Etter at jeg selv ble overtallig for noen år siden..

[AnonymBruker]

Jeg har gått gjennom mangefasettert siden da. Veldig psykisk vonde faser hvor jeg har saumfart mine egne handlinger og forskjellige indre tanker i den lange prosessen før og etter også min overtallighet var et faktum og jeg måtte selge mitt lille krypinn som snart ble krypinn for en annen i en stor by med bredt og godt jobbtilbud men med mye stress og mange utfordringer på det personlige plan. 

Jeg følte meg både romavlyttet og telefonavlyttet og sinne steg i kroppen.( antagelig paykose for der har aldri vært noen årsak til noe i den retning da jeg ikke kjenner mange mennesker og aldri har gjort noe på kanten av noe men vel heller ikke har så mange venner da jeg ofte har en sterkt kritisk angrepsvinkel til det meste)

Det er lite påaktet synes jeg alle de vonde  følelsene som kommer selv om man har det økonomisk OK.

Skuffelsen av å sannsynligvis aldri komme tilbake igjen så mye at helsa lett ryker.

Først nå etter flere år kan jeg tydelig se hvor viktig det er å ikke glemme for samfunnet de som blir igjen på " slagmarken" etter store nedbemanninger og omorganiseringer( halve arbeidsstokken ble borte i noen pennestrøk) Først nå klarer jeg å tenke på også dem i mitt indre selv om fokus mest i dagliglivet går på å ta en dag av gangen.

Jobben betyr så mye mere enn man kanskje tror på leie dager om man tror om man har stor eller liten familie. Det er selvsagt ingen som er død eller noe sånt og ting blir jo så sjelden somMan planlegger og lønna var ikke mye større enn jeg har nå mes så mye mindre reiseutgifter. Mobbinga vil vel blitt ulevelig til slutt allikevel og man har også familien sin å tenke på somalvorlig trengte hjelp etter alt som som red hele samfunnet av vansker.

Jeg mener ikke at det er " over" Jeg mener bare at en jobberMye mye mere enn man kanskje tror når man er yngre selv om dårlig betalt.

Håper de tar godt vare på dem som ble funnet gode  nok.Faktisk.😊

Anonymkode: a8127...e96

[AnonymBruker]

Det er ikke synd på meg eller noe . Det er ikke hva jeg mener( Jeg har endelig tid og anledning til å klimpre litt på piano så min "mission er forefulled".)

Jeg mener at det å miste eller ikke ha noe jobb eller utdanning er en stor og vond hendelse i alles liv. Alle er vi ikke like og takler helt sikkert tingene veldig forskjellig. Men et samfunn uten meningsbærende jobber og utdanning til veldig mange er ingen god utvikling og vi er ikke best i klassen lenger. 

Anonymkode: a8127...e96