Gå til innhold
AnonymBruker

Når man har gitt opp å prøve, hva da?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Har vært i div behandling. I mange år. Har selvfølgelig gått opp og ned, men det siste året har vært mega hardt. Har forsøkt å holde ut, ha troen oppe og komme meg på bena. Nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal foreta meg. Avsluttet det meste pga at jeg ikke kommer noen veg. Ikke helt avsluttet, men avlyser timer og div pga at jeg ikke makter. Er veldig nede med depresjon og har masse angst. Forsøkt innleggelser, men mistet troen på at noe i det hele tatt kan hjelpe meg denne gang. Gidder ikke leve slik.

Noen som har råd?

Kjenner seg igjen? Opplevd det samme? Hva gjorde du? 

Dagene hjemme går sin vante gang, men kjenner at motet og håpet er i ferd med å drukne. Vondt å leve, vondt å puste. 

Anonymkode: 8d363...915

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vært i div behandling. I mange år. Har selvfølgelig gått opp og ned, men det siste året har vært mega hardt. Har forsøkt å holde ut, ha troen oppe og komme meg på bena. Nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal foreta meg. Avsluttet det meste pga at jeg ikke kommer noen veg. Ikke helt avsluttet, men avlyser timer og div pga at jeg ikke makter. Er veldig nede med depresjon og har masse angst. Forsøkt innleggelser, men mistet troen på at noe i det hele tatt kan hjelpe meg denne gang. Gidder ikke leve slik.

Noen som har råd?

Kjenner seg igjen? Opplevd det samme? Hva gjorde du? 

Ja, kjenner meg igjen. Begynte med Cipralex, det hjalp veldig.

Anonymkode: a813e...a44

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, kjenner meg igjen. Begynte med Cipralex, det hjalp veldig.

Anonymkode: a813e...a44

Den forsøkte jeg for noen år siden, da ble jeg dårligere og ble suicidal. Ikke at det er noe bedre nå, men bivirkningene forsterket, så ble kjapt fjernet. 

Har forsøkt masse, om ikke alt av medisiner oppgjennom årene. Nå er det lenge siden jeg tok min siste medisin (antidepressiva og div). Vil være foruten, siden ingenting har virket og pga alle de grusomme bivirkningene. 

Anonymkode: 8d363...915

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har du mye selvforakt? For meg har dette blitt en slags «trygghet» gjennom livet, grunnet omsorgssvikt/relasjonstraumer. Fungerer som en beskyttelse og forsvar som det er vanskelig å trenge igjennom, også i terapi. 

Selvforakt og skam... innestengt sinne... å late som at ting er greit, uten at du er deg helt bevisst at du later som... Det blir et vondt og slitsomt liv. Vanskelig å endre, men jeg håper og tror det er mulig. Jobber selv med dette i terapien for tiden. Å åpne opp for redsel, sinne, sorg og savn. Å orke å romme hele meg, og ikke minst ha tillit til at jeg er OK - tross alt. 

Vet ikke om dette er relevant for deg, men i så tilfelle, kan det være vesentlig å bli bevisst på. Så lenge selvforakt ligger til grunn, blir det vanskelig å få til endring ved å «prøve», er min erfaring. 

Anonymkode: 5d912...200

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du mye selvforakt? For meg har dette blitt en slags «trygghet» gjennom livet, grunnet omsorgssvikt/relasjonstraumer. Fungerer som en beskyttelse og forsvar som det er vanskelig å trenge igjennom, også i terapi. 

Selvforakt og skam... innestengt sinne... å late som at ting er greit, uten at du er deg helt bevisst at du later som... Det blir et vondt og slitsomt liv. Vanskelig å endre, men jeg håper og tror det er mulig. Jobber selv med dette i terapien for tiden. Å åpne opp for redsel, sinne, sorg og savn. Å orke å romme hele meg, og ikke minst ha tillit til at jeg er OK - tross alt. 

Vet ikke om dette er relevant for deg, men i så tilfelle, kan det være vesentlig å bli bevisst på. Så lenge selvforakt ligger til grunn, blir det vanskelig å få til endring ved å «prøve», er min erfaring. 

Anonymkode: 5d912...200

Du sier noe der. Hvordan jobber du med det i behandling? Hvordan kom du frem til og ble bevist at det var slikt? 

Og hvordan ta opp med behandler at det er slik, og få h*n til å forstå at dette trengs å jobbes med? 

Var veldig treffende svaret ditt. Å kjenne, føle osv har hele tiden vært vanskelig. Sette ord på, og forstå hva man bør jobbe med og trenger. Veldig flink til å beskytte meg selv, slik at det blir en større ballast enn hjelp. Men klarer ikke åpne helt. Selvom det er det jeg vil. 

Anonymkode: 8d363...915

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du sier noe der. Hvordan jobber du med det i behandling? Hvordan kom du frem til og ble bevist at det var slikt? 

Og hvordan ta opp med behandler at det er slik, og få h*n til å forstå at dette trengs å jobbes med? 

Var veldig treffende svaret ditt. Å kjenne, føle osv har hele tiden vært vanskelig. Sette ord på, og forstå hva man bør jobbe med og trenger. Veldig flink til å beskytte meg selv, slik at det blir en større ballast enn hjelp. Men klarer ikke åpne helt. Selvom det er det jeg vil. 

Anonymkode: 8d363...915

Det tok ganske lang tid før min behandler skjønte hvor jeg «kom fra» - hvor skjør og skadet jeg egentlig var, bak den flinke og noe aparte fasaden. Og det tok enda lenger tid før jeg skjønte det selv... Trodde lenge det snart skulle løsne. Bli bra. At det fantes en snarvei. At «normalen» og kontrollen jeg har bygget opp gjennom livet skulle «redde» meg til slutt, likevel. At jeg skulle slippe å gå «dit»: vedkjenne meg forvirringen, svakheten, sårbarheten, smerten, skammen... Det har tatt meg lang tid (flere år...) og en tålmodig behandler for å komme dit hen at jeg er i stand til å virkelig la meg behandle: Våge å uttrykke meg mer usensurert og vise hvem jeg er i større grad. Har jo snakket om mye, vist følelser, i terapien tidligere og, men ut i fra et subtilt ønske om å prestere/bli likt - få bekreftelse på at jeg er OK. At «normalen» min var reell. Noe jeg til slutt måtte erkjenne at han aldri ville gi. Og at det ikke ville hjulpet, heller. 

Kan du fortelle til din behandler at du gjerne vil klare å åpne deg mer, men at du trenger hjelp og støtte for å klare det? Begynne der? Spørre om h*n opplever at du har tilstrekkelig tillit til vedkommende? Spørre deg selv om det samme og? 

Anonymkode: 5d912...200

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det tok ganske lang tid før min behandler skjønte hvor jeg «kom fra» - hvor skjør og skadet jeg egentlig var, bak den flinke og noe aparte fasaden. Og det tok enda lenger tid før jeg skjønte det selv... Trodde lenge det snart skulle løsne. Bli bra. At det fantes en snarvei. At «normalen» og kontrollen jeg har bygget opp gjennom livet skulle «redde» meg til slutt, likevel. At jeg skulle slippe å gå «dit»: vedkjenne meg forvirringen, svakheten, sårbarheten, smerten, skammen... Det har tatt meg lang tid (flere år...) og en tålmodig behandler for å komme dit hen at jeg er i stand til å virkelig la meg behandle: Våge å uttrykke meg mer usensurert og vise hvem jeg er i større grad. Har jo snakket om mye, vist følelser, i terapien tidligere og, men ut i fra et subtilt ønske om å prestere/bli likt - få bekreftelse på at jeg er OK. At «normalen» min var reell. Noe jeg til slutt måtte erkjenne at han aldri ville gi. Og at det ikke ville hjulpet, heller. 

Kan du fortelle til din behandler at du gjerne vil klare å åpne deg mer, men at du trenger hjelp og støtte for å klare det? Begynne der? Spørre om h*n opplever at du har tilstrekkelig tillit til vedkommende? Spørre deg selv om det samme og? 

Anonymkode: 5d912...200

Takk ❤️ verdt å prøve. 

Dagene over lang tid har vært lange og ensome. Har isolert meg masse, men også kommet meg ut av og til. 

Da blir det neste å komme seg til behandler å prøve å si dette. og ikke avbestille flere avtaler. Men når alt har og føles håpløst, ble det desverre slik. Man føler jo seg bare til bry for alt og alle tilslutt. 

Håper dette blir det rette og at man blir hørt og tatt på alvor. Ellers vet jeg sannelig ikke hvor mye mer jeg makter. 

Har tenkt masse på om det er jeg som har vært "vanskelig". Og om at jeg ikke har sett det selv. Men har ikke fått tilbakemeldinger på det. Har da fått høre at ikke jeg er vanskelig, men at jeg har det vanskelig og har en vanskelig bakgrunn/oppvekst som må jobbes med.(så må prøve å stole på det) 

 

Anonymkode: 8d363...915

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har forresten hele tiden trodd selv at det finnes en snarvei, og tror det litt enda🤭

Men gjør vel ikke det desverre. Håper behandler er tålmodig med meg og gir meg tid og hjelper meg til å lære å åpne opp. Vært gjennom altfor mye behandling, der jeg har jobbet knallhardt. Men desverre har stengt av for mye, slik at man står der fast i gjørma uansett. Har satt ord på mye, men stengt av kropp og følelser. Det får man svi for senere😢

Og når kroppen og følelsene eksploderer, da har jeg plutselig ikke ord.. Slitsomme greier. Når og hvordan skal man finne veien mellom hodet og kropp? 🤔

Anonymkode: 8d363...915

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Så bra at du er åpen og motivert til å gi det en sjanse. Og vær tålmodig med deg selv. Jeg har selv presset meg hardt i terapien tidligere, men opplevde at det slo mer tilbake enn at det bidro til vekst og utvikling. Presse seg - prestere... Det kjennes trygt. Det kan man. Det er kanskje det motsatte som skal til: våge å bare være til stede, i størst mulig grad - som man egentlig er. Sånn man egentlig har det. Så lett. Og så vanskelig... Og som du sier, kroppen og følelsene må med. Det er der sårene og smerten sitter. Og om det føles aldri så skummelt å åpne opp, er det så absolutt verdt det. Du vet, trollene sprekker når sola skinner på dem. Virksom terapi har samme effekt.

Jeg er selv så glad for at jeg har holdt ut. Har hatt mye ambivalens i forhold til behandler, og i tillegg følt meg vanskelig og vært skamfull over manglende framgang. Det er først det siste halve året at jeg har opplevd at ting begynner å løsne. Det er krevende, sårt og slitsomt, men så kjærkomment på samme tid. Bare det å slippe å prøve å gjøre meg bedre enn jeg er - og bli møtt med respekt og bli tatt på alvor (og bli utfordret uten å gå i taket av krenkelse..!) Det er nytt, givende og ikke minst utviklende. 

Lykke til!❤️

Anonymkode: 5d912...200

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her