Sorg

[Soletti]

Det var ikke noe underforum for sorg så jeg tar det her hvor jeg føler meg hjemme. 

Svigermor ligger for døden, min kjære flotte svigermor. Hun var alt for meg. Det har gått tre uker og vi er alle på felgen slitne. Knuffingen hjemme er kommet, plutselig er alle drittsure og gjør seg vanskelige. Det er tung for en prega sjel. Vi håper det snart er over men så gruer vi oss samtidig fordi arveoppgjøret kommer til å bli ett helvete. Kunne vi bare fått ro til å sørge i fred og sette pris på de små øyeblikkene når hun er våken. Øyeblikkene hvor hun klarer å si noen ord som gir mening. Vi stryker på armen, vi stryker i håret. Hun vil ikke dø, hun vil være med oss. Vi trygger henne så godt vi kan men i neste øyeblikk har hun glemt hva vi har sagt. Vi sier at hun har sin mann og ett barn som venter på henne men nei, hun vil være med oss. Tre uker, er ikke det veldig lenge? Vi sover ikke på natta, vi blunder bare. Venter på den telefonen som skal komme. Jeg gråter hver natt for dette, og jeg tenker på hvor heldig her er som fikk erfare en mor slik en mor skal være. Det var en aha opplevelse for meg, så ulikt HV jeg har vokst opp med.

jeg gråt i kirka når de spilte salmer til konfirmantene. Følte jeg var i den begravelsen. Alt ble så ekte. 

[laban]

5 timer siden, Soletti skrev:

Vi håper det snart er over, men så gruer vi oss samtidig fordi arveoppgjøret kommer til å bli et helvete.

Hva er hovedproblemet - det er klare regler og hjelp å få / tips å finne når det gjelder arveoppgjør.

Men ikke tenk for mye på det ennå, det har ingen hast. La denne vanskelige perioden få ta den tiden den må ta. Forsøk å ikke legge for stor vekt på at mange er sure og vanskelige, se på dette som en unntakstilstand.

[frosken]

5 timer siden, Soletti skrev:

Det var ikke noe underforum for sorg så jeg tar det her hvor jeg føler meg hjemme. 

Svigermor ligger for døden, min kjære flotte svigermor. Hun var alt for meg. Det har gått tre uker og vi er alle på felgen slitne. Knuffingen hjemme er kommet, plutselig er alle drittsure og gjør seg vanskelige. Det er tung for en prega sjel. Vi håper det snart er over men så gruer vi oss samtidig fordi arveoppgjøret kommer til å bli ett helvete. Kunne vi bare fått ro til å sørge i fred og sette pris på de små øyeblikkene når hun er våken. Øyeblikkene hvor hun klarer å si noen ord som gir mening. Vi stryker på armen, vi stryker i håret. Hun vil ikke dø, hun vil være med oss. Vi trygger henne så godt vi kan men i neste øyeblikk har hun glemt hva vi har sagt. Vi sier at hun har sin mann og ett barn som venter på henne men nei, hun vil være med oss. Tre uker, er ikke det veldig lenge? Vi sover ikke på natta, vi blunder bare. Venter på den telefonen som skal komme. Jeg gråter hver natt for dette, og jeg tenker på hvor heldig her er som fikk erfare en mor slik en mor skal være. Det var en aha opplevelse for meg, så ulikt HV jeg har vokst opp med.

jeg gråt i kirka når de spilte salmer til konfirmantene. Følte jeg var i den begravelsen. Alt ble så ekte. 

Jeg synes på en måte dette var veldig fint å lese. Eller jeg synes jo ikke det er fint å lese at du gruer deg til arveoppgjøret, men du skriver om din svigermor og hennes siste dager på en rørende måte. Jeg tenker dere er heldige som har hatt hverandre. 

Det varierer veldig hvor lang tid en dødsprosess tar. Når det pågår i flere uker, så blir dere selvfølgelig veldig slitne, men dere rekker også å kjenne på følelser og blir godt forberedt for tiden etter. Jeg pleier å si at det er rart at mennesker over hele verden overlever tapet av sine kjæreste, smerten kan jo være så intens. Men vi overlever. 

Når det gjelder det med at du gråt i kirken da de spilte salmer for konfirmantene, så må jeg tilstå at det har skjedd meg flere ganger selv om jeg ikke har vært i sorg også. Musikken treffer ofte veldig nært. 

Håper den aller siste tiden blir overkommelig, og at dere kommer dere gjennom arveoppgjøret på en best mulig måte. 

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjære svigermor helt brått. Fikk ikke sagt farvell. Skulle gjerne  ha fått strøket henne på pannen og sagt noe gode ord men samtidig godt at hun slapp å lide. Det er vondt å se noen ligge for døden og akkurat da er det overveldende og litt skremmende men man kommer gjennom det. Vi fikk en utenfra til å fordele arven. Vi var alle gode venner og hadde aldri kranglet men ble overrasket over hvor følsomt det ble. Det er vondt når sykeleiet tar tid men kanskje du allerede da har fått komme et stykke i sorgprosessen? Min venninne sørget og gråt så mye de siste ukene mannen levde at da han var borte var hun sterk nok til å stå gjennom begravelse og praktiske ting. Alt var godt mellom de og ingenting var usnakket. Du kan ikke gjøre så mye mer enn å være der og ta en ting om gangen. Vondt gjør det uansett. Alle gode ønsker til deg i en vanskelig tid. 

Anonymkode: 691c4...84d

[Soletti]

Takk. For noen hjertevarme svar. I dag var hun helt borte og bare rørte i tanker vi ikke kjenner. Hun «ropte» etter mamma og pappa og var ikke bevisst på at vi var i rommet. Vi snakket med med henne men hun reagerte ikke på stort. På en måte er det en trøst at denne fasen er kommet, deleriumsfasen. Jeg måtte gjenta for meg selv at hun ikke vet hva som skjer nå og hun har ikke vondt, kroppen slår av hjernen såpass at hun ikke skal være bevisst. Mager trøst. Jeg håper det er over snart, vi har rundet tre uker. 

Det med arven er spesielt. Noen har lånt penger, mye penger, i hennes navn. Vi har snakket med personen men den akter ikke å ta ansvar. Kan si at det kom brev fra namsmannen nå nettopp. Det er mere gjeld enn eiendeler. Arven betyr ikke noe, det som er vondt er at noen har tjent på å utnytte en som var for skrøpelig til å forstå helheten og alvoret. 

Via denne familien har jeg sett hvordan ting skal være. Hvordan foreldre skal ta vare på sine barn ubetinget. Jo mere innsikt jeg har fått jo mere har jeg forstått av min egen barndom. Jeg tar det med videre. Som noe som kan balansere det vonde, som en rettesnor jeg kan ha i fht mine barn og svigerbarn. Det er en gave det! 

[laban]

5 timer siden, Soletti skrev:

Det med arven er spesielt. Noen har lånt penger, mye penger, i hennes navn. Vi har snakket med personen men den akter ikke å ta ansvar. Kan si at det kom brev fra namsmannen nå nettopp. Det er mere gjeld enn eiendeler. Arven betyr ikke noe, det som er vondt er at noen har tjent på å utnytte en som var for skrøpelig til å forstå helheten og alvoret

Din svigermor visste at hun tok opp lån, men ikke utgiftene det ville medføre og at hun ikke ville få pengene selv?

Prøv gratis rådgivning: https://www.nettavisen.no/na24/smartepenger/tilbyr-gratis-advokathjelp-til-alle/3422817820.html

Jeg føler med dere, slike saker er vonde. Jeg har litt erfaring fra noe liknende (testamentestrid) i min egen svigerfamilie.