trenger råd om depresjoner!

[faeri]

Hei! Jeg er en jente på 19 som er sammen med en gutt på samme alder.

Det viser seg at han har sliti med depresjoner i mange år. Han sier han ikke helt vet hvorfor, men at noe av det kommer av mobbing og latterliggjøring fra lærere. Han har fortalt hvordan våren dette året var et rent helvete for han, og at han stadig har tenkt på å ta livet sitt...og også har prøvd på dette en gang. Så møttes vi og ble sammen, og han sier at alt ble mye lettere for han etter det. Likevel har han hatt kvelder hvor han har ligget og grått, og sagt alt mulig fælt om seg selv.

Han sier han hater seg selv, at han er en taper, at ingen ville bry seg om han ble borte, osv osv.

Men så flyttet jeg til en annen by 50 mil unna for å gå på skole i høst! Alle vennene hans forsvant også til alle kanter av landet, og dermed mistet han det trygge nettverket han tidligere har hatt rundt seg. Og på toppen av det hele skulle han i militæret i Nord Norge, noe han absolutt ikke hadde lyst til. Pga alt dette ble situasjonen igjen mye verre for han. Han gråt hver gang jeg snakket med han på telefonen, og han gråt hver natt. Han var kort sagt veldig deprimert.

Så dro han i militæret. Jeg sa han skulle gå rett til legen der oppe og fortelle akkurat hvordan han har det. For dette er noe han har holdt for seg selv så lenge han har hatt det. Han har kun fortalt det til en annen person før meg. Han gikk til legen og la frem saken, og fortalte også alt til sine foreldre. Resultatet var at han ble sendt hjem fra militæret etter tre dager, og nå er han hjemme igjen.

Det han vil er å flytte til samme by som meg så fort som mulig, få seg en jobb, et sted å bo..og deretter begynne å studere.

MEN.....nå har foreldrene hans tatt helt av! Når han kom hjem fra militæret trodde de først ikke på at han har depresjoner. De trodde dette var noe han bare hadde funnet på for å slippe unna militæret! Nå nekter de han å flytte hit jeg bor fordi de mener han kommer til å ødelegge min studietid, og fordi de ikke tror han kommer til å klare seg. Dessuten tvinger de han til å bli med dem overalt. De behandler han nå som om han skulle vært fem år! Og det sier seg selv at deres måte å takle dette på kun gjør tingene ti ganger verre for han. Han er nå et vrak, og jeg er veldig redd og bekymret for han.

Problemet mitt er at jeg ikke aner hvordan jeg skal takle situasjonen når han får et av sine "anfall". Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Og dette går selvfølgelig veldig hardt innpå meg også! Han var på besøk for en uke siden og da sprakk jeg en kveld og fortalte han akkurat hva dette gjør med meg. (jeg er en person som har tendens til å stenge alt inne, og trekke meg inn i meg selv istedet for å fortelle hvordan jeg har det).Han ble lei seg for å høre at jeg tar det så hardt, og lovet å få psykiatrisk hjelp. Det var også et krav når han ble sendt hjem fra militæret at han skulle gå til psykiater!

Et annet problem er jo selvfølgelig også foreldrene, som tydeligvis heller ikke vet helt hvordan de skal takle situasjonen.

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde planlagt, men jeg håper noen har giddet å lese gjennom det og kanskje vil svare. Jeg vil gjerne høre fra og få råd fra noen som er eller har vært i samme situasjon som meg og han. For dette er noe som gnager i sjela 24 timer i døgnet, og det begynner å bli slitsomt. Jeg tror det er best for han å komme seg hit jeg bor, for hjemme har han ikke lenger noen gode venner, og etter min mening er foreldrenes oppførsel bare destruktiv.Jeg forstår at de er bekymret, men dette hjelper ikke. Gutten er fullstendig vrak nå. Kanksje burde de også få litt rådgivning?

Hva skal jeg gjøre for å hjelpe han? Jeg vet at han ville klare seg veldig bra her oppe og han vil absolutt ikke ødelegge min studietid. Han er en kjempesnill, søt, sosial og stort sett blid gutt! Han ville klare seg bra! Dessuten har vi også to kjempegode venner her oppe hvor jeg bor som vet alt nå, og som alltid vil hjelpe ham når han trenger det. En av dem har vært gjennom det samme, og ha råder meg til å få han opp hit fortest mulig, for hjemme kommer han bare til å bli ødelagt. Men jeg vil gjerne høre fra andre også!

Takk for oppmerksomheten! Håper på svar snarest!

Hilsen fortvilet student!

[Sukk]

Vet at det er teit at jeg svarer, og det kommer vel ingenting fornuftig ut av det.. men men..

Å bli frisk fra depresjoner tar en stund, alt etter hvordan man legger opp livet sitt.. og liksom oppsøker mulighetene for å bli bra..

Å forholde seg til en som er inne i den gjørma er vanskelig.

Men det kommer an på hvor langt "ute på viddene" han har kommt.

Hva med å snakke med familien hans og forklare dem at du vet at han ikke kommer til å ødelegge din studietid?

Kanskje det er tid for han å begynne på medisiner?

En allmennlege kan skrive ut..

[Gjest Nils Havard Dahl, psykiater]

Din venn trenger å komme til behandling. All behandling starter med et besøk hos allmennlegen. Denne vil kunne utrede han og sette iverk behandling. Inkludert i behandlingen kan være både medisiner og henvisning til en psykiatrisk poliklinikk.

Når denne behandlingen er kommet i stand, vil sikkert foreldrenes angst avta, og de vil gi han større frihet.

Alt det andre med flytting osv er helt underordnet det å komme til behandling. Når behandling har pågått en tid, og bedring har inntrådt, er tiden inne for å tenke på de andre faktorene. Behandling krever også at han er stabil mht. til bosted over en tid.

Lykke til :-)

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

[TabbyB]

Kjære deg!

Jeg snublet tilfeldigvis over innlegget ditt i dag, det er jo en stund siden du skrev det...

Jeg er også oppi en situasjon som er litt lik din, bare at jeg er faktisk gift med gutten som har problemer. Vi gifta oss for bare litt over to måneder siden, og nedturen hans kom bare noen uker etter den store dagen. Har nå levd i et følelseshelvete i en og en halv måned, og jeg har heller ikke peiling på hva jeg skal si eller gjøre i forhold til han. Problemet vårt er jo at han nekter å høre snakk om lege eller psykolog, dette skal han greie sjøl. Og måten han har tenkt å løse dette på, er i følge han, å gå fra meg...... Depresjon er en forferdelig tilstand, som kan ødelegge både den som er "syk" og oss som er glad i dem... Det gjelder at vi som er rundt den som har en depresjon greier å holde beina på jorda, trur jeg... Jeg vil også råde deg til å prøve å få han til å kontakte lege, hvis det da ikke gjør at han stenger seg helt inne... Det gjorde nemlig mannen min, han har sagt at i det øyeblikket jeg nevnte ordet psykolog, da slo han av bryteren med følelser for meg...

LYKKE TIL! Det trenger du/dere!!!!

[faeri]

Vet at det er teit at jeg svarer, og det kommer vel ingenting fornuftig ut av det.. men men..

Å bli frisk fra depresjoner tar en stund, alt etter hvordan man legger opp livet sitt.. og liksom oppsøker mulighetene for å bli bra..

Å forholde seg til en som er inne i den gjørma er vanskelig.

Men det kommer an på hvor langt "ute på viddene" han har kommt.

Hva med å snakke med familien hans og forklare dem at du vet at han ikke kommer til å ødelegge din studietid?

Kanskje det er tid for han å begynne på medisiner?

En allmennlege kan skrive ut..

Takker for svarene jeg fikk på innlegget mitt. Det hjelper alltid å høre råd fra utenforstående, spesielt fra andre i samme situasjon.

Situasjonen har nå forandret seg i den grad at han har flyttet til meg slik vi begge ville. Han hadde som mål å bli hjemme og ordne opp med foreldrene sine og komme i kontakt med psykiater....men det lot seg ikke gjøre i øyeblikket. Foreldrene slo seg helt vrange...de overreagerte veldig. Sa de ikke trodde at han virkelig hadde depresjoner, men at det bare var noe han hadde funnet på for å slippe unna militæret. Han fikk ikke lov til å være sammen med sin betse venn, og skulle kun være sammen med familien, for bare slik kunne han overvinne "det". Hver eneste dag var kun krangling og skriking. Det rant over for han da hans egen mor sto og skrek til han at han ikke er brukende til noen ting.

Så han stakk til en venninne av moren som han har veldig god kontakt med et par dager, før han dro opp hit.

Og siden han kom hit har han faktisk vært betydelig bedre når det gjelder de depressive utbruddene, de kan telles på to hender på tre uker, mens før hadde han dem hver dag omtrent.

Men likevel er det der. Han er ustabil. Og jeg må hele tiden passe meg for alt jeg sier og gjør, hvis ikke ender det i krangel. Noe som tærer forferdelig på meg også, for på slike dager aner jeg ikke hvor jeg har ham. Det ene øyeblikket er han blid og glad, mens så dukker det opp en liten detalj som gjør at en krangel eller diskusjon dukker opp. Så blir han sint, kjefter og beskylder meg for ting. Så innser han at han har overreagert, og begynner å krype rundt bena mine for å få tilgivelse, for så plutselig å være like blid igjen, hvorpå han febrilsk prøver å få meg like perleblid. Os sånn kan det holde på hele dager. Men i det store og hele er han mye bedre nå.

Heldigvis blir han ikke sint om jeg snakker om problemene hans, eller sier hva som plager meg. Og han har også lovet å gå til psykiater. Han har ikke gjort noe særlig for det enda, men jeg har bestemt meg for å ta det opp igjen. Han tror kanskje at siden han ikke har depresjonene så ofte lenger, trenger han ikke å gå til lege. Men jeg merker i aller høyeste grad at det ligger der hele tiden, så jeg kommer til å spørre han igjen. Og det regner jeg med går greit.

Jeg føler med deg Tabby og din situasjon. Jeg hadde nok ikke taklet det om gutten min hadde reagert slik. Ekstra vanskelig må det jo være for deg ettersom problemene dukket opp rett etter bryllupet da alt liksom skulle være perfekt. Jeg håper virkelig at det ordner seg for dere. Jeg aner ikke hva jeg selv ville gjort i din situasjon, men kanskje har du rett i at du bare må holde føttene på jorden og gi ham tid.

Takk igjen til TabbyB og sukk! )

hilsen faeri!