Du som har bipolar lidelse. Tok det lang tid før livet ble bedre?

[Gjest franklyscarlet]

Hei. Jeg er i en eksistensiell krise for tiden. De tre siste årene har livet mitt vært veldig utfordrende på grunn av bipolariteten. Jeg har mistet venner og familie (ikke alle, men noen). Tre ulike studier har jeg sluttet på, og åtte ulike jobber. Alt glipper, og det er få av de normale dagene. Når jeg er manisk eller hypoman føler jeg meg bra, men alt det er egentlig ikke ekte. Ellers skammer jeg meg og angrer på det jeg har gjort i mani når jeg er deprimert. Standard, I know. Jeg har nå blitt redd for å prøve på nytt. Redd for å prøve nytt studie, og redd for å finne ny jobb. Redd fordi jeg orker ikke fler nederlag. Når noen ansetter meg, føles det som om jeg fører dem bak lyset, fordi jeg (selvsagt) ikke forteller om hva jeg sliter med i søknad eller på intervju, og jeg "vet" at jeg vil skuffe etter hvert. Jeg vil heller ikke bli ufør, men jeg har fått det foreslått av lege og behandler noen ganger. Jeg er lei meg fordi voksenlivet mitt ikke ble som planlagt, og jeg føler meg for dårlig for samfunnet vårt. Det føles som om det ikke er plass til sånne som meg. Jeg føler meg så mislykket, og jeg er redd jeg aldri skal bli stabil. At jeg skal bli som de "maniske kjærringene" jeg har sett på psykehus, når jeg blir eldre. At min "karriere" her i livet blir som psyk. Litt negativ, ja. Derfor lurer jeg på om noen kan hjelpe meg å styrke det positive litt? Er det fler som har vært ustabile en tid, selv på medisiner, men som ble bedre etter noen år? Er det noe håp for meg, eller skal jeg bare gi opp, og bare være en sjuking? Jeg vil liksom være så mye mer. Vet at man ikke er sin sykdom. Samtidig blir man jo litt det, når man har et høyt symptomtrykk. I alle fall i den/de perioden/e. Føler meg som en eneste stor failure. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde min sykdomsdebut da jeg var rundt 18 år. Men diagnosen bipolar lidelse kom ikke før jeg var i begynnelsen av 30-årene (!)

Så og si med én gang jeg begynte med stemningsstabiliserende (Lamictal) fikk jeg et helt nytt liv! Tenk at jeg kunne føle meg frisk over lengre tid! 

I 40- årene derimot, ble jeg dårligere. Psykiateren mente jeg hadde utviklet rapid cycling. Slitsomt! Har blitt en del utprøving av medisiner, og jeg er vel blitt så stabil _jeg_ kan bli nå. Men jeg blir nok aldri kvitt dette. Må nok ha det sånn resten av livet. 

Men en ting jeg stadig undrer meg over er syke folks fornektelse av at uføretrygd er det beste for dem. Jeg har aldri vært der at jeg generelt har skammet meg over min uføretrygd. Jeg har nemlig alltid vørt klar over at jeg er for syk til å jobbe ute. Uføretrygden min er derfor fullt ut berettiget, og jeg er svært takknemlig for at jeg bor i Norge hvor slikt er mulig. 

Jeg har ikke noe oppløftende å si deg ang. bp-lidelsen din, kun et par nedslående råd: 

1. Innse at du er syk. Kanskje til og med for syk til å jobbe.

2. Ta da evt. din trygd imot uten skjemsel. 

Anonymkode: af9aa...2be

[AnonymBruker]

6 timer siden, franklyscarlet skrev:

Hei. Jeg er i en eksistensiell krise for tiden. De tre siste årene har livet mitt vært veldig utfordrende på grunn av bipolariteten. Jeg har mistet venner og familie (ikke alle, men noen). Tre ulike studier har jeg sluttet på, og åtte ulike jobber. Alt glipper, og det er få av de normale dagene. Når jeg er manisk eller hypoman føler jeg meg bra, men alt det er egentlig ikke ekte. Ellers skammer jeg meg og angrer på det jeg har gjort i mani når jeg er deprimert. Standard, I know. Jeg har nå blitt redd for å prøve på nytt. Redd for å prøve nytt studie, og redd for å finne ny jobb. Redd fordi jeg orker ikke fler nederlag. Når noen ansetter meg, føles det som om jeg fører dem bak lyset, fordi jeg (selvsagt) ikke forteller om hva jeg sliter med i søknad eller på intervju, og jeg "vet" at jeg vil skuffe etter hvert. Jeg vil heller ikke bli ufør, men jeg har fått det foreslått av lege og behandler noen ganger. Jeg er lei meg fordi voksenlivet mitt ikke ble som planlagt, og jeg føler meg for dårlig for samfunnet vårt. Det føles som om det ikke er plass til sånne som meg. Jeg føler meg så mislykket, og jeg er redd jeg aldri skal bli stabil. At jeg skal bli som de "maniske kjærringene" jeg har sett på psykehus, når jeg blir eldre. At min "karriere" her i livet blir som psyk. Litt negativ, ja. Derfor lurer jeg på om noen kan hjelpe meg å styrke det positive litt? Er det fler som har vært ustabile en tid, selv på medisiner, men som ble bedre etter noen år? Er det noe håp for meg, eller skal jeg bare gi opp, og bare være en sjuking? Jeg vil liksom være så mye mer. Vet at man ikke er sin sykdom. Samtidig blir man jo litt det, når man har et høyt symptomtrykk. I alle fall i den/de perioden/e. Føler meg som en eneste stor failure. 

Når det gjelder jobb; prøvd noe tiltak/utplassering via NAV?

Anonymkode: 40fd0...30d

[Gjest franklyscarlet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når det gjelder jobb; prøvd noe tiltak/utplassering via NAV?

Anonymkode: 40fd0...30d

Nei, jeg har heller funnet jobber selv, da de har gitt det doble i lønn. Ellers har NAV for så vidt ikke foreslått tiltak, da legen og behandleren min på DPS har frarådet dette fordi jeg har vært såpass ustabil. De har frarådet at jeg skulle gjøre det på eget initiativ også, men i blant har jeg hatt overskudd til å prøve likevel.

[AnonymBruker]

11 timer siden, franklyscarlet skrev:

Hei. Jeg er i en eksistensiell krise for tiden. De tre siste årene har livet mitt vært veldig utfordrende på grunn av bipolariteten. Jeg har mistet venner og familie (ikke alle, men noen). Tre ulike studier har jeg sluttet på, og åtte ulike jobber. Alt glipper, og det er få av de normale dagene. Når jeg er manisk eller hypoman føler jeg meg bra, men alt det er egentlig ikke ekte. Ellers skammer jeg meg og angrer på det jeg har gjort i mani når jeg er deprimert. Standard, I know. Jeg har nå blitt redd for å prøve på nytt. Redd for å prøve nytt studie, og redd for å finne ny jobb. Redd fordi jeg orker ikke fler nederlag. Når noen ansetter meg, føles det som om jeg fører dem bak lyset, fordi jeg (selvsagt) ikke forteller om hva jeg sliter med i søknad eller på intervju, og jeg "vet" at jeg vil skuffe etter hvert. Jeg vil heller ikke bli ufør, men jeg har fått det foreslått av lege og behandler noen ganger. Jeg er lei meg fordi voksenlivet mitt ikke ble som planlagt, og jeg føler meg for dårlig for samfunnet vårt. Det føles som om det ikke er plass til sånne som meg. Jeg føler meg så mislykket, og jeg er redd jeg aldri skal bli stabil. At jeg skal bli som de "maniske kjærringene" jeg har sett på psykehus, når jeg blir eldre. At min "karriere" her i livet blir som psyk. Litt negativ, ja. Derfor lurer jeg på om noen kan hjelpe meg å styrke det positive litt? Er det fler som har vært ustabile en tid, selv på medisiner, men som ble bedre etter noen år? Er det noe håp for meg, eller skal jeg bare gi opp, og bare være en sjuking? Jeg vil liksom være så mye mer. Vet at man ikke er sin sykdom. Samtidig blir man jo litt det, når man har et høyt symptomtrykk. I alle fall i den/de perioden/e. Føler meg som en eneste stor failure. 

Jeg er nærmeste pårørende til en kvinne som var svært ustabil som ung voksen. For henne ble ting bedre da hun begynte med litium i kombinasjon med AP. Hun hadde ca 20 gode år i jobb fra hun var i slutten av tyveårene. Jobbet ca 50 %, i en jobb hvor hun ikke måtte ta igjen det tapte om hun hadde vært sykemeldt. Jobben ga henne også en form for struktur på dagene som virket gunstig.

Jeg synes psykiatere ofte er alt for raske til å mene at uføretrygd kan være en god løsning. Livet som uføretrygdet kan være ganske krevende, så jeg tror at det for mange vil være bedre å være i det minste delvis i job. Utfordringen kan være å finne jobber som bidrar til økt stabilitet og ikke det motsatte. Jeg har størst tro på det kan være lurt å prøve seg i jobber som er slik at man yter mens man er på jobb, men hvor stresset ikke øker dersom man fungerer litt dårligere en periode. Arbeidsgiver kan få refundert utgifter til sykepenger når noen har en kronisk sykdom, så jeg tror det kan være greit å være åpen om sin egen situasjon i det minste til en viss grad ved søkning av nye jobber.

Etter min oppfatning er det uklokt å studere i en slik livsfase som du er nå, for sannsynligheten av at du er stabil nok til å fullføre er liten. Konsekvensene av å være utafor noen uker, er mye større når man er student enn når man er arbeidstaker i den typen jobb jeg har forsøkt å beskrive.

Kanskje er du mye mer stabil om noen år, og i så fall kan du jo da på nytt vurdere både videre studier og andre jobber.

Det er mange som har brukt adskillige år på å finne ut av hvordan leve godt med sin psykiske lidelse. At det tar lang tid, trenger ikke bety at ting ikke vil bli vesentlig bedre:-)

Anonymkode: 56265...6a7

[AnonymBruker]

På 25.9.2018 den 2.02, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde min sykdomsdebut da jeg var rundt 18 år. Men diagnosen bipolar lidelse kom ikke før jeg var i begynnelsen av 30-årene (!)

Så og si med én gang jeg begynte med stemningsstabiliserende (Lamictal) fikk jeg et helt nytt liv! Tenk at jeg kunne føle meg frisk over lengre tid! 

I 40- årene derimot, ble jeg dårligere. Psykiateren mente jeg hadde utviklet rapid cycling. Slitsomt! Har blitt en del utprøving av medisiner, og jeg er vel blitt så stabil _jeg_ kan bli nå. Men jeg blir nok aldri kvitt dette. Må nok ha det sånn resten av livet. 

Men en ting jeg stadig undrer meg over er syke folks fornektelse av at uføretrygd er det beste for dem. Jeg har aldri vært der at jeg generelt har skammet meg over min uføretrygd. Jeg har nemlig alltid vørt klar over at jeg er for syk til å jobbe ute. Uføretrygden min er derfor fullt ut berettiget, og jeg er svært takknemlig for at jeg bor i Norge hvor slikt er mulig. 

Jeg har ikke noe oppløftende å si deg ang. bp-lidelsen din, kun et par nedslående råd: 

1. Innse at du er syk. Kanskje til og med for syk til å jobbe.

2. Ta da evt. din trygd imot uten skjemsel. 

Anonymkode: af9aa...2be

Hvilke medisiner har hjulpet for rapid cycling?

Anonymkode: 6b862...7c4

[AnonymBruker]

18 timer siden, franklyscarlet skrev:

Nei, jeg har heller funnet jobber selv, da de har gitt det doble i lønn. Ellers har NAV for så vidt ikke foreslått tiltak, da legen og behandleren min på DPS har frarådet dette fordi jeg har vært såpass ustabil. De har frarådet at jeg skulle gjøre det på eget initiativ også, men i blant har jeg hatt overskudd til å prøve likevel.

Når du sier ustabil, hvordan var du da?

Anonymkode: 6b862...7c4

[Gjest franklyscarlet]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når du sier ustabil, hvordan var du da?

Anonymkode: 6b862...7c4

Hurtige svingninger og i blant blandet episode. Blir suicidal i blandet ep. Noen dager hyper, noen dager «i koma», svært lite søvn, fort overstimulert og får hallusinasjoner. Medikamenter har i blant gjort meg helt neddopet, og det har ikke vært mulig å gå på jobb. En sånn «suppe» som det😉 I tillegg kan jeg få veldig sterk angst, enten jeg er «oppe» eller «nede».

[AnonymBruker]

7 timer siden, franklyscarlet skrev:

Hurtige svingninger og i blant blandet episode. Blir suicidal i blandet ep. Noen dager hyper, noen dager «i koma», svært lite søvn, fort overstimulert og får hallusinasjoner. Medikamenter har i blant gjort meg helt neddopet, og det har ikke vært mulig å gå på jobb. En sånn «suppe» som det😉 I tillegg kan jeg få veldig sterk angst, enten jeg er «oppe» eller «nede».

Akkurat som å lese om meg selv! Du er heldig som fungerer i jobb.

Anonymkode: 6b862...7c4

[Gjest franklyscarlet]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat som å lese om meg selv! Du er heldig som fungerer i jobb.

Anonymkode: 6b862...7c4

Nei, det er det jeg ikke gjør  Det blir bare kort tid av gangen før alt går til h*, dessverre.

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvordan du kom deg gjennom utdannelsen din?

Anonymkode: 7d8d2...438

[Gjest franklyscarlet]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvordan du kom deg gjennom utdannelsen din?

Anonymkode: 7d8d2...438

Ja. 

Jeg tok en bachelor over fem år. Hadde ikke blitt diagnostisert med bipolar enda, og jeg hadde enda ikke hatt noen mani eller psykose. Det som var mest utfordrende da jeg studerte, var perioder med depresjoner, og det at jeg hadde bulimi. Hadde en del fravær fordi jeg ofte var så trøtt at jeg ikke klarte å stå opp før i 13-14 tiden. Jeg hadde flere normale perioder innimellom, og det gjorde at jeg kom meg gjennom det. Hadde alltid noen uker eller måneder det jeg følte meg helt normal. Nå er det mye sjeldnere at jeg føler meg normal i løpet av et år, dessverre. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, franklyscarlet skrev:

Nei, det er det jeg ikke gjør  Det blir bare kort tid av gangen før alt går til h*, dessverre.

Ok, da forstår jeg. Hvis du bruker stemningsstabiliserende medisiner, har de utgjort noen forskjell i hverdagen?

 

Anonymkode: 6b862...7c4

[Gjest franklyscarlet]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, da forstår jeg. Hvis du bruker stemningsstabiliserende medisiner, har de utgjort noen forskjell i hverdagen?

 

Anonymkode: 6b862...7c4

Ja litt. Jeg hadde god effekt av Lamictal, men fikk en kraftig allergisk reaksjon etter kort tid, så måtte slutte. Tar Litium nå. Jeg synes det har hjulpet på maniene, altså at jeg blir ikke like høy. Depresjonene har vært færre, men de kan bli like dype. Så jeg vil si at jeg har noe effekt, men absolutt ikke så god effekt at jeg har følt meg frisk, annet enn få dager av gangen. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, franklyscarlet skrev:

Ja litt. Jeg hadde god effekt av Lamictal, men fikk en kraftig allergisk reaksjon etter kort tid, så måtte slutte. Tar Litium nå. Jeg synes det har hjulpet på maniene, altså at jeg blir ikke like høy. Depresjonene har vært færre, men de kan bli like dype. Så jeg vil si at jeg har noe effekt, men absolutt ikke så god effekt at jeg har følt meg frisk, annet enn få dager av gangen. 

Det var synd at du ikke tålte Lamictal når den virket så bra. Lithium har jeg også blitt anbefalt, men vil se det litt an.

Anonymkode: 6b862...7c4

[Gjest elina777]

Føler meg bra nå på xeplion 

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar type 2 og jeg er i begynnelsen av 30-årene. Når jeg begynte på medisiner hadde jeg veldig god effekt av Lamictal, i form av at depresjonene ikke ble så dype. Men nå virker det som om effekten har avtatt og jeg har prøvd med Seroquel i tillegg. Usikker på effekten der, bortsett fra at jeg blir vanvittig trøtt.

Jeg plages veldig av ganske hyppige svingninger, og ærlig talt har jeg ikke funnet helt ut hvordan jeg skal leve med dette. Føler jeg prøver og feiler enda, men det er ikke så fryktelig lenge siden jeg fikk diagnosen heller. Fungerer ikke i jobb da depresjonene er så alvorlige at jeg blir aktivt suicidal og til tider må innlegges eller ha daglig oppfølging poliklinisk.

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver, men jeg har vel begynt å tenke tanken om at jeg muligens må innse at jeg er for syk til å jobbe, og heller ha fokus på å takle svingningene og dagliglivet best mulig..

Anonymkode: ab3ad...763