Jeg innrømmer det, jeg skulle ønske at jeg ble tvangsinnlagt!

[AnonymBruker]

Jeg snakket med behandleren min i psykiatrien for noen dager siden og la absolutt alle kortene på bordet under samtalen vi hadde og var fullstendig ærlig. Han stilte meg noen spørsmål før han sa at han ikke kunne tvangsinnlegge meg på grunn av at jeg ikke oppfylte noen av kravene. Jeg har vært tvangsinnlagt mange ganger før, så mange ganger at jeg for lengst har sluttet å telle. Det er kanskje tabu å si det, men jeg ser på tvangsinnleggelse som en trygghet. Noen andre tar det vanskelige valget med å søke hjelp for deg, du trenger ikke å innrømme noe eller be om det selv. Hva i all verden gjør jeg nå da? Jeg klarer i alle fall ikke å innrømme det eller be om å bli innlagt frivillig nå. 

Anonymkode: 35bb3...d3d

[AnonymBruker]

Det høres ut som din behandler har tatt et klokt valg denne gang, og du har vært kjempemodig.. du er på vei mot en endring i moden retning, hold fast i den.

Anonymkode: a5507...155

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som din behandler har tatt et klokt valg denne gang, og du har vært kjempemodig.. du er på vei mot en endring i moden retning, hold fast i den.

Anonymkode: a5507...155

Takk, jeg prøver virkelig så godt jeg klarer.

Anonymkode: 35bb3...d3d

[XbellaX]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg snakket med behandleren min i psykiatrien for noen dager siden og la absolutt alle kortene på bordet under samtalen vi hadde og var fullstendig ærlig. Han stilte meg noen spørsmål før han sa at han ikke kunne tvangsinnlegge meg på grunn av at jeg ikke oppfylte noen av kravene. Jeg har vært tvangsinnlagt mange ganger før, så mange ganger at jeg for lengst har sluttet å telle. Det er kanskje tabu å si det, men jeg ser på tvangsinnleggelse som en trygghet. Noen andre tar det vanskelige valget med å søke hjelp for deg, du trenger ikke å innrømme noe eller be om det selv. Hva i all verden gjør jeg nå da? Jeg klarer i alle fall ikke å innrømme det eller be om å bli innlagt frivillig nå. 

Anonymkode: 35bb3...d3d

Jeg tror det ville vært nyttig for deg og ditt behandlingsforløp å utfordre deg selv på å diskutere tankene med din behandler. Vedkommende har garantert hørt dem flere ganger tidligere, de er slettes ikke unormale.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, XbellaX skrev:

Jeg tror det ville vært nyttig for deg og ditt behandlingsforløp å utfordre deg selv på å diskutere tankene med din behandler. Vedkommende har garantert hørt dem flere ganger tidligere, de er slettes ikke unormale.

Jeg skal prøve å ta det opp med behandleren min neste time, takk for rådet.

Anonymkode: 35bb3...d3d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg snakket med behandleren min i psykiatrien for noen dager siden og la absolutt alle kortene på bordet under samtalen vi hadde og var fullstendig ærlig. Han stilte meg noen spørsmål før han sa at han ikke kunne tvangsinnlegge meg på grunn av at jeg ikke oppfylte noen av kravene. Jeg har vært tvangsinnlagt mange ganger før, så mange ganger at jeg for lengst har sluttet å telle. Det er kanskje tabu å si det, men jeg ser på tvangsinnleggelse som en trygghet. Noen andre tar det vanskelige valget med å søke hjelp for deg, du trenger ikke å innrømme noe eller be om det selv. Hva i all verden gjør jeg nå da? Jeg klarer i alle fall ikke å innrømme det eller be om å bli innlagt frivillig nå. 

Anonymkode: 35bb3...d3d

Det har blitt vanskeligere for helsepersonell å tvangsinnlegge noen pga regelendringer, så for å få bedre hjelp, så må du nok jobbe med holdningene dine. Bli voksen - be om hjelp til det du trenger hjelp til. 

Anonymkode: 74baf...6a8

[FjellOgDalar]

Det er bedre å gi uttrykk for at man ønsker en frivillig innleggelse enn å vente på at man blir så psyk at tvangskriteriene er der. Selv om tvangen kanskje kan føles som en lettelse mtp. at du slipper å ta avgjørelsen så tror jeg jo du har det ganske vondt når det er fått komme så langt. Man må rett og slett lære seg å være litt kynisk på en måte som gagner en selv. Faktisk er det ikke du som f.eks. har skyld i det om noen andre kunne hatt mer nytte av plassen du har fått. Det er sykehus/DPS-post som avgjør dette, og de legger ikke inn uten god grunn.

Men det er vanskelig å komme dit. Det krevde sin tid før jeg klartee å få ambivalensen min i forhold til innleggelser ned på et akseptabelt nivå. Jeg vet at jeg heller bør be om hjelp litt for tidlig, og det er noe som kan være viktig å ha fokus på i en terapirelasjon. Hva hindrer deg i å si at du frivillig ønsker det? Har du andre synsvinkler på det enn de aller første innskytelsene dine? Hva er det verste som skjer?

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har blitt vanskeligere for helsepersonell å tvangsinnlegge noen pga regelendringer, så for å få bedre hjelp, så må du nok jobbe med holdningene dine. Bli voksen - be om hjelp til det du trenger hjelp til. 

Anonymkode: 74baf...6a8

Ja, jeg hørte om kravet til manglende sajtykkekompetanse da loven om at det skulle foreligge for at pasienter skulle kunne bli tvangsinnlagt da det kom. Jeg vet at jeg burde be om hjelp i forhold til problemene mine, det er bare så utrolig vanskelig for meg å innrømme det at jeg trenger hjelp da jeg ser på det som et stort nederlag å innrømme det.

Anonymkode: 35bb3...d3d

[AnonymBruker]

9 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Det er bedre å gi uttrykk for at man ønsker en frivillig innleggelse enn å vente på at man blir så psyk at tvangskriteriene er der. Selv om tvangen kanskje kan føles som en lettelse mtp. at du slipper å ta avgjørelsen så tror jeg jo du har det ganske vondt når det er fått komme så langt. Man må rett og slett lære seg å være litt kynisk på en måte som gagner en selv. Faktisk er det ikke du som f.eks. har skyld i det om noen andre kunne hatt mer nytte av plassen du har fått. Det er sykehus/DPS-post som avgjør dette, og de legger ikke inn uten god grunn.

Men det er vanskelig å komme dit. Det krevde sin tid før jeg klartee å få ambivalensen min i forhold til innleggelser ned på et akseptabelt nivå. Jeg vet at jeg heller bør be om hjelp litt for tidlig, og det er noe som kan være viktig å ha fokus på i en terapirelasjon. Hva hindrer deg i å si at du frivillig ønsker det? Har du andre synsvinkler på det enn de aller første innskytelsene dine? Hva er det verste som skjer?

Det som hindrer meg å frivillig si at jeg ønsker hjelp og innleggelse er som nevnt tidligere at det er veldig vanskelig for meg å innrømme at jeg trenger hjelp og innleggelse da jeg ser på det som et stort nederlag å innrømme det. Det værste som skjer er at jeg blir holdt fast og tvangsmedisinert og muligens lagt i belter og at jeg får et TUD vedtak og blir tvunget til å gå på medisiner resten av livet. Det er det virkelig ikke verdt for meg bare for å få litt hjelp. 

Anonymkode: 35bb3...d3d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som hindrer meg å frivillig si at jeg ønsker hjelp og innleggelse er som nevnt tidligere at det er veldig vanskelig for meg å innrømme at jeg trenger hjelp og innleggelse da jeg ser på det som et stort nederlag å innrømme det. Det værste som skjer er at jeg blir holdt fast og tvangsmedisinert og muligens lagt i belter og at jeg får et TUD vedtak og blir tvunget til å gå på medisiner resten av livet. Det er det virkelig ikke verdt for meg bare for å få litt hjelp. 

Anonymkode: 35bb3...d3d

Hvis du bruker fornuften din og kommuniserer ryddig, så vil du neppe kunne utsettes for tvang etter de nye bestemmelsene. 

Anonymkode: 74baf...6a8

[FjellOgDalar]

Hvis du legger deg inn frivillig og samarbeider, er sannsyligheten for dette svært liten. Skjønner den tanken på at det er et nederlag å be om slik hjelp, men jeg tenker at det er en god prestasjon å be om hjelp selv. Det viser at du har innsikt i egen situasjon å be om hjelp. Det være seg innleggelse eller mer intensiv hjelp poliklinisk.

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har blitt vanskeligere for helsepersonell å tvangsinnlegge noen pga regelendringer, så for å få bedre hjelp, så må du nok jobbe med holdningene dine. Bli voksen - be om hjelp til det du trenger hjelp til. 

Anonymkode: 74baf...6a8

Hehe, ja det er nok lett for folk på utsiden å si 'bli voksen.'

Hadde det vært så enkelt for mange så tror jeg ikke det hadde vært så mye psykisk sykdom..

Anonymkode: 71f5b...880