En sammensatt person

[umakenverdt]

Jeg føler meg ofte som to ulike versjoner av en person. Jeg er en person som på noen måter anses som ressursrik. Jeg har en utdannelse som jeg anvender i en jobb som jeg er stolt over å ha fått. Jeg har det jeg anser som venner og har et godt forhold til mine foreldre. Jeg har fått høre at jeg er en modig person og at jeg kan være ganske rasjonell av meg.

På den annen side er jeg i perioder helt håpløs. Jeg får noen ganger angstanfall som jeg ikke klarer kontrollere. Da har jeg problemer med å ta hensyn til andre, mister litt kontrollen over kroppen og er helt hjelpesløs. Jeg klarer ikke forholde meg til noe så grunnleggende som mat og jeg er så forvirret til tider. Jeg har aldri klart å ha et intimt forhold med et annet menneske og det kjennes heller på ingen måte ut som jeg fortjener eller noen ganger vil klare det. Jeg kjenner meg også veldig brysom, da jeg har veldig problemer med å forholde meg til uklare retningslinjer som det er mye av i sosiale sammenhenger og jobbsammenheng.

Jeg har problemer med å sette dette sammen til en person, og skammer meg over det. Jeg er jo heldig å ha enkelte ressurser, fått masse hjelp og har hatt masse gode folk rundt meg. I korte støttesamtaler hos psykolog fikk jeg høre at jeg ikke hadde særlig store plager og det ble også vist til den første versjonen av meg. Jeg skammer meg slik over at jeg ikke klarer å sette det sammen til en fungerende person.

Hvordan skal jeg klare å håndtere denne dualiteten? Jeg har tydeligvis ikke særlig alvorlige problemer, men jeg klarer ikke håndtere de likevel i en del perioder. Har noen erfaringer med hvordan man håndterer slik skam?  

 

[Gjest]

Er du som meg; sliter når det kommer til deg/din person? Dårlig selvbilde? 

[AnonymBruker]

På ‎25‎.‎05‎.‎2018 den 21.20, umakenverdt skrev:

Jeg føler meg ofte som to ulike versjoner av en person. Jeg er en person som på noen måter anses som ressursrik. Jeg har en utdannelse som jeg anvender i en jobb som jeg er stolt over å ha fått. Jeg har det jeg anser som venner og har et godt forhold til mine foreldre. Jeg har fått høre at jeg er en modig person og at jeg kan være ganske rasjonell av meg.

På den annen side er jeg i perioder helt håpløs. Jeg får noen ganger angstanfall som jeg ikke klarer kontrollere. Da har jeg problemer med å ta hensyn til andre, mister litt kontrollen over kroppen og er helt hjelpesløs. Jeg klarer ikke forholde meg til noe så grunnleggende som mat og jeg er så forvirret til tider. Jeg har aldri klart å ha et intimt forhold med et annet menneske og det kjennes heller på ingen måte ut som jeg fortjener eller noen ganger vil klare det. Jeg kjenner meg også veldig brysom, da jeg har veldig problemer med å forholde meg til uklare retningslinjer som det er mye av i sosiale sammenhenger og jobbsammenheng.

Jeg har problemer med å sette dette sammen til en person, og skammer meg over det. Jeg er jo heldig å ha enkelte ressurser, fått masse hjelp og har hatt masse gode folk rundt meg. I korte støttesamtaler hos psykolog fikk jeg høre at jeg ikke hadde særlig store plager og det ble også vist til den første versjonen av meg. Jeg skammer meg slik over at jeg ikke klarer å sette det sammen til en fungerende person.

Hvordan skal jeg klare å håndtere denne dualiteten? Jeg har tydeligvis ikke særlig alvorlige problemer, men jeg klarer ikke håndtere de likevel i en del perioder. Har noen erfaringer med hvordan man håndterer slik skam?  

 

Det er leit å høre at du skammer deg over å være deg. Jeg synes det er imponerende at du fortsetter å holde fast ved den versjonen av deg som fungerer så godt, samtidig som du har kontakt med den versjonen av deg selv som strever veldig. Det er krevende å forene disse ulike versjonene av deg, men de er begge like sanne. Den versjonen av deg som strever fortjener all mulig hjelp og støtte til å få det bedre. I mellomtiden håper jeg at du fortsetter å la den velfungerende versjonen fortsette sitt prosjekt. Det er ingen motstrid mellom de to versjonene av deg, - men lett å forstå at du synes det er litt forvirrende. Når du da i tillegg har møtte en psykolog med dårlig innsikt, så håper jeg du klarer å holde fast ved at hennes vurdering ikke bør tillegges vekt. 

Anonymkode: d1f09...c13

[umakenverdt]

Ja, det handler kanskje om selvbilde, kanskje det er årsaken til at jeg synes det er så vanskelig å forene de ulike versjoner av meg. Jeg skammer meg over å være den delen av meg som fungerer så dårlig, likevel er den jo kanskje den ekte meg, fordi det er den jeg mesteparten av tiden føler meg som innad. Fra andres perspektiv kommer den velfungerende frem i større grad, men den hjelpesløse synes også ofte ganske mye.

Jeg vil jo at den velfungerende versjonen skal klare å ta mer over, men av og til kjennes det som den hjelpesløse versjonen tar over. Jeg klarer ikke få dem til å bli èn "riktig person". Jeg klarer ikke få det til å bli en historie, et helhetlig menneske. 

Ble kanskje bare rot dette, men tanker og følelser jeg baler med som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til...

 

 

[Gjest]

«Jeg vil jo at den velfungerende versjonen skal klare å ta mer over, men av og til kjennes det som den hjelpesløse versjonen tar over«

Den velfungerende delen mestrer ting og styres av fornuft mens den hjelpeløse versjonen styres av følelser (negative følelser om deg selv)? 

Bare noen tanker. Er slik for meg iallefall, og jeg har ofte kjent meg igken i det du skriver (men samtidig er det slik at man ikke må glemme at en ikke kjenner andre på seg selv). Alt henger sammen med dårlig selvbilde og negative erfaringer i fortiden. Jobber mye med saken selv. 

[umakenverdt]

28 minutter siden, MxxM skrev:

«Jeg vil jo at den velfungerende versjonen skal klare å ta mer over, men av og til kjennes det som den hjelpesløse versjonen tar over«

Den velfungerende delen mestrer ting og styres av fornuft mens den hjelpeløse versjonen styres av følelser (negative følelser om deg selv)? 

Bare noen tanker. Er slik for meg iallefall, og jeg har ofte kjent meg igken i det du skriver (men samtidig er det slik at man ikke må glemme at en ikke kjenner andre på seg selv). Alt henger sammen med dårlig selvbilde og negative erfaringer i fortiden. Jobber mye med saken selv. 

Ja, kanskje det er slik det er, det kan det godt være du har rett i. Må tenke litt mer på det merker jeg, men sånn instinktivt virker det som en fornuftig måte å se det på. Jeg har jo erfaring med at det å skjule følelsene mine (og handlingene jeg gjorde for å håndtere følelsene mine) helt fra alt og alle, har ført til alvorlig depresjon, da jeg ikke klarte å fungere slik jeg så for meg at jeg skulle. Så må finne en måte å la følelsene være der, samtidig med den velfungerende delen da. Eller klare å leve med begge deler på en ok måte både for meg og for mine omgivelser. 

Takk   

[cathlin]

Høres ut som en litt dum psykolog.

Endret 27. mai 2018 av cathlin

[umakenverdt]

9 timer siden, cathlin skrev:

Høres ut som en litt dum psykolog.

Jeg klarte i alle fall ikke å få noe annet ut av det enn å føle meg som en brysom person som bare tok opp ressurser som jeg ikke trengte. Det var nok min feil, da jeg er er altfor sensitiv, men det støtte klarte jeg ikke ta det som. Jeg er nok en slitsom person for andre å forholde seg til da, kanskje fordi jeg ikke klarer å være velfungerende. 

 

[Gjest]

11 timer siden, umakenverdt skrev:

Ja, kanskje det er slik det er, det kan det godt være du har rett i. Må tenke litt mer på det merker jeg, men sånn instinktivt virker det som en fornuftig måte å se det på. Jeg har jo erfaring med at det å skjule følelsene mine (og handlingene jeg gjorde for å håndtere følelsene mine) helt fra alt og alle, har ført til alvorlig depresjon, da jeg ikke klarte å fungere slik jeg så for meg at jeg skulle. Så må finne en måte å la følelsene være der, samtidig med den velfungerende delen da. Eller klare å leve med begge deler på en ok måte både for meg og for mine omgivelser. 

Takk   

Håper du finner ut av det.

Det du kan gjøre er å prøve å jobbe med selvfølelsen..  Du har masse ressurser, og det er følelsene dine som prøver å fortelle deg negative ting om deg selv. Ikke stol på de følelsene (jeg vet det er lettere sagt enn gjort..).

 

[cathlin]

13 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg klarte i alle fall ikke å få noe annet ut av det enn å føle meg som en brysom person som bare tok opp ressurser som jeg ikke trengte. Det var nok min feil, da jeg er er altfor sensitiv, men det støtte klarte jeg ikke ta det som. Jeg er nok en slitsom person for andre å forholde seg til da, kanskje fordi jeg ikke klarer å være velfungerende. 

 

Din feil, som vanlig, ja;-) Litt rart at du som oftest tar alt som din feil, mens de andre (i dette tilfelle psykologen) er helt ufeilbarlige, tydeligvis:-) 

[umakenverdt]

8 timer siden, cathlin skrev:

Din feil, som vanlig, ja;-) Litt rart at du som oftest tar alt som din feil, mens de andre (i dette tilfelle psykologen) er helt ufeilbarlige, tydeligvis:-) 

Jeg tror det er en feil ved meg også. Kjennes som det er min feil når andre har glemt en avtale også eller slik. Da burde jeg ikke laget avtalen, informert en ekstra gang, trukket meg fra avtalen eller noe annet. Men det er kanskje mest følelsene det også. Og så er det så vanskelig å vurdere slik. Jeg er så dårlig på slik jeg. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg klarte i alle fall ikke å få noe annet ut av det enn å føle meg som en brysom person som bare tok opp ressurser som jeg ikke trengte. Det var nok min feil, da jeg er er altfor sensitiv, men det støtte klarte jeg ikke ta det som. Jeg er nok en slitsom person for andre å forholde seg til da, kanskje fordi jeg ikke klarer å være velfungerende. 

 

Hmmm… det finnes mange problemer i verden som du ikke er årsaken til. Tror psykologen også var et problem du ikke forårsaket;-)

Anonymkode: d1f09...c13

[AnonymBruker]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Jeg tror det er en feil ved meg også. Kjennes som det er min feil når andre har glemt en avtale også eller slik. Da burde jeg ikke laget avtalen, informert en ekstra gang, trukket meg fra avtalen eller noe annet. Men det er kanskje mest følelsene det også. Og så er det så vanskelig å vurdere slik. Jeg er så dårlig på slik jeg. 

Du er nok ikke alene om å av og til føle det slik, men synes du virkelig at følelsen er rimelig? At du også med fornuften tenker at det er din feil om en annen glemmer en avtale?

Anonymkode: d1f09...c13

[Gjest]

Skulle gjerne kommet med noen råd til deg ts, som jeg selv har fått ift dette å bygge opp selvfølelsen, men det bllr for kompisert for meg å forklare deg det. 

Anbefaler deg å ta dette opp i terapien. Du skal ikke måtte ha det slik.

[cathlin]

18 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg tror det er en feil ved meg også. Kjennes som det er min feil når andre har glemt en avtale også eller slik. Da burde jeg ikke laget avtalen, informert en ekstra gang, trukket meg fra avtalen eller noe annet. Men det er kanskje mest følelsene det også. Og så er det så vanskelig å vurdere slik. Jeg er så dårlig på slik jeg. 

Ja. Jeg lurer på om du sliter med en slags selvusikkerhet. Ser for meg at du trenger støttesamtaler for å styrke selvet ditt. Eller egoet for å si det på en litt psykodynamisk måte. Du er god til å skrive. 

For å komme med et vanskelig forslag, skriv til hjelpeapparat/fastlege/dps vet ikke hvor du hadde sist psykolog om det du strever med. Du kunne trengt videre støtte. Hvis du ikke er uheldig og kommer til en idiot (unnskyld uttrykket) tror jeg de fleste fagpersoner vil forstå dette. Aner ikke hvor du bor, men i de større byene fins det privatpraktiserende psykologer med avtale. Du trenger en henvisning fra lege. 

[umakenverdt]

Takk hyggelige folk.

Av og til må jeg le av meg selv når jeg har fått litt tid på meg, for jeg føler skyld for en hendelse jeg ikke har vært en del av i det hele tatt. Så jeg har en slags fornuft/logisk sans, men det er vanskelig å aktivere og stole på den ofte.

Har sendt en henvisning til en privatpraktiserende psykolog, for den hjelpeløse delen av meg nedsetter funksjonnivået mitt og jeg klarer ikke endre det selv. Jeg sliter kanskje ikke med store problemer, men får ikke til å håndtere det alene, selv med den hjelpen jeg har fått. Er skummelt å si, men slik er det.

Det er kanskje en slags selvusikkerhet ja. Takker for alle innspill på dette. Jeg må prøve jobbe med dette. Det er jo egentlig ikke logisk at jeg er en så ekkel person som gjør andre skade nesten bare ved å være tilstede. 

[Soletti]

Lytt til den sterke delen av deg. Du vet det er urimelig å ta på seg skyld du ikke er skyldig i. Hva kan få deg til å skifte modus fra den selvkritiske lave selvfølelsen til den sterke du som klarer alt? En spesiell type musikk? En film du er glad i eller humor? Bruk det, prøv og se om det snur litt. Jeg rotet rundt på Spotify her en kveld og fant «California dreaming» i ny versjon av Sia, den satt!

[Gjest]

På 29.5.2018 den 21.03, umakenverdt skrev:

Takk hyggelige folk.

Av og til må jeg le av meg selv når jeg har fått litt tid på meg, for jeg føler skyld for en hendelse jeg ikke har vært en del av i det hele tatt. Så jeg har en slags fornuft/logisk sans, men det er vanskelig å aktivere og stole på den ofte.

Har sendt en henvisning til en privatpraktiserende psykolog, for den hjelpeløse delen av meg nedsetter funksjonnivået mitt og jeg klarer ikke endre det selv. Jeg sliter kanskje ikke med store problemer, men får ikke til å håndtere det alene, selv med den hjelpen jeg har fått. Er skummelt å si, men slik er det.

Det er kanskje en slags selvusikkerhet ja. Takker for alle innspill på dette. Jeg må prøve jobbe med dette. Det er jo egentlig ikke logisk at jeg er en så ekkel person som gjør andre skade nesten bare ved å være tilstede. 

Av alt du har skrevet her inne som jeg har lest har det aldri falt meg inn at du gjør andre noen skade - tvert om.

Derimot plager du deg selv med negative, kritiske tanker om deg selv som ikke har rot i virkeligheten, det er kun følelsene dine som prøver å lure deg til å tro alt negativt om deg selv. 

Har jobba mye med dette selv. Jeg vet det er kjempevanskelig å endre på slikt, er ikke i mål selv enda, men jeg fikk som sagt noen gode råd som jeg har jobba med.