Gå til innhold
AnonymBruker

Noen som bruker fastlegen som psykolog?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hvordan er det? Blir det ikke mer som å snakke med en venn eller familiemedlem? De har jo ikke så mye kunnskaper om psykologi eller? 

Anonymkode: 92c36...d59

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

kupton

Storparten av behandlingen som gis til psykisk syke i Norge, gis av fastleger.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1

Legen min ville ikke sende meg videre til psykolog. Jeg har spurt han om det, men han mener at hvis det er noe så kan jeg ta det opp med han. Jeg synes at det hjalp veldig. Hver gang jeg får noe av det som minner om psykose... tanker om alt som kan skje galt, så sier jeg det legen sa til meg: Ro deg ned Mina... Dette er kun tanker og i hodet ditt. Alt går bra. Du er bare stresset. Stress kan minne om psykose og alt det.  Men jeg tror mange psykiske lidelser kommer av stress selv. Er enig med legen. 

Legen sa at hvis han sendte meg videre så fryktet han at jeg bare gå rundt å sykeligjøre meg selv på det ytterste og mulig bli mye sykere. For han sa at jeg er egentlig ikke syk. Men jeg blir på en måte syk av stress og påkjenninger. Men fått beskjed at det tar jeg med han. 

Men kunne ikke legene hatt jobben som psykolog for oss alle? Altså at alle hadde kunnskaper om det, og så kunne vi alle tatt det med fastlegen som har kjennskap til oss? 

Endret av Mina1
  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Bruker ofte legen som "psykolog". Hun er veldig hjelpsom og hat hjulpet meg veldig mye med min helseangst. Hun er veldig forståelsesfull og er flink til å roe meg ned i krisesituasjoner. Slik har jeg unngått innleggelser, da andre leger på f.eks legevakten ikke har samme kjennskap og evne til å hjelpe meg i den grad hun kan. 

Anonymkode: 132f2...744

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv

Likte å snakke med fastlegen min jeg,følte ikke at han så på meg som syk heller og han hadde tro på snåsamannen. Han kommer dessverre ikke tilbake og det er synd, han mente jeg trengte ikke kjøre på dispensasjon men fikk ikke ordnet det. Ikke det at jeg kjører bil da, men han forstod ikke vitsen med det. Så på meg som ganske oppegående. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det kommer jo veldig an på legen og diagnosen!!! Vanligvis er min lege overarbeidet og på etterskudd. Det er fullt på venterommet og han husker ikke hva vi snakket om sist. Jeg har fått « råd» ang min invalidiserende OCD hos legen og jeg ble bare dårligere av det. Det var en enorm forskjell å gå til et OCD team. Noe NAV ordnet for meg. Dessuten er det rart å bruke samme lege til ungene mine , gynekologisk undersøkelse og terapaut. 

Anonymkode: 24d01...b07

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Mina1
2 timer siden, stjernestøv skrev:

Likte å snakke med fastlegen min jeg,følte ikke at han så på meg som syk heller og han hadde tro på snåsamannen. Han kommer dessverre ikke tilbake og det er synd, han mente jeg trengte ikke kjøre på dispensasjon men fikk ikke ordnet det. Ikke det at jeg kjører bil da, men han forstod ikke vitsen med det. Så på meg som ganske oppegående. 

En bra fastlege sykeliggjør ikke pasienten mener jeg. Min lege sier at det beste er å ikke sykeliggjøre en situasjon. Fordi det gjør det ofte vondt verre. Det er jo noe i det. Sier noen at vi er veldig syke, så føler man seg enda sykere. Men det er menneskelig å slite med visse ting. Helt menneskelig. Jeg kjenner meg veldig igjen i dine plager. 

Jeg var et hypokonder i diagnose før jeg skiftet lege. Hadde en lege som fortalte at jeg var veldig hypokonder hele tiden. Og ga meg en haug med medisiner og behandling for det. Men jeg ble bare verre. Skiftet lege. Den nye legen kallte meg ikke et hypokonder, og sykeliggjorde meg ikke. Jeg ble frisk igjen ganske fort. Og etter det så brukte jeg nye legen om det var noe, og helseangsten er ikke slik som den var. Nå er den normal, slik alle pleier å ha. Men den gangen så leste jeg leksikoner opp og ned om sykdommer og alt som kunne svikte i kroppen gjennom hele dagene, og det er ikke bra. Det sluttet jeg med etter at jeg fikk den nye legen. Legen sa at det pleier å være sånn at har man vært skikkelig langt nede anngående hypokondri så blir man faktisk ganske flink å takle helseangst senere. Og det ble jeg. Mye flinkere. 

Men alt jeg var hysterisk før tidligere : jeg så syner av sprøyter bare jeg beveget meg ute... Hadde så angst for helse, og angst for å få en livsfarlig sykdom ... Jeg var livredd andres blod... osv. ... Husker jeg var helt hysterisk. Såklart har jeg respekt for det ennå, men jeg er ikke paranoid lenger :D 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
8 minutter siden, Mina1 skrev:

En bra fastlege sykeliggjør ikke pasienten mener jeg. Min lege sier at det beste er å ikke sykeliggjøre en situasjon. Fordi det gjør det ofte vondt verre. Det er jo noe i det. Sier noen at vi er veldig syke, så føler man seg enda sykere. Men det er menneskelig å slite med visse ting. Helt menneskelig. Jeg kjenner meg veldig igjen i dine plager. 

Jeg var et hypokonder i diagnose før jeg skiftet lege. Hadde en lege som fortalte at jeg var veldig hypokonder hele tiden. Og ga meg en haug med medisiner og behandling for det. Men jeg ble bare verre. Skiftet lege. Den nye legen kallte meg ikke et hypokonder, og sykeliggjorde meg ikke. Jeg ble frisk igjen ganske fort. Og etter det så brukte jeg nye legen om det var noe, og helseangsten er ikke slik som den var. Nå er den normal, slik alle pleier å ha. Men den gangen så leste jeg leksikoner opp og ned om sykdommer og alt som kunne svikte i kroppen gjennom hele dagene, og det er ikke bra. Det sluttet jeg med etter at jeg fikk den nye legen. Legen sa at det pleier å være sånn at har man vært skikkelig langt nede anngående hypokondri så blir man faktisk ganske flink å takle helseangst senere. Og det ble jeg. Mye flinkere. 

Ja har vært hypokonder før jeg også, men ikke nå. 

Den samme legen ville jo legge meg inn også da, så han vet jeg er syk. Jeg er syk, det vet jeg. Fungerer jo ikke normalt her i livet. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
16 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja har vært hypokonder før jeg også, men ikke nå. 

Den samme legen ville jo legge meg inn også da, så han vet jeg er syk. Jeg er syk, det vet jeg. Fungerer jo ikke normalt her i livet. 

Ja, da er vi flere som har vært hypokonder. Jeg skammet meg lenge over det. Synes det var så pinlig, men nå prater jeg åpent om det uten problemer :) .Jeg var et stort hypokonder. Så stort at jeg holdt på å ta selvmord da jeg var 23 år, pga jeg trodde jeg var døden nær. Jeg var ganske ute å kjøre etter en fødsel. Men jeg kom meg ut av knipen. Og takk og pris for at jeg lever og at vinduet jeg forsøkte å åpne var låst. Jeg var innlagt på sykehus pga jeg var så syk. Jeg var altfor redd for å leve. Jeg var redd for å dø med smerte , og innbilte meg at jeg hadde en alvorlig sykdom som legene ikke ville si til meg. Helt sykt. Stakkars leger. De fikk jammen mye kjeft av meg den gangen.... ;):D . Men nye fastlegen fikk ikke kjeft. Han taklet situasjonen på en særdeles rolig måte da. Og det gjorde meg frisk. Itillegg så fikk jeg litt hjelp av han kjente forfatteren Wilhelmsen. Var på to timer hos han og fikk svært god nytte av det. I dag tenker jeg helt anderledes enn den gang. 

Kanskje du var veldig hypokonder etter fødslene du og? Jeg ble helt ekstrem etter fødslene. Men jeg fikk også en del uheldige belastninger etter fødselene. Mitt første barn ble født med noe som gjorde at vi ble sendt med en gang opp med sykebil til barneklinikken fra føden til spesialister for å se hvordan det sto til med barnet. Det har gått helt bra. Men det satt sine spor i meg. Husker jeg var ganske ung og hylte og bar meg.... da jeg sto alene med babyen og fikk høre av legen at noe var galt. Hvorfor skal denne uskyldige nydelige babyen mulig være syk?  Så urettferdig!!! , ropte jeg om igjen og omigjen ... Jeg fikk et stort sjokk Men det gikk helt bra. Men lett å tenke det verste når det står på. Fikk beskjed om at barnet hadde en hjertefeil, som kunne være av alvorligste art. Derfor ble  barnet sendt rett med sykebil til spesialistene på en annen avdeling på sykehuset rett etter fødsel. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
12 minutter siden, Mina1 skrev:

Ja, da er vi flere som har vært hypokonder. Jeg skammet meg lenge over det. Synes det var så pinlig, men nå prater jeg åpent om det uten problemer :) .Jeg var et stort hypokonder. Så stort at jeg holdt på å ta selvmord da jeg var 23 år, pga jeg trodde jeg var døden nær. Jeg var ganske ute å kjøre etter en fødsel. Men jeg kom meg ut av knipen. Og takk og pris for at jeg lever og at vinduet jeg forsøkte å åpne var låst. Jeg var innlagt på sykehus pga jeg var så syk. Jeg var altfor redd for å leve. Jeg var redd for å dø med smerte , og innbilte meg at jeg hadde en alvorlig sykdom som legene ikke ville si til meg. Helt sykt. Stakkars leger. De fikk jammen mye kjeft av meg den gangen.... ;):D . Men nye fastlegen fikk ikke kjeft. Han taklet situasjonen på en særdeles rolig måte da. Og det gjorde meg frisk. Itillegg så fikk jeg litt hjelp av han kjente forfatteren Wilhelmsen. Var på to timer hos han og fikk svært god nytte av det. I dag tenker jeg helt anderledes enn den gang. 

Kanskje du var veldig hypokonder etter fødslene du og? Jeg ble helt ekstrem etter fødslene. Men jeg fikk også en del uheldige belastninger etter fødselene. Mitt første barn ble født med noe som gjorde at vi ble sendt med en gang opp med sykebil til barneklinikken fra føden til spesialister for å se hvordan det sto til med barnet. Det har gått helt bra. Men det satt sine spor i meg. Husker jeg var ganske ung og hylte og bar meg.... da jeg sto alene med babyen og fikk høre av legen at noe var galt. Hvorfor skal denne uskyldige nydelige babyen mulig være syk?  Så urettferdig!!! , ropte jeg om igjen og omigjen ... Jeg fikk et stort sjokk Men det gikk helt bra. Men lett å tenke det verste når det står på. Fikk beskjed om at barnet hadde en hjertefeil, som kunne være av alvorligste art. Derfor ble  barnet sendt rett med sykebil til spesialistene på en annen avdeling på sykehuset rett etter fødsel. 

Høres ikke lett ut det du var gjennom med barnet ditt. 

Jeg var hypokonder fra jeg var liten, tror jeg ble opplært til det. Trodde man skulle bekymre seg 24/7, det gjorde jo de rundt meg. Det er ikke så mange år siden det slapp taket på meg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 timer siden, kupton skrev:

Storparten av behandlingen som gis til psykisk syke i Norge, gis av fastleger.

Forundrer meg litt. Mener man da ved lette depresjoner ol?. Er det pasienter som allerede har blitt utredet og har vært innom DPS og der ting er litt avklart? Første gang jeg gikk til lege og sa at jeg strevde psykisk følte jeg meg overhode ikke komfortabel med å fortelle han så mye. Tenkte at det var så vanskelige ting at det ville jeg ta opp med en psykolog. Det tok laaang ( halvt år) tid før legen bestemte seg for å henvise meg. Hadde da prøvd å fortelle meg at dette gikk over og at jeg bare måtte slappe av og kanskje bytte jobb osv. Selv hos psykologen brukte jeg tid på å tørre å snakke om ting. 

Anonymkode: 24d01...b07

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
12 minutter siden, stjernestøv skrev:

Høres ikke lett ut det du var gjennom med barnet ditt. 

Jeg var hypokonder fra jeg var liten, tror jeg ble opplært til det. Trodde man skulle bekymre seg 24/7, det gjorde jo de rundt meg. Det er ikke så mange år siden det slapp taket på meg. 

Jeg tenker at jeg taklet det ganske feil. Burde jo takle det bedre. Men jeg var ganske ung den gangen. Er virkelig glad for at babyen ikke forsto hvorfor jeg gråt sånn da det skjedde... Jeg gikk jo rundt med babyen på føden og gråt fordi jeg synes så synd på det. Tok sorgene på forhånd og husker jeg klappet og kysset på barnet hele tiden og gråt.... Huff. 

Jeg gjorde som du sier : bekymret meg 24/7. Min mor og familien min kan også være litt sånn... Så mulig det er arvelig. 

 

 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
Akkurat nå, Mina1 skrev:

Jeg tenker at jeg taklet det ganske feil. Burde jo takle det bedre. Men jeg var ganske ung den gangen. 

Jeg gjorde som du sier : bekymret meg 24/7. Min mor og familien min kan også være litt sånn... Så mulig det er arvelig. 

 

 

Man får takle det som man gjorde, ikke så lett når man er ung. 

Ja tror det er arvelig, mine barn er sånn også. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Mina1
11 minutter siden, stjernestøv skrev:

Man får takle det som man gjorde, ikke så lett når man er ung. 

Ja tror det er arvelig, mine barn er sånn også. 

Det tror jeg. Mine bestemødre var sånn. Mine foreldre er sånn. Jeg er sånn. Jeg kjenner meg også veldig igjen i barna, men barna takler noe bedre enn meg, men noe takler de også veldig tungt. Barna mine er veldig følsomme av seg de også.  Det som er litt vondt iblant , er at barna forsøker å beskytte om meg med at de ofte ikke vil at jeg skal bekymre meg og vite ting som jeg gjerne vil vite om. Sånn er de. De vet hvor hysterisk jeg blir. Og er veldig om å beskytte meg fra å vite for mye om ting. 

Er mulig noe arv i dette stjernestøv. Enig i det :) . 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
2 minutter siden, Mina1 skrev:

Det tror jeg. Mine bestemødre var sånn. Mine foreldre er sånn. Jeg er sånn. Jeg kjenner meg også veldig igjen i barna, men barna takler noe bedre enn meg, men noe takler de også veldig tungt. Barna mine er veldig følsomme av seg de også.  Det som er litt vondt iblant , er at barna forsøker å beskytte om meg med at de ofte ikke vil at jeg skal bekymre meg og vite ting som jeg gjerne vil vite om. Sånn er de. De vet hvor hysterisk jeg blir. Og er veldig om å beskytte meg fra å vite for mye om ting. 

Er mulig noe arv i dette stjernestøv. Enig i det :) . 

Ok. Mine barn kommer til meg med det meste, det har de alltid gjort og sånn vil jeg ha det :) Prøve å være med på å finne løsninger. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
6 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ok. Mine barn kommer til meg med det meste, det har de alltid gjort og sånn vil jeg ha det :) Prøve å være med på å finne løsninger. 

Det er veldig fint. Mine barn kommer til meg om mye. Datteren er veldig åpen med meg og kan prate om ganske mye med meg. Hun har også hatt kjærlighetssorg, men hun virker til å ha kommet over den nå. Men hun og jeg har pratet mye om det. Og hun har sagt til meg at det har vært godt å ha meg å prate om det med. Vi deler på en måte samme følelser. Og forstår hveandre så godt. Hun er voksen, og hun og jeg prater som to bestevenninner. Veldig kjekt :) .

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
5 minutter siden, Mina1 skrev:

Det er veldig fint. Mine barn kommer til meg om mye. Datteren er veldig åpen med meg og kan prate om ganske mye med meg. Hun har også hatt kjærlighetssorg, men hun virker til å ha kommet over den nå. Men hun og jeg har pratet mye om det. Og hun har sagt til meg at det har vært godt å ha meg å prate om det med. Vi deler på en måte samme følelser. Og forstår hveandre så godt. Hun er voksen, og hun og jeg prater som to bestevenninner. Veldig kjekt :) .

Ja kjekt å kunne ha et åpent forhold med voksne barn :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja kjekt å kunne ha et åpent forhold med voksne barn :) 

Det er slik det skal være stjernestøv :) . Helt sant :) 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
FjellOgDalar

Jeg hadde samtaler med min forhenværende fastlege da jeg var på vent for DPS. Han var faktisk veldig omsorgsfull og empatisk.

Min nåværende fastlege er heldigvis også flink. Jeg vet at jeg kan kontakte hennne any time om det så bare er et behov for å ventilere litt eller lufte en problemstillin med en annen profesjonell person. Så er det greit i forhold til ferier - om hun er tilgjengelig da.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
FjellOgDalar

Må tilføye jeg hadde en fastlege som absolutt ikke var åpen for noe DPS, eller psyk.pol. som det het da. Lange køer og bare avslag for de hun henviste. Og ja, jeg kunne risikere å bli verre. Jeg ble verre uansett, og byttet lege. Det var han jeg nevner først over. Jeg er veldig glad for at jeg ble henvist, tror ikke fastlegen hadde hatt nok kompetanse til å behandle min bipolare lidelse. Det ER en sykdom, enten man vil det eller ei. Det som har noe å si er hvordan man forholder seg til det, og det er en sak mange trenger hjelp til å finne ut av. Dette mener jeg og er den som stiller og behandler diagnosen sin oppgave. Min fastlege sier at hun føler seg tryggere når man har spesialister på laget, men vi snakker ofte om min psykiske helse selv om jeg har bestilt time for noe så banalt for å få målt blodtrykket og tatt blodprøver som er viktige at jeg får tatt regemessig. Hun stepper alltid inn hvis de i andrelinja er utilgjengelige - f.eks. om de har ferie til ulik tid.

Men for "enklere" problematikk som depressive reaksjoner og ikke for alvorlige angstproblemer, tror jeg en del fastleger kan hjelpe godt. Men ikke alle. Noen er elendige på psykisk helse, sånn som hun som nektet å henvise meg pga. lange køer og overlot alt til meg selv. En henvisning, samt en liste over avtalespesialister i hånda, og "jeg håper du finner noen som kan ta deg." Henvisningen var svært ugjennomtenkt skrevet, og innehold til og med feilinfo. Og snart fant jeg ut at var det noen som både var lite tilgjengelige og hadde max med køer, så var det avtalespesialistene! Da byttet jeg lege. For det første følte jeg han visste å stille "riktige spørsmål," og ikke minst virke genuint interessert i å hjelpe meg på den ene eller den andre måten. Han skrev henvisning etter at vi hadde snakket sammen så lenge at det virkelig forsinket han. Etter at han hadde sendt en skikkelig formulert henvisning til det offentlige, hadde jeg plass der etter knappe to mnd. Så det er forskjell på fastleger, og jeg oppfordrer alle som ikke blir seriøst og har mulighet til deg: Bytt lege! Det kan bety enorm forskjell.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her