Gå til innhold
AnonymBruker

Skilsmisse pga. psyken

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Mannen min vil skille seg fordi han er ulykkelig. Datteren og jeg sliter med psyken og det takler han ikke. Han er redd at barnevernet kommer og han vil ikke at utestående blander seg inn i familien. Jeg fortalte han at jeg ble voltatt 29  år siden og andre ting. Vi hadde 6 år ingen sex vanskelig for han. Jeg sa alltid at han kan gjøre det med en annen kvinne. Det mest sårende var at han sa etter den voltekten kan jeg ikke forvente sex i framtid så gå jeg, fordi jeg kan ikke leve uten sex. Jeg planlegger å gå i terapi, men i hans øyene er det tull å snakke med psykolog. Jeg er redd på framtida, har søkt om Aap fordi jeg er syk, men ellers har jeg ingen penger. Har ikke lyst mer å leve. 

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gargamel
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min vil skille seg fordi han er ulykkelig. Datteren og jeg sliter med psyken og det takler han ikke. Han er redd at barnevernet kommer og han vil ikke at utestående blander seg inn i familien. Jeg fortalte han at jeg ble voltatt 29  år siden og andre ting. Vi hadde 6 år ingen sex vanskelig for han. Jeg sa alltid at han kan gjøre det med en annen kvinne. Det mest sårende var at han sa etter den voltekten kan jeg ikke forvente sex i framtid så gå jeg, fordi jeg kan ikke leve uten sex. Jeg planlegger å gå i terapi, men i hans øyene er det tull å snakke med psykolog. Jeg er redd på framtida, har søkt om Aap fordi jeg er syk, men ellers har jeg ingen penger. Har ikke lyst mer å leve. 

Anonymkode: 63c3a...732

Det var tragisk. Ikke gjør noe drastisk nå. Skilsmisse ser veldig mørkt ut når man står midt oppe i det, men kanskje du får det mye bedre når det er overstått. Det virker mer som ekteskapet er en belastning, og ikke en glede for deg nå. Du kommer til å klare deg helt fint uten en mann.

Jeg foreslår allikevel at dere går til en parterapaut. Det kan få mannen din til å se annerledes på ting, eller i det minste gjøre skilsmissen lettere. Du slipper å stå alene med problemene. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Han vil ikke gå til en terapeut. Datteren og jeg på grunn av depression. Han er sur at vi gå i terapi. Han mener det ødelegger familien, fordi andre blander seg inn. Psykolog trenger man ikke, fordi man klarer det med seg selv. Jeg har kjempet nok i livet mitt. Så må jeg se hva jeg gjør nå.

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gargamel
43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han vil ikke gå til en terapeut. Datteren og jeg på grunn av depression. Han er sur at vi gå i terapi. Han mener det ødelegger familien, fordi andre blander seg inn. Psykolog trenger man ikke, fordi man klarer det med seg selv. Jeg har kjempet nok i livet mitt. Så må jeg se hva jeg gjør nå.

Anonymkode: 63c3a...732

Skjønner. Du har en datter, så du er nok nødt til å kjempe litt til. Det høres ut som om mannen din er en belastning og ikke en støtte nå. Kanskje han snur om, men akkurat nå må du hjelpe deg selv.

Han trenger ikke å være enig i terapi. Du går til en terapeut, så får han velge om han blir med. Kanskje han klarer seg selv, men du gjør ikke det. 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg prøver å ordne alt nødvendige og gjør mitt beste at datteren har det bra. Hun er 13 år og støtter meg litt. Jeg er nær kanten og vet ikke hvor lenge jeg kan kjempe imot selvskading og selvmord. Kanskje er det ingenting å redde i ekteskapet eller det hele snur seg. 

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Soletti

Du trenger terapi, det må han bare akseptere. Eller vil han at du skal ha det vanskelig? Spør han og det. Han vil jo få det bedre sammen med deg og din datter når dere får hjelp. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg synes du bør flytte fokus fra din mann til din datter. Hun er 13 år og trenger deg mer enn du trenger henne, og mer enn du trenger din mann. Når det er sagt bør du ta i mot all den hjelp du kan få.

Anonymkode: ee4c5...070

  • Like 3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 timer siden, Soletti skrev:

Du trenger terapi, det må han bare akseptere. Eller vil han at du skal ha det vanskelig? Spør han og det. Han vil jo få det bedre sammen med deg og din datter når dere får hjelp. 

Jeg har forklart ham flere ganger hvordan jeg har det. Han har iķke en god forhold til datter, så føler han seg utestengt. Det var en krangel hvor jeg tenkte han klikker. Jeg stillte meg mellom begge to. Det minnet meg på barndommen min. Hele kroppen gikk i forsvar. Denne dagen ville jeg flytte ut. Han er så star. Datteren tilgi ham for meg og han føler seg som offer. Siden denne episoden ble jeg dårligere. Mens jeg skriver spør jeg meg om det lønner seg å kjempe for det.

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du bør flytte fokus fra din mann til din datter. Hun er 13 år og trenger deg mer enn du trenger henne, og mer enn du trenger din mann. Når det er sagt bør du ta i mot all den hjelp du kan få.

Anonymkode: ee4c5...070

Jeg tenker det samme. 

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kayia
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du bør flytte fokus fra din mann til din datter. Hun er 13 år og trenger deg mer enn du trenger henne, og mer enn du trenger din mann. Når det er sagt bør du ta i mot all den hjelp du kan få.

Anonymkode: ee4c5...070

 

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker det samme. 

Anonymkode: 63c3a...732

Jeg tenker også det samme. For en start på livet denne jenta får, får vondt av henne :( 

Tråstarter: Jenta er 13 år og du og mannen har vært et par i 20 år, er hun hans datter også? Du sier konsekvent «min datter», så jeg skjønner ikke helt? 

Elkers: dere er ikke de første som evt blir skilt, og dersom han, du og datteren din er så ulykkelige som du sier er det kanskje bedre for dere alle at dere ikke bor sammen? Har du vurdert å be barnevernet og BUP om hjelp og assistanse mhp din datter? Det høres ikke ut som hverken du eller din mann er i stand til å være tilstede på en måte som en 13 åring trenger, slik du beskriver det? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Du skjønner ikke hva jeg mente og krangel fins i alle familier. Når jeg sliter psykisk er jeg ikke i stand å forsørge barn? Jeg er fortsatt i stand å forsørge henne. Jeg ta meg sammen. Det er i arbeid at jeg søker hjelp. Av hvilken grunn tenker du at jeg ikke egnet å forsørge henne? Fordi jeg har en svak moment? Fordi jeg hadde en dårlig barndom? Selfølgelig er datteren våres. Når jeg beskrive forhold mellom datteren og meg skriver jeg " min datter" Du jobber ikke tilfeldig i barnevernet? Ved minste teign på ikke A4 ta de vekk barna. Barnevernet er siste instans hvor jeg søker hjelp.

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Når hadde du lest  riktig, er jeg i stand å bedømme situasjonen og at jeg henter hjelp og at jeg beskytte datteren min.

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gargamel
20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du jobber ikke tilfeldig i barnevernet? Ved minste teign på ikke A4 ta de vekk barna.

Anonymkode: 63c3a...732

For noe tull.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Fionys

Det viktigste her er å sørge for at din datter blir ivaretatt og får den hjelpen og omsorgen hun trenger. 

Din mann har ikke rett til å nekte deg og din datter helsehjelp.

Om skilsmisse er det beste eller ikke skal ikke jeg uttale meg om.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
15 minutter siden, Fionys skrev:

Det viktigste her er å sørge for at din datter blir ivaretatt og får den hjelpen og omsorgen hun trenger. 

Din mann har ikke rett til å nekte deg og din datter helsehjelp.

Om skilsmisse er det beste eller ikke skal ikke jeg uttale meg om.

Da har du rett i. Hun ønsker mer hjelp og hun får det.

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
52 minutter siden, Gargamel skrev:

For noe tull.

Kanskje litt. Jeg er redd på de og forstår ikke hvordan de gjør jobben sin. Inkompetent og uerfaren i blant og andre er snille og forståelsesfull. Hvor mye uflaks man kan ha med denne institusjonen kan jeg beskrive. 

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skjønner ikke hva jeg mente og krangel fins i alle familier. Når jeg sliter psykisk er jeg ikke i stand å forsørge barn? Jeg er fortsatt i stand å forsørge henne. Jeg ta meg sammen. Det er i arbeid at jeg søker hjelp. Av hvilken grunn tenker du at jeg ikke egnet å forsørge henne? Fordi jeg har en svak moment? Fordi jeg hadde en dårlig barndom? Selfølgelig er datteren våres. Når jeg beskrive forhold mellom datteren og meg skriver jeg " min datter" Du jobber ikke tilfeldig i barnevernet? Ved minste teign på ikke A4 ta de vekk barna. Barnevernet er siste instans hvor jeg søker hjelp.

Anonymkode: 63c3a...732

Jeg har hatt psykiske plager noen år og har flere barn. De tar ikke barna fra en mor fordi om hun sliter psykisk. Din datter er også i en sårbar alder og svært mange unge jenter har følesesmessige utfordringer. Jeg vet ikke om hun får hjelp. Min datter snakket med psykolog på helsestasjonen og skolehelsesøster. Etter hvert ble vi sammen enig om å henvise henne til BUP. Jeg var med flere ganger. Vi hadde også samtaler med min datter om min psykiske lidelse og hvordan det opplevdes for henne. Psykologen forklarte det på en fin og god måte . Jeg var også svært redd for barnevern og andre. Stolte ikke på noen i begynnelsen liksom. Men etter hvert ble ting så vanskelig at jeg valgte å kontakte et familievernkontor. Der kunne jeg gå med min mann, alene eller med min datter. Familievernkontoret er mer opptatt av å verne om hele familien og er et gratis lavterskeltilbud. Det er litt ventetid men ring og forklar din situasjon. Vi hadde god hjelp av en terapeut der. Jeg regner med at du får terapi for dine psykiske plager ? 

Anonymkode: ba5f1...c86

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du skjønner ikke hva jeg mente og krangel fins i alle familier. Når jeg sliter psykisk er jeg ikke i stand å forsørge barn? Jeg er fortsatt i stand å forsørge henne. Jeg ta meg sammen. Det er i arbeid at jeg søker hjelp. Av hvilken grunn tenker du at jeg ikke egnet å forsørge henne? Fordi jeg har en svak moment? Fordi jeg hadde en dårlig barndom? Selfølgelig er datteren våres. Når jeg beskrive forhold mellom datteren og meg skriver jeg " min datter" Du jobber ikke tilfeldig i barnevernet? Ved minste teign på ikke A4 ta de vekk barna. Barnevernet er siste instans hvor jeg søker hjelp.

Anonymkode: 63c3a...732

Jeg søkte selv hjelp av barnevernet og fikk uvurderlig hjelp. Barnevernet er ikke der  primært for å ta vekk barna fra foreldrene, men for at barnet skal få best mulig oppvekstvilkår. Det gjøres oftest ved å sette inn tiltak som alt fra rådgivning, avlastning, økonomisk hjelp til feks barnehage/SFO eller andre ting som gagner barna.

Anonymkode: e7147...619

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt psykiske plager noen år og har flere barn. De tar ikke barna fra en mor fordi om hun sliter psykisk. Din datter er også i en sårbar alder og svært mange unge jenter har følesesmessige utfordringer. Jeg vet ikke om hun får hjelp. Min datter snakket med psykolog på helsestasjonen og skolehelsesøster. Etter hvert ble vi sammen enig om å henvise henne til BUP. Jeg var med flere ganger. Vi hadde også samtaler med min datter om min psykiske lidelse og hvordan det opplevdes for henne. Psykologen forklarte det på en fin og god måte . Jeg var også svært redd for barnevern og andre. Stolte ikke på noen i begynnelsen liksom. Men etter hvert ble ting så vanskelig at jeg valgte å kontakte et familievernkontor. Der kunne jeg gå med min mann, alene eller med min datter. Familievernkontoret er mer opptatt av å verne om hele familien og er et gratis lavterskeltilbud. Det er litt ventetid men ring og forklar din situasjon. Vi hadde god hjelp av en terapeut der. Jeg regner med at du får terapi for dine psykiske plager ? 

Anonymkode: ba5f1...c86

Jeg tror vi har ingen familievernkontor. Det må jeg google, men mannen min få man ikke med. Han er sur at vi søker hjelp utenfor. Datteren vær hos lavterskeltilbod i kommunen, men det var nytteløs. Vi skal snakke med fastlegen. Hun ble mobbet fra første klasse og sliter med depression. Når hun kommer til Bup blir hun innlagt? Hva gjør de?

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg søkte selv hjelp av barnevernet og fikk uvurderlig hjelp. Barnevernet er ikke der  primært for å ta vekk barna fra foreldrene, men for at barnet skal få best mulig oppvekstvilkår. Det gjøres oftest ved å sette inn tiltak som alt fra rådgivning, avlastning, økonomisk hjelp til feks barnehage/SFO eller andre ting som gagner barna.

Anonymkode: e7147...619

Det er vanskelig å ståle på dem. Jeg har lest mye om  hvordan de jobber. De se ikke hele familien bare barn og det er trist. Foreldre er fiender.

Anonymkode: 63c3a...732

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her