Finnes det regler for å overgi en diagnose?

[AnonymBruker]

Finnes det regler for hvordan leger/psykologer kan overlevere en diagnose? Hvor finner jeg dem? Slik det er i dag holder det å sende ulest epikrise i posten. Det kan være svært belastende for et menneske å motta en diagnose/epikrise, særlig hvis man ikke forstår det som står i den. Her mener jeg at lege/psykolog har informasjonsplikt slik at ikke pasienten føler seg fremmedgjort og kan bli forvirret. Hvor er pasientsikkerheten? 

Anonymkode: 7904b...4d3

[kupton]

Det hører med før en skriver ut en innlagt eller avslutter et poliklinisk løp at en informerer om diagnose, behandling og gir råd for veien videre. Så nå epikrisen kommer i posten, skal den ikke inneholde store overraskelser.

Jeg betviler at dette er nedfelt i noen regler du finner på nett. Kanskje i avdelingers interne prosedyrer. Uansett er det skikk og bruk.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Finnes det regler for hvordan leger/psykologer kan overlevere en diagnose? Hvor finner jeg dem? Slik det er i dag holder det å sende ulest epikrise i posten. Det kan være svært belastende for et menneske å motta en diagnose/epikrise, særlig hvis man ikke forstår det som står i den. Her mener jeg at lege/psykolog har informasjonsplikt slik at ikke pasienten føler seg fremmedgjort og kan bli forvirret. Hvor er pasientsikkerheten? 

Anonymkode: 7904b...4d3

Har blitt fortalt diagnoser muntlig av psykolog. Men har også opplevd at jeg har lest i etterkant at legen har beskrevet meg som feks deprimert uten at vi har snakket om det. Jeg har opplevd ved to anledninger å få opplest diagnoser uten å få respondere på det. Jeg trengte å få snakke om diagnosen og få bearbeide informasjonen. Bli forklart hva det innebar osv. Jeg reagerte med frykt og motvilje. Det vondeste var å få vite at min sønn var psykisk utviklingshemmet i et møte sammen med skole og helsesøster. Gikk bare ut fra møtet helt lammet. Ingen hadde forespeielt meg en slik diagnose. Tror det er svært viktig hvordan man formidler informasjon, noe som egentlig alle i helsevesenet har lært i sin utdannelse. 

Anonymkode: 80dd7...d5b

[kupton]

Om du leser innlegget "Å gå i psykoterapi", ser du at riktig praksis vanligvis starter slik: Bli kjent, diagnostisk utredning, konkludere på utredning sammen med pasienten, bli anbefalt en behandling, bli enige om en behandlingsplan osv.

Diagnosene burde vært avklart med deg tidlig i forløpet.

[stjernestøv]

2 timer siden, kupton skrev:

Om du leser innlegget "Å gå i psykoterapi", ser du at riktig praksis vanligvis starter slik: Bli kjent, diagnostisk utredning, konkludere på utredning sammen med pasienten, bli anbefalt en behandling, bli enige om en behandlingsplan osv.

Diagnosene burde vært avklart med deg tidlig i forløpet.

Jeg ble godt informert da jeg ble diagnostisert med schizofreni der jeg var innlagt, men etter jeg ble innlagt en annen plass forandret de det til schizoaffektiv uten at jeg fikk vite det. Og nå så jeg på resepten at det er mot schozofreni, da har de vel forandret diagnose igjen? Hva syns du om det?

[Soletti]

17 timer siden, kupton skrev:

Det hører med før en skriver ut en innlagt eller avslutter et poliklinisk løp at en informerer om diagnose, behandling og gir råd for veien videre. Så nå epikrisen kommer i posten, skal den ikke inneholde store overraskelser.

Jeg betviler at dette er nedfelt i noen regler du finner på nett. Kanskje i avdelingers interne prosedyrer. Uansett er det skikk og bruk.

Ja vet ikke om du husker å ha lest hvordan jeg fikk min diagnose servert. I terapi fikk jeg ingen diagnoser men alle diagnoser jeg tok opp ble avfeid. Så søkte jeg aap og fikk en arbeidsevnevurdering tilsendt i posten og der sto diagnosen, fra nav altså. 

Jeg var personlighetsforstyrrelse p80, deprimert og fibromyalgi. P80 ble satt mens jeg var i mim dypeste depresjon. 

Mam trenger jo å vite hva det er. En del av det å bli Frisk består i å forstå diagnosen. Og siden jeg satt alene i stua og leste dette måtte jeg Google personlighetsforstyrrelse og det gikk ikke bra. Det ble en stor traume for meg  

Ja finnes det regler eller retningslinjer de skal følge ( jeg var hos privat psykolog) sivil jeg gjerne vite de retningslinjene. 

[kupton]

Det finnes ingen fornuftig grunn til at prosedyrer for informasjon om diagnose skal være ulike i somatikk og psykiatri.

Tenk deg at jeg etter utskrivelse fra medisinsk avdeling får tilsendt epikrise der det står at jeg har hatt hjerteinfarkt, og dette er første info om saken. Like meningsløst er en slik praksis i psykiatrien.

[emilie321]

Jeg fikk høre at de som var opptatt av diagnose, var veldig sykdomsfokusert.  Etter det turte jeg ikke å spørre hva min egentlige diagnose var. På den tiden fikk jeg heller ikke noe epikrise. Det ble nevnt noen diagnoser, men aldri noe helt sikkert. Nå er dette mange år siden da.   Det var først da jeg spurte min nåværende fastlege om hva min diagnose egentlig var, at jeg fikk et ordentlig svar.

[stjernestøv]

Det med meg hadde visst med refusjon å gjøre, så jeg hadde ikke fått latuda om han hadde skrevet mot scizoaffetiv? Det høres jo rart ut! Jeg skammer meg når jeg går på apoteket, hva har de med det å gjøre? Må man skrive f.eks mot psykose for seroquel når det er for søvn?

[FjellOgDalar]

Det de skriver på resepter er å ta med en klype salt. Det at de setter f.eks schizofreni på den, er nok at man egentlig må ha en psykoselidelse for å få det på blåresept. Med andre ord gjør de det egentlig for å være litt greie

Når det kommer til epikriser, attester, viktige journalnotater o.l. er det vanlig praksis at behandlere skriver med pasienten til stede. Det mener jeg er svært ryddig, både med tanke på at man ikke får en bombe i psoten, og at man selv får innflytelse på hva som skal stå der. På psykehuset har det vært mer at de har sendt epikrise tilbake til dps uten at den i seg selv blir diskutert med meg. Så der har jeg noen ganger opplevd at det har sneket seg inn ting som er vanskelige å begripe hvor de har fra. Samtidig har de vært ryddige på å samarbeide så ting er på plass etter utskrivelse. Det er i grunnen det viktigste for meg, for de på DPS kjenner meg og det er de jeg forholder meg til mest. Det eneste var (heldigvis så lenge siden som 2003, selv om det kjennes ut som kortere tid...) Da ble det aldri diskutert noen diagnose med meg, til tross for at jeg etterspurte det gjentatte ganger og ga uttrykk for at jeg ikke skjønte hva de egentlig forsøkte å behandle meg for. Jeg savnet en seriøs utredning. Husker jeg fikk to ark med rundt ti spm. på hvert, som jeg svarte på og leverte inn. Det var slikt som gikk på personlighet. Jeg etterspurte gjentatte ganger hvordan psykologen vurderte svarene mine, men hun sa stadig at det skulle hun komme tilbake til. Så sant å si, så var det de andre pasientene som egentlig ble mine beste behandlere... Vi snakket mye sammen og ganske åpent, fordi jeg ikke var den eneste som følte på denne frustrasjonen.

Så kommer jeg da tilbake til dps med diagnosen uspesifisert pf. Ikke diskutert med meg noen gang, vil ikke si den utredningen med rundt 20 spørsmål var å betrakte som særlig seriøs. Dessuten var jeg alvorlig deprimert, og da skal man ikke sette pf-diagnoser. Jeg fikk rett og slett nesten "shell shock." Psykiateren på dps virket plutselig ikke innstilt på at behandling ville være noe virksomt. Takket være mine nærmeste pårørende, fikk de hjulpet så jeg heller fikk en annen behandler. En psykolog som var kompetent og som så meg. Men slike opplevelser... Jeg fikk helt skrekken for psykehuset, så neste gang jeg trengte innleggelse et par år seinere, nektet jeg å gjøre det frivillig... Så det å ikke være strukturert som Kupton understreker, mener jeg kun kan betraktes som svært skadelig!

[stjernestøv]

14 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Det de skriver på resepter er å ta med en klype salt. Det at de setter f.eks schizofreni på den, er nok at man egentlig må ha en psykoselidelse for å få det på blåresept. Med andre ord gjør de det egentlig for å være litt greie

 

Men er ikke schizoaffektiv og en psykoselidelse? Kunne jo bare skrevet det jeg har. 

[Soletti]

14 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Det de skriver på resepter er å ta med en klype salt. Det at de setter f.eks schizofreni på den, er nok at man egentlig må ha en psykoselidelse for å få det på blåresept. Med andre ord gjør de det egentlig for å være litt greie

Når det kommer til epikriser, attester, viktige journalnotater o.l. er det vanlig praksis at behandlere skriver med pasienten til stede. Det mener jeg er svært ryddig, både med tanke på at man ikke får en bombe i psoten, og at man selv får innflytelse på hva som skal stå der. På psykehuset har det vært mer at de har sendt epikrise tilbake til dps uten at den i seg selv blir diskutert med meg. Så der har jeg noen ganger opplevd at det har sneket seg inn ting som er vanskelige å begripe hvor de har fra. Samtidig har de vært ryddige på å samarbeide så ting er på plass etter utskrivelse. Det er i grunnen det viktigste for meg, for de på DPS kjenner meg og det er de jeg forholder meg til mest. Det eneste var (heldigvis så lenge siden som 2003, selv om det kjennes ut som kortere tid...) Da ble det aldri diskutert noen diagnose med meg, til tross for at jeg etterspurte det gjentatte ganger og ga uttrykk for at jeg ikke skjønte hva de egentlig forsøkte å behandle meg for. Jeg savnet en seriøs utredning. Husker jeg fikk to ark med rundt ti spm. på hvert, som jeg svarte på og leverte inn. Det var slikt som gikk på personlighet. Jeg etterspurte gjentatte ganger hvordan psykologen vurderte svarene mine, men hun sa stadig at det skulle hun komme tilbake til. Så sant å si, så var det de andre pasientene som egentlig ble mine beste behandlere... Vi snakket mye sammen og ganske åpent, fordi jeg ikke var den eneste som følte på denne frustrasjonen.

Så kommer jeg da tilbake til dps med diagnosen uspesifisert pf. Ikke diskutert med meg noen gang, vil ikke si den utredningen med rundt 20 spørsmål var å betrakte som særlig seriøs. Dessuten var jeg alvorlig deprimert, og da skal man ikke sette pf-diagnoser. Jeg fikk rett og slett nesten "shell shock." Psykiateren på dps virket plutselig ikke innstilt på at behandling ville være noe virksomt. Takket være mine nærmeste pårørende, fikk de hjulpet så jeg heller fikk en annen behandler. En psykolog som var kompetent og som så meg. Men slike opplevelser... Jeg fikk helt skrekken for psykehuset, så neste gang jeg trengte innleggelse et par år seinere, nektet jeg å gjøre det frivillig... Så det å ikke være strukturert som Kupton understreker, mener jeg kun kan betraktes som svært skadelig!

Det kan virkelig være skadelig ja. Kan jeg spørre om de strøyk den pf diagnosen senere? Fikk du en annen diagnose da? Jeg har jo fått en slik uspesifisert pf selv og har ikke svart på ett eneste skjema samt at psykologen var like unnvikende som din når jeg tok opp spørsmål og diagnoser ol. Jeg var også i en dyp depresjon i den tiden jeg gikk der. 

Endret 27. mai 2018 av Soletti

[FjellOgDalar]

Var en psykolog ved psykehuset dette her. Da jeg fikk ny psykolog på DPS, var ikke hun så opptatt av det med å henge seg opp i diagnoser, men hun svarte seriøst på spørsmål jeg stilte - og fulgte alltid opp ting hun sa hun skulle. Vi jobbet egenltig mye med det å stå i, og takle vanskleige følelser - noe jeg faktisk hadde utbytte av, så jeg hang meg ikke så opp i den pf-greia, selv om jeg syntes det virket feil.

Men så, ca ett år etter jeg var i gang med denne psykologen ble jeg på ny dypt deprimert. Til slutt tvangsinnlagt, fordi jeg var så redd for en gjentakelse av det jeg hadde opplevd sist jeg var innlagt at jeg nektet å legge meg inn frivillig. For å gjøre en lang historie kort, så var denne innleggelsen en totalt annen opplevlse. Jeg ble hørt, sett og tatt seriøst. Psykiateren jeg hadde med, syntes den pf-diagnosen virket merkelig, selv om psykologn hadde føyd på tilbakevendende depressiv lidelse. Så jeg ble utredet, og rett og slett erklært for å være deprimert. Så da forsvant den diagnosen. Etter å ha vært nede i et par mndr, kom den mest heftige oppturen jeg noen gang har hatt, hypomani som nesten bikket helt over. Ingen tvil mer Bipolar 2, rett på stemningsstabiliserende. I tillegg har jeg alltid hatt et par angstdiagnoser, men de stemmer. PTSD, f.eks. Så ja, den pf-diagnosen ble kastet ut døra, både de der jeg var innlagt og psykologen min på DPS mente da at mine uheldige personlighetstrekk mer var et resultat av faktiske forhold i livet mitt. Jeg ble og fortalt at det ikke var helt uvanlig at folk med bipolar feilaktig fikk pf-diagnoser før den bipolare lidelsen var kommet for en dag. Men alt med bipolar 2 stemte for meg. Mange brikker falt på plass da jeg leste at man f.eks. kunne være mer irritabel enn euforisk under en (hypo)mani.

Dessverre tror jeg det at jeg slet med selvskading fikk et overfokus, og at psykologen satte den pf-diagnosen nesten basert på det problemet. Dessverre tror jeg mange som sliter med selvskading alt for fort får pf-diagnoser.

[Soletti]

Det var en privat psykolog jeg var hos. Pga diagnosen kommer jeg ikke inn på dps her så jeg får aldri vurdert om den er riktig eller ikke og ikke får jeg vite hva som er årsaken til at jeg fikk den. Jeg har og hatt en lang periode med voldsom irritasjon, faktisk flere men kun den ene som jeg gikk til lege med. Depresjoner har jeg hatt mange av men aldri vert innlagt og jeg har stort sett ikke hatt hjelp for de heller, bare klart meg selv. Tror kanskje ikke jeg er bp men vet jeg er relasjonsskadet. 

[AnonymBruker]

Jeg leste noen av rapportene til psykologen i begynnelsen. Det « trigget» angsten og tvangen så mye at jeg må beskytte meg mot dette. Jeg ville henge meg opp i hver setning og « grubble» og lure i ukesvis. Jeg vet ikke en gang hva psykiateren skrev til NAV da jeg ble uføretrygdet. Jeg tror ikke jeg noen gang vil tørre å lese. 

Anonymkode: 80dd7...d5b