Hvorfor lever jeg?

[stjernestøv]

Akkurat nå, issomethingwrong skrev:

Endelig dukker det opp bra musikk på DOL..  

Ja det er sant! Bra musikk  

[ISW]

10 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja det er sant! Bra musikk  

Hør på Infinite Dreams også, fra samme album.

[stjernestøv]

Akkurat nå, issomethingwrong skrev:

Hør på Infinite Dreams også, fra samme album.

La den ut her og  Hadde den cden, elsket alt som var på den...masse bra musikk. 

[Madelenemie]

På 20.3.2017 den 16.21, stjernestøv skrev:

Fikk sånn kjeft av min samboer, jeg bare sitter her og spiser og røyker, ikke gjør jeg noe i huset og ikke går jeg ut. Ja da kunne jeg like godt vært død. Hvem har brukt for meg? Jeg gjør jo ikke noe nyttig uansett. 

Men sykepleieren lurte på om jeg ville være med i en stor undersøkelse for de som har psykose lidelser, fylle ut skjemaer og sånt. Da gjør jeg vel noe for samfunnet?

Ble så trist og deprimert nå  

Hei!

Jeg har en venn som har en søster som fikk brått og plutselig en psykoselidelse for ganske mange år siden.

Jeg syns denne søsteren, er veldig heldig, som har min venn til søster, for jamen gjør akkurat det stor forskjell i hennes liv.

Søsteren er medisinert for psykoselidelsen, og for meg, som kjente søsteren før og etter, er forskjellen i personlighet og liv, veldig stor, før og etter sykdomsutbrudd. For søsteren er etter sykdomsutbrudd, så sliten, og tung, og trøtt, og likegyldig, slik jeg oppfatter det, enten det er sykdommen eller en kombinasjon av medisineringen, at hun er heldig som har en søster, som setter opp ukens gjøremål, ukens middager og ukens mål, og tar seg tid til å motivere og være coatch i en tøff livsfase.

enten det er små eller store mål og alt fra gå en tur, til lage middag på tirsdag, så er alt et ork for søsteren, hun trenger liksom det daglige påfyllet og presset for motivasjon og en viss fremdrift.

Min venn elsker sin søster,

Jeg vet ikke, men av det jeg ser er det å ha en psykoselidelse, såpass inngripende for den som rammes, så jeg har derfor ingen råd, tips å gi deg, men jeg tror, av den erfaring jeg ser, at det hjelper ha noen som tar tak, når man selv ikke makter, i form av en sånn søster.

Hadde jeg vært naboen din, hadde jeg hjulpet deg! Men som du vet bor jeg i Oslo, og her har jeg også naboer, og de strever, sånn inni mellom gatenummerne,

Jeg tror ved alvorlig sykdom at vi mennesker trenger like mye et nettverk som virker som en pådriver og coatch, i like stor grad som medisiner, da er vi heldige om vi har sånne ressurser og muligheter rundt oss.

For deg håper jeg du opp i alt, tenker på at du har kvaliteter verden ofte er i mangelvare av, du er vennlig, og god, og har gode intensjoner og ønsker for andre mennesker, oppi alt er det det jeg tenker på som det fineste ved deg, og at du sitter så mye stille og ser på serier, og røyker, det tenker jeg mindre på.

Det hadde selvsagt vært fint om du blomstret:-) kom deg ut og opp av sofaen:-) eller hvordan man nå skal sette ord på det, men vil du skal vite at du er et av de snilleste menneskene på dol, og jeg liker deg, og kanskje har du utrettet mer ved nettopp det enn du selv aner.

 

Klem madelenemie.

 

[stjernestøv]

3 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg har en venn som har en søster som fikk brått og plutselig en psykoselidelse for ganske mange år siden.

Jeg syns denne søsteren, er veldig heldig, som har min venn til søster, for jamen gjør akkurat det stor forskjell i hennes liv.

Søsteren er medisinert for psykoselidelsen, og for meg, som kjente søsteren før og etter, er forskjellen i personlighet og liv, veldig stor, før og etter sykdomsutbrudd. For søsteren er etter sykdomsutbrudd, så sliten, og tung, og trøtt, og likegyldig, slik jeg oppfatter det, enten det er sykdommen eller en kombinasjon av medisineringen, at hun er heldig som har en søster, som setter opp ukens gjøremål, ukens middager og ukens mål, og tar seg tid til å motivere og være coatch i en tøff livsfase.

enten det er små eller store mål og alt fra gå en tur, til lage middag på tirsdag, så er alt et ork for søsteren, hun trenger liksom det daglige påfyllet og presset for motivasjon og en viss fremdrift.

Min venn elsker sin søster,

Jeg vet ikke, men av det jeg ser er det å ha en psykoselidelse, såpass inngripende for den som rammes, så jeg har derfor ingen råd, tips å gi deg, men jeg tror, av den erfaring jeg ser, at det hjelper ha noen som tar tak, når man selv ikke makter, i form av en sånn søster.

Hadde jeg vært naboen din, hadde jeg hjulpet deg! Men som du vet bor jeg i Oslo, og her har jeg også naboer, og de strever, sånn inni mellom gatenummerne,

Jeg tror ved alvorlig sykdom at vi mennesker trenger like mye et nettverk som virker som en pådriver og coatch, i like stor grad som medisiner, da er vi heldige om vi har sånne ressurser og muligheter rundt oss.

For deg håper jeg du opp i alt, tenker på at du har kvaliteter verden ofte er i mangelvare av, du er vennlig, og god, og har gode intensjoner og ønsker for andre mennesker, oppi alt er det det jeg tenker på som det fineste ved deg, og at du sitter så mye stille og ser på serier, og røyker, det tenker jeg mindre på.

Det hadde selvsagt vært fint om du blomstret:-) kom deg ut og opp av sofaen:-) eller hvordan man nå skal sette ord på det, men vil du skal vite at du er et av de snilleste menneskene på dol, og jeg liker deg, og kanskje har du utrettet mer ved nettopp det enn du selv aner.

 

Klem madelenemie.

 

Tusen takk for fine ord, det varmer <3 

Jeg ble så dårlig etter min samboer kjeftet på meg i går og min sønn var enig, ble veldig urolig om kvelden og måtte ta to vival. Tenkte jo jeg kunne like godt vært død, gikk å la meg klokken ni og sov til tolv. Var så sliten, og i dag har jeg vært sliten og trøtt. Hater det psykose greiene og at jeg må ta medisiner, det ødelegger livet mitt. I de siste årene har det blitt verre, ikke symptomene men initiativløsheten. Samboeren sa til meg i går"Før når jeg vasket gikk du etter meg og sa" Du glemte der og der". Det kan jeg ikke huske, men må ha vært nøye da. Nå betyr det ingenting for meg, jeg ser støv ligge rundt...spesielt på soverommet. Kan leve med det. 

Nei jeg vet ikke hva som har skjedd med meg, det er skremmende. 

[Gjest Maggie55]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lever men jeg vet med 100 prosent sikkerhet at jeg ønsker å overleve sykdommen min å komme videre tilbake til et normalt liv

Jeg tror alle ønsker det samme egentlig som er plaget av sygdom for seg selv og sine Ting kan rette seg og man kan på samme måte som ved andre typer sykdom eller lidelse finne ut mer i forskning som gjør at man finner bedre kur eller behandlingsmetoder og økte kunnskaper

Hver dag over hele verden skjer det funn som bringer oss videre selv om man ofte må ta mye "med mange klyper salt også"

men en ny måte og en ny vinkling kan bringe klarhet i mye vi i dag tenker på som håpløst

Det er for eksempel veldig godt å tenke på som man viste på nyhetene i dag at barn med spesielle utfordringer følges opp på bedre måte Det gir håp synes jeg i ellers ofte grått i grått

[cathlin]

På ‎20‎.‎03‎.‎2017 den 16.21, stjernestøv skrev:

Fikk sånn kjeft av min samboer, jeg bare sitter her og spiser og røyker, ikke gjør jeg noe i huset og ikke går jeg ut. Ja da kunne jeg like godt vært død. Hvem har brukt for meg? Jeg gjør jo ikke noe nyttig uansett. 

Men sykepleieren lurte på om jeg ville være med i en stor undersøkelse for de som har psykose lidelser, fylle ut skjemaer og sånt. Da gjør jeg vel noe for samfunnet?

Ble så trist og deprimert nå  

Du er en vennlig sjel, Stjernestøv, slike trenger man her i verden

[Kanonføde]

Do it
Just do it

Don't let your dreams be dreams
Yesterday you said tomorrow
So just do it
Make your dreams come true
Just do it

Some people dream of success
While you're gonna wake up and work hard at it
Nothing is impossible

You should get to the point
Where anyone else would quit
And you're not going to stop there
No, what are you waiting for?

Do it
Just do it
Yes you can
Just do it
If you're tired of starting over
Stop giving up

[ColaZero]

På 20.3.2017 den 16.21, stjernestøv skrev:

Fikk sånn kjeft av min samboer, jeg bare sitter her og spiser og røyker, ikke gjør jeg noe i huset og ikke går jeg ut. Ja da kunne jeg like godt vært død. Hvem har brukt for meg? Jeg gjør jo ikke noe nyttig uansett. 

Men sykepleieren lurte på om jeg ville være med i en stor undersøkelse for de som har psykose lidelser, fylle ut skjemaer og sånt. Da gjør jeg vel noe for samfunnet?

Ble så trist og deprimert nå  

Hei! Dette er meg som i flere år nå ikke har vært på dol, og har skrevet til deg om hvor trist jeg synes det er å lese at du ikke har kommet deg noen vei.

Overskriften på innlegget ditt er jo rimelig alvorlig.

Jeg kunne skrevet så mye og kommet med haugevis av forslag, men det ser jeg jo at du får i de fleste av dine innlegg. Inkludert dette. Og det har du fått i flere år. Som sagt tidligere, korriger meg om du mener jeg tar feil. 

Det jeg nå sitter og tenker på er tiltakene og tilbudene du har. Jeg oppfatter at disse har vært omtrent de samme i flere år? Altså det som gjøres rundt deg og for deg er omtrent uendret, stort sett?

Er det ikke på tide å tenke nytt og i andre baner nå? Hvorfor holde på med det samme opplegget år etter år når det står på stedet hvil og tiltakene ikke hjelper? Foregår det evaluering? Jeg blir matt av dine beskrivelser av tiltak/samtaler med sykepleier (er det psykiatrisk sykepleier?) og det virker ikke som om du får ren terapi? Snakker du og psykiateren mest om medisiner?

Nå er jeg nok muligens litt urettferdig mot hjelpeapparatet rundt deg. Kan hende jeg tar helt feil. Og det var meningen at dette skulle bli et kort innlegg, men jeg tenker faktisk en del på deg når jeg er "her inne". Det er nok ikke bare lett for de som skal hjelpe deg pga ambivalens og surr rundt medisiner. Og denne åndeligheten som jeg har kommentert før.

Konklusjon: hvorfor holder dere på med et opplegg som ikke fungerer år etter år?

Hvis du er litt, enig med meg, tør du å si ifra? Det er livet ditt det gjelder! Jeg sa ifra til min psykiater, etter å ha gått til ham i 6 mnd, at jeg ikke var fornøyd. Det eneste vi holdt på med var å fylle ut skjemaer. Han ble litt perpleks, men arrangerte et møte med seksjonsleder. Vi hadde et felles møte og seksjonsleder sa til min psykiater at jeg trengte ren psykoterapi. Og da ble det sus i serken gitt! Alt er annerledes og det går relativt raskt framover nå. Prater om helt essensielle ting ifh hvorfor jeg er der jeg er og hvordan takle situasjonen. Det viser seg at han er svært dyktig. Jeg er så glad for at jeg sa ifra! Men det var tøft å kvinne seg opp å gjøre det! Men jeg tenkte, som jeg sier du bør gjøre, det er ditt liv! Hvor lenge skal du holde på?? 

Kanskje du kan få med deg samboer når du tar opp temaet? Det enkleste for deg, i første omgang, er muligens å ta en prat med sykepleieren om dette? Har du individuell plan? Det er en rettighet, og om du har det så burde du få oversikt over denne.

Nei, nå må jeg avslutte dette korte innlegget!

 

[stjernestøv]

11 timer siden, cathlin skrev:

Du er en vennlig sjel, Stjernestøv, slike trenger man her i verden

Takk  

[stjernestøv]

10 timer siden, Kanonføde skrev:

Do it
Just do it

Don't let your dreams be dreams
Yesterday you said tomorrow
So just do it
Make your dreams come true
Just do it

Some people dream of success
While you're gonna wake up and work hard at it
Nothing is impossible

You should get to the point
Where anyone else would quit
And you're not going to stop there
No, what are you waiting for?

Do it
Just do it
Yes you can
Just do it
If you're tired of starting over
Stop giving up

Å det var fint og motiverende  

[stjernestøv]

11 timer siden, Maggie55 skrev:

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lever men jeg vet med 100 prosent sikkerhet at jeg ønsker å overleve sykdommen min å komme videre tilbake til et normalt liv

Jeg tror alle ønsker det samme egentlig som er plaget av sygdom for seg selv og sine Ting kan rette seg og man kan på samme måte som ved andre typer sykdom eller lidelse finne ut mer i forskning som gjør at man finner bedre kur eller behandlingsmetoder og økte kunnskaper

Hver dag over hele verden skjer det funn som bringer oss videre selv om man ofte må ta mye "med mange klyper salt også"

men en ny måte og en ny vinkling kan bringe klarhet i mye vi i dag tenker på som håpløst

Det er for eksempel veldig godt å tenke på som man viste på nyhetene i dag at barn med spesielle utfordringer følges opp på bedre måte Det gir håp synes jeg i ellers ofte grått i grått

Ja jeg vil bli frisk som Arnhild Lauveng. 

[stjernestøv]

1 time siden, ColaZero skrev:

Hei! Dette er meg som i flere år nå ikke har vært på dol, og har skrevet til deg om hvor trist jeg synes det er å lese at du ikke har kommet deg noen vei.

Overskriften på innlegget ditt er jo rimelig alvorlig.

Jeg kunne skrevet så mye og kommet med haugevis av forslag, men det ser jeg jo at du får i de fleste av dine innlegg. Inkludert dette. Og det har du fått i flere år. Som sagt tidligere, korriger meg om du mener jeg tar feil. 

Det jeg nå sitter og tenker på er tiltakene og tilbudene du har. Jeg oppfatter at disse har vært omtrent de samme i flere år? Altså det som gjøres rundt deg og for deg er omtrent uendret, stort sett?

Er det ikke på tide å tenke nytt og i andre baner nå? Hvorfor holde på med det samme opplegget år etter år når det står på stedet hvil og tiltakene ikke hjelper? Foregår det evaluering? Jeg blir matt av dine beskrivelser av tiltak/samtaler med sykepleier (er det psykiatrisk sykepleier?) og det virker ikke som om du får ren terapi? Snakker du og psykiateren mest om medisiner?

Nå er jeg nok muligens litt urettferdig mot hjelpeapparatet rundt deg. Kan hende jeg tar helt feil. Og det var meningen at dette skulle bli et kort innlegg, men jeg tenker faktisk en del på deg når jeg er "her inne". Det er nok ikke bare lett for de som skal hjelpe deg pga ambivalens og surr rundt medisiner. Og denne åndeligheten som jeg har kommentert før.

Konklusjon: hvorfor holder dere på med et opplegg som ikke fungerer år etter år?

Hvis du er litt, enig med meg, tør du å si ifra? Det er livet ditt det gjelder! Jeg sa ifra til min psykiater, etter å ha gått til ham i 6 mnd, at jeg ikke var fornøyd. Det eneste vi holdt på med var å fylle ut skjemaer. Han ble litt perpleks, men arrangerte et møte med seksjonsleder. Vi hadde et felles møte og seksjonsleder sa til min psykiater at jeg trengte ren psykoterapi. Og da ble det sus i serken gitt! Alt er annerledes og det går relativt raskt framover nå. Prater om helt essensielle ting ifh hvorfor jeg er der jeg er og hvordan takle situasjonen. Det viser seg at han er svært dyktig. Jeg er så glad for at jeg sa ifra! Men det var tøft å kvinne seg opp å gjøre det! Men jeg tenkte, som jeg sier du bør gjøre, det er ditt liv! Hvor lenge skal du holde på?? 

Kanskje du kan få med deg samboer når du tar opp temaet? Det enkleste for deg, i første omgang, er muligens å ta en prat med sykepleieren om dette? Har du individuell plan? Det er en rettighet, og om du har det så burde du få oversikt over denne.

Nei, nå må jeg avslutte dette korte innlegget!

 

Det eneste som er nytt nå er at jeg har fått sykepleier fra dagsenteret. Psykiateren snakker bare om medisiner ja, og sykepleieren og jeg snakker om hvordan det går. Kommer ikke videre nei, vet ikke hva som nytter jeg. 

[Gjest Maggie55]

Har igrunnen opplevet mye helsepersonell litt sånn som du beskriver jeg og men jeg har aldri hatt noe klar diagnose som har utløst noen rettigheter utover medisin på apoteket

 

[Gjest Maggie55]

Man skal ikke tro man er noe dårligere menneske enn andre

Når jeg var barn og skulle ut i gata å leke sa bestemor en gang Hvis noen sier noe bare si Bestemora mi er like så god som di

Dette skjønte ikke jeg bæret av men men ville ikke virke dum så jeg sa ikke noe om noe

Kan ikke huske andre barn spurte om sånt heller men det var mye fysisk og psykiskmobbing dengang

Men ingen er noe dårligere menneske det er bare uvitenhet og siden bærer vi med oss vår sosialisering

Husker et TV program fra den gang En amerikansk psykolog som jobbet med vanskeligstilte barn

"Give me a child  unntill he is seven and I Will Give you the man " husker jeg mannen på tv-en sa

Lurer på hva man tenker om det i våre dager

[AnonymBruker]

Jeg tror at mange gir litt opp mennesker i psykiatrien .. Det krever for mye og man " oppbevarer " dem bare på en måte. Jeg tror at en god og egngasjert behandler er helt avgjørende for fremgang. Spesiellt når man står helt fast.... 

Anonymkode: 57e79...a3c

[stjernestøv]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at mange gir litt opp mennesker i psykiatrien .. Det krever for mye og man " oppbevarer " dem bare på en måte. Jeg tror at en god og egngasjert behandler er helt avgjørende for fremgang. Spesiellt når man står helt fast.... 

Anonymkode: 57e79...a3c

Ja det tror jeg og. Tror jeg er gitt opp, jeg vil ha et liv. Jobbe som medium og healer, men jeg blir jo dårlig av det. Må ta medisiner for å stenge av, jeg er så misfornøyd med livet mitt. 

[stjernestøv]

54 minutter siden, Maggie55 skrev:

Har igrunnen opplevet mye helsepersonell litt sånn som du beskriver jeg og men jeg har aldri hatt noe klar diagnose som har utløst noen rettigheter utover medisin på apoteket

 

Nei man får ikke rettigheten fordi om man er syk, jo fikk uføretrygd da. Har du ikke det? 

[ColaZero]

3 timer siden, stjernestøv skrev:

Det eneste som er nytt nå er at jeg har fått sykepleier fra dagsenteret. Psykiateren snakker bare om medisiner ja, og sykepleieren og jeg snakker om hvordan det går. Kommer ikke videre nei, vet ikke hva som nytter jeg. 

Da sier du at du ikke kommer videre til rette vedkommende. Dette vet de jo selv også. Det er ikke du som skal vite hva som nytter. Det er fagfolkene rundt deg som skal legge nye planer og en ny vei. Ja, du vet vel kanskje litt om hva som nytter. Har du individuell plan? Ansvarsgruppe? Du må si ifra!!

[ColaZero]

15 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja det tror jeg og. Tror jeg er gitt opp, jeg vil ha et liv. Jobbe som medium og healer, men jeg blir jo dårlig av det. Må ta medisiner for å stenge av, jeg er så misfornøyd med livet mitt. 

Da sier du jo selv at du ikke kan jobbe som medium og healer. Så slutt og tenk på det. Jeg tror ikke du enda er på en plass hvor det er aktuelt å tenke jobb med det første. Få ryddet opp i behandlingsopplegget ditt!