Kan noen være så snill og hjelpe meg?Jeg er så redd...

[Lillenelli]

Hei..

Jeg er en dame på 32 år som sliter veldig med psyken min.Jeg er gift og har 3 barn,den ene har forresten diagnosen ad/hd,noe som kan være veldig krevende i seg selv.

Jeg selv sliter med en hudsykdom som jeg har hatt siden jeg var 4 år gammel.Og pga. av dette har jeg aldri klart og ha noe særlig med selvtillit ,pluss at jeg i tillegg følte at jeg ble uthengt av mine foreldre,fordi da jeg var liten skulle de alltid kle av meg foran mennesker som kom innom for og vise hvordan stakkars jeg hadde det,og dette opplevde jeg som helt grusomt selv,men ingen av dem forstod dette,hvor vondt det føltes for meg og være på utstilling foran andre.Jeg har alltid blitt overbeskyttet av dem,og på grunn av dette klarer jeg ikke den dag i dag og føle at jeg er noe verdt,og at jeg er noe fin eller søt.Jeg er gift med en veldig snill mann som på alle måter og som gjennom alle år vi har vært gift(8 år har vi vært gift,men vi har vært sammen i 12 år tilsammen) har prøvd og gi meg noe av selvtilliten tilbake,men jeg føler meg fortsatt ikke fin nok eller bra nok,jeg er redd for og gå ut blandt folk,jeg føler at alle stirrer på meg,og sier at jeg er rar osv. selv om jeg ikke vet med sikkerhet at de sier slike ting,så føler jeg ikke at jeg kan gå ut,dessuten føler jeg bare at jeg er til bry når jeg er sammen med folk,at de synes jeg er dom fordi jeg har disse sårene,som en av dem sa:"hvordan kan du gå rundt slik uten genser,når sårene dine vises",bare noe slik knakk jeg helt sammen av,og turte ikke vise meg ute på flere uker.Jeg innbiller meg ting som at min mann sikkert har noen andre på si', fordi jeg er jo helt motbydelig med alle sårene,og da vil han sikkert ha et annet menneske som ser mere fin og sexy ut,og som tør og gjøre dristige ting sammen med han,fordi dem har inegting og skjemmes over,og det er ganger hvor han vil at jeg skal se på sexfilmer sammen med han og da føler jeg meg helt forferdelig etterpå,fordi han ville jo heller så på dem enn på meg,og da må jeg jo ikke være bra nok for han.Jeg hater og se meg selv i speilet,og jeg har flere ganger prøvd og ta tabeletter slik at jeg skal slippe og leve,fordi jeg vet ikke om jeg orker mere snart.Jeg ra så lyst og føle meg sterk og sikker, og selvstendig og være glad i den personen jeg er,men jeg vet aldri om jeg vil klare det,jeg har prøvd så mye,og min mann også,men jeg føler ikke at det hjelper.Helt siden jeg var et barn og mine foreldre viste meg frem til folk har jeg følt meg grusom og stygg,og min far spesielt har alltid gjort forskjell på oss barna,jeg har en eldre søster,og hun ble alltid oppskrytt oppi skyene,mens jeg var den svake og ikke flinke på skolen,og den som skulle gjemmes bort på rommet fordi jeg hadde sår og ikke var fin nok,sånn føltes det hvertfall for meg.Alt min søster har gjort oppigjennom årene har blir merket behørlig hjemme,men diplomer og alt som er på veggene,mens jeg er ingenting,bare et null,og slik føler jeg fortsatt den dag i dag,bare at nå er det mine barn,og mine søsters barn som blir gjort forskjell på,fordi mine søsters barn er så flinke,mens mine barn har ad/hd og har problemer på skolen.Jeg blir så kvalm av min far at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg,og etter at min mor døde ble det enda værre,hun var så snill og god mot alle,mens for han er aldri noe godt nok,og all vi søskene i min familie,ja,vel jeg tror rett og slett vi er redde han alle sammen,fordi vi tør aldri si han i mot.Uansett,det er så vondt og ha det på denne måten,hva skal jeg gjøre med mitt liv? jeg trenger hjelp,men jeg vet ikke hvor jeg skal finne den hjelpen.Tidligere i år var jeg så heldig og endelig få meg bil,og trodde da at jeg skulle slutte føle meg isolert og dra rundt og kjøre hit og dit,slippe være avhengig av andre,men nå er jeg redd for dette også.Jeg står og stirrer ut av vinduet flere ganger om dagen og ser på bilen ,og på mennesker,og lurer på når vil jeg bli menneskelig nok til og ta steget ut og dra og kjøre,eller bare bli en glad og selvstendig jente igjen....jeg er så redd,og mest av alt vil jeg bare forsvinne,og slippe redslene for alt her i livet,for jeg vet ikke om jeg klarer mere snart....vær så snill noen,si meg hva skal jeg gjøre med mitt liv....hjelp meg...!

Lillenelli.....

[Gjest Matiasmor]

Høres ut som du trenger å få snakke med noen, psykolog/psykiater, du skal ikke gå alene med disse tankene og vonde følelsene du har. De sliter deg jo ut, husk at du er verdifull for dine barn og at bare DU er en unik person for dem:-))

Jeg har det slik som deg, gammelt dritt som kverner rundt-blitt sett på som det "sorte får", alltid følt at jeg ikke strekker til eller gjør noe godt nok, alltid fått høre at jeg gjør ting feil...jeg også bærer et nag til min far...

Maile meg? [email protected]

[Gjest Cbits]

*KLEM*

Tenk..du har vært sammen med han som elsker deg i 12 år du.....tror du ikke at han vil bli hos deg da? Du hadde jo dette da du traff han og det var DEG han ville ha.

Snakker du med venner om dette? Få noen til å bli med deg når du skal ut. Jeg har selv angst og har venner som ringer og spør om de skal bli med meg å butikken eller noe i tilfelle jeg ikke har våget å gå dit selv enda.....det hjelper.

Snakk med din mann of alle dine tanker..vis han kanskje dette innlegg..ofte er det lettere å skrive ned noe enn å si det.

Og så er det kanskje en ide å snakke med psykolog?

Mail meg gjerne om du vil : [email protected]

Lykke til.

[frosken]

Hei:-)

Jeg er enig med de andre som har skrevet til deg at du kanskje trenger noen å snakke med for å komme deg videre i forhold til de tingene du sliter med.

Når jeg leste det du skrev om hudsykdommen din, så lurte jeg på om du er med i noen pasientorganisasjon for folk med tilsvarende lidelser. Noe av det du beskriver er sikkert relativt vanlig for andre med samme sykdommen - og kanskje kan det hjelpe deg å snakke med noen i en tilsvarende situasjon.

[Gjest Nils Havard Dahl, psykiater]

Jeg har noen tanker om innlegget ditt:

1. Jeg synes du skal be legen din om henvisning til psykoterapi. Du trenger å få snakke ut om det som har vært vondt og vanskelig. Det er ikke lett å jobbe med selvbildet sitt alene. En dyktig terapeut kan være til stor hjelp. Vær imidlertid oppmerksom på at endring ikke skjer "over natta". Vær forberedt på et års hardt arbeid.

2. Det virker som om du har en mann som er glad i deg og respekterer deg. Det er mange par som har glede av å se på pornofilm sammen. Det er ikke et uttrykk for at en ønsker en annen, men tvert imot et utrykk for at en ønsker å vidreutvikle et godt sexliv sammen med den en elsker.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen

[khanada]

Høres ut som du trenger å få snakke med noen, psykolog/psykiater, du skal ikke gå alene med disse tankene og vonde følelsene du har. De sliter deg jo ut, husk at du er verdifull for dine barn og at bare DU er en unik person for dem:-))

Jeg har det slik som deg, gammelt dritt som kverner rundt-blitt sett på som det "sorte får", alltid følt at jeg ikke strekker til eller gjør noe godt nok, alltid fått høre at jeg gjør ting feil...jeg også bærer et nag til min far...

Maile meg? [email protected]

...nesten alle menn liker porno, det betyr ikke at de syntes at de plastikkjentene er bedre enn oss vanlige dødelige...neineinei, tvertimot!

Mannen din vil ha deg fordi han synes du er unik og vakker akkurat som du er...har du tenkt på at om han ikke ville ha deg hadde han nok valgt å sett pornofilmene på egenhånd?

Mener personlig at porno bare spriter opp tilværelsen..etter lange trassige dager meg ungemas og jobb.

Beste ønsker fra meg til deg + masse klemmer!