn, nettverk, ordnet økonomi, er flink på kjøkkenet, ser bra ut, trener og holder meg i form, er lojal og forsøker å tilpasse meg hans ønsker og behov.  Jeg er kreativ, morsom, flink til mye og er smart og reflektert. Imens han har ikke engang en fast jobb, og vi har masse begrensinger på vår utfoldelse fordi han ikke har penger. Han har omtrent ikke venner her , (bare en bror som misliker at vi er sammen og er arrogant). Videre er han ikke spesielt kjekk, og er masete, kravstor, og skal ha makt og være ovenpå hele tiden. Han har også prøvd seg på ungene mine om å sjefe og ha makt over de. MEN DER HAR JEG SATT NED FOTEN!   Han kommer i fra fattigdom. Så, han får jo på denne måten mye mer ut av forholdet enn meg.
Når det gjelder sex, så kan jeg bare glemme å si nei... da bare jobber han hardere for å få viljen sin, og han har nevnt mer enn 1 gang at hans standard og gjennomsnitt er 3 ganger om dagen!! ( han sier dette på en fleipete måte, men med undertoner som får meg til å forstå at han mener det).Tidlig i forholdet så forsøkte jeg å si tydeligere NEI, hvorpå han da svarte

 

-          «HVA??? Sier du NEI til meg?? Er du klar over at folk ville betalt for å ha sex med meg» !!?»

 

( Han er riktignok en helt fantastisk god elsker, den beste jeg har hatt og mye det som holder liv i mitt begjær til han) men denne kommentaren er vel noe av det værste jeg har hørt fra en kjæreste!

 

Før jeg traff han var jeg omsvermet av både venner og beundrere. Jeg strålte og glødet og var full av energi. Men folk har nå  kuttet meg ut og alle forteller meg at jeg har forandret meg radikalt. Folk som ikke har sett meg på en stund spør «hva har skjedd med deg?» når . Jeg har blitt innadvendt, og undertrykt....

 

Og dette har jeg et ambivalent forhold til. Endel av meg trigges av det og «tenner» på det, altså tenner på hans autoritet og bestemthet, at han setter regler og grenser og setter meg på plass.. og det er jo et skremmende symptom hos meg selv.  Og den andre mer friske delen av meg skjønner jo at dette er usunt, og ødelegger meg og at jeg bør komme meg vekk fra dette....

 

Jeg har forsøkt å avslutte forholdet et par ganger. Den ene gangen etter han knuste telefonen min. Men han «nekter»! Han sier det ikke går å miste meg, for vi er en..., og jeg er hele livet hans, og han kan ikke leve uten meg, osv..  og den andre gangen jeg sa jeg ville vi skulle ha en pause, så fikk han puste-panikk-anfall og måtte ut og ha luft og gråt endeløst....

 

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om hans reaksjoner er et kalkulert spill og manipulasjon. Eller om det er ekte, og at han rett og slett elsker meg så høyt og at han er så avhengig av meg at han ikke klarer å engang tenke seg til et liv uten...!

 

SÅ: siden jeg er så splittet i meg selv, så skifter jeg mellom i det ene øyeblikket å tenke at dette kan gå seg til over tid, få mer tillitt inn i forholdet, og at han må forså og akseptere forskjellene og å tilpasse seg vår kultur. Men den andre delen av meg er svært skeptisk og tenker at dette er helt borti natta! Dessuten er jeg sjalu og kontrollfreak selv, og har derfor stor grad av forståelse for hans atferd og regime. Men forskjellen på han og meg, er at jeg ikke tvinger eller bruker makt eller hersketeknikker. Jeg bare blir redd og lei meg.
Vi har selvsagt snakket masse om dette og forholdet vårt og fremtiden. Han ønsker jo å gifte seg og har aldri tvilt et sekund på sine følelser eller hva han vil. Men jeg er både i tvil om hva jeg føler og om jeg kommer til å få det bra, sånn totalt sett over tid...

Nå er jeg spent på hva dere tenker, etter å ha lest. Takknemlig for konstruktive tilbakemeldinger og refleksjoner, som kan kanskje hjelpe meg å tenke klarere og sortere litt . Tusen takk for at du leste J

 

Dette forholdet er helt på ville veier, og det ser du antakelig selv.  Du vil ikke kunne leve med et slikt kontrollbehov. Jeg tviler på at han vil endre seg. Lidenskap alene er ikke nok.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gargamel

Jeg synes det blir feil å kalle dette kulturforskjeller. Jeg tror gjerne at (sør) italienere har en machokultur og et mer tradisjonelt syn på kjønnsroller. Det du beskriver kan ikke være normalt i Italia heller. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lillemus
På 13.3.2017 den 12.30, anita237 skrev:

Nå er jeg spent på hva dere tenker, etter å ha lest. Takknemlig for konstruktive tilbakemeldinger og refleksjoner, som kan kanskje hjelpe meg å tenke klarere og sortere litt . Tusen takk for at du leste J

Dette har ingenting med kulturforskjeller å gjøre. Klarer du å late som om det var jeg som skrev innlegget og dropp at han er fra Italia, bare tenk at han er norsk. Hva ville du rådet meg til?

Nemlig. Kom deg unna så fort som mulig. Han styrer hvem du skal være sammen med, hva du skal gjøre (ingenting uten at han er med!), hva du skal ha på deg og han stoler så lite på deg at han kameraovervåker hjemmet ditt slik at han holder deg under oppsikt selv om han ikke er tilstede. Han har knust telefonen din fordi du sendte et helt uskyldig bilde til en venn.

Du ser at dette er sykt? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Tvetydig87

Les boka "Bak lukkede dører"- lykke til :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...