Aktive valg

[florista]

Det er så tungt å alltid ta de riktige valgene. Å hele tiden overbevise seg selv det motsatte av hva kroppen føler. Å overse redsel og gjennomføre. Det å aldri kunne hvile, fordi du hele tiden må kjempe for å ta riktige valg gjør meg skjørere. Jeg tåler mindre. 

Å velge å spise, selv om hele deg rister av redsel. Å velge å ikke vri på ordene til behandler, slik du gjorde før. Å velge å stole på en person, selv om hele deg skriker inni deg for å være forberedt for det motsatte. Å velge å puste i stedet for å holde pusten. Å velge å være sosial, selv om hele deg vil være alene. 

Alle disse aktive valgene. Mange mange ganger for dagen. 

Å komme dit hen at du ikke lenger tør vise deg svak, fordi du føler du har vært så lenge i behandling at nå må du vise endring. Spesielt fordi de sier at det er så stor endring. Hun tror ikke de vet at dette er aktive valg hun må ta absolutt hele tiden. At det gjør henne sliten. Utmattet. Ikke rent fysisk kanskje, men i hodet. 

Å ikke lenger kunne vise seg svak. Det er tøft. 

[*skal*]

<3 til deg! Kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg veldig igjen, om ikke på alle de samme måtene. Jeg håper noen av de skjønner!

[XbellaX]

5 timer siden, florista skrev:

Det er så tungt å alltid ta de riktige valgene. Å hele tiden overbevise seg selv det motsatte av hva kroppen føler. Å overse redsel og gjennomføre. Det å aldri kunne hvile, fordi du hele tiden må kjempe for å ta riktige valg gjør meg skjørere. Jeg tåler mindre. 

Å velge å spise, selv om hele deg rister av redsel. Å velge å ikke vri på ordene til behandler, slik du gjorde før. Å velge å stole på en person, selv om hele deg skriker inni deg for å være forberedt for det motsatte. Å velge å puste i stedet for å holde pusten. Å velge å være sosial, selv om hele deg vil være alene. 

Alle disse aktive valgene. Mange mange ganger for dagen. 

Å komme dit hen at du ikke lenger tør vise deg svak, fordi du føler du har vært så lenge i behandling at nå må du vise endring. Spesielt fordi de sier at det er så stor endring. Hun tror ikke de vet at dette er aktive valg hun må ta absolutt hele tiden. At det gjør henne sliten. Utmattet. Ikke rent fysisk kanskje, men i hodet. 

Å ikke lenger kunne vise seg svak. Det er tøft. 

Jeg er sannelig usikker på om det å tvinge seg selv til ulike aktiviteter blir så spesielt bra i lengden. Riktignok kan du kanskje etterhvert bli tryggere på at det ikke er farlig/at det går ok å feks spise/ at kroppen din trenger det osv osv, men det skapes jo ingen gode assosiasjoner annet enn nærmest tvang. Hva om du forsøkte å knytte noe hyggelig til de vanskelige valgene du blir nødt til å ta, kanskje det kan gi litt mer "trivsel" i en slik situasjon enn at alt bare blir en ren kamp. 

Det er lov å være svak uansett hvor langt man har gått og hvor hardt man har kjempet, men i tillegg skulle jeg ønske at du også minner deg selv på at du når du tar deg en hvil - en time out -så betyr det ikke at du er "svak". Jeg tror forøvrig de kjenner til det du strever med -at dette er helt bevisste og aktive valg du blir nødt til å ta men det skader ikke at du minner dem på det.  

 

Endret 27. september 2017 av XbellaX

[Gjest Kanuttius]

Jeg kjenner meg godt igjen. Valg på valg på tvers av hva tankene forteller, det er tøft og ja,- Jeg blir veldig sliten av det.

[frosken]

11 timer siden, florista skrev:

Det er så tungt å alltid ta de riktige valgene. Å hele tiden overbevise seg selv det motsatte av hva kroppen føler. Å overse redsel og gjennomføre. Det å aldri kunne hvile, fordi du hele tiden må kjempe for å ta riktige valg gjør meg skjørere. Jeg tåler mindre. 

Å velge å spise, selv om hele deg rister av redsel. Å velge å ikke vri på ordene til behandler, slik du gjorde før. Å velge å stole på en person, selv om hele deg skriker inni deg for å være forberedt for det motsatte. Å velge å puste i stedet for å holde pusten. Å velge å være sosial, selv om hele deg vil være alene. 

Alle disse aktive valgene. Mange mange ganger for dagen. 

Å komme dit hen at du ikke lenger tør vise deg svak, fordi du føler du har vært så lenge i behandling at nå må du vise endring. Spesielt fordi de sier at det er så stor endring. Hun tror ikke de vet at dette er aktive valg hun må ta absolutt hele tiden. At det gjør henne sliten. Utmattet. Ikke rent fysisk kanskje, men i hodet. 

Å ikke lenger kunne vise seg svak. Det er tøft. 

Det vil overraske meg om dine behandlere ikke vet at du må ta aktive valg hele tiden. Slik jeg ser det, så er bedringen du beskriver nettopp at du både ser at du har valg og at du prøver å ta de riktige valgene. Det er slitsomt å velge tilstedeværelse og relasjoner, men alternativet er mye verre på lang sikt. 

Kanskje kan denne boken være til nytte for deg: https://www.adlibris.com/no/sok?q=The+Compassionate+Mind+Workbook%3A+A+step-by-step+guide+to+developing+your+compassionate+self

 

 

[florista]

8 timer siden, XbellaX skrev:

Jeg er sannelig usikker på om det å tvinge seg selv til ulike aktiviteter blir så spesielt bra i lengden. Riktignok kan du kanskje etterhvert bli tryggere på at det ikke er farlig/at det går ok å feks spise/ at kroppen din trenger det osv osv, men det skapes jo ingen gode assosiasjoner annet enn nærmest tvang. Hva om du forsøkte å knytte noe hyggelig til de vanskelige valgene du blir nødt til å ta, kanskje det kan gi litt mer "trivsel" i en slik situasjon enn at alt bare blir en ren kamp. 

Det er lov å være svak uansett hvor langt man har gått og hvor hardt man har kjempet, men i tillegg skulle jeg ønske at du også minner deg selv på at du når du tar deg en hvil - en time out -så betyr det ikke at du er "svak". Jeg tror forøvrig de kjenner til det du strever med -at dette er helt bevisste og aktive valg du blir nødt til å ta men det skader ikke at du minner dem på det.  

 

Det er så vanskelig å knytte gode opplevelser/assosiasjoner til situasjoner som krever så mye krefter på riktige valg. Å stå i det. Men du har nok rett, det å skape noe fint i situasjonen for å avlede er nok bra. Forstår bare ikke hvordan jeg skal klare det. 

Innimellom kunne jeg ønske jeg kunne ta en pause fra alle disse aktive valgene. Men da faller jeg. Så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. 

[florista]

2 timer siden, frosken skrev:

Det vil overraske meg om dine behandlere ikke vet at du må ta aktive valg hele tiden. Slik jeg ser det, så er bedringen du beskriver nettopp at du både ser at du har valg og at du prøver å ta de riktige valgene. Det er slitsomt å velge tilstedeværelse og relasjoner, men alternativet er mye verre på lang sikt. 

Kanskje kan denne boken være til nytte for deg: https://www.adlibris.com/no/sok?q=The+Compassionate+Mind+Workbook%3A+A+step-by-step+guide+to+developing+your+compassionate+self

 

 

Takk for svar og tips om bok. Jeg skal få lest om den og kanskje bestilt den. Det er tøft å velge tilstedeværelse og relasjoner. Å aldri hvile. Å aldri puste. Men hele tiden gjøre rett. 

[ColaZero]

4 timer siden, florista skrev:

Takk for svar og tips om bok. Jeg skal få lest om den og kanskje bestilt den. Det er tøft å velge tilstedeværelse og relasjoner. Å aldri hvile. Å aldri puste. Men hele tiden gjøre rett. 

Dette høres veldig slitsomt ut. Er det meningen at det skal være slik eller har du selv kommet til at det må være slik hele tiden? Tenker at det kanskje hadde vært mindre slitsomt at du velger ut noen få ting i starten, f.eks. utfordre deg selv til å danne relasjoner. Ta litt og litt, ikke alt sammen i "et jafs"?

[florista]

Jeg vet ikke hvordan jeg kan velge ut noen områder? 

[ColaZero]

1 minutt siden, florista skrev:

Jeg vet ikke hvordan jeg kan velge ut noen områder? 

Mener du at du ikke vet hvilket område du skal velge og ønsker forslag?

[florista]

Ja gjerne det! Tar imot alle råd med takknemlighet. 

[ColaZero]

1 minutt siden, florista skrev:

Ja gjerne det! Tar imot alle råd med takknemlighet. 

Som jeg skrev så kunne du f.eks starte (starte blir et feil ord, du er jo allerede i gang!) med relasjoner til andre. Det er en stor oppgave som krever mye energi og innsats. Hadde det gått an at du fokuserte mest på det i en periode og gi resten litt mindre fokus?

Dette blir bare forslag sett utenfra, jeg vil ikke "forstyrre" terapien din. Men hvis du synes det høres greit ut så kan du ta det opp med behandler?

[ColaZero]

13 minutter siden, florista skrev:

Ja gjerne det! Tar imot alle råd med takknemlighet. 

Også er det populært å be noen som skriver her om å printe ut og ta med til behandler. Det synes jeg du skal for du beskriver hvordan du har det på en så fin måte. Og det er ikke sikkert det er like lett å ta dette med behandler muntlig.

[florista]

Tusen takk for svar og innspill. 

Jeg skal prøve å ta med noe skriftlig til behandler. Jeg må velge å stole på at det er greit. 

Kanskje er jeg for utålmodig, men å "bare" forholde meg til andre, for i den forbindelse må jeg også forholde meg (ofte) til mat, jeg må forholde meg til hvordan komme meg hit og dit, jeg må forholde meg til å være så frisk som mulig for å mestre, og oppå dette må jeg forholde meg til triggere som setter meg ut som jeg ikke kan kontrollere, og jeg må velge å holde meg oppreist. 

Mens alt jeg innimellom ønsker er å få slippe å kjempe så innmari hardt hele tiden. 

[ColaZero]

18 minutter siden, florista skrev:

Tusen takk for svar og innspill. 

Jeg skal prøve å ta med noe skriftlig til behandler. Jeg må velge å stole på at det er greit. 

Kanskje er jeg for utålmodig, men å "bare" forholde meg til andre, for i den forbindelse må jeg også forholde meg (ofte) til mat, jeg må forholde meg til hvordan komme meg hit og dit, jeg må forholde meg til å være så frisk som mulig for å mestre, og oppå dette må jeg forholde meg til triggere som setter meg ut som jeg ikke kan kontrollere, og jeg må velge å holde meg oppreist. 

Mens alt jeg innimellom ønsker er å få slippe å kjempe så innmari hardt hele tiden. 

Jeg synes du er tapper 

[florista]

Tusen takk, ColaZero⭐️

[frosken]

8 timer siden, florista skrev:

Tusen takk for svar og innspill. 

Jeg skal prøve å ta med noe skriftlig til behandler. Jeg må velge å stole på at det er greit. 

Kanskje er jeg for utålmodig, men å "bare" forholde meg til andre, for i den forbindelse må jeg også forholde meg (ofte) til mat, jeg må forholde meg til hvordan komme meg hit og dit, jeg må forholde meg til å være så frisk som mulig for å mestre, og oppå dette må jeg forholde meg til triggere som setter meg ut som jeg ikke kan kontrollere, og jeg må velge å holde meg oppreist. 

Mens alt jeg innimellom ønsker er å få slippe å kjempe så innmari hardt hele tiden. 

Det er krevende å slutte å unnvike i den grad du har gjort i mange år. Du forteller om helt andre måter å være i verden på. Selvfølgelig er det slitsomt. Det er imidlertid ingen andre enn deg selv som krever at du ikke skal synes det er slitsomt. Du kan snakke om dette med dine behandlere.