Føler meg ikke hørt

[Undulaten]

Jeg er psykisk syk, så syk at jeg ikke klarer å ha barna mer enn annenhver helg (skulle hatt de 50%). Noe av grunnen til at jeg klarer det er at jeg har mye oppfølging fra kommune og DPS. Men nå er problemet at DPS må avslutte meg før jeg er klar fordi de har så mange på venteliste. Jeg er blitt dårligere av beskjeden om det. Jeg stoler ikke på noen i kommunen. Det er så mange folk å forholde seg til. Jeg takler det ikke. Så jeg klarer ikke å snakke med de i kommunen om alt som er vanskelig. Det er umulig. Jeg stoler egentlig bare på behandler på DPS, men når jeg fikk beskjed om at alt ble avsluttet der så knakk jeg sammen og jeg følte egentlig at speilet gikk i tusen knas. Hvem skal jeg stole på nå, liksom. Det er ingen. 

Nå føles ikke livet verdt å leve og jeg sliter masse. Jeg spiser lite eller ingenting, har kuttet ut å ta medisiner, men dette vet ingen noe om. Og sånn får det bare være. Jeg har ikke noe liv uansett, verden er bare tung og vanskelig, og snart mister jeg vel barna også. 😢

[aa-k-j]

8 timer siden, Undulaten skrev:

Jeg er psykisk syk, så syk at jeg ikke klarer å ha barna mer enn annenhver helg (skulle hatt de 50%). Noe av grunnen til at jeg klarer det er at jeg har mye oppfølging fra kommune og DPS. Men nå er problemet at DPS må avslutte meg før jeg er klar fordi de har så mange på venteliste. Jeg er blitt dårligere av beskjeden om det. Jeg stoler ikke på noen i kommunen. Det er så mange folk å forholde seg til. Jeg takler det ikke. Så jeg klarer ikke å snakke med de i kommunen om alt som er vanskelig. Det er umulig. Jeg stoler egentlig bare på behandler på DPS, men når jeg fikk beskjed om at alt ble avsluttet der så knakk jeg sammen og jeg følte egentlig at speilet gikk i tusen knas. Hvem skal jeg stole på nå, liksom. Det er ingen. 

Nå føles ikke livet verdt å leve og jeg sliter masse. Jeg spiser lite eller ingenting, har kuttet ut å ta medisiner, men dette vet ingen noe om. Og sånn får det bare være. Jeg har ikke noe liv uansett, verden er bare tung og vanskelig, og snart mister jeg vel barna også. 😢

Vil anbefale å klage på det og begrunne med at avslutting kan gå ut over både deg og barna dine. 

[Trine]

Du må vel kunne få en fast person i kommunen som du forholder deg til?

[Undulaten]

7 timer siden, aa-k-j skrev:

Vil anbefale å klage på det og begrunne med at avslutting kan gå ut over både deg og barna dine. 

Er bare usikker på hvor jeg kan klage på avslutning. Er redd avslutning må gjøres som den gjør, også må jeg henvises igjen når epikrisen er skrevet. Så kan jeg da klage på ev avslag. (Har selv jobbet som sekretær i sykehussystemet/psykiatri). Iflg behandler må det ved ny henvisning da være en ny problemstilling som ikke er behandlet før. Og hvordan skal jeg klare det? 😥  Det høres totalt ulogisk ut. Er det ikke mer samfunnsøkonomisk lønnsomt å la meg gå i behandling og kunne ha barna hjemme hos meg som nå, enn at jeg mister samvær med dem fordi jeg har mer enn nok med meg selv og trenger enda mer hjelp og tilrettelegging fordi jeg ikke går i behandling. Føler meg ikke verdt en dritt! 

[Undulaten]

6 timer siden, Trine skrev:

Du må vel kunne få en fast person i kommunen som du forholder deg til?

Jeg har en person i kommunen å forholde meg til. Bare har vanskelig for å stole på mennesker. Og der er så mange andre, spesielt via hjemmetjenesten. Så jeg klarer ikke å si til dem det jeg sier til behandler og skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare meg alene etter jeg er blitt avsluttet på DPS. Det føles som et veldig kaos. 

[aa-k-j]

Da jeg hadde samtaler med psyk sykepleier i kommunen hadde jeg fast person jeg gikk til og var dialog mellom sykepleier og fastlege ved behov. Før jeg søkte om samtaler hadde vi et fellesmøte (fastlegen min, meg, en person fra DPS og saksbehandleren i kommunen) hvor det ble tatt opp hva jeg trengte hjelp til og hvordan det skulle gjennomføres. Det ble kort sagt laget en plan. Men en må være tydelig på hva en selv trenger så det kan lages en plan ut fra det.

[Gjest Kanuttius]

Snakk med fastlegen og be ham eller henne kontakte dps og legge det frem for deg. Ellers høres det jo veldig bra ut slik som aa-k-j skriver. Ellers er det jo slik at dersom du ikke har kjemi med den personen du får tildelt i kommunen så har du jo rett på å bytte og prøve på nytt. En annen tanke jeg har er at du henter inn noen fagfolk som kan snakke for dine barn eks familiekontoret, styrer i barnehagen, lærer. Vet ikke hvor åpen du vil være i fht de.

[Trine]

11 minutter siden, Undulaten skrev:

Jeg har en person i kommunen å forholde meg til. Bare har vanskelig for å stole på mennesker. Og der er så mange andre, spesielt via hjemmetjenesten. Så jeg klarer ikke å si til dem det jeg sier til behandler og skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare meg alene etter jeg er blitt avsluttet på DPS. Det føles som et veldig kaos. 

Men jeg mener sånn som aa-k-j skriver. At du har samtaler med en fast person. Nytter jo ikke ha samtaler om det hele tiden er nye folk du har samtaler med.

Samfunnet taper jo ikke noe på at du ikke har barna annenhver helg. Så sånn sett er det ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt å la deg fortsette på dps. Dps er en poliklinikk og det er ikke neningen at man skal gå der i mange år dersom man ikke kan behandles. Men psykologen du går til nå kan hjelpe deg å søke om støttesamtaler via kommunen.

[Undulaten]

5 timer siden, aa-k-j skrev:

Da jeg hadde samtaler med psyk sykepleier i kommunen hadde jeg fast person jeg gikk til og var dialog mellom sykepleier og fastlege ved behov. Før jeg søkte om samtaler hadde vi et fellesmøte (fastlegen min, meg, en person fra DPS og saksbehandleren i kommunen) hvor det ble tatt opp hva jeg trengte hjelp til og hvordan det skulle gjennomføres. Det ble kort sagt laget en plan. Men en må være tydelig på hva en selv trenger så det kan lages en plan ut fra det.

Det høres ok ut. 

Men jeg har psyk sykepleier i kommunen, har hatt det i 2 år. Og det er hun som skal være eller er min koordinator, iflg det behandler på DPS sa til meg når jeg fikk beskjed om at han snart måtte avslutte meg. Det føles utrygt. Og jeg er i et kaos. I tillegg fikk jeg i vår tilgang på Hjemmetjenesten 2 ganger i uka, samt hjelp til husarbeid og organisére ting på hjemmebane 1 gang i uka. Hjemmetjenesten er verst, der er det masse nye folk å forholde seg til hele tiden og det går ikke å snakke med dem om allverdens ting. Det klarer jeg ikke. Jeg ender ofte opp med å chatte med Kirkens SOS på kvelden og ofte etter Hjemmetjenesten har vært her, det føles tryggere, da man er totalt anonym, selv om det er noe jeg burde ha snakket med andre om, som selvmordstanker. 

I tillegg har jeg en klagesak inne i kommunen. Bør ha tilbud om døgnopphold regelmessig, iflg sykehuset og har fått det via kommunen, men det er elendig.

Så masse styr for å holde meg oppe...  Ved å miste DPS tilbudet mister jeg oppfølging 1 gang i uka i tillegg. 

[Undulaten]

5 timer siden, BamseLiten skrev:

Snakk med fastlegen og be ham eller henne kontakte dps og legge det frem for deg. Ellers høres det jo veldig bra ut slik som aa-k-j skriver. Ellers er det jo slik at dersom du ikke har kjemi med den personen du får tildelt i kommunen så har du jo rett på å bytte og prøve på nytt. En annen tanke jeg har er at du henter inn noen fagfolk som kan snakke for dine barn eks familiekontoret, styrer i barnehagen, lærer. Vet ikke hvor åpen du vil være i fht de.

Kan prøve å legge det fram for fastlegen. Selv om han vet om kaoset, men ikke om alt styret med tillit til folk. Eller dvs han har lest om det i klagen min til kommunen, da han fikk kopi av det. Men... 

Kan være jeg bør be om bytte av psyk sykepleier. Er usikker da det nok ikke er lenge til hun jeg går til er pensjonist, så da vil det bli bytte uansett.  

[Undulaten]

5 timer siden, Trine skrev:

 

Samfunnet taper jo ikke noe på at du ikke har barna annenhver helg. Så sånn sett er det ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt å la deg fortsette på dps. Dps er en poliklinikk og det er ikke neningen at man skal gå der i mange år dersom man ikke kan behandles. Men psykologen du går til nå kan hjelpe deg å søke om støttesamtaler via kommunen.

Jo, samfunnet kan tape på at jeg ikke har barna. De får ikke kontakt med min familie, som de har et godt forhold til. Også bor de hos en far som har barna resten av tida. Han er veldig kontrollerende som han har vært i alle år . Han manipulerer barna.  Har utøvd psykisk vold mot meg i mange, mange år. Han har barnevernet på sin side. Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt. Så det er egentlig bare å gi opp..  😥

[Trine]

3 timer siden, Undulaten skrev:

Jo, samfunnet kan tape på at jeg ikke har barna. De får ikke kontakt med min familie, som de har et godt forhold til. Også bor de hos en far som har barna resten av tida. Han er veldig kontrollerende som han har vært i alle år . Han manipulerer barna.  Har utøvd psykisk vold mot meg i mange, mange år. Han har barnevernet på sin side. Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt. Så det er egentlig bare å gi opp..  😥

Men hvordan mener du samfunnet taper på det? Og de kan jo fortsatt ha kontakt med familien din selv om du ikke orker å ha dem boende hos deg en helg, annen hver uke. Hvor gamle er barna? Jeg føler kanskje at du overdriver hele situasjonen endel. Om du ikke har det allerede så kan du søke om støttesamtaler via kommunen. Da får du én person som du kan ha samtaler med. Denne personen kan også komme hjem til deg og hjelpe deg med praktiske ting slik at du kanskje vil mestre hverdagen selv etterhvert. Du bør ikke legge hele ditt liv i hendene på én enkelt person.  Jeg forstår at situasjonen er vanskelig for deg, det er ikke gøy å måtte bytte behandler når man er fornøyd med den man har. Men at det skal få så store konsekvenser som det du skisserer er litt vel overdrevent.

[Undulaten]

2 timer siden, Trine skrev:

Men hvordan mener du samfunnet taper på det? Og de kan jo fortsatt ha kontakt med familien din selv om du ikke orker å ha dem boende hos deg en helg, annen hver uke. Hvor gamle er barna? Jeg føler kanskje at du overdriver hele situasjonen endel. Om du ikke har det allerede så kan du søke om støttesamtaler via kommunen. Da får du én person som du kan ha samtaler med. Denne personen kan også komme hjem til deg og hjelpe deg med praktiske ting slik at du kanskje vil mestre hverdagen selv etterhvert. Du bør ikke legge hele ditt liv i hendene på én enkelt person.  Jeg forstår at situasjonen er vanskelig for deg, det er ikke gøy å måtte bytte behandler når man er fornøyd med den man har. Men at det skal få så store konsekvenser som det du skisserer er litt vel overdrevent.

Fordi når ikke jeg blir bedre og jeg ikke orker å ha barna så hvilken livskvalitet gir det? Kanskje jeg ender opp som helseflyktning eller så gir jeg bære opp. 

Barna er 8 og 13 år. 

Jeg føler at dette ikke kommer til å gå. Jeg må kjempe for alt, mens nå sbyr det om. Jeg blir fratatt alt. Hvis du leser en kommentar fra meg over her ser du at jeg har tilbud fra kommunen allerede og har inne en klage på noe av tilbudet DPS mener jeg trenger av kommunen allerede. Så får du bare tenke at jeg overdriver.... 😐

[Eva Sofie]

På ‎23‎.‎09‎.‎2017 den 7.21, Undulaten skrev:

Jeg er psykisk syk, så syk at jeg ikke klarer å ha barna mer enn annenhver helg (skulle hatt de 50%). Noe av grunnen til at jeg klarer det er at jeg har mye oppfølging fra kommune og DPS. Men nå er problemet at DPS må avslutte meg før jeg er klar fordi de har så mange på venteliste. Jeg er blitt dårligere av beskjeden om det. Jeg stoler ikke på noen i kommunen. Det er så mange folk å forholde seg til. Jeg takler det ikke. Så jeg klarer ikke å snakke med de i kommunen om alt som er vanskelig. Det er umulig. Jeg stoler egentlig bare på behandler på DPS, men når jeg fikk beskjed om at alt ble avsluttet der så knakk jeg sammen og jeg følte egentlig at speilet gikk i tusen knas. Hvem skal jeg stole på nå, liksom. Det er ingen. 

Nå føles ikke livet verdt å leve og jeg sliter masse. Jeg spiser lite eller ingenting, har kuttet ut å ta medisiner, men dette vet ingen noe om. Og sånn får det bare være. Jeg har ikke noe liv uansett, verden er bare tung og vanskelig, og snart mister jeg vel barna også. 😢

 

Jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon. Har du hatt siste samtale på DPS Enda? Om ikke, kan du kanskje sette deg ned og skrive hvordan du har det og hva du tenker om situasjonen. Er kapasitetmangel på DPS eneste årsak til at de avslutter behandlingen eller er det mangel på bedring? Jeg synes det høres litt rart ut, om behandler er klar over at det gir så store konsekvenser for deg. Jeg vet at mødre som blir rammet av fødselsdepresjoner er prioritert nettopp fordi de skal ta vare på barnet.

Jeg håper uansett du begynner å spise og ta medisiner igjen. Hverken du, barna eller andre er tjent med at du blir dårligere med at du "bevisst" går inn for det.

[Trine]

2 timer siden, Undulaten skrev:

Fordi når ikke jeg blir bedre og jeg ikke orker å ha barna så hvilken livskvalitet gir det? Kanskje jeg ender opp som helseflyktning eller så gir jeg bære opp. 

Barna er 8 og 13 år. 

Jeg føler at dette ikke kommer til å gå. Jeg må kjempe for alt, mens nå sbyr det om. Jeg blir fratatt alt. Hvis du leser en kommentar fra meg over her ser du at jeg har tilbud fra kommunen allerede og har inne en klage på noe av tilbudet DPS mener jeg trenger av kommunen allerede. Så får du bare tenke at jeg overdriver.... 😐

Jeg skjønner det, men det har fortsatt ikke noe å si for samfunnsøkonomien.

Da er jo barna store nok til å selv velge om de vil ha kontakt med familien eller ikke.

Ja, jeg leste det du hadde skrevet etter at jeg svarte. Men du blir jo ikke fratatt alt. DPS fungerer sånn at de utreder og behandler. Om de mener at videre behandling ikke vil gjøre deg frisk så må de avslutte behandlingen. Om det ikke hadde vært sånn så ville jo aldri nye pasienter fått hjelp. Du har en psykiatrisk sykepleier du kan snakke med. Du kan sikkert også få hyppigere samtaler med denne personen om du trenger det.

[Undulaten]

7 timer siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon. Har du hatt siste samtale på DPS Enda? Om ikke, kan du kanskje sette deg ned og skrive hvordan du har det og hva du tenker om situasjonen. Er kapasitetmangel på DPS eneste årsak til at de avslutter behandlingen eller er det mangel på bedring? Jeg synes det høres litt rart ut, om behandler er klar over at det gir så store konsekvenser for deg. Jeg vet at mødre som blir rammet av fødselsdepresjoner er prioritert nettopp fordi de skal ta vare på barnet.

Jeg håper uansett du begynner å spise og ta medisiner igjen. Hverken du, barna eller andre er tjent med at du blir dårligere med at du "bevisst" går inn for det.

Jeg har ikke hatt siste time på DPS enda. Skal ha timer der litt sjeldnere etterhvert fram til jul hvor jeg visstnok skal bli avsluttet. 
Jeg er kronisk psykisk syk, så er vel derfor jeg blir avsluttet at jeg har mangel på bedring - de gir meg opp. :-( 
Tror ikke behandler har skjønt hvor dårlig jeg har blitt av beskjeden om det. Eller dvs han har blitt forklart det og jeg er fortsatt dårlig, noe han vet, så ja han må ha skjønt at dette takler jeg ikke bra. 

Medisner og mat kutter jeg ut for å straffe meg selv. Jeg er på en måte ikke god nok. 
HAr hatt barna nå og har spist når de har spist i alle fall... 

[Undulaten]

6 timer siden, Trine skrev:

Jeg skjønner det, men det har fortsatt ikke noe å si for samfunnsøkonomien.

Da er jo barna store nok til å selv velge om de vil ha kontakt med familien eller ikke.

Ja, jeg leste det du hadde skrevet etter at jeg svarte. Men du blir jo ikke fratatt alt. DPS fungerer sånn at de utreder og behandler. Om de mener at videre behandling ikke vil gjøre deg frisk så må de avslutte behandlingen. Om det ikke hadde vært sånn så ville jo aldri nye pasienter fått hjelp. Du har en psykiatrisk sykepleier du kan snakke med. Du kan sikkert også få hyppigere samtaler med denne personen om du trenger det.

Nei, kanskje ikke, men er redd barna blir dårlige om de ikke kan ha kontakt med meg. Så om noen år vil de har behov for hjelp og masse styr. 
Den minste sa i helga at hun savnet meg litt når hun ikke var hos meg. Det såret meg veldig. Da ser det jo ikke ut til at de liker seg hos meg. Så da får jeg bare gi opp egentlig. 

Vet DPS anser meg som ferdig utredet og behandlet. Og jeg er kronisk psykisk syk. Men dette er vanskelig likevel. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å få tillit til noen andre enn det jeg har hatt til behandler. Psyk sykepleier blir jeg aldri helt komfortabel med og ellers i kommunen har jeg så mange personer å forholde meg til at det går på tiliten løs, kan ikke stole på noen. Så jeg blir sikkert bare dårligere og dårligere når dette skjer. 

[Trine]

1 minutt siden, Undulaten skrev:

Nei, kanskje ikke, men er redd barna blir dårlige om de ikke kan ha kontakt med meg. Så om noen år vil de har behov for hjelp og masse styr. 
Den minste sa i helga at hun savnet meg litt når hun ikke var hos meg. Det såret meg veldig. Da ser det jo ikke ut til at de liker seg hos meg. Så da får jeg bare gi opp egentlig. 

Vet DPS anser meg som ferdig utredet og behandlet. Og jeg er kronisk psykisk syk. Men dette er vanskelig likevel. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å få tillit til noen andre enn det jeg har hatt til behandler. Psyk sykepleier blir jeg aldri helt komfortabel med og ellers i kommunen har jeg så mange personer å forholde meg til at det går på tiliten løs, kan ikke stole på noen. Så jeg blir sikkert bare dårligere og dårligere når dette skjer. 

Hvordan kan du trekke konklusjonen at de ikke liker seg hos deg, når de sier at de savner deg når de ikke er hos deg?

Jeg forstår godt at det er vanskelig. Jeg var ganske fortvilet da jeg måtte bytte behandler på DPS, men jeg overlevde. Nå har de forberedt meg på at deres jobb med meg er ferdig og at behandlingen der vil avsluttes når jeg får hjelp fra kommunen. Det er desverre bare sånn det må være. Om du ikke er komfortabel med den psykiatriske sykepleieren så ber du om å få en annen. Uansett, når du velger å slutte å ta medisiner og du går inn med en innstilling om at ingen er til å stole på og at du bare kommer til å bli dårligere og dårligere, så gjør du det veldig vanskelig for andre å hjelpe deg.

[Undulaten]

35 minutter siden, Trine skrev:

Hvordan kan du trekke konklusjonen at de ikke liker seg hos deg, når de sier at de savner deg når de ikke er hos deg?

Jeg forstår godt at det er vanskelig. Jeg var ganske fortvilet da jeg måtte bytte behandler på DPS, men jeg overlevde. Nå har de forberedt meg på at deres jobb med meg er ferdig og at behandlingen der vil avsluttes når jeg får hjelp fra kommunen. Det er desverre bare sånn det må være. Om du ikke er komfortabel med den psykiatriske sykepleieren så ber du om å få en annen. Uansett, når du velger å slutte å ta medisiner og du går inn med en innstilling om at ingen er til å stole på og at du bare kommer til å bli dårligere og dårligere, så gjør du det veldig vanskelig for andre å hjelpe deg.

Jeg bare følte at de ikke liker seg hos meg når hun minste sa at hun savnet meg LITT. Da føler jeg at jeg ikke har satt så mye spor og ikke er så viktig. 

Jeg skjønner at kommunen må overta ansvaret for meg, men for meg er det bare kaos. Jeg har inne en skriftlig klage på kommunen på dårlig oppfølging, også er det så mange personer å forholde seg til. Jeg trenger få personer som jeg kan bli trygg på for å bli trygg for å åpne meg. Så jeg hadde trengt at jeg ble fulgt opp på DPS til oppfølgingen var bedre fra kommunens side for nå er det kaos. 

[Gjest Kanuttius]

29 minutter siden, Undulaten skrev:

Jeg bare følte at de ikke liker seg hos meg når hun minste sa at hun savnet meg LITT. Da føler jeg at jeg ikke har satt så mye spor og ikke er så viktig. 

Jeg skjønner at kommunen må overta ansvaret for meg, men for meg er det bare kaos. Jeg har inne en skriftlig klage på kommunen på dårlig oppfølging, også er det så mange personer å forholde seg til. Jeg trenger få personer som jeg kan bli trygg på for å bli trygg for å åpne meg. Så jeg hadde trengt at jeg ble fulgt opp på DPS til oppfølgingen var bedre fra kommunens side for nå er det kaos. 

Jeg er ganske sikker på at hun savner deg mere enn litt. Barn lærer tidlig å ikke være til belastning for de voksne. Kanskje hun ikke tør være tydelig på sitt savn fordi hun er redd du skal bli lei deg og tenke mye på det.