Jeg er en stalker.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri fortalt til noen at jeg er en stalker. De jeg har stalket/stalker er personer av motsatt kjønn som jeg har blitt besatt av. Første gangen det skjedde var da jeg var 13 år, og opplevde å bli så ivaretatt av en lege at jeg ble forelsket, og reiste 40 minutter med toget for å finne huset personen bodde i. Senere har liknende situasjoner oppstått nå og da. Menneskene jeg har blitt besatt av/forelsket i har vist meg omsorg og interesse, og har vekket et behov i meg for å få mer. En slags avhengighetsfølelse. Jeg cyberstalker mest, men det hender også at jeg oppsøker steder jeg tror personen kan dukke opp, eller går "tilfeldigvis" forbi huset de bor i for å føle nærhet til de. 

Jeg vet at det ikke er bra, og kanskje litt sykt. Det er derfor jeg ikke tørr å si noe om det til noen, fordi jeg vet det er sosialt uakseptabelt, og kanskje også litt creepy. Jeg ville aldri skadet noen, jeg ønsker alle bare godt. Ville heller aldri tatt direkte kontakt, nettopp fordi jeg vet hvor galt det egentlig er. Samtidig håper jeg alltid at den jeg "trenger" egentlig skal ville ha meg. Så det blir mye ulykkelig kjærlighet. Det er jo mest meg denne atferden går utover. Det er jeg som lengter, er besatt, har kjærlighetssorg, bruker timesvis på dette. 

Er det flere som meg her inne? Kan ikke huske å ha sett noen skrive om det før.

Anonymkode: 18114...3a9

[XbellaX]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri fortalt til noen at jeg er en stalker. De jeg har stalket/stalker er personer av motsatt kjønn som jeg har blitt besatt av. Første gangen det skjedde var da jeg var 13 år, og opplevde å bli så ivaretatt av en lege at jeg ble forelsket, og reiste 40 minutter med toget for å finne huset personen bodde i. Senere har liknende situasjoner oppstått nå og da. Menneskene jeg har blitt besatt av/forelsket i har vist meg omsorg og interesse, og har vekket et behov i meg for å få mer. En slags avhengighetsfølelse. Jeg cyberstalker mest, men det hender også at jeg oppsøker steder jeg tror personen kan dukke opp, eller går "tilfeldigvis" forbi huset de bor i for å føle nærhet til de. 

Jeg vet at det ikke er bra, og kanskje litt sykt. Det er derfor jeg ikke tørr å si noe om det til noen, fordi jeg vet det er sosialt uakseptabelt, og kanskje også litt creepy. Jeg ville aldri skadet noen, jeg ønsker alle bare godt. Ville heller aldri tatt direkte kontakt, nettopp fordi jeg vet hvor galt det egentlig er. Samtidig håper jeg alltid at den jeg "trenger" egentlig skal ville ha meg. Så det blir mye ulykkelig kjærlighet. Det er jo mest meg denne atferden går utover. Det er jeg som lengter, er besatt, har kjærlighetssorg, bruker timesvis på dette. 

Er det flere som meg her inne? Kan ikke huske å ha sett noen skrive om det før.

Anonymkode: 18114...3a9

Det er vanligere enn du tror å få en hang up slik du gjør. Må da være langt bedre for deg å få hjelp til å bli kvitt dette enn å ha det slik?

[AnonymBruker]

13 timer siden, XbellaX skrev:

Det er vanligere enn du tror å få en hang up slik du gjør. Må da være langt bedre for deg å få hjelp til å bli kvitt dette enn å ha det slik?

Ja, skulle nok blitt kvitt det, men det er veldig pinlig å snakke om høyt. Føler meg nesten kriminell, hvis du skjønner :s

Anonymkode: 18114...3a9

[XbellaX]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, skulle nok blitt kvitt det, men det er veldig pinlig å snakke om høyt. Føler meg nesten kriminell, hvis du skjønner :s

Anonymkode: 18114...3a9

Men det er du ikke :-) Den eneste som lider i dette tilfellet er deg.

[AnonymBruker]

Har det ganske likt

Anonymkode: e0855...b7e

[Madelenemie]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri fortalt til noen at jeg er en stalker. De jeg har stalket/stalker er personer av motsatt kjønn som jeg har blitt besatt av. Første gangen det skjedde var da jeg var 13 år, og opplevde å bli så ivaretatt av en lege at jeg ble forelsket, og reiste 40 minutter med toget for å finne huset personen bodde i. Senere har liknende situasjoner oppstått nå og da. Menneskene jeg har blitt besatt av/forelsket i har vist meg omsorg og interesse, og har vekket et behov i meg for å få mer. En slags avhengighetsfølelse. Jeg cyberstalker mest, men det hender også at jeg oppsøker steder jeg tror personen kan dukke opp, eller går "tilfeldigvis" forbi huset de bor i for å føle nærhet til de. 

Jeg vet at det ikke er bra, og kanskje litt sykt. Det er derfor jeg ikke tørr å si noe om det til noen, fordi jeg vet det er sosialt uakseptabelt, og kanskje også litt creepy. Jeg ville aldri skadet noen, jeg ønsker alle bare godt. Ville heller aldri tatt direkte kontakt, nettopp fordi jeg vet hvor galt det egentlig er. Samtidig håper jeg alltid at den jeg "trenger" egentlig skal ville ha meg. Så det blir mye ulykkelig kjærlighet. Det er jo mest meg denne atferden går utover. Det er jeg som lengter, er besatt, har kjærlighetssorg, bruker timesvis på dette. 

Er det flere som meg her inne? Kan ikke huske å ha sett noen skrive om det før.

Anonymkode: 18114...3a9

Hei!

Jeg blir for tiden selv stalket, en kvinne, denne kvinnen går " tilfeldigvis" og forbløffende ofte forbi mitt hus, når jeg er ute.

Hun er veldig snill, men noe i henne, denne kloke kvinnen, får henne, til tidvis være for ofte der jeg er.

I begynnelsen, for ca 6 mnd siden, fikk jeg en følelse av panikk, når hun plutselig befant seg ved butikken, eller utenfor mitt hus, og mine barna feks sa, jeg tror, "x.x" står utenfor, eller" jeg møtte "x.x" på bussen..;(

Lite grunn for at x.x,stadig tar bussen hit, jeg vet hvor hun bor...:-(

En har sagt direkte at hun er forelsket i meg, og fra da av slappet jeg mer av, jeg syns forelskelse er en ærlig greie.

Nå som jeg er blitt så vant til at noen er der jeg er, og at jeg er stalket, har jeg begynt å venne meg, for det meste tenker jeg ikke på det, jeg er som oftest intenst opptatt med noe, og det er jo min fordel, avå ha autisme, men når jeg tenker på at hun står utenfor, da blir det creepy.

Men jeg glemmer det creepy like fort, så kanskje er det verre stalke noen, enn å bli stalket, jeg i hvert fall glemmer det som oftest, og blir kun minnet om det når andre spør, "syns jeg så x.x rett utenfor", 

da kommer jeg på at noe er galt, men mest galt er det jo for denne snille kvinnen,

 

[Gjest Gargamel]

Jeg var også en "stalker"  som 13-14 åring. Syklet 2 mil for å oppholde meg i området hvor hun jeg var forelsket i bodde og kanskje dukket opp.

Jeg er usikker på hvor grensen går. Jeg er usikker på om det du beskriver i startinnlegget er unormalt, eller om det er normalt for en forelsket person.

Hvis du spionerer på noen som er i sin private sone (i hagen, inne i huset) synes jeg du har gått for langt. Driver du med datasnoking og ser ting som ikke er ment for deg går du for langt. 

Det må være lov til å se på det hvem som helst har lagt ut åpent på Facebook. Enhver kan styre hvem som ser hva på fb, og kan ikke bli fornærmet for at folk har "feil"  motiv. Synes jeg. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg var også en "stalker"  som 13-14 åring. Syklet 2 mil for å oppholde meg i området hvor hun jeg var forelsket i bodde og kanskje dukket opp.

Jeg er usikker på hvor grensen går. Jeg er usikker på om det du beskriver i startinnlegget er unormalt, eller om det er normalt for en forelsket person.

Hvis du spionerer på noen som er i sin private sone (i hagen, inne i huset) synes jeg du har gått for langt. Driver du med datasnoking og ser ting som ikke er ment for deg går du for langt. 

Det må være lov til å se på det hvem som helst har lagt ut åpent på Facebook. Enhver kan styre hvem som ser hva på fb, og kan ikke bli fornærmet for at folk har "feil"  motiv. Synes jeg. 

Nei, jeg vil ikke si at jeg spionerer, altså. Jeg har aldri sett personen når jeg har vært i nærheten av hjemmet deres, feks. For meg hjelper det å bare være i nærheten. Jeg hadde aldri spionert i hage eller vinduer, mest fordi det er sosialt selvmord hvis jeg blir tatt. Det er ikke verdt risikoen. Du har jo et poeng når det kommer til sosiale medier. Kanskje jeg ikke er så ille likevel.

Anonymkode: 18114...3a9

[Gjest Mina1]

Jeg har cyberstalket min eks.

Årsaken var at det var så mye rart som skjedde i situasjonen. Han var her i byen pga jobb. Han hadde en eks samboer som han traff iblant. Han sa at jeg måtte akseptere at de to var bestevenner og traff hveandre alene iblant for å ha han i livet mitt. Han lovet meg at han ikke var utro. Jeg ble nyskjerrig om den situasjonen fordi hun skrev åpent på hans facebook at hun savnet han. Alt dette kom opp i nyhetsoppdateringen. Han tagget henne i humor innslag osv og la ut på hennes facebook også. Jeg satt å følte meg som den dumme damen som var sammen med en som hadde et merkelig forhold til sin eks samboer. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli dumpet før eller siden. Vi var ikke offentlig erklærte kjærester heller. Og det stemte : Jeg ble dumpet. Han ville aldri vite av meg igjen. Kallte meg løgner og patetisk. Kallte meg tilslutt stalker også fordi han visste at jeg var nyskjerrig på situasjonen mellom han og eksen. 

Jeg fikk med meg mye. Mens han visste at jeg var lei meg og la nede for telling pga bruddet dro han på ferie sydover med eks samboeren alene. Dette stalket jeg opp. Og jeg er fortsatt nyskjerrig på hele greien fordi det virker som om han treffer andre mens han jobber her og at han treffer fortsatt henne itilegg. Han var ganske vemmelig på slutten mot meg og. Vil ikke fortelle alt. For det blir litt for mye å legge ut her. 

Jeg vil bare si at ja man kan bli stalker av mange årsaker. Jeg ble stalker for å finne svaret på hans oppførsel.. 

Men viktig å forsøke å komme seg ut av det sporet. 

[AnonymBruker]

Ordet"stalker" vekker en ubehagelig og ekkel følelse i meg. Men hvis det er på Facebook og slike plasser du"stalker" er både jeg og resten av mine venner stalkere vil jeg påstå. Og vi er ikke så unormale noen av oss, tror jeg. Men IKKE spioner- det er bare sykt.(mener iallfall jeg)

Anonymkode: 7bf84...b95

[AnonymBruker]

Fysisk mener jeg

Anonymkode: 7bf84...b95

[Naivja]

Det høre jo vanvittig ut. Hvordan har du klart å påføre deg dette antall stalkere? Er du ekstraordinert vakker?:-)

[AnonymBruker]

På 22. juli 2017 den 8.57, Gargamel skrev:

Jeg var også en "stalker"  som 13-14 åring. Syklet 2 mil for å oppholde meg i området hvor hun jeg var forelsket i bodde og kanskje dukket opp.

Jeg er usikker på hvor grensen går. Jeg er usikker på om det du beskriver i startinnlegget er unormalt, eller om det er normalt for en forelsket person.

Hvis du spionerer på noen som er i sin private sone (i hagen, inne i huset) synes jeg du har gått for langt. Driver du med datasnoking og ser ting som ikke er ment for deg går du for langt. 

Det må være lov til å se på det hvem som helst har lagt ut åpent på Facebook. Enhver kan styre hvem som ser hva på fb, og kan ikke bli fornærmet for at folk har "feil"  motiv. Synes jeg. 

Om du hette shitdidelido før i tia?

Anonymkode: 7bf84...b95

[Gjest Gargamel]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du hette shitdidelido før i tia?

Anonymkode: 7bf84...b95

Eh... hæ?

[Kayia]

Han er din eks. La han være i fred og gå videre i livet. Kort og greit. 

[laban]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du hette shitdidelido før i tia?

Anonymkode: 7bf84...b95

Gargamel er ikke SDD, det er jeg helt sikker på.  Tror nok SDD er borte herfra for godt, dessverre.  

[Gjest Gargamel]

17 minutter siden, laban skrev:

Gargamel er ikke SDD, det er jeg helt sikker på.  Tror nok SDD er borte herfra for godt, dessverre.  

Jeg er ikke Shitdidelido nei. Jeeez for et nick. Jeg hadde "Fantomet" som nick i starten. 

[laban]

6 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg er ikke Shitdidelido nei. Jeeez for et nick.

Nicket var jo egentlig SierDuDet.  Husker ikke helt bakgrunnen for skiftet - kanskje han var borte litt og kom tilbake.  Han var lett gjenkjennelig uansett. 

[Gjest Mina1]

Vi gjør alle feil. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble helt knust da eksen min slo opp for halvannet år siden. Jeg stalket han. Altså ikke i virkeligheten men på nettet. Årsaken var at jeg lurte på om han egentlig hadde lurt meg hele veien med å være i et forhold mens han i tilegg hadde meg. Jeg hadde alle grunner til å tro det. Og når jeg søkte opp kom det bare enda mer info som talte for det. Men dumt å stalke. Jeg burde for min egen del bare gått unna. 

Itilegg så har jeg kontaktet han mye på meldinger en tid fordi han bare ignorerte meg etter at vi hadde hatt sex siste gang. Det ble så sårt at jeg mistet helt meg selv og kontaktet han for å forsøke å få svar. Via mail. Han ville aldri prate igjen så det hjalp ikke. Og i ettertid så tenker jeg: fader og ... jeg burde aldri ha sutret. Jeg burde bare latt være. For min egen del. Men det var ikke enkelt når man var midt oppi en masse følelser og så behandlet som ingenting av han. 

Endret 28. juli 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

På 28.7.2017 den 0.23, Merimot skrev:

Jeg har hatt 3 stalkere med 2 ganske aktive og en halvaktiv og 3-4-6 -7 toppen 8 husker ikke helt......jente " xvenn" stalkere.

Noen av x jentevennene var ganske innbitte stalkere og viet opptil flere år på meg og mitt. 

Så hadde jeg også en sneaky stalker som menget seg med noen kriminelle naboer mens jeg bodde med en fyr i en annen leilighet totalt uvitende; skulle vise seg at denne stalkeren som jeg liksom pga en dårlig periode gikk ut med senere; var ganske profesjonell stalker ja.

Men det visste jo ikke jeg noe om selvfølgelig!!!!

NÅ er jeg endelig singel og mer fornøyd med livet!!!!

Hvordan klarer du å pådra deg så mange stalkere?

Anonymkode: 22288...a91