Dør

[AnonymBruker]

1 minutt siden, frosken skrev:

Det er vel ingen som kan vite hvilken bakgrunn de som svarer har? Trådstarter sier at vedkommende har slitt med psykiske vansker i svært mange år, og har både en behandler og en psykiater. Hvorfor skulle det være farlig å fokusere på de muligheter til bedring som kan ligge i økt aktivitet? 

Ok. Beklager. 

Anonymkode: 629c4...441

[frosken]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Ja husker jeg fikk høre det mye en stund "Kom deg ut, gå på tur, hold deg i aktivitet". Lå med dyne og pute i sofaen, sånn lå jeg i et år. Hadde det hjulpet å gå ut på tur? Tror ikke det, hadde nok med å gå på do. 

Men det høres ikke ut som om det hjalp å ligge på sofaen, dersom du måtte ligge der et års tid? Du har vel også egentlig ønsket deg mer støtte til økt aktivitet?

[frosken]

56 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg er enig i at det er viktig og riktig fakta. Det er ingen tvil om at fysisk trening er viktig både for den fysiske og psykiske helsen, men det gjelder å legge seg på et nivå der man opplever mestringsfølelse.
Om man satser utrent på maraton, gir man opp med tanken kun noen meter etter startstreken og tenker at dette er umulig. Når du trener styrketrening, begynner du ikke med 140 kg i beinpress om du selv veier 65 kg. Da mister du all motivasjon og gnist og gir opp med en følelse av at dette klarer jeg aldri. Hvor blir det da av motivasjonen for å skulle gjøre nye forsøk?
Jeg tror at slik TS beskriver sin situasjon, er det nok akkurat nå å ta en runde rundt i stuen. én gang pr. dag, siden øke til to ganger pr. dag og kanskje utvide radiusen litt og litt. Jeg trener for tiden opp en skadet muskel og der er det en hårfin balansegang mellom å trene nok, men ikke trene slik at jeg får smerter, veiledet av en manuellterapeut. Slik tenker jeg at TS også har det akkurat nå. TS har kanskje ingen skadede muskler, som i mitt tilfelle, og kan kjenne på litt smerte, men skal ikke slite seg helt ut.
Glemte David Clarke dette viktige poenget med å tilpasse treningen etter pasientens forutsetninger?

Nå blir jeg litt forvirret. Jeg har ikke sett at noen har snakket om hard fysisk aktivitet, men derimot at trådstarter bør kontakte sin fastlege og at det kanskje kunne vært fornuftig med mosjons- eller støttekontakt for å få hjelp til økt aktivitet? Det første en slik kontakt vanligvis vil gjøre, er jo å snakke med den det gjelder og forsøke å få i gang små og gradvise endringer. 

[stjernestøv]

Akkurat nå, frosken skrev:

Men det høres ikke ut som om det hjalp å ligge på sofaen, dersom du måtte ligge der et års tid? Du har vel også egentlig ønsket deg mer støtte til økt aktivitet?

Men jeg klarte ikke noe, det er helt sant...kroppen fungerte ikke. Prøvde å være med på fjellet, måtte legge meg ned der og. Samboeren kjeftet mye på meg på den tiden, prøvde å få meg til å gjøre ting men det var umulig. Nå er jeg ikke sånn lenger heldigvis, men ja vil komme meg mer ut. Den gangen trodde jeg jeg skulle dø, før det magnetiske vannet reddet meg. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, cilie skrev:

Da tenker du at du skal holde ut fram til mandag og så ber du om akutt-time hos fastlegen og ber om hjelp igjen. 

Vært med legen. Hun vil sende en ny søknad til dps. Men det tar ukesvis å få svar på. Men skal til behandler på tirsdag.

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[AnonymBruker]

6 timer siden, stjernestøv skrev:

Du kan jo kontakte legevakten, de kan vel legge deg inn akutt når du er så dårlig?

Legevakta kan ikke legge meg inn, før det må de koble inn et kriseteam som kommer hjem til meg for å vurdere om jeg skal legges inn. Orker/klarer ikke oppstyret.

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[AnonymBruker]

6 timer siden, Andreaswell skrev:

Da er det bare å dra frem en stor fet løgn om at du er bekymret for eget liv og helse, og at vurderer selvskading/selvmord. Etisk riktig? Nei. Men når samfunnet svikter så totalt er det helt innafor!

Men jeg klarer ikke lyve😐

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke en akuttsak og dermed ikke noe for legevakta. Snakk med fastlegen på mandag. En støtte/mosjonskontakt hadde vært noe. Passivitet forsterker passivitet og depresjon. Her gjelder det å komme i aktivitet. (Ja, jeg hører allerede "ja, men det klarer jeg ikke")

Anonymkode: dd5fc...091

Har vært snakk om det, lurt på å søke men har ikke tillit til andre folk og har isolert meg. Jeg har vel gitt opp livet (og meg selv) så det spiller vel ingen rolle. Tror jeg har brukt opp viljen min..har vært gjennom extremt mye i mange år...og har ikke mer å gi. Sorry. 

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[AnonymBruker]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg har nettopp sagt min mening til AB091 og trenger ikke gjenta meg der. Om du ikke orker å gå en runde rundt i stuen, kan du åpne et vindu og trekke inn den friske luften. Det gjør godt både for hode og kropp. Jeg gjør det i blant selv; når jeg er trøtt og sliten, stikker jeg hodet ut av vinduet og trekker luften dypt ned i lungene noen ganger. Mer skal ikke til før tankene klarner litt.

Det er leit at du avvises på DPS. Du skriver ikke noen årsak til dette, men tror du at du hadde klart å nyttiggjøre deg av oppholdet når formen du beskriver er som den er?

Jeg tenker tire ting i tillegg til det jeg har nevnt med litt tilpasset fysisk aktivitet og frisk luft fra vinduskarmen:

1. Det er viktig at du får i deg riktig mat. Slik du beskriver din situasjon, får jeg inntrykk av at den nedprioriteres (bare en antakelse). Kanskje du kan få legen til å søke hjemmetjenesten i kommunen der du bor til å komme med middag til deg? Den har kanskje ikke rykte på seg til å være den beste middagen, men et bedre alternativ enn ingen middag.

2. Trivsel rundt deg er viktig. Det høres kanskje oppskrytt ut, men jeg tror vi trives bedre når vi har det bedre (dvs. Ryddig og rent) rundt oss. Kanskje du kan få hjelp av hjemmehjelpstjenesten til å holde det litt rent rundt deg?

3. Du sier du har kontakt med hjelpeapparatet ved behandler og psykiater. Kanskje du også kunne hatt nytte av psykiatritjenesten? De kommer hjem til deg. Mange har bare samtaler, men jeg vet også om de som får hjelp til å rydde i hjemmet, gå ut å handle osv.

4. Du skriver du har kontakt med psykiater og jeg regner da med at du bruker medisiner. Klarer du å få i deg disse slik du skal? Om dette er en utfordring for deg, kan du få bistand til dette fra hjemmesykepleien enten ved daglige besøk eller ved levering av dosett.

Det kan være jeg tar mye feil om din situasjon her og kommer med meningsløse råd. Det beklager jeg i så fall.

Du har vel rett i at jeg svikter på alle punktene.. vet ikke om jeg vil ha hj.sykepl på døra her...er et lite tett borettslag og folk snakker...

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

Det høres ut som om du trenger hjelp til økt aktivitet i hverdagen. Får du hjelp fra kommunepsykiatrien? Kunne du spørre om dere sammen kan lage en ukesplan og at noen evt. kunne gå tur med deg et par ganger i uka?

Har prøvd utallige ganger...hodet/kroppen klarer ikke "samle seg" om hva jeg skal gjøre...klarer ikke planlegge...eller sette igang å gjøre noe...har store planer men ender ofte med at jeg avlyser timene med psyk.tjenesten...ofte fordi jeg helt lammet av angst/oppgitt/utslitt og ikke klarer tanken på å dusje/kle på meg. 

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[Eva Sofie]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har vel rett i at jeg svikter på alle punktene.. vet ikke om jeg vil ha hj.sykepl på døra her...er et lite tett borettslag og folk snakker...

Anonymkode: 4fa1f...2fd

 

Jeg mente ikke å si at du mislykkes på alle punkter. Da uttrykte jeg meg litt feil. Jeg kom med forslag til hva du kan gjøre for å bedre din egen hverdag og livssituasjon. Selv om den føles fastlåst, er det alltid muligheter. Det gjelder bare å samle nok mot og krefter til å spørre og ta imot dem.

Jeg bor selv i et borettslag med ca. 20 leiligheter. Her kommer det titt og stadig mennesker enten det er fra hjemmehjelptjenesten eller hjemmesykepleien. Jeg forstår du synes det er kjipt...

[Eva Sofie]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har prøvd utallige ganger...hodet/kroppen klarer ikke "samle seg" om hva jeg skal gjøre...klarer ikke planlegge...eller sette igang å gjøre noe...har store planer men ender ofte med at jeg avlyser timene med psyk.tjenesten...ofte fordi jeg helt lammet av angst/oppgitt/utslitt og ikke klarer tanken på å dusje/kle på meg. 

Anonymkode: 4fa1f...2fd

 

Jeg håper ikke du tar dette ille opp og det er bare ment som en vennlig tanke: Kan en bemannet omsorgsbolig for psykiatriske pasienter være et alternativ for deg? Det virker som om du har gitt opp hverdagen. Hverdagen må du selv forme, uansett hvor du bor, men om du vil gjøre noe med den, for din egen skyld, må du selv gjøre noen grep.

Jeg vet altfor lite om hvordan det fungerer med bemannet omsorgsbolig for psykiatri, så det må i så fall andre utdype, men det er fordeler og ulemper der også. Du kunne nok fått god hjelp til å klare deg med egeninnsats og egenvilje, men det er ikke "bare bare" å samle mennesker med ulike psykiske problemer på ett sted. Mulig jeg er fordomsfull?

Som sagt, jeg har ingen personlig erfaring, men kjenner et par som har bodd i slik omsorgsbolig.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg mente ikke å si at du mislykkes på alle punkter. Da uttrykte jeg meg litt feil. Jeg kom med forslag til hva du kan gjøre for å bedre din egen hverdag og livssituasjon. Selv om den føles fastlåst, er det alltid muligheter. Det gjelder bare å samle nok mot og krefter til å spørre og ta imot dem.

Jeg bor selv i et borettslag med ca. 20 leiligheter. Her kommer det titt og stadig mennesker enten det er fra hjemmehjelptjenesten eller hjemmesykepleien. Jeg forstår du synes det er kjipt...

Mente ikke at du tenkte sånn...bare ordla meg litt rart☺ her er åtte leiligheter...så lite ja. Mot og krefter er lenge siden jeg har hatt...men jeg klarer å snu alt til det negative i hodet mitt, uansett hva jeg tenker jeg kan gjøre med situasjonen, så kommer det like fort tanken om at "jeg har prøvd alt, ingenting hjelper"...og når det er et humlebol i hodet så er det som om kroppen blir helt paralysert og nekter å gjøre de bra tinga...

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg håper ikke du tar dette ille opp og det er bare ment som en vennlig tanke: Kan en bemannet omsorgsbolig for psykiatriske pasienter være et alternativ for deg? Det virker som om du har gitt opp hverdagen. Hverdagen må du selv forme, uansett hvor du bor, men om du vil gjøre noe med den, for din egen skyld, må du selv gjøre noen grep.

Jeg vet altfor lite om hvordan det fungerer med bemannet omsorgsbolig for psykiatri, så det må i så fall andre utdype, men det er fordeler og ulemper der også. Du kunne nok fått god hjelp til å klare deg med egeninnsats og egenvilje, men det er ikke "bare bare" å samle mennesker med ulike psykiske problemer på ett sted. Mulig jeg er fordomsfull?

Som sagt, jeg har ingen personlig erfaring, men kjenner et par som har bodd i slik omsorgsbolig.

Jeg tror ikke jeg orker å bo med mange psyke folk...blir sikkert mange intriger...ikke meningen å være forutinntatt da. Tror kroppen min ikke klarer mer nå...jeg kjempa i mange år...før det sa stopp... har studert i mange år...prøvd å jobbe mange ganger...prøvd behandling og fått feil behandling i flere år i to omganger..pågående traumer...behandleren min sa at terapi ikke funker da...så sitter dypt i det. Men klart at alle må forme sin egen hverdag. Og jeg strever med at gnisten...motet..troa er borte..

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[Eva Sofie]

1 time siden, frosken skrev:

Nå blir jeg litt forvirret. Jeg har ikke sett at noen har snakket om hard fysisk aktivitet, men derimot at trådstarter bør kontakte sin fastlege og at det kanskje kunne vært fornuftig med mosjons- eller støttekontakt for å få hjelp til økt aktivitet? Det første en slik kontakt vanligvis vil gjøre, er jo å snakke med den det gjelder og forsøke å få i gang små og gradvise endringer. 

 

Beklager, Frosken, dette handlet selvsagt ikke om fysisk aktivitet så direkte som jeg fremstilte det. Jeg beklager det. Jeg hang meg nok litt for mye opp i dette som TS skrev: "Hva bør jeg gjøre når livet er sånn at jeg sakte men sikkert mister alle krefter og livsmot, det har pågått lenge og nå er jeg så svak i kroppen at eneste jeg klarer er å ligge på sofaen og (så vidt) gå på do?"

Det jeg ønsket å få frem, og som jeg kanskje brukte litt for mange ord på og sammenlignet med hvordan man gjør med fysisk trening, er at man må begynne der TS er og gradvis gå videre.

Jeg tror vi er ganske enige, men jeg forvirret deg litt med min klønethet

[frosken]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva bør jeg gjøre når livet er sånn at jeg sakte men sikkert mister alle krefter og livsmot, det har pågått lenge og nå er jeg så svak i kroppen at eneste jeg klarer er å ligge på sofaen og (så vidt) gå på do? Er i en tøff livsituasjon som ikke lar seg løse nå. Verken på ene eller andre måten. Veldig komplisert. Har dessuten slitt med psykisk sykdom i over 40 år, siden jeg var barn. Har behandler og psykiater men nytter ikke når livet er som det er. Innleggelse på dps får jeg avslag på avslag på avslag. 

 

Føler jeg skrumper inn, blir til ingenting. Som om jeg vil dø snart. All livskraft er borte. Vil ikke dø...men klarer ikke stoppe hva som skjer med meg heller.

Anonymkode: 4fa1f...2fd

Vil du si noe om hvorfor du mener du er låst i den livssituasjonen du er i? 

Og har du selv noe forslag til tiltak du tror kan være til hjelp for deg? Hvis du fritt kunne velge hvilken hjelp du fikk, hva ville du da ha valgt?

[Andreaswell]

1 time siden, frosken skrev:

Slike innleggelser varer ofte ca to døgn og bidrar lite til positiv endring. 

Men da er man innafor.....

[frosken]

Akkurat nå, Andreaswell skrev:

Men da er man innafor.....

Ofte ender man veldig kjapt ut igjen, og mange opplever et betydelig innslag av avvisning i forbindelse med denne typen innleggelser. Ikke å anbefale, slik jeg ser det. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Andreaswell skrev:

Men da er man innafor.....

..., og hva er forandret når en kommer ut igjen?

Anonymkode: dd5fc...091

[Fionys]

Tror det er viktig å prøve og holde seg i gang med litt aktivitet. Aktiviteten trenger ikke å være trening, men kan for eksempel være å hente posten, vaske koppene, lese en bok, løse kryssord og strikke. Det kan også være lurt å gjøre ting du har likt å gjøre tidligere selv om du ikke har glede av det nå. 

Du skriver at du ikke kan gjøre noe med livssituasjonen din nå, men det kan likevel være lurt å gå igjennom den. Hva har du mulighet til å endre og når.. Hva kan ikke endres.. Da får du litt orden på tankene omkring livssituasjonen.