Dør

[AnonymBruker]

Hva bør jeg gjøre når livet er sånn at jeg sakte men sikkert mister alle krefter og livsmot, det har pågått lenge og nå er jeg så svak i kroppen at eneste jeg klarer er å ligge på sofaen og (så vidt) gå på do? Er i en tøff livsituasjon som ikke lar seg løse nå. Verken på ene eller andre måten. Veldig komplisert. Har dessuten slitt med psykisk sykdom i over 40 år, siden jeg var barn. Har behandler og psykiater men nytter ikke når livet er som det er. Innleggelse på dps får jeg avslag på avslag på avslag. 

 

Føler jeg skrumper inn, blir til ingenting. Som om jeg vil dø snart. All livskraft er borte. Vil ikke dø...men klarer ikke stoppe hva som skjer med meg heller.

Anonymkode: 4fa1f...2fd

[cilie]

Da tenker du at du skal holde ut fram til mandag og så ber du om akutt-time hos fastlegen og ber om hjelp igjen. 

[stjernestøv]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva bør jeg gjøre når livet er sånn at jeg sakte men sikkert mister alle krefter og livsmot, det har pågått lenge og nå er jeg så svak i kroppen at eneste jeg klarer er å ligge på sofaen og (så vidt) gå på do? Er i en tøff livsituasjon som ikke lar seg løse nå. Verken på ene eller andre måten. Veldig komplisert. Har dessuten slitt med psykisk sykdom i over 40 år, siden jeg var barn. Har behandler og psykiater men nytter ikke når livet er som det er. Innleggelse på dps får jeg avslag på avslag på avslag. 

 

Føler jeg skrumper inn, blir til ingenting. Som om jeg vil dø snart. All livskraft er borte. Vil ikke dø...men klarer ikke stoppe hva som skjer med meg heller.

Anonymkode: 4fa1f...2fd

Du kan jo kontakte legevakten, de kan vel legge deg inn akutt når du er så dårlig?

[Andreaswell]

Da er det bare å dra frem en stor fet løgn om at du er bekymret for eget liv og helse, og at vurderer selvskading/selvmord. Etisk riktig? Nei. Men når samfunnet svikter så totalt er det helt innafor!

Endret 28. oktober 2017 av Andreaswell

[AnonymBruker]

Dette er ikke en akuttsak og dermed ikke noe for legevakta. Snakk med fastlegen på mandag. En støtte/mosjonskontakt hadde vært noe. Passivitet forsterker passivitet og depresjon. Her gjelder det å komme i aktivitet. (Ja, jeg hører allerede "ja, men det klarer jeg ikke")

Anonymkode: dd5fc...091

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke en akuttsak og dermed ikke noe for legevakta. Snakk med fastlegen på mandag. En støtte/mosjonskontakt hadde vært noe. Passivitet forsterker passivitet og depresjon. Her gjelder det å komme i aktivitet. (Ja, jeg hører allerede "ja, men det klarer jeg ikke")

Anonymkode: dd5fc...091

Hva er det for et svar til en syk person?!?

Anonymkode: 629c4...441

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det for et svar til en syk person?!?

Anonymkode: 629c4...441

Det er et svar som viser veg til hvordan en blir bedre.  "Stakkars deg, du må ha det fælt, vi lider med deg, ring legevakta" hjelper ingen.

Anonymkode: dd5fc...091

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er et svar som viser veg til hvordan en blir bedre.  "Stakkars deg, du må ha det fælt, vi lider med deg, ring legevakta" hjelper ingen.

Anonymkode: dd5fc...091

Jeg synes bare du skal være forsiktig med alvorlig syke personer. Du er ikke helsepersonell. 

Anonymkode: 629c4...441

[stjernestøv]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er et svar som viser veg til hvordan en blir bedre.  "Stakkars deg, du må ha det fælt, vi lider med deg, ring legevakta" hjelper ingen.

Anonymkode: dd5fc...091

Kom deg ut på tur? Er det lett når man såvidt greier å gå på do? Skjerp deg! Har vært der selv  

[AnonymBruker]

En av de største navnene innen kognitiv terapi, David Clarke fra universitetet i Oxford, holdt et foredrag for norske spesialister. Han startet foredraget med spørsmålet: "Hva er den mest effektive behandling av depresjon?" Salen delte seg i to der en del mente psykoterapi, den andre medisiner. Så kom han med fasiten dokumentert i mange studier: Aktivitet.

En trenger ikke like fakta, en trenger ikke bry seg om fakta eller la det påvirke ens synsinger, men uansett er det fakta :-)

Anonymkode: dd5fc...091

[Eva Sofie]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En av de største navnene innen kognitiv terapi, David Clarke fra universitetet i Oxford, holdt et foredrag for norske spesialister. Han startet foredraget med spørsmålet: "Hva er den mest effektive behandling av depresjon?" Salen delte seg i to der en del mente psykoterapi, den andre medisiner. Så kom han med fasiten dokumentert i mange studier: Aktivitet.

En trenger ikke like fakta, en trenger ikke bry seg om fakta eller la det påvirke ens synsinger, men uansett er det fakta :-)

Anonymkode: dd5fc...091

 

Jeg er enig i at det er viktig og riktig fakta. Det er ingen tvil om at fysisk trening er viktig både for den fysiske og psykiske helsen, men det gjelder å legge seg på et nivå der man opplever mestringsfølelse.
Om man satser utrent på maraton, gir man opp med tanken kun noen meter etter startstreken og tenker at dette er umulig. Når du trener styrketrening, begynner du ikke med 140 kg i beinpress om du selv veier 65 kg. Da mister du all motivasjon og gnist og gir opp med en følelse av at dette klarer jeg aldri. Hvor blir det da av motivasjonen for å skulle gjøre nye forsøk?
Jeg tror at slik TS beskriver sin situasjon, er det nok akkurat nå å ta en runde rundt i stuen. én gang pr. dag, siden øke til to ganger pr. dag og kanskje utvide radiusen litt og litt. Jeg trener for tiden opp en skadet muskel og der er det en hårfin balansegang mellom å trene nok, men ikke trene slik at jeg får smerter, veiledet av en manuellterapeut. Slik tenker jeg at TS også har det akkurat nå. TS har kanskje ingen skadede muskler, som i mitt tilfelle, og kan kjenne på litt smerte, men skal ikke slite seg helt ut.
Glemte David Clarke dette viktige poenget med å tilpasse treningen etter pasientens forutsetninger?

[AnonymBruker]

Jeg jobber som renholder på sykehus. Da jeg var på akuttposten på psykiatrisk klinikk en dag, løftet en sykepleier og en pasient som satt og la puslespill i dagligstua beina for at jeg skulle få vaske gulvet under dem hvorav sykepleieren sa til pasienten (og meg): «det var dagens trim :)». 

 

Jeg var hyggelig tilbake og svarte på en oppmuntrende måte «ja, ingen har vondt av trim». Jeg fikk ingen respons og angret på kommentaren min fordi jeg var redd for at jeg sa noe galt. Kanskje var denne pasienten så syk at hen ikke klarte å gjøre mer enn nettopp dette. 

 

Etterpå var jeg svært forsiktig med å si noe, noe jeg mener en bør være med mindre en ikke er helsepersonell eller kjenner personen godt. 

Anonymkode: 629c4...441

[Eva Sofie]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva bør jeg gjøre når livet er sånn at jeg sakte men sikkert mister alle krefter og livsmot, det har pågått lenge og nå er jeg så svak i kroppen at eneste jeg klarer er å ligge på sofaen og (så vidt) gå på do? Er i en tøff livsituasjon som ikke lar seg løse nå. Verken på ene eller andre måten. Veldig komplisert. Har dessuten slitt med psykisk sykdom i over 40 år, siden jeg var barn. Har behandler og psykiater men nytter ikke når livet er som det er. Innleggelse på dps får jeg avslag på avslag på avslag. 

 

Føler jeg skrumper inn, blir til ingenting. Som om jeg vil dø snart. All livskraft er borte. Vil ikke dø...men klarer ikke stoppe hva som skjer med meg heller.

Anonymkode: 4fa1f...2fd

 

Jeg har nettopp sagt min mening til AB091 og trenger ikke gjenta meg der. Om du ikke orker å gå en runde rundt i stuen, kan du åpne et vindu og trekke inn den friske luften. Det gjør godt både for hode og kropp. Jeg gjør det i blant selv; når jeg er trøtt og sliten, stikker jeg hodet ut av vinduet og trekker luften dypt ned i lungene noen ganger. Mer skal ikke til før tankene klarner litt.

Det er leit at du avvises på DPS. Du skriver ikke noen årsak til dette, men tror du at du hadde klart å nyttiggjøre deg av oppholdet når formen du beskriver er som den er?

Jeg tenker tire ting i tillegg til det jeg har nevnt med litt tilpasset fysisk aktivitet og frisk luft fra vinduskarmen:

1. Det er viktig at du får i deg riktig mat. Slik du beskriver din situasjon, får jeg inntrykk av at den nedprioriteres (bare en antakelse). Kanskje du kan få legen til å søke hjemmetjenesten i kommunen der du bor til å komme med middag til deg? Den har kanskje ikke rykte på seg til å være den beste middagen, men et bedre alternativ enn ingen middag.

2. Trivsel rundt deg er viktig. Det høres kanskje oppskrytt ut, men jeg tror vi trives bedre når vi har det bedre (dvs. Ryddig og rent) rundt oss. Kanskje du kan få hjelp av hjemmehjelpstjenesten til å holde det litt rent rundt deg?

3. Du sier du har kontakt med hjelpeapparatet ved behandler og psykiater. Kanskje du også kunne hatt nytte av psykiatritjenesten? De kommer hjem til deg. Mange har bare samtaler, men jeg vet også om de som får hjelp til å rydde i hjemmet, gå ut å handle osv.

4. Du skriver du har kontakt med psykiater og jeg regner da med at du bruker medisiner. Klarer du å få i deg disse slik du skal? Om dette er en utfordring for deg, kan du få bistand til dette fra hjemmesykepleien enten ved daglige besøk eller ved levering av dosett.

Det kan være jeg tar mye feil om din situasjon her og kommer med meningsløse råd. Det beklager jeg i så fall.

[AnonymBruker]

Glemte David Clarke dette viktige poenget med å tilpasse treningen etter pasientens forutsetninger?

Har jeg noe sted skrevet fysisk trening? Han sa, og jeg gjenga: Aktivitet. Som i dette tilfellet kan være å stå opp i rimelig tid om morgenen. Ta en dusj og kle på seg. Lage seg frokost, pusse tennene og bla i avisen. Lage seg en god kopp med noe om formiddagen. Gå i postkassen. osv osv

Dette er noe alle klarer. Det er et viljesspørsmål.

Anonymkode: dd5fc...091

[frosken]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva bør jeg gjøre når livet er sånn at jeg sakte men sikkert mister alle krefter og livsmot, det har pågått lenge og nå er jeg så svak i kroppen at eneste jeg klarer er å ligge på sofaen og (så vidt) gå på do? Er i en tøff livsituasjon som ikke lar seg løse nå. Verken på ene eller andre måten. Veldig komplisert. Har dessuten slitt med psykisk sykdom i over 40 år, siden jeg var barn. Har behandler og psykiater men nytter ikke når livet er som det er. Innleggelse på dps får jeg avslag på avslag på avslag. 

 

Føler jeg skrumper inn, blir til ingenting. Som om jeg vil dø snart. All livskraft er borte. Vil ikke dø...men klarer ikke stoppe hva som skjer med meg heller.

Anonymkode: 4fa1f...2fd

Det høres ut som om du trenger hjelp til økt aktivitet i hverdagen. Får du hjelp fra kommunepsykiatrien? Kunne du spørre om dere sammen kan lage en ukesplan og at noen evt. kunne gå tur med deg et par ganger i uka?

[frosken]

5 timer siden, Andreaswell skrev:

Da er det bare å dra frem en stor fet løgn om at du er bekymret for eget liv og helse, og at vurderer selvskading/selvmord. Etisk riktig? Nei. Men når samfunnet svikter så totalt er det helt innafor!

Slike innleggelser varer ofte ca to døgn og bidrar lite til positiv endring. 

[frosken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det for et svar til en syk person?!?

Anonymkode: 629c4...441

Det er sannsynligvis et svært godt svar. 

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes bare du skal være forsiktig med alvorlig syke personer. Du er ikke helsepersonell. 

Anonymkode: 629c4...441

Det er vel ingen som kan vite hvilken bakgrunn de som svarer har? Trådstarter sier at vedkommende har slitt med psykiske vansker i svært mange år, og har både en behandler og en psykiater. Hvorfor skulle det være farlig å fokusere på de muligheter til bedring som kan ligge i økt aktivitet? 

[stjernestøv]

1 minutt siden, frosken skrev:

Det er sannsynligvis et svært godt svar. 

Ja husker jeg fikk høre det mye en stund "Kom deg ut, gå på tur, hold deg i aktivitet". Lå med dyne og pute i sofaen, sånn lå jeg i et år. Hadde det hjulpet å gå ut på tur? Tror ikke det, hadde nok med å gå på do. 

[frosken]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber som renholder på sykehus. Da jeg var på akuttposten på psykiatrisk klinikk en dag, løftet en sykepleier og en pasient som satt og la puslespill i dagligstua beina for at jeg skulle få vaske gulvet under dem hvorav sykepleieren sa til pasienten (og meg): «det var dagens trim :)». 

 

Jeg var hyggelig tilbake og svarte på en oppmuntrende måte «ja, ingen har vondt av trim». Jeg fikk ingen respons og angret på kommentaren min fordi jeg var redd for at jeg sa noe galt. Kanskje var denne pasienten så syk at hen ikke klarte å gjøre mer enn nettopp dette. 

 

Etterpå var jeg svært forsiktig med å si noe, noe jeg mener en bør være med mindre en ikke er helsepersonell eller kjenner personen godt. 

Anonymkode: 629c4...441

Jeg tipper at sykepleieren fleipet og at kommentaren ikke hadde noe med pasientens tilstand å gjøre.