Mennesker i sorg skremmer meg

[AnonymBruker]

Mennesker i sorg skremmer meg. Har opplevd en del av det de siste årene. Jeg har jo lært om alle disse krisereaksjonene og prøver å forstå. Men har opplevd at venner og familie som sørger kan være svært urimelige. De kan la sinnet gå ut over mennesker som ikke fortjener det eller forvente at folk stiller opp og er tilgjengelig akkurat slik de vil. Jeg har prøvd å forstå og tåle men noen ganger lurer jeg på om det er rett. Har gjerne strekt meg langt men må likevel høre på sure anklager for ikke å ha gjort nok. Selv noen år etter dødsfallet må alt dreie seg om de og deres sorg. Jeg er utslitt av slike forhold. Jeg har feks en venninne som mistet mannen sin for noen år siden. Hun mener at det er venner og familie som skal hjelpe henne gjennom sorgen. Noen ganger skulle jeg ønske hun tok kontakt med en profesjonell som kunne snakke med henne. Jeg føler meg fanget og manipulert. Som om jeg har fått ansvaret for å fjerne smerten hennes og må tåle bitterhet og harde ord når jeg ikke klarer det. Jeg prøver å si til meg selv at det er normalt og at det er sorgen som snakker. Jeg vil jo så gjerne hjelpe men jeg tror ikke jeg klarer mer!!!

Anonymkode: 2a3d2...70a

[AnonymBruker]

Sorg er ikke psykisk sykdom, så det er vanskelig å få f.eks psykologhjelp for det og med privat psykolog blir man økonomisk flådd. Det er noe de aller fleste må komme seg gjennom alene, eventuelt med hjelp fra folk rundt seg. Mange kan reagere svært irrasjonelt i starten, men så lenge etter dødsfallet som dette her er det ingen grunn til å tillate venninnen din å oppføre seg som en drittsekk fordi hun har mistet mannen. Hva med å ta en prat med henne og si rett ut at hun krever for mye og gir for lite?

Anonymkode: a7401...bc9

[kupton]

Jeg har lært et nytt uttrykk: "I-landsproblem".  Sorg har i mange tilfeller blitt et slikt. Det er ikke måte på hvor vi skal sørge. Vi skal være sykemeldte, gå i sorggrupper, melde oss inn i etterlatteforeninger osv osv. Sorg har blitt en fribillett som fritar oss fra alle plikter og gir oss alle rettigheter.

Gjør som anbefalt i forrige innlegg: Si fra til din venninne at nok er nok.

[Lillemus]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har feks en venninne som mistet mannen sin for noen år siden. Hun mener at det er venner og familie som skal hjelpe henne gjennom sorgen. Noen ganger skulle jeg ønske hun tok kontakt med en profesjonell som kunne snakke med henne. Jeg føler meg fanget og manipulert. Som om jeg har fått ansvaret for å fjerne smerten hennes og må tåle bitterhet og harde ord når jeg ikke klarer det. Jeg prøver å si til meg selv at det er normalt og at det er sorgen som snakker. Jeg vil jo så gjerne hjelpe men jeg tror ikke jeg klarer mer!!!

Anonymkode: 2a3d2...70a

At man stiller opp for en som nettopp har mistet noen er en selvfølge, men når vedkommende ikke kommer seg noe særlig videre i sorgen etter flere år - da er det på tide å sette foten ned og be vedkommende ta kontakt med fagfolk for å få hjelp til å komme videre. Det er på ingen måte slemt gjort - det er verre å la vedkommende surre rundt i sin egen sorg og dyrke den på en sånn måte at den fortsetter å være altoppslukende og ødeleggende for vedkommende.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mennesker i sorg skremmer meg. Har opplevd en del av det de siste årene. Jeg har jo lært om alle disse krisereaksjonene og prøver å forstå. Men har opplevd at venner og familie som sørger kan være svært urimelige. De kan la sinnet gå ut over mennesker som ikke fortjener det eller forvente at folk stiller opp og er tilgjengelig akkurat slik de vil. Jeg har prøvd å forstå og tåle men noen ganger lurer jeg på om det er rett. Har gjerne strekt meg langt men må likevel høre på sure anklager for ikke å ha gjort nok. Selv noen år etter dødsfallet må alt dreie seg om de og deres sorg. Jeg er utslitt av slike forhold. Jeg har feks en venninne som mistet mannen sin for noen år siden. Hun mener at det er venner og familie som skal hjelpe henne gjennom sorgen. Noen ganger skulle jeg ønske hun tok kontakt med en profesjonell som kunne snakke med henne. Jeg føler meg fanget og manipulert. Som om jeg har fått ansvaret for å fjerne smerten hennes og må tåle bitterhet og harde ord når jeg ikke klarer det. Jeg prøver å si til meg selv at det er normalt og at det er sorgen som snakker. Jeg vil jo så gjerne hjelpe men jeg tror ikke jeg klarer mer!!!

Anonymkode: 2a3d2...70a

Din beskrivelse av "mennesker i sorg" forundrer meg. Jeg har aldri sett noe tilsvarende i min omgangskrets. 

Anonymkode: 7bdd2...13f

[Betti 11]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Din beskrivelse av "mennesker i sorg" forundrer meg. Jeg har aldri sett noe tilsvarende i min omgangskrets. 

Anonymkode: 7bdd2...13f

Jeg burde si ifra. Det gå over helsen din. Det er helt o.k. å si sin mening i en grei tone. Forståelig at du ikke orker.

[Nicklusheletida]

3 timer siden, kupton skrev:

Jeg har lært et nytt uttrykk: "I-landsproblem".  Sorg har i mange tilfeller blitt et slikt. Det er ikke måte på hvor vi skal sørge. Vi skal være sykemeldte, gå i sorggrupper, melde oss inn i etterlatteforeninger osv osv. Sorg har blitt en fribillett som fritar oss fra alle plikter og gir oss alle rettigheter.

Gjør som anbefalt i forrige innlegg: Si fra til din venninne at nok er nok.

Ja, vet om ei som meldte seg inn i en slik gruppe. Hun mistet moren sin som var 95 år gammel 🙄

[laban]

28 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Ja, vet om ei som meldte seg inn i en slik gruppe. Hun mistet moren sin som var 95 år gammel 🙄

Du verden. På den annen side var det kanskje bedre at hun faktisk gikk dit for å snakke, i stedet for å ta det ut på sine nærmeste, som garantert ville ment at dette bare var livets gang og noe hun burde takle helt greit.  Det kan jo hende hun bar på skyldfølelse eller noen annet vanskelig rundt forholdet til moren, som hun ville snakke med noen om. 

I motsatt fall forstår jeg ikke poenget i det hele tatt - og hvis jeg hadde vært i en slik gruppe pga. tap av barn eller relativt ung ektefelle / nærstående, ville jeg følt meg ganske provosert.

[Gjest Xtra]

Noen mennesker er jo slikt skrudd sammen at alt - eller i hvertfall det meste - til enhver tid skal dreie seg om dem. Har noen slike i bekjentskapskretsen selv. De tror de er alene om å oppnå smertefulle ting, men det gjør alle mennesker i mellom. 

 

Jeg skjønner de trenger noen å snakke med, men før de nærmeste omgivelsene går helt lei er det sikkert lurt å finne sorggrupper eller andre å snakke med.

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Din beskrivelse av "mennesker i sorg" forundrer meg. Jeg har aldri sett noe tilsvarende i min omgangskrets. 

Anonymkode: 7bdd2...13f

Jeg har sett lignende som Ts forteller om, så det er nok ikke helt uvanlig.

[emilie321]

Mistet selv en i nær familie i selvmord for få år siden og vil vel påstå at det blir en sorg som er vanskelig å takle. På den ene siden er det sorgen over å ha mistet en kjær og for og ikke si savnet etter vedkommende. På den andre siden er det all skyldfølelse som kommer i store bølger. Kunne jeg gjort noe mer? Kunne jeg ha forhindret det? Spørsmålene blir veldig mange etter et selvmord mens de fleste svarene uteblir. Så ja, denne sorgen trenger nok mange hjelp til å takle i lang tid. Er man der så bør en vel belage seg på profesjonell hjelp istedenfor å lene seg for mye på venner.

[Nicklusheletida]

10 timer siden, laban skrev:

Du verden. På den annen side var det kanskje bedre at hun faktisk gikk dit for å snakke, i stedet for å ta det ut på sine nærmeste, som garantert ville ment at dette bare var livets gang og noe hun burde takle helt greit.  Det kan jo hende hun bar på skyldfølelse eller noen annet vanskelig rundt forholdet til moren, som hun ville snakke med noen om. 

I motsatt fall forstår jeg ikke poenget i det hele tatt - og hvis jeg hadde vært i en slik gruppe pga. tap av barn eller relativt ung ektefelle / nærstående, ville jeg følt meg ganske provosert.

Hun tok veldig godt vare på sin mor, så skyldfølelse var det ingen grunn for. 

Jeg kjenner henne ikke godt, men vet hun er enslig. Ingen samboer, ingen barn. Tror nok hun og moren var veldig tett og at hun følte seg alene. 

 

[Pegaso98]

På 13.6.2018 den 8.33, Nicklusheletida skrev:

Ja, vet om ei som meldte seg inn i en slik gruppe. Hun mistet moren sin som var 95 år gammel 🙄

Selvom personen er gammel og det er livets gang, kan det også være svært smertefullt. Man blir ikke mindre glad i personen selvom døden er naturlig. Man savner ikke personen mindre selvom personen som gikk bort var gammel. Å miste noen er trist og forferdelig uansett. Og det finnes ingen fasitsvar på hvor lenge man skal sørge.