Gå til innhold
AnonymBruker

Sliter med mindreverdighetskomplekser overfor psykologen

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg ser på psykologen min som vellykket, good looking, intelligent, fantastisk personlighet, han har god jobb, familie, hus, penger osv. Mens jeg er psykisk syk, negativ, pessimistisk, stygg, alene, har ingen jobb eller utdanning å skryte av osv. Dette gjør at jeg føler meg svært forlegen, ydmyk, liten og dårlig i forhold til psykologen. Timene er vanskelige, fordi jeg føler meg som et ekkelt lite skadedyr som sitter der i stolen. Jeg "føler" at psykologen ser ned på meg, selv om jeg ikke har noe bevis for det. Er det flere som har det sånn? 

Anonymkode: abcfd...d5a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser på psykologen min som vellykket, good looking, intelligent, fantastisk personlighet, han har god jobb, familie, hus, penger osv. Mens jeg er psykisk syk, negativ, pessimistisk, stygg, alene, har ingen jobb eller utdanning å skryte av osv. Dette gjør at jeg føler meg svært forlegen, ydmyk, liten og dårlig i forhold til psykologen. Timene er vanskelige, fordi jeg føler meg som et ekkelt lite skadedyr som sitter der i stolen. Jeg "føler" at psykologen ser ned på meg, selv om jeg ikke har noe bevis for det. Er det flere som har det sånn? 

Anonymkode: abcfd...d5a

Ja. Det er en av grunnen til at jeg ikke vil gå til psykolog.

Anonymkode: 9b3c5...290

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Synd at det blir slik.

Anonymkode: abcfd...d5a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
kupton

Om en velger å la dette være et problem, kan det vel i prinsippet overføres til alle situasjoner der en person får hjelp av en annen.

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg skjønner hva du mener, men han hadde ikke hatt jobb hvis det ikke var for klientene hans. Jeg sliter selv med mindreverdighetskomplekser, men i en psykolog-situasjon ser jeg på situasjonen som at jeg forventer hjelp fra denne personen, er aktivt med for å finne ut hvordan jeg skal/vil bli friskere. Jeg «utnytter» muligheten til det fulle mår jeg er der, noen ganger må han bare lytte til alt jeg har å si, andre ganger må vi diskutere frem og tilbake hva som skal forsøkes osv. Jeg lytter til hva han har å si, og omvendt. Han har ikke oppskriften på hvordan ting skal løses, det må vi finne ut sammen. Ergo spiller utdannelse, hus, bil etc liten rolle i vår relasjon. Han er like «avhengig» av meg som jeg er av han, i mine konsultasjoner med han. Vet ikke om det gir noe mening, men jeg ser på psykologen som en samarbeidsparten mer enn en som skal fortelle meg grunnet utdannelse osv hvordan jeg skal leve livet mitt, eller bli frisk igjen.

Anonymkode: 52af2...319

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener, men han hadde ikke hatt jobb hvis det ikke var for klientene hans. Jeg sliter selv med mindreverdighetskomplekser, men i en psykolog-situasjon ser jeg på situasjonen som at jeg forventer hjelp fra denne personen, er aktivt med for å finne ut hvordan jeg skal/vil bli friskere. Jeg «utnytter» muligheten til det fulle mår jeg er der, noen ganger må han bare lytte til alt jeg har å si, andre ganger må vi diskutere frem og tilbake hva som skal forsøkes osv. Jeg lytter til hva han har å si, og omvendt. Han har ikke oppskriften på hvordan ting skal løses, det må vi finne ut sammen. Ergo spiller utdannelse, hus, bil etc liten rolle i vår relasjon. Han er like «avhengig» av meg som jeg er av han, i mine konsultasjoner med han. Vet ikke om det gir noe mening, men jeg ser på psykologen som en samarbeidsparten mer enn en som skal fortelle meg grunnet utdannelse osv hvordan jeg skal leve livet mitt, eller bli frisk igjen.

Anonymkode: 52af2...319

Dette var virkelig et bra svar :) 

Anonymkode: b2e4c...89f

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Har forståelse for dette. Viktig å føle at man er likeverdige. Jeg har også opplevd det motsatte . At psykologen har hatt så store utfordringer selv. Hun kom til Norge som barn pga krig. Tatt utdannelse som psykolog og var nå nyskilt og alenemor. Virket stresset og utbrennt. Jeg fikk lite hjelp av henne da hun ikke helt klarte å forholde seg til mine problemer. Det beste for pasienten er jo at psykologen ikke har for mye i sitt eget liv å stri med?. Psykologer er uansett mennesker med sine egne liv og problemer. Fin bil, hus og utdannelse er bare fasade. 

Anonymkode: ef0b1...478

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie

Jeg ser på psykologen som en gjenstand. Han er et verktøy jeg skal bruke for å bli frisk og på den måten ser jeg ikke på ham som en person. H*n sier selv at han er min guide mens jeg skal guides. Jeg vet heldigvis minst mulig om ham og ønsker ikke vite mer om ham. Søker han f.eks. ikke opp på nettet. Dette gjør også at jeg ikke har trengt å bruke mye tid på å bli kjent med ham. Det trenger jeg ikke siden han bare er et verktøy. Håper du finner en løsning som passer deg.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Da er nok min psykolog mer personlig med meg enn din er med deg. Min psykolog har fortalt litt om familien sin, om sin ungdom, hvor de drar på ferie osv. Så for meg er han en ordentlig person. Bare jeg som er teit, da. Burde ikke sammenligne meg med psykologen min, men klarer ikke la være å føle meg dårlig i fht han.

Anonymkode: abcfd...d5a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
elina777

Nei jeg føler meg ikke dårligere enn behandleren min...er ikke min skyld at jeg hadde manisk psykose i 2012 og derfor idag hjerne som et skjørt glass

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 13.3.2018 den 14.42, AnonymBruker skrev:

Jeg ser på psykologen min som vellykket, good looking, intelligent, fantastisk personlighet, han har god jobb, familie, hus, penger osv. Mens jeg er psykisk syk, negativ, pessimistisk, stygg, alene, har ingen jobb eller utdanning å skryte av osv. Dette gjør at jeg føler meg svært forlegen, ydmyk, liten og dårlig i forhold til psykologen. Timene er vanskelige, fordi jeg føler meg som et ekkelt lite skadedyr som sitter der i stolen. Jeg "føler" at psykologen ser ned på meg, selv om jeg ikke har noe bevis for det. Er det flere som har det sånn? 

Anonymkode: abcfd...d5a

Tenk heller at du får av andres skattepenger. Så heldig er vi i Norge. Da kan du se på deg selv i et heldigere lys. Skjønner hvordan du har det. Jeg har det slik med fastlegen, men når jeg tenker at de jobber for å hjelpe meg, både i tjenester og skattepenger, så hjelper det. Vi er tross alt heldig som bor i Norge. Du kan jo også bruke henne som inspirasjon. Spørre om råd om hva hun tenker og hvordan hun løser problemer i livet. 

Anonymkode: 23a4a...f12

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
9 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg ser på psykologen som en gjenstand. Han er et verktøy jeg skal bruke for å bli frisk og på den måten ser jeg ikke på ham som en person. H*n sier selv at han er min guide mens jeg skal guides. Jeg vet heldigvis minst mulig om ham og ønsker ikke vite mer om ham. Søker han f.eks. ikke opp på nettet. Dette gjør også at jeg ikke har trengt å bruke mye tid på å bli kjent med ham. Det trenger jeg ikke siden han bare er et verktøy. Håper du finner en løsning som passer deg.

Jeg klarer ikke tenke slik. Mennesker er mennesker og det er alle disse små tingene mellom oss som vil spille inn. Kroppsholdning, toneleie, utseende , alder , kjønn og ordene som blir sagt, gjespen og det flakkende blikket når psykologen er trøtt. Hva hun noterer , hva hun husker fra sist , hvert ord hun sier . Tolke, tolke . Hva mente hun med det ?. Hun husket ikke , bryr hun seg ikke. De andre pasientene er sikkert viktigere ? Jeg tror jeg senser ALT i en samtale. Det er så absolutt et menneske som sitter der. Men det er helt greit for da vet jeg også at hun har begrensninger på tross av hun som profesjonell skal fremstille som noe annet. Jeg må nok lære meg å « gi litt blaffen» og tenke at psykologen har et genuint ønske om å hjelpe. 

Anonymkode: ef0b1...478

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer ikke tenke slik. Mennesker er mennesker og det er alle disse små tingene mellom oss som vil spille inn. Kroppsholdning, toneleie, utseende , alder , kjønn og ordene som blir sagt, gjespen og det flakkende blikket når psykologen er trøtt. Hva hun noterer , hva hun husker fra sist , hvert ord hun sier . Tolke, tolke . Hva mente hun med det ?. Hun husket ikke , bryr hun seg ikke. De andre pasientene er sikkert viktigere ? Jeg tror jeg senser ALT i en samtale. Det er så absolutt et menneske som sitter der. Men det er helt greit for da vet jeg også at hun har begrensninger på tross av hun som profesjonell skal fremstille som noe annet. Jeg må nok lære meg å « gi litt blaffen» og tenke at psykologen har et genuint ønske om å hjelpe. 

Anonymkode: ef0b1...478

Hva med å si det akkurat som det er til psykologen? Det du skriver her på dol. Jeg er sikker på at hun ville likt det. 

Anonymkode: b2e4c...89f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her