Sliter med mindreverdighetskomplekser overfor psykologen

[AnonymBruker]

Jeg ser på psykologen min som vellykket, good looking, intelligent, fantastisk personlighet, han har god jobb, familie, hus, penger osv. Mens jeg er psykisk syk, negativ, pessimistisk, stygg, alene, har ingen jobb eller utdanning å skryte av osv. Dette gjør at jeg føler meg svært forlegen, ydmyk, liten og dårlig i forhold til psykologen. Timene er vanskelige, fordi jeg føler meg som et ekkelt lite skadedyr som sitter der i stolen. Jeg "føler" at psykologen ser ned på meg, selv om jeg ikke har noe bevis for det. Er det flere som har det sånn? 

Anonymkode: abcfd...d5a

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser på psykologen min som vellykket, good looking, intelligent, fantastisk personlighet, han har god jobb, familie, hus, penger osv. Mens jeg er psykisk syk, negativ, pessimistisk, stygg, alene, har ingen jobb eller utdanning å skryte av osv. Dette gjør at jeg føler meg svært forlegen, ydmyk, liten og dårlig i forhold til psykologen. Timene er vanskelige, fordi jeg føler meg som et ekkelt lite skadedyr som sitter der i stolen. Jeg "føler" at psykologen ser ned på meg, selv om jeg ikke har noe bevis for det. Er det flere som har det sånn? 

Anonymkode: abcfd...d5a

Ja. Det er en av grunnen til at jeg ikke vil gå til psykolog.

Anonymkode: 9b3c5...290

[AnonymBruker]

Synd at det blir slik.

Anonymkode: abcfd...d5a

[kupton]

Om en velger å la dette være et problem, kan det vel i prinsippet overføres til alle situasjoner der en person får hjelp av en annen.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener, men han hadde ikke hatt jobb hvis det ikke var for klientene hans. Jeg sliter selv med mindreverdighetskomplekser, men i en psykolog-situasjon ser jeg på situasjonen som at jeg forventer hjelp fra denne personen, er aktivt med for å finne ut hvordan jeg skal/vil bli friskere. Jeg «utnytter» muligheten til det fulle mår jeg er der, noen ganger må han bare lytte til alt jeg har å si, andre ganger må vi diskutere frem og tilbake hva som skal forsøkes osv. Jeg lytter til hva han har å si, og omvendt. Han har ikke oppskriften på hvordan ting skal løses, det må vi finne ut sammen. Ergo spiller utdannelse, hus, bil etc liten rolle i vår relasjon. Han er like «avhengig» av meg som jeg er av han, i mine konsultasjoner med han. Vet ikke om det gir noe mening, men jeg ser på psykologen som en samarbeidsparten mer enn en som skal fortelle meg grunnet utdannelse osv hvordan jeg skal leve livet mitt, eller bli frisk igjen.

Anonymkode: 52af2...319

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener, men han hadde ikke hatt jobb hvis det ikke var for klientene hans. Jeg sliter selv med mindreverdighetskomplekser, men i en psykolog-situasjon ser jeg på situasjonen som at jeg forventer hjelp fra denne personen, er aktivt med for å finne ut hvordan jeg skal/vil bli friskere. Jeg «utnytter» muligheten til det fulle mår jeg er der, noen ganger må han bare lytte til alt jeg har å si, andre ganger må vi diskutere frem og tilbake hva som skal forsøkes osv. Jeg lytter til hva han har å si, og omvendt. Han har ikke oppskriften på hvordan ting skal løses, det må vi finne ut sammen. Ergo spiller utdannelse, hus, bil etc liten rolle i vår relasjon. Han er like «avhengig» av meg som jeg er av han, i mine konsultasjoner med han. Vet ikke om det gir noe mening, men jeg ser på psykologen som en samarbeidsparten mer enn en som skal fortelle meg grunnet utdannelse osv hvordan jeg skal leve livet mitt, eller bli frisk igjen.

Anonymkode: 52af2...319

Dette var virkelig et bra svar  

Anonymkode: b2e4c...89f

[AnonymBruker]

Har forståelse for dette. Viktig å føle at man er likeverdige. Jeg har også opplevd det motsatte . At psykologen har hatt så store utfordringer selv. Hun kom til Norge som barn pga krig. Tatt utdannelse som psykolog og var nå nyskilt og alenemor. Virket stresset og utbrennt. Jeg fikk lite hjelp av henne da hun ikke helt klarte å forholde seg til mine problemer. Det beste for pasienten er jo at psykologen ikke har for mye i sitt eget liv å stri med?. Psykologer er uansett mennesker med sine egne liv og problemer. Fin bil, hus og utdannelse er bare fasade. 

Anonymkode: ef0b1...478

[Eva Sofie]

Jeg ser på psykologen som en gjenstand. Han er et verktøy jeg skal bruke for å bli frisk og på den måten ser jeg ikke på ham som en person. H*n sier selv at han er min guide mens jeg skal guides. Jeg vet heldigvis minst mulig om ham og ønsker ikke vite mer om ham. Søker han f.eks. ikke opp på nettet. Dette gjør også at jeg ikke har trengt å bruke mye tid på å bli kjent med ham. Det trenger jeg ikke siden han bare er et verktøy. Håper du finner en løsning som passer deg.

[AnonymBruker]

Da er nok min psykolog mer personlig med meg enn din er med deg. Min psykolog har fortalt litt om familien sin, om sin ungdom, hvor de drar på ferie osv. Så for meg er han en ordentlig person. Bare jeg som er teit, da. Burde ikke sammenligne meg med psykologen min, men klarer ikke la være å føle meg dårlig i fht han.

Anonymkode: abcfd...d5a

[Gjest elina777]

Nei jeg føler meg ikke dårligere enn behandleren min...er ikke min skyld at jeg hadde manisk psykose i 2012 og derfor idag hjerne som et skjørt glass

[AnonymBruker]

På 13.3.2018 den 14.42, AnonymBruker skrev:

Jeg ser på psykologen min som vellykket, good looking, intelligent, fantastisk personlighet, han har god jobb, familie, hus, penger osv. Mens jeg er psykisk syk, negativ, pessimistisk, stygg, alene, har ingen jobb eller utdanning å skryte av osv. Dette gjør at jeg føler meg svært forlegen, ydmyk, liten og dårlig i forhold til psykologen. Timene er vanskelige, fordi jeg føler meg som et ekkelt lite skadedyr som sitter der i stolen. Jeg "føler" at psykologen ser ned på meg, selv om jeg ikke har noe bevis for det. Er det flere som har det sånn? 

Anonymkode: abcfd...d5a

Tenk heller at du får av andres skattepenger. Så heldig er vi i Norge. Da kan du se på deg selv i et heldigere lys. Skjønner hvordan du har det. Jeg har det slik med fastlegen, men når jeg tenker at de jobber for å hjelpe meg, både i tjenester og skattepenger, så hjelper det. Vi er tross alt heldig som bor i Norge. Du kan jo også bruke henne som inspirasjon. Spørre om råd om hva hun tenker og hvordan hun løser problemer i livet. 

Anonymkode: 23a4a...f12

[AnonymBruker]

9 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg ser på psykologen som en gjenstand. Han er et verktøy jeg skal bruke for å bli frisk og på den måten ser jeg ikke på ham som en person. H*n sier selv at han er min guide mens jeg skal guides. Jeg vet heldigvis minst mulig om ham og ønsker ikke vite mer om ham. Søker han f.eks. ikke opp på nettet. Dette gjør også at jeg ikke har trengt å bruke mye tid på å bli kjent med ham. Det trenger jeg ikke siden han bare er et verktøy. Håper du finner en løsning som passer deg.

Jeg klarer ikke tenke slik. Mennesker er mennesker og det er alle disse små tingene mellom oss som vil spille inn. Kroppsholdning, toneleie, utseende , alder , kjønn og ordene som blir sagt, gjespen og det flakkende blikket når psykologen er trøtt. Hva hun noterer , hva hun husker fra sist , hvert ord hun sier . Tolke, tolke . Hva mente hun med det ?. Hun husket ikke , bryr hun seg ikke. De andre pasientene er sikkert viktigere ? Jeg tror jeg senser ALT i en samtale. Det er så absolutt et menneske som sitter der. Men det er helt greit for da vet jeg også at hun har begrensninger på tross av hun som profesjonell skal fremstille som noe annet. Jeg må nok lære meg å « gi litt blaffen» og tenke at psykologen har et genuint ønske om å hjelpe. 

Anonymkode: ef0b1...478

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer ikke tenke slik. Mennesker er mennesker og det er alle disse små tingene mellom oss som vil spille inn. Kroppsholdning, toneleie, utseende , alder , kjønn og ordene som blir sagt, gjespen og det flakkende blikket når psykologen er trøtt. Hva hun noterer , hva hun husker fra sist , hvert ord hun sier . Tolke, tolke . Hva mente hun med det ?. Hun husket ikke , bryr hun seg ikke. De andre pasientene er sikkert viktigere ? Jeg tror jeg senser ALT i en samtale. Det er så absolutt et menneske som sitter der. Men det er helt greit for da vet jeg også at hun har begrensninger på tross av hun som profesjonell skal fremstille som noe annet. Jeg må nok lære meg å « gi litt blaffen» og tenke at psykologen har et genuint ønske om å hjelpe. 

Anonymkode: ef0b1...478

Hva med å si det akkurat som det er til psykologen? Det du skriver her på dol. Jeg er sikker på at hun ville likt det. 

Anonymkode: b2e4c...89f