PTSD etter ulykke - Finnes det en slutt??

[Sunniva78]

Hei!

Dette blir kanskje et rart innlegg, men nå kjenner jeg meg fryktelig rar og alene... Er det noen flere som meg der ute? Noen som kan fortelle meg at alt blir bra til slutt??

For noen få år siden var jeg i en alvorlig ulykke. En brann. Det gikk ikke så bra. Jeg ble reddet, men noen ble ikke det. Veldig lenge trodde jeg at brannen var min skyld, det var det politiet sa til meg, og fordi jeg hadde hukommelsestap så kunne ikke jeg påstå noe annet. Det kom nylig frem at det ikke var slik, politiet bare "glemte" å informere meg om det den gangen, men det er en annen side av saken...

Uansett - jeg ble psyk av sorgen og skyldfølelsen. Jeg hadde bare glimtvise minner av selve hendelsen, men jeg fikk kraftige angstreaksjoner av alt som kunne minne om det jeg ikke husket. Tåke, alle former for røyklukt, biler med blålys på taket (om de blinket eller ikke), sirener, stearinlys og veldig mye annet. Det sier seg selv at det ikke var så mye liv igjen... Og jeg har aldri klart å dra tilbake dit. 

Jeg mistet også all kontakt med følelsene mine. Jeg sluttet å føle rett og slett, jeg bare "var". Mitt største og eneste ønske var å få en dødelig sykdom, slik at jeg kunne slippe å "være". Det var den eneste veien ut, noe annet kunne jeg ikke gjøre mot de som var glad i meg.

Etter 3,5 år klappet jeg sammen, og kom meg omsider til profesjonell hjelp. Jeg møtte der en fantastisk dame, som med EMDR, kognitiv terapi og en god posjon tålmodighet klarte å få meg gjennom det som ble diagnostisert som alvorlig PTSD. Det tok 14 måneder. Nå er det to måneder siden jeg ble "frisk", men jeg har fortsatt dype sår. Jeg synes det er vanskelig å føle igjen, selv om det er godt også, og jeg sliter med å regulere styrken på følelsene mine. Blir jeg glad, så blir jeg veldig glad. Sint er det samme som rasende. Og når jeg blir lei meg, så går hele verden i knas. Også er det frykten... Frykt for å bli syk igjen, frykt for at jeg aldri ble frisk, frykt for å ikke rekke å leve, frykt for at ingenting er ekte. Bare frykt.

Jeg har så inderlig lyst å slutte hos psykologen nå. Jeg liker henne, men jeg vil ikke ha henne der. Jeg kan ikke bli vant til at hun ordner opp, for en dag må jeg klare meg selv uansett. Etter planen skulle jeg ha avslutningssamtale i august, men nå Er jeg ikke sikker på hva som skjer. Jeg må få kontroll på dette på et vis.

Er det noen gode råd der ute? Har noen vært gjennom noe lignende, og klart å reise seg igjen? Hva kan jeg gjøre for å klare dette selv?

Jeg har lest fagbøkene, men det hadde vært fint å høre noen erfaringer.

 

[AnonymBruker]

7 timer siden, Sunniva78 skrev:

Hei!

Dette blir kanskje et rart innlegg, men nå kjenner jeg meg fryktelig rar og alene... Er det noen flere som meg der ute? Noen som kan fortelle meg at alt blir bra til slutt??

For noen få år siden var jeg i en alvorlig ulykke. En brann. Det gikk ikke så bra. Jeg ble reddet, men noen ble ikke det. Veldig lenge trodde jeg at brannen var min skyld, det var det politiet sa til meg, og fordi jeg hadde hukommelsestap så kunne ikke jeg påstå noe annet. Det kom nylig frem at det ikke var slik, politiet bare "glemte" å informere meg om det den gangen, men det er en annen side av saken...

Uansett - jeg ble psyk av sorgen og skyldfølelsen. Jeg hadde bare glimtvise minner av selve hendelsen, men jeg fikk kraftige angstreaksjoner av alt som kunne minne om det jeg ikke husket. Tåke, alle former for røyklukt, biler med blålys på taket (om de blinket eller ikke), sirener, stearinlys og veldig mye annet. Det sier seg selv at det ikke var så mye liv igjen... Og jeg har aldri klart å dra tilbake dit. 

Jeg mistet også all kontakt med følelsene mine. Jeg sluttet å føle rett og slett, jeg bare "var". Mitt største og eneste ønske var å få en dødelig sykdom, slik at jeg kunne slippe å "være". Det var den eneste veien ut, noe annet kunne jeg ikke gjøre mot de som var glad i meg.

Etter 3,5 år klappet jeg sammen, og kom meg omsider til profesjonell hjelp. Jeg møtte der en fantastisk dame, som med EMDR, kognitiv terapi og en god posjon tålmodighet klarte å få meg gjennom det som ble diagnostisert som alvorlig PTSD. Det tok 14 måneder. Nå er det to måneder siden jeg ble "frisk", men jeg har fortsatt dype sår. Jeg synes det er vanskelig å føle igjen, selv om det er godt også, og jeg sliter med å regulere styrken på følelsene mine. Blir jeg glad, så blir jeg veldig glad. Sint er det samme som rasende. Og når jeg blir lei meg, så går hele verden i knas. Også er det frykten... Frykt for å bli syk igjen, frykt for at jeg aldri ble frisk, frykt for å ikke rekke å leve, frykt for at ingenting er ekte. Bare frykt.

Jeg har så inderlig lyst å slutte hos psykologen nå. Jeg liker henne, men jeg vil ikke ha henne der. Jeg kan ikke bli vant til at hun ordner opp, for en dag må jeg klare meg selv uansett. Etter planen skulle jeg ha avslutningssamtale i august, men nå Er jeg ikke sikker på hva som skjer. Jeg må få kontroll på dette på et vis.

Er det noen gode råd der ute? Har noen vært gjennom noe lignende, og klart å reise seg igjen? Hva kan jeg gjøre for å klare dette selv?

Jeg har lest fagbøkene, men det hadde vært fint å høre noen erfaringer.

 

det er helt vanlige reaksjoner på en ptsd du har og mest sannsynlig reagerer du på avslutningssamtalen dere skal ha i august. snakk med din behandler om dette underveis slik at det ikke blir en brå avslutning men en gradvis nedtrapping.

Anonymkode: 5f251...a63